Denne historien er ikke noen spøkelseshistorie, men den handler om den intuisjon som vi mennesker er i besittelse av, og som vi til tider overgir oss helt til.
Jeg driver med slektsgranskning, og det var en sommer for noen år siden at jeg skulle finne graven til mine oldeforeldre. På et eller annet vis hadde jeg fått gale navn på mine papirer, og da jeg ba kirkevergen hjelpe meg å finne frem til graven, kunne hun ikke finne navnene noen steder i sitt kartotek.
Til tross for dette, visste jeg at de var gravlagt på denne kirkegården, og tok derfor med meg to venninner og dro ut for å lete etter gravene. Dette er en stor gravlund, og vi brukte en hel formiddag på å komme over alt, uten resultater.
Jeg var temmelig skuffet da vi måtte gi opp letingen, så dagen etter måtte jeg bare dra en tur til. Jeg gikk raskere til verks denne gangen, fulgte mest stiene, fremfor å kikke på alle gravskriftene.
Mens jeg gikk slik, fikk jeg en merkelig følelse av at jeg måtte stoppe og kikke meg tilbake. Denne følelsen var så sterk at jeg gjorde det, og da falt øynene automatisk på en gravstein som lå noen meter unna. Den var nesten skjult for meg, bak en stor gran. Det føltes nesten som om graven trakk meg mot seg, og da jeg leste navnene på steinen, bare visste jeg at dette måtte være graven jeg lette etter.
Jeg noterte ned navn, fødsels- og dødsdatoer, og da jeg senere sjekket dette, var det virkelig mine oldeforeldres gravstein.
Intuisjon er ofte en merkelig følelse, og er vi vare så kan den gi oss mange svar.
Illustrasjon Elisabeth Jakobsen.
Fra min utgivelse “Det er mer mellom himmel og jord”
Det jeg skal fortelle om nå, hendte meg kort tid etter at pappa døde. Jeg jobber på en landbruksskole, der jeg har ansvaret for bedriftens hønsehus.
En dag jeg er på mitt vanlige stell, opplever jeg noe merkelig. Jeg går ved burene og plukker egg. Nesten ved enden av den ene rekken med bur, får jeg øye på en hammer som ligger på gulvet. Jeg vet at det har foregått noe arbeid her inne for noen dager siden, og tenker at det sikkert er noen som har glemt den igjen. Jeg bestemmer meg for å ta den med for å legge den på plass der den skal være, men i neste sekund har jeg glemt det.
Så runder jeg rekken av hønsebur, slik at jeg er på andre siden av der jeg var. Jeg skvetter til da jeg oppdager at det ligger en hammer foran meg på gulvet. “Det var da svært som de har rotet med hammere her” tenker jeg, og tar opp den som ligger på gulvet, for så å komme på at jeg glemte å ta med den jeg så ligge på andre siden. Jeg går tilbake for å hente den, men da jeg kommer dit jeg så den lå, så er det ingen hammer der, den er søkk borte!
Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro, men jeg er iallefall alene her inne, så det er umulig at noen kan ha spilt meg et puss. Og plutselig kommer jeg til å tenke på pappa. Kanskje det er han som gjør dette, – han var snekker, og var veldig nøye og påpasselig med å ta vare på verktøyene sine. Kanskje han ikke likte at verktøyet lå slik og slang, eller kanskje det var en måte å vise at han er her på. Pappa har bodd i et annet land enn meg, så det har vært lite kontakt gjennom årene. Kanskje han nå viste at han kan være hos meg så ofte han vil…
Ja jeg vet ikke, men hammeren den hengte jeg opp på veggen på kontoret, det følte jeg pappa ville blitt glad for.
Fra min utgivelse ” Det er mer mellom himmel og jord”
Jens Bastian var i et bryllup, og utpå kvelden ble han både god og full av alle drikkevarene som ble servert der. Så med et fant han ut at han skulle gå til graven til sin avdøde bror for å få denne med på festen.
Da Jens Bastian kom til graven, sa han “Ligg nå ikke der, kom å bli med meg på fest heller!” Men det skulle han ikke sagt, for da han skulle gå, sto han nemlig bom fast på graven. Uansett hvor mye han prøvde å komme seg vekk, kunne han ikke rikke seg av flekken. Han ropte og huiet alt det han kunne, og til slutt var det noen folk som hørte han, og kom for å prøve å hjelpe.
Men hva de enn gjorde, så fikk de ikke Jens Bastian løs.
Rolf, søskenbarnet til pappa, bodde på en øy ute i havet. Som ung dro Rolf på fiske til Finnmarken. Og det var han som sto til rors denne aktuelle kvelden. Det var dårlig vær, sikten var elendig, men plutselig syntes Rolf at han så noe ute i havet. Det kunne lignet på et vrak. Men Rolf snudde ikke for å se, og etter dette ble han plaget med dødninger.
Det var spesielt i 22-tiden om kvelden at han var svært plaget. Da var det et forferdelig bråk med dunking i veggene. De andre karene sa at han måtte gå ut, men Rolf svarte at jo, det måtte han. Og når Rolf kom ut, sto det 6-7 menn og ventet på han.
En gang hadde de dratt han med seg helt ned til sjøen, slik at han drivende våt da han kom tilbake. Til slutt var Rolf så plaget med dette at han ba en onkel av seg til å hjelpe han å ta dette bort, slik at han fikk fred igjen.
Etterpå kunne onkelen fortelle at Rolf hadde hele det forliste mannskapet på seg, og grunnen til det var at han ikke hadde stoppet den gangen på Finnmarken da han trodde han hadde sett et vrak. Antakelig har det vært liv på dette vraket, noen som har ligget og klamret seg fast og ventet på at hjelpen skulle komme…
Fra min utgivelse ” Det er mer mellom himmel og jord”
Onkelen min jobbet en tid på Tromsøya, og da bodde han på en brakke som hadde vært brukt av tyskerne under krigen. Det var et forferdelig bråk på denne brakken nesten bestandig, og av den grunn var det ingen som torde overnatte der alene.
Så hadde det seg slik at onkelen min måtte bli alene på denne brakken en natt, men han var en ordentlig tøffing, og mente at dette skulle gå bra.
Utpå natten ble det fryktelig mye bråk og uro, og da fikk han se en liten barnehånd på vinduet i brakken. Da de andre kom tilbake igjen, fortalte han hva han hadde opplevd om natten, og sammen bestemte de seg for å undersøke litt utenfor og rundt brakken for å se om de kunne finne ut hvorfor det var så mye uro der om natten.
Det de fant, var et barnelik som hadde vært begravd under brakken, og de tror at det har ligget der siden krigens dager. Da de hadde fjernet disse levningene, ble det helt stille på brakken.
Fra min utgivelse “Det er mer mellom himmel og jord”
Om noen skulle ønske å bruke opplysninger fra denne saken, send meg en forespørsel.
For 290 år siden skjedde det et drap i Kjervika i Malangen.
For 282 år siden måtte to mennesker bøte med livet for denne ugjerningen.
Aursfjordgården, her trådde Birte og Benjamin sine barneføtter. Foto: Maria Jørgensen
De fleste gjengivelser av historien om Birte Olsdatter og hennes bror Benjamin, sier at de skal ha blitt halshugget på Ryøya i Troms i 1742.
Men stemmer virkelig dette?
For flere år siden kom jeg over en masteroppgave skrevet av Marte Solum Strand, der hun fremlegger nye beviser og en hypotese om at dette skal ha skjedd på Vang, Lysnes på Senja, allerede året 1741.
Ut fra det jeg allerede hadde lest og funnet ut angående dette hørtes dette mye mer riktig ut enn at fangene skulle ha vært brakt til Ryøya for fullbyrdelse av straffen. Hittil er det ikke funnet noen notater på hvor henrettelsen av Birte og Benjamin skal ha funnet sted.
Bakgrunnen for min interesse i denne saken, startet i 1993 da jeg så NRKs tv-serie ‘Solens sønn og månens datter’, for første gang. Birtes skjebne gjorde meg opprørt, og jeg følte det var mye som ikke ble tatt hensyn til. Da jeg noen år etterpå oppdager at min 6-tippoldefar var fogden som hadde alt å gjøre med denne saken, (noe som ikke var nevnt med et ord i filmatiseringen) ble min frustrasjon bare større. Jeg har siden den gang gjort meg mange tanker om denne spesielle saken som trakk så i langdrag, og som må ha innvirket på mange liv.
Kjervika. Her i dette området skal Birte ha levd det korte ekteskapet sammen med ektemannen Jens Olsen. Foto: Maria Jørgensen
Historien om Birte-saken er i korte trekk dette:
Jens Olsen ble meldt savnet tirsdag 9. juni 1733. Samtidig brant husene på gården hans ned. Far til Jens, krevde at konen, Birte Olsdatter, skulle forklare seg på tinget 10. juni 1733. Jens døde kropp fløt opp i fjæra i slutten av juli. Da Birte og Benjamin fikk høre dette, rømte de til skogs. Denne flukten gjorde dem mistenkte for mordet på Birtes ektemann. Benjamin dro senere for å unnskylde seg til sorenskriver Rosenfeldt. Birte var på flukt helt til onsdag 28. oktober 1733 da hun etter fogdens ordre ble pågrepet og ført til fogdegården på Vang. Birte tilstod drapet, og hun ble fengslet og lagt i jern. Hun påstod at hun hadde gjort alt alene, men at Benjamin hjalp henne å senke liket på sjøen.
Birte og Benjamin klarte å rømme fire ganger på den tiden de satt i arrest. Det ble også gjort en feil i saksbehandlingen, noe som gjorde at saken til slutt måtte starte helt på nytt, og ting tok tid. Det gikk ca. åtte år fra mordet skjedde til de fikk sin straff fullbyrdet.
Lagting på Vang 21. april 1740
På spørsmål om uenigheten mellom henne og Jens forklarte hun at Jens mistenkte henne for å være utro med Erich, som var kven. Han hadde hjulpet til med vinterfisket på Aursfjordgården, mens Birte fortsatt var ugift. Jens hadde også tatt fra henne den myndigheten en kone skulle ha; hun rådet ikke over maten. Hans arrighet gjorde henne lei av livet, forklarte hun. Like før mordet skjedde, hevdet Birte at hun ikke ropte på Benjamin, men at han kom ut av stuen av seg selv. Det var ikke planlagt å drepe Jens den dagen, men ved en anledning.
Krangelen startet ved at Jens spurte hvem som skulle få hosene hun satt og strikket på. Hvem andre enn deg, hadde Birte svart, men Jens fortsatte med å si at du har vel noen andre du vil gi dem til. Birte ble så spurt hvor lenge de hadde planlagt å ta livet av Jens. Hun svarte at hun ikke hadde tenkt på det før Benjamin flyttet inn, men de planla det ikke mer enn tre dager før det skjedde. Ingen andre var til stede da drapet skjedde. Anna Maria Erichsen, som var en gammel kone som hadde tjent hos dem siden Birte dro hjem til Karen Andersdatter vinteren 1732-33, var hos en nabo. Jens far bodde for langt unna til å høre om Jens ropte, noe han ikke gjorde, ifølge Birte. Hun forklarte at hun hugget kun et hugg med øksen og at det fortsatt var liv i Jens da Benjamin hugget en gang til. Det var fortsatt liv i han etter at Benjamin hadde hugget.
“Birte sa at samvittigheten hadde overbevist henne om at hun fortjente å dø og at hun var klar over at hun fortjente kongens og Guds vrede. Hun konstaterte at hun ikke hadde noe å unnskylde seg med. Benjamin ble spurt om han kjente til uvennskapet mellom dem, og forklarte at Birte ikke rådet over noe som helst i huset, og at han ofte tilsnakket Jens om hans uskikkelighet. Videre fortalte Benjamin at ektefellene kranglet mye. Jens nevnte ofte Erich (kvenen), og beskyldte Birte for å være utro mot ham. Benjamin var vant til kranglingen, derfor fulgte ikke spesielt med på denne krangelen. Han fikk ikke med seg at de kranglet før Birte ropte på Benjamin. Benjamin, kom du, hand vil slaa mig.
Tingets dom over Birte ble skjerpet etter den Kongelige Forordning 16.10.1697106 : Hun skulle klipes med glødende tenger fire ganger, først på stedet drapet ble begått, så to ganger på vei til retterstedet, til sist på retterstedet. Så skulle høyre hånd hugges av før hodet ble avhugget, begge deler med øks. Kroppen skulle legges på steile og hode settes på stake.
Nemlig. At hun af Skarpretteren først med gloendes Tænger skal knebes udenfor det Stæd mordet er begaaet, dernest 3de ganger imellem gierningsstædet hvor mordet er begaaet og Retterstæden, og allersist paa Rætterstædet, derefter hendes høyre haand levendes afhugges med en øxse, saa og hofvedet iligemaade med en øxse afhugges Kropen af Natmanden henlægges på Stegle, saa og Hofvedet med haanden sættes på stage over lægemet, Andre slibrige mordiskee og u-dædigste Mennisker til Skræchelse og afskye. Og endelig hendes Blodslod at være forbrudt, halfdelen til den dræptis arvinger, og den anden halfe Deel til den dræptis herskap.
Dommen over Birte ble stående slik bygdetinget allerede hadde dømt henne på sommertinget 1739. Det ble konkludert at uten Benjamin ville ikke Birte ha angrepet sin mann. Han som kom som en fredsmegler, ble i stedet en fredsforstyrrer. Han skulle hindret Birte i å myrde Jens, ikke hjulpet henne. Dermed fikk han på lagtinget i 1740 like streng straff som Birte.
Det ble søkt om benådning og denne ble innvilget: De slapp å bli knepet med glødende tenger, for på den måten å møte døden med større verdighet.”
“Delinkventene klarte å rømme en siste gang. Mest sannsynlig oppholdt de seg hjemme i Aursfjorden, og hvorfor myndighetene drøyde så lenge med å hente dem, blir bare spekulasjoner, for eksempel i retning av kostnadsbesparelse. 28. april 1741 ble de hentet tilbake i arrest. Familien ble stevnet på grunn av at de hjalp og huset Birte og Benjamin. Dokumenter beviser at Birte og Benjamin satt som fanger på fogdegården på Vang helt til siste slutt. 10. juni 1741 ble det holdt sommerting på Vang. Rosenfeldt var syk, dermed ble tinget holdt hos fogd Andreas Tønder på Vang. Tinget er ikke ført inn i justisprotokollen, men det refereres til det i fogderegnskap fra 1741. Søsknene ble trolig henrettet 10. juni 1741 på Vang, Senja. – Marte Solum Strand
Våren 2016 kom jeg tilfeldigvis over spennende opplysninger, som også ble starten på søken etter svar.
Kan det ha være Birte og Benjamin som lå i graven som ble funnet og åpnet i 1946?
Sandholmen i Lenvik!
Fornminne: Grav, funnet av Fritjof Kildal, Bukkskinn i 1946. Vistes på overflaten ved at marken var nedsunket her. Etter antallet knokler dreide det seg om to skjelett, men bare 1 kranium ble funnet. Under skjelettene var det rester av en trekistebunn. Knoklene ble gjenbegravet ved hovedkirkegården på Bjorelvnes.
Dette er notert ned på kulturminner fra Sandholmen i Lenvik. To skjeletter, bare et kranium funnet…
Datering for funnet er satt til etterreformatorisk tid, som er tiden fra reformasjonen i 1536 til i dag. Et bevis for at dette må være snakk om Birte og Benjamin? Hvem ellers kan ha blitt gravlagt på dette stedet, i uvigslet jord, på en liten holme i skipsleia tilhørende Gisundet etter 1500-tallet? Ca. 1 times roing i båt fra fogdegården Vang der Andreas Tønder hadde hatt fangene i bevaring.
Sandholmen i Lenvikfjorden. Bildet er lånt fra ‘I Ottars rike’
Det tok nesten nøyaktig åtte år fra drapet fant sted, til dommen ble fullbyrdet. Benjamin sier at han har jobbet på fogdegården på Vang i løpet av denne tiden. Flere ting tyder på at i alle fall han, har gått ganske fritt i store deler av fangenskapet. De klarte også å rømme fire ganger på disse årene.
Jeg har vært i kontakt med Tromsø museum, der jeg fikk oversendt disse papirene angående funnet på Sandholmen. Veldig spennende lesning. De bildene som nevnes i dette brevet, har jeg dessverre enda ikke klart å finne fram til. I følge statsarkivet i Tromsø som har gått igjennom alle kilder de har mulighet til, er ikke disse å finne noe sted, så det kan dessverre tyde på at de aldri ble arkivert i noe offentlig arkiv. Jeg har likevel funnet fram til et bilde fra dette funnet, det kan man lese om litt lenger ned.
Legg merke til at lensmannen skriver i sitt brev til politimesteren i Tromsø, at “Det ene mennesket hadde vært adskillig større enn det annet.” Følgende er sakset fra Marte Solum Strand: “Benjamin som ble beskrevet som en høy og velvoksen kar, tilstod at alt han og hans søster hadde sagt var riktig, og at han var forberedt på å møte sin død for gjerningen.“ Og i et annet avhør sier han at haner større nå enn det han var da drapet skjedde.
Også jeg har vært i kontakt med lokalbefolkning på Senja som kan fortelle meg at det stemmer at det gikk et sagn om at noen skulle vært halshugget på Sandholmen. Og i min søken etter flere svar og kilder til dette, ble jeg tipset om en artikkel som ble publisert i årbok for Lenvik 2002, der Kjell Nergård hadde skrevet om akkurat dette gravfunnet på Sandholmen. Der fremlegges det et sagn om at det var en mann fra Yttergård i Stønnesbotn, som skal ha blitt gravlagt på Sandholmen. Han var mistenkt for å ha drept en hel familie fra Huselv. Videre fortelle artikkelforfatteren også at dette nok ikke kan være noe hold i, siden den mistenkte var avgått ved døden i Alta i 1804, lenge før denne saken var ferdig etterforsket, og som jo forståelig nok heller ingen var dømt for. Det er vel lite trolig at den mistenkte ble fraktet tilbake til Senja for så å bli gravlagt på Sandholmen, som en morder, uten å være dømt for det. Det forklarer heller ikke hvorfor det skal ha vært to skjeletter i samme grav.
I denne artikkelen var det til alt hell et bilde fra dette funnet på Sandholmen. Fotograf er Kåbel Hansen. Han og to studiekamerater var med lensmann Irgens for å grave opp disse levningene. Hjemme hos Irgens på Gibostad, poserte to av guttene med hodeskallen som ble funnet, trolig tilhørende Benjamin eller Birte. Hansen fortalte også at det måtte vært en stor mann som de hadde funnet levningene etter, da lårbeinet var 12-15 cm lenger enn hans eget, og at han selv var 17-18 år den gangen, og alminnelig av størrelse.
Bilde av de to guttene og hodeskallen. Bildet er tatt i 1946.
Hvordan var de siste timer i Birte og Benjamins liv?
Slik kan det ha sett ut når allmuen seilte for å overvære henrettelsen på Vang eller Sandholmen i Lenvik. Bildet er fra filmen ‘Solens sønn og månens datter’
“Å drepe noen innad i familien ble sett på som et ekstremt grovt drap, dette vises i forordningen av 16. oktober 1697. For et slikt drap var det ikke nok å dømmes til døden, men det skulle settes et eksempel til skrekk og avsky. Derfor skulle den dømte knipes med glødende tenger og armen skulle hogges av. Dette i tillegg til selve henrettelsen der hodet skulle hogges av med øks.
Som nevnt fins det ikke kjente kilder som dekker henrettelsen, men fra avrettingsforordningen 1737 vet vi at de som ble dømt til døden ved halshugging skulle gravlegges på retterstedet, sammen med hodet. Dette gjaldt bare om ikke dødsdommen ble skjerpet, for da skulle ofte hodet settes på stake. Offentlige henrettelser skjedde gjerne på høye topper nært ferdselsårer. De var store begivenheter med preg av religiøs seremoni. De skulle være moralske og religiøst dannende; til skrekk og advarsel. Henrettelsene skjedde ofte om morgenen, klokken seks eller sju i sommerhalvåret.” – Marte Solum Strand
Utdrag av kart over Gisundet og Lenvikfjorden, som viser hvordan Sandholmen ligger så og si midt i skipsleia. Et høvelig sted for å sette hoder på stake til skrekk og advarsel. Det manglet et kranium fra gravfunnet på Sandholmen…
I justisprotokollen står det at håndjernene ble igjen på Vang etter at morderne fra Malangen blev rettet i 1741. Bildet er fra filmen ‘Solens sønn og månens datter’
“Den dømte skulle være kledd i hvitt, med sorte bånd. Dette må ha virket sterkt på tilskuerne. Hvite klær, rødt blod. I følge Krogh skulle lenkene tas av rett før henrettelsen.” Bildet er fra filmen ‘Solens sønn og månens datter’
..det siste allmuen så av Birte var hennes lange lyse hår som flagret i vinden…
Kan det være at Birte’s lange lyse hår flagret fra Sandholmen i Lenvikfjorden? Bildet er fra filmen ‘Solens sønn og månens datter’
Sandholmen i Lenvikfjorden, sett fra Senja. Foto Maria Jørgensen
Må historien omskrives…
En annen sak jeg også med stor glede har lykkes med å oppklare, er hvor levningene av disse to ble gjenbegravd. Og det ganske så nøyaktig også. De ligger nå i en umerket grav på Kvil 1 på Geitryggen, Bjorelvnes.
Det er veldig rart å tenke på at jeg ved flere anledninger opp gjennom årene har besøkt denne gravlunden på Bjorelvnes, uten å vite at det er en sannsynlighet for at Birte og broren Benjamin siste hvilested befinner seg her. Omstendighetene og årene siden deres bortgang tatt i betraktning, trodde jeg det var helt utenkelig at det noen gang skulle være mulig å besøke søskenparets grav.
Så, 282 år etter at Birte og Benjamin avgikk ved døden, kan man nå viderefortelle at hendelsen mest sannsynlig fant sted på Vang, eller på Sandholmen i Lenvik, det herrens år 1741.
Og dersom det var slik, 205 år etter sin død fikk levningene etter Birte og Benjamin endelig sitt siste hvilested, på Bjorelvnes i Lenvik.
Bjorelvnes Kirke. Foto Maria Jørgensen
En varm og nydelig sommerkveld 2017, drar jeg til Bjorelvnes for å prøve å finne den umerkede graven som jeg er rimelig sikker på gjemmer levningene etter Birte og Benjamin. Ikke bare er dette en dag som jeg har ventet på i over ett år, og som jeg trodde det var meget usannsynlig at jeg noen gang skulle kunne besøke. Det er også en spesiell dato, – 10 juni, og nøyaktig på dagen 276 år siden sommertinget ble holdt på Vang, datoen som med stor sannsynlighet er dagen da søskenparet forlot denne jord.
For meg er dette veldig spesielt, og jeg velger å legge ned minnestein på dette stedet. Den store steinen er hentet fra Vang på Senja, og den lille steinen er hentet fra Aursfjordbotn. Hvite roser for respekt og ydmykhet. Visst var de mordere, og de fikk også sin straff for det. Likevel kan det ikke ha vært enkelt å bli presset inn i et ekteskap som det var liten mulighet til å komme seg ut av, tross sine forsøk på det. Vi kan være glade for at vår verden er blitt oppdatert på det punktet.
Minnesmerke på en hittil umerket grav. Foto Maria Jørgensen
Personlig er jeg inntil det motsatte er bevist, sikker på at dette funnet fra Sandholmen i 1946 dreier seg om levningene etter Birte og Benjamin. Hvorfor en hodeskalle ble funnet i graven, med to skjeletter, blir bare for meg å spekulere i. Det kan være forskjellige grunner til det, en teori kan kanskje være at Benjamin’s hode aldri ble satt på stake. Eller det kan være at det ene hodet var borte da kroppene ble lagt i graven. Ifølge straffen skulle kroppene legges på steile og hodene skulle stå på stake, til skrekk og advarsel, – og vind og vær i området kan jo ha gjort sitt til at et hode har forsvunnet. Det kan ha gått lang tid fra straffen ble fullbyrdet, til levningen ble begravet.
Uansett så har dette vært en utrolig oppdagelse å gjøre, jeg føler meg beæret over å ha fått være med på å avklare dette for ettertiden. Tusen takk til alle sammen som har bidratt med hjelp i denne saken, og en ekstra stor takk til Marte Solum Strand som har latt meg få gjengi av hennes arbeid med Birte-saken, – uten dere hadde jeg ikke greid det!
Fødselsår til Birte er usikkert, men det kan være 1709. Det opplyses av et ting-referat anno 25 juli 1733 at hun er 24 år.
Birte fødte et dødfødt barn som ble gravlagt ved kirkegården.
På lagting på Vang april 1740 ble Erich nevnt for første gang. Han skal, ifølge Birte og Benjamin, vært opphav til flere krangler mellom ekteparet. Dette er et nytt moment i saken, men har ikke blitt nevnt tidligere.
En høstkveld kom jeg kjørende gjennom Takelvdalen. Plutselig fikk jeg øye på et bål oppe i lia, ca 400 meter fra veien. Jeg hadde hørt historien om et bål her i området som ble sett fra veien, men som ingen fant fram til, og langt mindre visste hvem som brente.
Jeg trodde helt sikkert at det var en kompis som drev djevelskap med meg, han visste at jeg var på tur hjem og at jeg passerte Takelvdal omtrent på dette tidspunktet.
Så jeg parkerte bilen, og la ut på vandring i retning mot bålet. Jeg gikk oppover lia, men da jeg var kommet et stykke på vei, virket det som om jeg ikke kom nærmere. Uansett hvor jeg gikk, var det som om bålet holdt samme avstand til meg. Jeg ble helt forfjamset da jeg skjønte dette, og da jeg i tillegg kunne høre mannsstemmer som pratet tysk, forsto jeg at dette var et bål som ikke var laget av levende mennesker.
Jeg listet meg stille og rolig bort derfra, satte meg i bilen og kjørte hjem.
Fra min utgivelse “Det er mer mellom himmel og jord”
En kveld Paul var på tur hjem etter at han hadde vært å fortøyd båten sin ekstra godt på grunn av at det var meldt dårlig vær, fikk han se en mann som gikk foran han på veien. Det var sånn passe mørkt ute, men Paul trodde kanskje at det var svigerfaren som gikk der, så han gikk fortere for å prøve å ta han igjen. Men plutselig så går denne personen rett over veien, og forsvinner i intet.
Etter denne hendelsen var det mye som skjedde med Paul, og han ble så syk at han måtte på sykehuset. Ja så dårlig var han, at det kjentes som om han skulle rives i biter, han hylte og skrek av smerter, men legene kunne ikke finne ut hva som feilte han, og ingen medisiner klarte å stille smertene hans.
Så begynte Paul å tenke på at han kanskje hadde fått satt ondt etter seg den kvelden da han så denne mannen, det var jo da alt dette hadde startet.
Han fikk sendt bud på en mann som bodde inne i Ramfjorden, en som kunne litt mer enn andre. Denne mannen kom på sykehuset til Paul, og klarte faktisk å fjerne smertene hans, og det viste seg at det var slik Paul hadde fryktet, han hadde fått satt ondt etter seg.
Mannen fra Ramfjorden som fjernet dette fra Paul, sa at det hadde noe med en grensetvist å gjøre. Og det stemte bra, Paul lå nemlig i konflikt med noen om en grense. Mannen fortalte også etterpå at det hadde vært fult i bilen hans da han kjørte fra sykehuset til kirkegården. Det der han avleverte slikt som han tok av folk som var satt ondt etter. Selv ble mannen svært medtatt av denne jobben med Paul, og ikke lenge etter døde han. Paul kom seg bra, men plages enda med en fot etter denne skremmende opplevelsen.
Fra min utgivelse ” Det er mer mellom himmel og jord”
Solens sønn og månens datter, en film om Birte Olsdatter fra Aursfjorden i Malangen, Troms, som ble dømt til døden for drapet på sin ektemann, Jens Olsen av 1733.
Lenge levde historien om at Birte skal ha blitt halshugget og hodet satt på stake på Ryøya utenfor Tromsø i 1742.
Denne NRK-serien gikk på tv i 1993. Kanskje noen som husker å ha sett den?
Liv Heløe i rollen som Birte, Andre Svendsen i rollen som Benjamin, og Mikkel Gaup i rollen som Nillas.
Jeg engasjerte meg sterkt i denne saken for en del år siden, den er mitt “hjertebarn”, og den er heller ikke pr. dags dato et avsluttet kapittel for meg. Grunnet sykdom og kovid og alt sånt, ble det dessverre en brå stopp for videre prosjekter der jeg slapp det i 2019, og det tar litt tid samle endene igjen. Men drømmen er fortsatt der, drømmen om en fantastisk dokumentarfilm.
Jeg kommer snart til å poste et av flere innlegg om denne saken.
NB! Noe av dette har vært postet på min forrige blogg.
Søkepinner kan være av ståltråd, bøyd i vinkel. De skal holdes i den korte delen, og med den lange siden horisontalt. De skal lett kunne bevege seg inne i hånden. Støtt gjerne enden av den korte delen med lillefingeren. Du kan kjøpe mer avanserte pinner, hvor den korte delen er lagret inne i et rør.
Det er intuisjonen vår vi bruker: Vi har alle en intuisjon, men mange har problemer med å komme i kontakt med den, – på kommando. Vi kan likevel bruke vårt nerve- og muskelsystem for å gi signaler fra vår egen intuisjon, noe som gir oss umiddelbar respons på hva den vil fortelle oss.
Dette er kjent som kinesiologi når det brukes av en healer, og som dowsing (engelsk utrykk) når det er brukt til å bevege f.eks Søkepinner. Bruk av søkepinner kan hjelpe deg til å bruke intuisjonen til å bevege søkepinnene ved hjelp av muskel-og nervesystemet i din egen kropp. Det blir på en måte som at underbevisstheten gir signaler som er så små at du selv ikke merker dem, men pinnene gjør det. Merkelig, – ikke sant? Saken er at det virker, og det har virket i uminnelige tider.
Å finne energier
Alle mennesker omgir seg med en eller flere energier. Jeg har valgt å tro at disse energiene er våre hjelpere, guider, engler, eller hva du vil kalle dem. Disse kan du finne ved hjelp av søkepinnene, og du kan få vite hvem de er ved hjelp av ja/nei-spørsmål. Det letteste er å finne dem, og det er også lett å finne ut hvor store/høye de er.
For å finne disse energiene kan du gjøre følgende: Still deg en 2-3 meter foran personen du skal finne energiene hos. Be om at du skal påvise energiene og “tune” deg inn på dette. Når du er klar, går du sakte rett framover med pinnene. Dersom de krysser seg, har du funnet en energi som er sammen med denne personen.
Gå tilbake til utgangspunktet 2-3 meter fra personen, og gå mot personen i 60 graders vinkel. Du kan nå finne flere energier foran personen. Gjør det samme fra andre siden.
Dersom du ikke finner noen foran personen, prøv å gå et par meter unna personen slik at du starter på 5-6 meter, og prøv igjen.
Jeg har funnet energier så langt som 4 meter fra en person. Hvorfor de står så langt fra, forklarer jeg med at de tar en beskyttelse, men at denne beskyttelsen ikke behøver være sterk. Derfor står de i passe avstand i forhold til hva de skal beskytte mot. Jeg har funnet opptil 12 energier rundt et menneske, og ved nærmere samtale hadde dette mennesket bruk for alle energiene.
Foreta denne klargjøringen av deg selv før du skal ta i bruk søkepinnene: slapp av i hodet og i kroppen før du starter. Du bør ikke foreta en sesjon med pinnene om du er trøtt, syk eller stresset. Bruk av søkepinnene på denne måten tar mye energi fra deg, så ikke hold på for lenge. Bruk komfortable klær, og det er en god regel å fjerne klokken, smykker og andre metalliske objekter fra lommene dine.
For å beskytte deg selv mot andre negative energier er det viktig at du er fokusert. Foreta fokuseringen slik: Ta noen dype åndedrag og forestill deg at luften du puster inn, kommer inn gjennom toppen av hodet ditt. Når du puster ut, forestill deg et skinnende lys som passerer gjennom kroppen din og helt ned til føttene og ned i grunnen. Ta et nytt dypt åndedrag og forestill deg et skinnende hvitt lys som omgir deg, – som om du er inne i en beskyttende atmosfære. Tenk kun på spørsmålene dine. Rengjør dine tanker, spesielt de tankene som gjør at du forventer et svar.
Fra min utgivelse “Det er mer mellom himmel og jord” – artikkel skrevet av LarsRolle
Disse pinnene laget min bror til meg for mange år siden. De er laget av sveise-elektroder og fungerer kjempefint. I motsetning til de jeg har kjøpt på butikk, er disse tyngre, og snurrer ikke så lett. Personlig liker jeg å virkelig kjenne kraften som møter pinnene, og liker å holde i dem uten hylster. Den lengste delen er ca 23 cm, og ca 11 cm på den korteste. – Maria
