Jeg var ca. 14-15 år da jeg opplevde dette.
Det var natt, og jeg lå som vanlig på rommet mitt, i sengen min og sov. Plutselig våknet jeg av at noe hoppet opp på magen min. Samtidig hørte jeg en katt som begynte å male.
Jeg kunne tydelig kjenne tyngden av katten som lå oppe på teppet på magen min. Dersom dette hadde skjedd et par år tidligere, hadde det vært helt naturlig, for da hadde jeg faktisk en katt som brukte å sove inne hos meg om natten. Han hadde vært min beste venn i ni år, men… han var død nå.
Da det demret for meg, og jeg liksom ble klar over situasjonen, ble jeg livredd, rett og slett skrekkslagen. Jeg prøvde fortvilet å rope på mamma som lå på sitt soverom litt lenger bort i gangen, men ropet mitt ble bare til en hes hvisken. Det var som om det satte seg fast i halsen min. Ikke kunne jeg bevege meg heller, det var som om jeg var frosset til is.
Malingen fra katten ble bare høyere og høyere, til det liksom ikke gikk an å bli sterkere lyd, det var som om hodet mitt skulle sprenges av denne lyden. Så ble det plutselig helt stille. Tyngden på magen min forsvant, og stemmen min kom tilbake. Jeg ropte som en gal på mamma, og hun kom farende inn på rommet mitt og lurte på hva som skjedde. Jeg fortalte hva jeg nettopp hadde opplevd, og hun sa det ikke var noe å bekymre seg over, det hadde sikkert bare vært en maredrøm.
Jeg roet meg såpass at jeg klarte å sove igjen, men noen maredrøm trodde jeg ikke at det var. Denne opplevelsen var altfor virkelig til det, og jeg har aldri hatt, verken før eller senere, en slik skremmende og levende “drøm”.
Det eneste jeg synes er litt rart, er at jeg ble så fryktelig redd. For hvis det var min tidligere kattevenn jeg opplevde, så var den jo bare snill og god. Det kan hende at det var min egen redsel for det ukjente som gjorde dette til en slik skremmende opplevelse….
Fra utgivelsen “Det er mer mellom himmel og jord”
En sommerdag i 1990, var mamma, min eldste bror, og meg selv ved vår faste fiskeplass ved elven. Det ble som vanlig tatt bilder, jeg tok av mamma, hun tok av meg, og av broren min. Da bildene ble fremkalt, viste det ene bildet en “tåkedott” som ser ut til å være plassert rett over hodet mitt. Og det var kun på dette bildet at det var noe slikt. Vi syntes jo det var litt merkelig, og jeg husker at vi spøkte med med at det var kommet noe overnaturlig med på bildet. Og så ble det glemt.
I alle fall for en god del år, helt til jeg meldte meg inn på et paranormalt forum på internett. Der så jeg flere bilder som var lagt inn, av såkalte ORBer, og da jeg hadde lest litt om dette, så kom jeg plutselig på dette bildet som mamma hadde tatt av meg ved elven for mange år siden. Jeg bestemte meg for å ta kontakt med en på forumet som så ut til å ha god peiling på dette fenomenet, og ikke minst på den fototekniske delen. Dersom min ORB bare var juks, eller en eller annen feil på bildet, så kunne han finne det ut.
Jeg sendte da bildet til Asbjørn, i posten siden jeg ikke hadde scanner selv, og stor var overraskelsen da jeg fikk svar tilbake fra han. Dette bildet er spesielt! I det følgende kan dere se bildet i forskjellige størrelser, og også lese Asbjørns kommentar.
La meg presisere at ORB betyr kun: RUND TING/SIRKEL/SIRKULERE.
En ordbok sier; ORB: kretsløp, kretsbane, omringe, omkranse, omgi, klode, kule, runding, rikseple, krets, hjul, ring, sirkel, himmellegeme, (ref; orbit-satelitt som sirkulerer rundt jorden).
Med andre ord; ORB ER KUN en beskrivelse, og ikke en mystisk betegnelse. De aller fleste ORB-bilder kommer av at støv, regndråper, snø etc. er blitt opplyst av blitz. Men man kan ikke utelukke at noen av disse ORB-ene oppstår av et overnaturlig fenomen.
Dette viser hele bildet. Tatt med analog kompaktkamera, (noen av oss er sikkert gamle nok til å huske disse 😉) Der vi måtte levere inn/sende inn, filmen til fremkalling, og der man aldri visste resultatet av bildene man hadde tatt, før man hadde fått dem framkalt.
I dette utdraget av bildet, legg spesielt merke til at at det går en rett “linje” i naturen bak, som er i rett linje i forhold til ORB-en! Har lagt til 2 røde linjer, hvor denne “linjen” ligger i midten.
Dette bildet viser en ORB (dvs. en rund gjenstand…) Det KAN teoretisk sett (og kritisk sett) være støv, men flere grunner gjør det likevel spesielt:
Dette bildet er spesielt!
Forstørret utdrag av ORB-en
Jeg kan fortelle litt om hva jeg føler når jeg er på dette stedet. For det første, denne plassen der bildet er tatt, har vært i familien eie i mange år. Jeg har vært her drøssevis av ganger helt siden jeg var liten jente, og stedet betyr mye for meg. Jeg har alltid følt meg veldig knyttet til dette stedet, og er det et sted jeg med mine paranormale evner og min gode fantasi har følt meg i mitt rette element, så er det der.
Jeg har ikke alltid tenkt over dette. Men første gang jeg virkelig ble oppmerksom på hva som skjer når jeg er der, var da min lille niese hadde noe merkelig å fortelle sin mamma og bestemor da de var på dette området og plukket bær for en god del år siden. Min niese påsto da hardnakket at hun så en liten jente der, som hadde på seg nattkjole, og hun hadde et sår på foten. Da de voksne skulle gå videre, ville ikke min niese forlate området, for da kom den lille jenta til å bli så lei seg.
Det minnet meg på noe jeg husker fra min egen tidlige barndom, jeg tror jeg har vært rundt 5-6 år på den tiden. Mine foreldre brukte å vede på dette stedet, rett ved der min niese hadde sin opplevelse. Jeg brukte da å leke mens jeg ventet på at mamma og pappa skulle bli ferdige. Lagde rishytte dekket med blom, og hadde det ikke kjedelig slik jeg husker det. Og, jeg minnes svakt at jeg ikke var alene der. At jeg hadde noen jeg var sammen med, en liten jente på min alder. Jeg har alltid hatt god fantasi, men…
Da var det jeg begynte å tenke over dette som jeg føler og kjenner på når jeg er på dette stedet. Følelsen er at man føler at man ikke er alene. Det er som om noen følger med meg, noen som iakttar, og jeg kan trygt si at jeg mer enn en gang har snudd meg for å se om det var kommet folk inn på området, og som sto å så på meg, men det var aldri en levende person å se.
Den samme følelsen av at noen følger med, har jeg også på dette stedet ved elven, der bildet er tatt. Dette stedet er virkelig spesielt, og det nærmeste jeg kan forklare det til, er at det er som at skillet mellom vår verden og andre verdener (dimensjoner) er veldig nærme her, som om de flyter sammen med hverandre. Jeg kan sitte der på benken, nyte bålets spraking, og kaffen i koppen, og like naturlig som at jeg kan se en laksand fly over elven, eller en mink hente fisk i elven, hadde jeg ikke blitt overrasket om jeg fikk se noe som ikke hører vår verden til…
Maria
Dette bildet er tatt inne med blits, med et moderne kompakt kamera. Bildet viser diverse “orb’er”, etter at risting av en badekåpe for å få frem støvpartikler, for å vise hvordan støv kan arte seg. Et bilde tatt rett forut for ristingen av badekåpen viser ingen orber.
Her er det altså støvkorn fra en badekåpe som er årsaken til “orbene” I mer enn 99,9% av tilfellene, er det moderne kameraet med innebygget blits som “får frem orber”, og da som partikler i luften, støv, snø, vanndråper osv. Ytters sjelden forekommer “orber” som ikke kan bortforklares med partikler opplyst av blitz. Slike “orber” vil og som regel være synlige for det blotte øyet. Slike sjelden “orber” kan kanskje være åndelige fenomen, men kan også ha andre årsaker, som f.eks. kulelyn og andre fenomer.
Tekst og foto: Asbjørn Aamot
Fritt fra boken “Det er mer mellom himmel og jord”
Denne historien kommer fra Oda.
Vi hadde bygd ut huset, slik at vi fikk flere soverom, og badet ble utvidet. Da alt var ferdig bygd, fikk jeg mamma til å hjelpe meg med å vaske rundt i nybygget før vi tok det i bruk.
Vi holdt på å vaske badet, som var blitt betydelig større enn det vi hadde hatt før, og det var da jeg sa til mamma at det nok kom til å bli et strev å holde dette badet rent, siden det var stor baderomsinnredning med blant annet to vasker og to speil. Mamma svarte at jeg bare skulle spørre henne om hjelp, for hun likte så godt å vaske og gjøre det pent på steder som var så nye og fine som badet vårt.
Tiden gikk, og jeg spurte selvfølgelig aldri mamma om å vaske badet vårt noe mer. Det hele var jo sagt i en spøkefull tone, og noen få år senere dør mamma brått.
En morgen jeg var på badet, oppdaget jeg at min yngste datter, før hun dro på skolen, hadde klippet luggen sin, og alt håret lå igjen i den ene vasken. Da tenkte jeg på det som mamma hadde sagt noen år tidligere, og så sa jeg ut i luften, ” Ja mamma, nå skulle du ha vært her å vasket for meg!” Så gikk jeg bort til toalettet for å hente papir til å fjerne hårene med. Men da jeg kom tilbake til vasken, så var alle hårene borte, og vasken var så ren og pen at det skinte i den.
Det er vel naturlig at jeg ble overrasket, men jeg har bestandig vært åpen for at det finnes mer mellom himmel og jord enn det vi kan se og høre. Mamma var alltid så snill og hjelpsom, så jeg er ikke i tvil om at det var hun som kom for å hjelpe meg denne morgenen.
Fra min utgivelse “Det er mer mellom himmel og jord”
Kristian forteller.
Da jeg var liten, hadde jeg en merkelig opplevelse som jeg har tenkt mye på opp gjennom livet. Vi bodde da et lite sted på yttersiden av Senja.
En ettermiddag jeg var ute og lekte, fant jeg plutselig på at jeg skulle rusle bortover mot en bekk som rant forbi ikke så langt fra huset. Mens jeg ruslet bortover, fikk jeg plutselig øye på tre blå lyskuler i luften foran meg. Det så nesten ut som de danset opp og ned, og jeg var helt paralysert; noe slikt hadde jeg aldri sett, verken før eller senere. Lysene danset foran meg fram mot bekken, og jeg fulgte etter mens jeg lurte på hva dette kunne være for noe.
Like før de kom frem til bekkekanten, var det noe som gjorde meg redd, eller jeg ble rett og slett redd for lysene. Jeg snudde om og løp hjem det forteste jeg kunne. Lysene så jeg ikke mer til,
I voksen alder har jeg tenkt mye på hva dette kunne være, og en tanke er at det kunne ha vært en form for hjelpere, at de passet på meg den dagen jeg gikk til bekken alene…
Fra “Det er mer mellom himmel og jord”
Denne filmen som kom ut i 2014 har jeg sett flere ganger 😊 Og som jeg nok helt sikkert blir å se på nytt. Jeg må ærlig innrømme at jeg hadde mine betenkeligheter før jeg så den, tenkte det kom til å bli mye fokus i religiøs retning, men jeg ble positivt overrasket over hvor fint denne filmen fikk fram historien denne familien opplevde.
Filmen er basert på en bestselgende bok ugitt i 2010, og er basert på en sann historie om 4 år gamle Colton som har en NDO (Nær-Døden-Opplevelse), og etterpå forteller om sitt besøk på den andre siden. Foreldrene som selv er religiøse (metodist-kristen) har sine tvil om at det gutten sier er sant, men innser etter hvert at dette er noe mer enn bare et barns fantasi.
Jeg har opplevd en hel del som ikke kan forklares på en “logisk” måte, og i tillegg har jeg også denne evnen som gjør at jeg kan kommunisere med energier (ånder) som ønsker det. Med det som jeg har erfart gjennom mange år, så vet jeg at det finnes et sted (den andre siden), som de fleste kaller for “himmelen”, – dit sjelen/ånden/energien vår drar når vi ikke lenger har en fysisk kropp.
Selv om filmen fra denne familiens opplevelse er bygget på kristen religion, (faren er pastor) blir jeg ikke provosert på noen måte 😊 Det er noe med denne filmen som jeg forstår dypt inn i sjelen min, noe som jeg kjenner meg igjen i, – ja jeg fikk virkelig et sånn eureka øyeblikk, og en bekreftelse på mye av det som jeg selv har opplevd og erfart. Gutten Colton har en NDO. Og det har jeg hørt flere fortelle om, også min egen bestefar hadde en slik opplevelse. Den kan jeg fortelle om en annen gang.
Anbefales 🥰
Kristin forteller dette.
Det jeg nå skal fortelle om, hendte i et hus på min hjemplass i Troms på slutten av 1980-tallet. Min søster leide huset på denne tiden. Da hun hadde bodd der en tid begynte hun å legge merke til at det kom “noe” inn i yttergangen, men når hun gikk for å se etter, så var det ingen der.
Det var lett å høre når det kom noen på besøk, for når ytterdøren ble åpnet, ble det trekk som gjorde at det slamret i gangdøren.
Da min søster skjønte at det var noe unaturlig som hendte, ble hun oppmerksom på det hver gang hun hørte at “det” kom. Da hørte hun også at det som kom inn ytterdøren, fortsatte opp trappen til loftet.
Jeg bodde på denne tiden hjemme hos mine foreldre, og siden de to husene lå bare et steinkast fra hverandre, var det helt naturlig at jeg tilbrakte mye tid hos min søster. Derfor fikk også jeg mulighet til å oppleve dette fenomenet.
En dag jeg var på besøk, hørte vi at “det” kom inn og fortsatte opp trappen til loftet. Vi hadde lest om at man i visse tilfeller hadde lykkes i å fotografere slike overnaturlige fenomen, og vi bestemte oss for å prøve dette. Min søster hadde en venn på besøk, og vi fikk ham til å ta bilder av oss mens vi sto oppe i loftsgangen. Hele tiden mens vi sto der oppe, følte vi, og spesielt min søster, at det sto noen bak henne, og vi fikk gåsehud på armene.
To bilder ble tatt av oss mens vi sto slik, nedenfor er det ene.
Jeg glemte nesten hele saken, men det var bare til min søster hadde fått bildene fremkalt. Det viste seg nemlig at på begge bildene som var tatt av oss i loftsgangen, var det en hvit søyle kommet med på bildet. Denne strakte seg over hele bildet. Og ikke nok med det, en dag senere da søsteren min hadde hørt “det” komme, så tok hun et bilde til oppå loftet, og det bildet hadde også en hvit søyle midt på.
Vi snakket en del om det virkelig kunne være det vi hørte som kom, som vi hadde fått festet til bildene, og vi tenkte alle slags muligheter. Men det var jo litt merkelig at det bare var disse tre bildene som var tatt på loftet, som fikk dette hvite feltet på seg.
Så usikre var vi på dette, at min søster tok bildene og negativene med seg til en fotograf for å høre hans mening om disse. Men ingen feil ble funnet, verken på bildene eller negativene. Fotografen visste rett og slett ikke hva dette kunne være.
Hva dette var for noe har vi aldri fått noen klarhet i. Merkelig var det i alle fall.
Bildene er tatt med kompaktkamera. Om man skal være kritisk, så kan det være mulighet for at det er noe som er kommet foran linsa og forårsaket disse hvite søylene, noe stort og tydelig har det ikke vært, det ville vi sett. Det som likevel er litt merkelig er at det kun er på bildene på som ble tatt på loftet, etter at man hørte at det kom noen inn, og gikk opp. Og, det er to forskjellige filmruller.
Fra min utgivelse “Det er mer mellom himmel og jord”
Denne historien kommer fra Tone.
Det var en båt fra nordfylket, og mannen som eide denne båten, hadde hatt en skikkelig nedtur den senere tid. Og nå var han nesten på konkursens rand.
De lå ved kai i Tromsø der de prøvde å skaffe seg nok mannskap til å gå på fiske til Bjørnøya. På grunn av de økonomiske forholdene hadde han problemer med å skaffe nok menn til å bli med, de turte rett og slett ikke, på grunn av økonomien.
Mens de lå ved kai, kom det plutselig en mann ombord. Han spurte skipperen om de hadde plass til han, og hvis de hadde det, så skulle skipperen ikke angre på at han hadde latt han få bli med. Joda, svarte skipperen som sant var, han hadde da plass til denne mannen.
Dette var på den tiden da hver mann hadde sitt eget bruk når de dro ut på fiske, og skipperen spurte om ikke mannen også hadde det. Jo, det hadde han, det var ikke noe problem. De kunne bare stoppe og hente det på turen til Bjørnøya, for han bodde den veien. Mannen stilte en betingelse for å kunne bli med, og det var at han fikk sin egen koi (køye) i båten. Dette var intet problem, de skulle skipperen ordne.
Båten gikk da ut fra Tromsø, og de skulle som avtalt stoppe ved Langsund der denne mannen bodde, for å hente bruket hans. Da de kom frem dit, rodde de inn til naustet hans, slik at han fikk hentet utstyret sitt. De andre ombord syntes det var litt rart at han ikke var oppom huset for å si adjø, – han hentet bare det han skulle ha i naustet, og så dro de igjen.
På turen til Bjørnøya la de merke til at hver gang det ble litt for folksomt nede i lugaren, så gikk mannen opp på dekk, det var som om han ikke ville være for nært de andre. Mannskapet hadde også lagt merke til at hver gang han gikk opp på rortaket og speidet ut over havet, så ble det som regel vind en stund etterpå.
Fisket på Bjørnøya gikk kjempebra, de hadde ikke fisket slik på lange tider. Og det tok ikke lang tid før båten var full, og de dro hjem til Tromsø igjen for å gjøre opp lotten. Men da lotten var ferdig oppgjort, og mannskapet skulle få sin del, var mannen borte. De kunne ikke finne han noen steder, og ingen visste hvor han var blitt av. Dette syntes de andre var veldig rart, og de begynte å undersøke litt.
De tok kontakt med folk på Langesund der mannen bodde, og fant da ut noen veldig skremmende. Det viste seg nemlig at mannen som de hadde hatt med seg på fisket, han hadde omkommet på Bjørnøya noen år tidligere…
Etter denne hendelsen ble skipperen på denne båten, rik av fisket. Han beholdt båten i mange år, og da han skiftet båt, var den gamle så forringet at det ikke var noe igjen av verdi i den. Men i gammel fisketro tok man alltid en planke fra den gamle båten, og brukte i den nye, – det gjorde denne skipperen også, og det gikk bra med han resten av livet.
Fra “Det er mer mellom himmel og jord”
Denne historien kommer fra en i familien.
Jeg og en venninne hadde i noen sommerdager benyttet “Gammelstuen” som oppholdssted da huset lå nært til sommerjobben vår. Etter at jobben var avsluttet, reiste vi hjem uten å ha ryddet og vasket; vi tok bare med oss det mest nødvendige.
Denne regntunge høstdagen gikk jeg derfor til bygda fra hytten vår for å rydde og ta med meg resten av utstyret hjem. Jeg var lettere amper til sinns etter en krangel med mine foreldre tidligere på dagen, og humøret forbedret seg ikke ettersom klær og sko ble gjennomvåte av regn og søle.
Da jeg kom frem til Gammelstuen, var jeg både våt og kald, og jeg bestemte meg for å fyre opp i den store vedovnen som sto på kjøkkenet. Ute i gangen var det i mange år blir lagret opptenningsved, og jeg hentet meg en favn, og begynte å tenne i ovnen.
Etter å ha tent på gjentatte ganger uten at det ville fatne fyr, ble jeg aggressiv. Jeg følte at alt og alle gikk meg imot, og det var nok min for lengst avdøde oldefar jeg hadde i tankene da jeg til slutt utbrøt, – Jaja, når dere ikke vil ha meg her så! Og så tok jeg kjelen med vann som skulle varmet opp, og helte det over de få glørne som var i ovnen. Det var såpass mye vann at det rant ut av ovnslukene, sammen med sot og aske, og ned på gulvet.
Når jeg hadde gjort dette, hørte jeg en bil utenfor, og mens jeg sto ved vinduet for å se hvem det kunne være, hørte jeg at det skrapte, nesten slik det høres når det blir gjort rent for aske i ovnen. Og da jeg snudde meg mot ovnen, brant det så lystig i veden at flammene sto ut gjennom ovnsringene.
Jeg fikk fullstendig sjokk! Det skulle ikke være mulig at det kunne brenne i veden etter alt vannet som jeg nettopp hadde slått over for å være sikker på at det ikke skulle ligge gjør igjen og ulme når jeg var dratt. I panikk rev jeg til meg skoene som jeg hadde satt til tørk ved ovnen, og la på dør.
Senere ble min mor med meg for å hente resten av tingene mine, for jeg torde ikke å gå inn dit alene igjen. Jeg har siden aldre vært der alene, selv om jeg i ettertid har tenkt at det ikke var noe å frykte. Det var bare noen som ville meg vel, noen som ville vise at jeg var velkommen der.
Her er en annen historie fra dette huset/stedet.
Og Her er også en.
For noen år siden, fikk jeg spørsmål om å komme og besøke et bygg i mitt lokalmiljø som tidligere blant annet har vært brukt som psykiatrisk senter. Bygget var på denne tiden under oppussing, da kommunen midlertidig skulle leie det som sykehjem.
Da jeg fikk tilbud om å komme dit, var det fra de som tok seg av oppussingen. Ved flere anledninger hadde de opplevd merkelige ting som ikke kunne la seg forklare, og da de også overnattet i bygningen fikk de jo med seg hele døgnets opplevelser. Ved en anledning hadde det vært så ille at noen av dem hadde valgt å sove i bilen.
En sen novemberkveld drar jeg bortover sammen med to venninner. Vi ankommer stedet, og blir møtt av Kjell, mannen som har hovedansvaret for oppussingen. Vi presenterer oss, og slår av en liten prat i underetasjen. Her forteller Kjell om en episode han hadde hatt for noen kvelder tilbake siden, da han sto og pratet i telefonen, og en eske kom susende ut fra en hylle.
Vi bestemmer oss for å gå til stuen som arbeiderne bruker til oppholdsrom, og jeg skjønner fort at det er lett å gå seg vill i denne bygningen for de som ikke er kjent her. Min ene venninne som er med på denne typen jakt for første gang, føler seg med ett veldig dårlig. Hun får vondt i hodet, og tungt for å puste, og det er så vidt hun klarer å komme seg opp trappen til første etasje. Vi sitter og prater litt med arbeiderne, og får høre litt av hva de har opplevd her. Ikke alle er like overbeviste på at det er noe overnaturlig, men de kan likevel ikke forklare det på en naturlig måte.
Vi bestemmer oss for å rusle rundt i gangene litt, og kommer til en trapp som fører ned til kjelleren (er flere trapper ned) og den ene venninnen min går ut i trappegangen først, men kommer snart tilbake, ganske overveldet. – Der var det helt grusomt!! sier hun, og forklarer det som en veldig trykkende følelse. Jeg tar turen ut selv, og er ikke i tvil om at hun snakker sant. Jeg får en sterk følelse av oppgitthet, og vil bare gråte. For mitt indre ser jeg noen stå å se ut av vinduet, som om personen bare venter på å bli hentet bort herifra.
Men det skjer ikke så veldig mye mer enn at jeg kjenner at det definitiv er mye åndelig aktivitet her, (men som jeg har oppdaget; helt vanlig når jeg er tilstede så trekker de fleste energiene av en eller annen grunn seg unna). En av de gangene vi hadde pause i stuen, så kom det et nærvær inn der. Rommet ble betydelig kaldere, det merket vi alle sammen. Dette følte jeg hadde med en mann å gjøre. Må nesten forklare dette også, – når vi er mange til stede på en slik undersøkelse, så er det ikke lett å få mye info fra en åndelig energi. Det blir for mange energier å sortere ut, siden vi levende også er energi, med tanker, følelser og alt som er. Og denne gangen gav den meg ingenting. Jeg kjenner ganske fort når det ikke er mer å hente, og vi bestemte oss for å ta kveld og dra hjem. Med tilbudet om å komme tilbake på en ny runde.
Runde 2
Noe vi da også gjorde, og denne gang hadde vi invitert med oss Troms Folkeblad, ved Maria Holm Simonsen. Etter ca. en uke var vi igjen tilbake på bygget. Det første som ble gjort før vi begynte på runden, var å få jordet de to som ikke kunne dette selv. Dette for at vi skulle slippe flere ubehagelige kroppslige reaksjoner som vi hadde sett på min venninne sist vi var her.
Denne gangen var det lettere å orientere seg, selv om vi nå stort sett gikk i mørket. I et rom helt i enden av gangen på den ene siden av bygget, ba ene venninnen som hadde med videokamera, meg om å komme. Hun mente hun hadde sett en skygge på videokameraet som var innstilt på nattmodus.
Da jeg kom inn i rommet tok det en liten stund før jeg klarte å få tak på energien som befant seg der. Jeg følte den fulgte etter meg rundt i rommet, som om den ville ta meg i hånden. Og der så jeg henne, – det var en liten jente, på rundt 5-6 år. Hun hadde lyst hår, og hvit fotsid kjole på seg, som en nattkjole. Hun var veldig livlig følte jeg, en munter energi. Men likevel var hun ensom, og skulle ikke være igjen her.
Det får meg til å tenke på hvilken sørgelig historie som nok ligger gjemt i bygningen her. For mange år siden var den eldste delen av bygget brukt som tuberkulosehjem, og det sies at det døde rundt 18 barn og ungdom her. Jeg tror nok at den lille jenta stammer fra den tiden. Hun var så blid at det nesten gjorde vondt i meg, for henne som aldri fikk lov til å vokse opp. Sammen med den ene venninnen min, førte vi henne over. Hun snudde og vinket til oss før hun ble ett med lyset…
Vi gikk videre rundt i bygget, noen steder følte jeg tilstedeværelse av energi, så forsvinner den bort, for så å komme tilbake igjen. Et sted oppi dette (da vi var i kjelleren) forsvant Kjell fra oss. Med et høres orgelmusikk fra mørket, og etter noen skrekkslagne sekunder, finner vi Kjell sittende å gapskratte ved et orgel i svarteste mørket. Vi var sikkert et syn der vi sto med hvite, redde fjes å stirret på han. Dette er dårlig gjort, og spøken slo ikke så godt an som han sikkert hadde trodd.
Vi går videre, – opp trapper, og ned trapper, inn på rom og ut av rom. Att og fram. Noen plasser er energien verre enn andre steder, og det er spesielt et sted i den eldste delen av bygget. Her blir vi rett og slett dårlige, og gruer oss skikkelig for å gå inn. Opp trappen her kives vi om hvem som skal gå sist, her vil vi helst ikke føle at vi har noen etter oss som ikke er av levende kjøtt og blod. Det er rett og slett en ekkel atmosfære, som om vi blir jaget på. Oppe i andre etasje stilner det litt av, men blir likevel ikke helt rolig. I mørket kan jo selvfølgelig alle katter bli grå, men her er det mer enn mørke som rår.
Men nå kjenner vi godt at vi begynner å bli slitne, klokken har passert langt ut i de små nattetimer, og siden vår egen energi svinner hen, så er det like greit å gi seg. Selv om vi ikke opplevde det mest skremmende, – vi verken hørte eller så noe med våre fysiske øyne, så er jeg ganske fornøyd. En sjel er over der den hører til. Skulle det bli noen anledning til å komme hit ved senere anledning, så får jeg kanskje muligheten til å hjelpe flere over til rett sted.
Epilog:
Har i ettertid fått høre at det er flere, både leieboere og ansatte som har opplevd ting etter at bygget igjen ble benyttet som sykehjem en stakket stund, – ting som ikke kan forklares med fornuftig grunn. Etter at stedet er ferdig renovert, tar kommunen over og noen av kommunens eldste innbyggere bor her til det nye sykehjemmet står klart. Det er blitt meg fortalt at det har vært flere merkelige hendelser her i denne perioden, observert både av beboere og ansatte. Noen eksempler på dette er bankelyder fra rom det ikke var mennesker i, og noen påsto også at de så små barn der. Ifølge beskrivelsen de gav så de syke/utmagret ut.
Jeg har vært i kontakt med et ungt par som en tid leide en leilighet i en del av dette bygget. Hun forteller om en varmeovn på badet som på uforklarlig vis hele tiden skrudde seg ned fra 3 til 1, og følelsen av å være iaktatt var påtrengende sterk, spesielt på badet. En episode hun husker spesielt godt, er denne;
“En morgen sto jeg opp fordi jeg måtte på do. Jeg gikk inn på badet, lukket døren, og satte meg ned på toalettet. Plutselig var det noen som tok tak i dørhåndtaket. Jeg skvatt til, og ropte til samboeren min at han måtte slutte å tøve med meg. Da han svarte fra andre siden av veggen der soverommet vårt var, gikk det kaldt nedover ryggen på meg. Jeg så at håndtaket gikk ned, og det er ikke noen vindu på badet så trekk var det ikke, og jeg hadde lukket døren helt.”
Hun forteller også om at de var slitne og tappet for energi, og slet en god del med hodepine da de bodde der. Og hun torde aldri være alene hjemme, da hun uansett ikke følte det som at hun var alene. – “Jeg var veldig glad da vi flyttet derifra” sier hun.
