Da min bror døde for noen år siden, fikk jeg også et forvarsel om det.
Broren min hadde hatt hjertefeil i nesten tyve år, men han var i fin og god form. Derfor kom dette dødsfallet både plutselig og uventet på oss.
En natt drømte jeg at jeg og min bror var hjemme ved vårt barndomshjem. På øvermarken der var det en vanngrøft, og vi sto begge to på kanten av denne grøften, og hadde med oss hver vår bag. Så tok jeg bagen min med meg og gikk mot huset, mens broren min ble stående igjen på grøftekanten.
Jeg vokste opp på en bondegård med masse dyr. Dette som jeg skal fortelle om nå, hendte tidlig på sommeren, og lammene og søyene var nettopp sluppet ut. Noen av lammene fikk ikke nok melk, og ble det vi kaller flaskelam. Vi ungene hadde hver sin gang å gi lammene flaske, og denne dagen var det min tur.
Jeg tok med meg melkespannet og flaskene, og gikk oppfor fjøset hvor dyrene sto i et gjerde. Mens jeg sto og holdt på å ordne til flaskene, kom det plutselig sigende en tåkedis, som bare ble tettere og tettere. Kroppen min skalv, og jeg skyndte meg å bli ferdig. Lammene pattet og koste seg, og brukte sin tid på å drikke opp melken, og det nyttet ikke for meg å få dem til å patte fortere.
Med ett kom det en stor, mørk mann ut av tåken, og mot meg. Først ble jeg helt paralysert, så satte jeg i et hyl, kastet spannet og flaskene fra meg, og la på sprang ned mot huset.
Mamma kom ut å lurte på hva som sto på. Jeg hylte og skrek, og fortalte henne om mannen som kom etter meg. Jeg pekte opp mot tåken for å vise henne mannen. Mannen sto nå og så på meg, og jeg så på han, men mamma så ingen…
Det var en gang en slektning av meg, Ole, som skulle være heimeværer (passe hus og heim) for en onkel av seg som skulle reise bort en stund. Ole skulle også passe kreaturene til onkelen mens denne var bortreist. Dette var om høsten, det var mørkt, og Ole var helt alene der, – men det hadde han ikke sett på som noe problem.
Men om kvelden fikk han en slik ekkel følelse av uhygge, og Ole lette da etter en bibel eller en salmebok som han kunne lese litt i, men han fant ingen. Nei da var det ingenting han kunne gjøre med det, og han bestemte seg for å gå til sengs. Han gikk opp på loftet. Der skulle han sove på et stort rom som lå til med det samme man kom opp trappen.
Da Ole var kommet vel i seng, fikk han plutselig se en mann i oljeklær som sto i loftstrappen. Det tok en stund før mannen forsvant, og etter det så Ole ikke mer til han. Men Ole hadde fått sett nøye på han, og da han kom hjem igjen, fortalte han til tanten sin hva han hadde opplevd, og hvordan mannen så ut. Da visste hun med en gang hvem denne mannen som Ole hadde sett, var. Det var bestefaren hans, som hadde omkommet på havet.
Tenkte jeg skulle skrive et lite innlegg om bibelen, siden jeg kommer til å nevne den i noen av mine framtidige innlegg. Jeg betegner meg ikke som en religiøs person av noe slag. Jeg tror på veldig mye, også på forskning og vitenskap. Dette er mine tanker og meninger. Jeg stiller spørsmål, – spørsmål som for meg er både spennende og viktig å forsøke å finne svar på og som for meg kan være forenelig med min tro.
Noen av tekstene i bibelen er faktisk ganske interessante å “forske” på. Og for meg med min medfødte evne og interesse for den “andre siden”, blir det ganske naturlig at jeg også havner i en form for konflikt med en del av det som er skrevet i denne.
“Ingen må drive med besvergelser, spørre gjenferd og spådomsånder til råds eller søke råd hos de døde. For alle som gjør slikt har Herren avsky for, og det er på grunn av slik styggedom Herren din Gud driver folkene bort fra deg.” 5Mosebok 18.11
“De levende vet at de skal dø, men de døde vet slett ingenting. De får ikke lenger noen lønn, for minnet om dem er glemt.” Fork.9.5
“Alt du kan gjøre med din hånd, skal du gjøre etter beste evne. For i dødsriket, som du går til er det verken arbeid eller plan, verken kunnskap eller visdom.” Fork.9.10
Moses med lovens tavler (1624) av Guido Reni. Bilde fra Wikipedia.
Jeg har selvfølgelig vært i mer enn en interessant diskusjon opp gjennom årene, med hardbarka kristne om mye av det som står i bibelen. Meningen deres om at det er djevelen selv man er i kontakt med om man sier man har hatt en opplevelse som betegnes som paranormal. Denne skal lure menneskene. Uansett hva jeg prøver å si om den saken, så er det han som skal lure og lede oss vekk.
Diskusjoner med JV har til tider vært morsomme, og da jeg tidligere orket å bruke tid på dørstokken med dem, så ønsket de å komme tilbake for å snakke mer. Jeg vet disse menneskene aldri kommer til å forstå noe av det jeg snakker om, de er altfor dypt inne i sine tekster til å prøve. Men det må være veldig behagelig, det å finne trøst eller mening i en tekst. Å bare godta at det står skrevet, og sånn er det.
Likevel så skjønner ikke hvordan noen i dag kan tro at verden/jorden ikke er mer enn ca. 6000 år gammel, og når jeg blant annet spør hvordan de forklarer dinosaurene som skal ha hersket på jorden før menneskene (eller hvem som skapte disse), og det i ca. 200 millioner år før de dør ut for ca. 65 millioner år siden, – så er svaret at de er falsk, de har aldri levd. Igjen blir vi lurt.
Så da har vel heller ikke alle de andre raser av homo-arter vært her, som neandertalerne som skal ha levd fra ca. 450 000 år – 28 000 år siden. Det eldste funnet som til nå er funnet av et fortidsmenneske er datert 1,4 million år gammelt, og ble funnet i Spania. Det moderne mennesket har så langt en fartstid på ca. 300 000 år.
Blant annet Svaneøgler, levde på Svalbard for ca. 147 millioner år siden. (Bilde lånt fra forskning.no Bilde: Roberts, m.fl, PeerJ, Esther van Hulsen).
Selv er jeg døpt og konfirmert, og har også vært gift, som kristen. Jeg går i kirken ved anledninger som dåp, konfirmasjon og begravelser, men det er fordi det er tradisjon, og skaper en fin ramme rundt slike hendelser. Spesielt om kirken er av litt årgang blir jeg veldig andektig, og jeg kan godt bli rørt til tårer av en salme. Jeg kan “be” når jeg har det tungt, men for meg er gud noe annet enn bare en “han” der oppe. For meg er gud altet, den store gode kraften der jeg tror at alles sjeler har sin opprinnelse fra. Jeg har ikke noe ansikt eller personifisering på det jeg betegner som Gud.
Jeg har siden min ungdomstid alltid lurt på dette med Gud og Jesus, og for meg hørtes bibelen mer ut som en eventyrbok enn noe man skulle sette sin lit til i gleder og sorger. Det var for mange løse tråder. Og ettersom jeg vokste til, og så at disse trådene var enda mer løse enn jeg gjorde i min ungdom, begynte jeg å lese det jeg kom over av teorier, hypoteser og fakta, om det som står skrevet i bibelen. Heldigvis ser jeg at det når endelig begynner å bli bekreftelser fra bibel-arkeologer/forskere på mye av det som jeg har stilt spørsmål ved, og det føles godt.
I Nye testamente leser man om Jesus, og blir lært at han døde på korset for menneskeheten skyld og synd. Jeg tror at Jesus var en virkelig person, men ikke at han var sønn av (en) Gud slik han blir framstilt gjennom den kristne tro. Han kunne nok snakke for seg, kanskje er det en mulighet for at han kunne heale/ helbrede slik det også finnes noen mennesker som kan i dag, eller han bare var en elskelig person som fikk andre til å føle seg bra. Her er det mye rom for å tenke på hvem han var som menneske. At hans virke bare varte i ca. tre år, og at det ikke finnes nedtegnelser om han fra den tiden han faktisk levde, finner jeg noe merkelig. Han skal visstnok også ha vært av kongelig ætt, som går helt tilbake til Adam. Det står vel ikke noen steder i bibelen(?) at Jesus er sønn av Gud, men at han var sønn av Josef. Og flere søsken hadde han også, ja hele 5 brødre og et ukjent antall søstre, som ikke er navngitt. Jeg lærte ikke noe av dette på barne- og ungdomsskolen.
Min bibel som kom i mitt eie da jeg giftet meg, har ofte blitt slått opp i de senere år. Bibelen ble ikke skrevet som et samlet bokverk, men består av 66-73 små bøker /skrifter, GT og NT.
Når det kommer til det Gamle testamente er det trolig verdens mest redigerte verk, og de fem Mosebøkene har vært igjennom en uhyre komplisert skrivefusjons- og redigeringsprosess i de 400 årene fra ca. 850-450 f.Kr. Et av spørsmålene man kan stille seg, hvorfor finnes det to forskjellige skapelsesberetninger i en og samme bok, og som skal være skrevet av samme mann?
Men så var det vel ikke engang Moses som skrev disse bøkene, da han skal ha levd flere århundrer før de ble skrevet. For min del så er det GT som er mest givende å ta for seg, her ligger det mye spennende informasjon som både kan sjokkere og oppklare en hel del om begynnelsen på mennesket slik vi kjenner det i dag.
Er det mulighet for at sannheten er en ganske annen enn den vi har lært i vår barnetro, eller i alle fall svært omskrevet og at den kanskje ikke lenger tjener sitt formål den en gang var skrevet for?
Jeg fascineres av at så mange fortsatt tolker bibelen bokstavelig, uten å stille de spørsmålene som kanskje kan gi de svarene på det som er så grunnleggende i denne troen som mange av oss er vokst opp med. Den er vel ingen spådomsbok som kan forutsi framtiden flere tusen år. Jeg ser bibelen som en form for historiebok, som dersom man leser “mellom linjene”, kan finne mye spennende informasjon om blant annet vår opprinnelse og eksistens. Men jeg er ikke på langt nær ferdig med å tolke og studere denne for min egen del enda.
Bibel-arkeologer hevder at Det gamle testamentets opphav stammer fra den sumeriske kulturen, også kalt “sivilisasjonens vugge”. Dette kommer jeg tilbake til 😊
Da jeg var ni år, ble pappa syk med magesår. Vi hadde vært på kirkesøndag, og denne dagen hadde pappa ikke vært med fordi han var så dårlig. Og da vi kom hjem, var han blitt sendt på sykehuset. Jeg visste at pappa var syk, men ikke hvor alvorlig det var, og jeg hadde ikke tenkt på at dette var noe han kunne dø av.
Pappa hadde ligget på sykehuset i 2 uker da mamma fortalte at han var så frisk at han snart skulle få komme hjem.
Søndag morgen, akkurat 14 dager etter at han var innlagt på sykehuset, våknet jeg av et drømmesyn, der jeg hadde sett at pappa var død. Jeg ropte og skrek slik at søsteren min som jeg delte rom med, våknet, og hun ble så redd at hun vekket de andre i huset. Jeg fortsatte å rope at pappa var død, men det var det ingen som ville tro på, han var jo så frisk at mamma hadde reist til byen for å hente han hjem.
Men da telefonene åpnet kl. 9 på morgenen, kom naboen med telefonbud til oss. Pappa hadde dødd på sykehuset den natten. Så det forvarslet fikk jeg om det.
Fra min utgivelse “Det er mer mellom himmel og jord”
Da jeg var i tyveårene, kjørte jeg båtskyss fra ei bygd på Senja til Tromsø. De jeg fraktet var for det meste syke personer som skulle til sykehuset i Tromsø. Dette er jo en del år siden, og da fantes det verken helikoptre eller raske sykebiler. Den snareste veien til Tromsø var med båt.
En morgen fikk jeg øye på noen som sto ute i båten min. Jeg kunne ikke skjønne hvem dette kunne være, eller hvordan personen hadde kommet seg ut i båten. Dette var jo en sjark som ligger et stykke fra land, og man måtte i robåt for å komme seg ut til den.
Jeg kom meg ut, og sprang ned i fjæra for å kunne se bedre, og da fikk jeg se at det var ei lita jente som sto der ute i båten, og det så ut som hun gråt. Jeg hev meg i båten og rodde så fort jeg kunne ut til sjarken, men da jeg kom fram, var jenta borte. Jeg gjennomsøkte båten, men hun var ikke å finne, – det var som om hun aldri hadde vært der, og jeg begynte å tro at jeg hadde sett syner.
Mens jeg sto der ute i båten, fikk jeg se at det kom folk inne på land. De gikk ned mot fjæra, og det var mest sannsynlig noen som trengte båtskyss. Så jeg rodde inne til land igjen, og menneskene som ventet der inne, sa at de trengte skyss til Tromsø. De måtte komme seg til sykehuset så snart råd var, for de hadde ei lita jente som hadde brent seg stygt.
Vi dro av gårde, men rakk ikke fram i tide. Den lille jenta døde om bord i båten min av skadene hun hadde fått. Jeg vet ikke hva det var jeg opplevde denne morgenen ute på båten. Kanskje var det et forvarsel jeg fikk, men det får jeg vel aldri vite.
Illustrasjon Elisabeth Jakobsen
Fra min utgivelse “Det er mer mellom himmel og jord”
En dag for mange, mange år siden, var det en dame med navn Guri. Hun var en fin dame, av den sorten som kledde seg pent og som ofte gikk i høyhælte sko. En dag måtte Guri gå et ærend til noen andre i bygda for å låne seg brød. Da hun var på vei hjem, tok hun en snarvei og gikk over fjæra som på dette angivelige stedet hadde leire. Men da Guri møtte på leira, ønsket hun ikke å skitne til de pene skoene slik at de ble ødelagt. Så hun la brødene ned på leira for å kunne trå på dem, og dermed komme seg hel og ren over.
Ifølge sagnet skulle hun ikke ha gjort dette. Høyrer makter likte ikke hva de så, – at hun brukte maten til å trå på slik at hun ikke skulle få ødelagt skoene sine. Så straffen ble at leira åpnet seg, og Guri sank ned i den, sammen med brødene, – maten som hun ikke viste takknemmelighet over. Stedet heter Guribogen, men blir på folkemunne kalt Gurrabogen.
Mamma forteller at selv i sin barndom var de livredde når de måtte forbi her på kveldene, og oftest ble de fulgt forbi stedet av de som var større og tøffere. Siden stort sett alle sagn og legender har sitt utgangspunkt i noe som faktisk har skjedd, så lurer jeg selvfølgelig på, finnes det noen bevis for at denne Guri har eksistert? Og om hun gjorde det, var hun bare veldig uheldig at hun trådde et sted med synkeleire, og dermed ble historien til? Noen ganger skulle jeg ønske det fantes en faktabok om slik sagn…
De fleste av oss kjenner til Leonardo Da Vinci sitt bilde av Den vitruviske mann. Leonardo skal ha laget dette bildet på bakgrunn av verket til en mann med navn Vitruvius, som levde flere hundre år før han selv.
Vitruvius var en romersk arkitekt og ingeniør som levde ca. 80-70 f. kr. Han kom opp med ideen om at alle bygninger skulle ha tre attributter, firmitas, utilitas og venustas (styrke, nytte og skjønnhet). Prinsippene ble senere bredt tatt i bruk i romersk arkitektur.
Vitruvius, arkitekten, sier i sitt arkitektoniske verk om arkitekturen at målene til menneskekroppen fra naturen side er fordelt som følger: 4 fingre utgjør en hånd og 4 hender utgjør 1 fot, 6 hender utgjør 1 alen, 4 alen utgjør høyden av et menneske, Og 4 alen utgjør et skritt og 24 hender utgjør et menneske. Og disse målene bruker han i bygningene sine. Hvis du sprer bena dine så mye at høyden din blir 1/14 mindre og hever armene dine inntil langfingrene dine når så høyt som issen vet du at midtpunktet mellom de utspredte lemmene vil ligge i navlen og at bena dine og gulvet danner en likesidet trekant.
Jeg er stor fan av Leonardo da Vinci 🙂 Her har jeg puslet den vitruviske mann som Leonardo tegnet ca. 1490.
Teksten under bildet:
Lengden av de utstrakte armene til et menneske er lik høyden. Avstanden fra hårfestet til nederst på haken utgjør en tidel av menneskets høyde. Fra nederst på haken til issen utgjør avstanden en åttedel av høyden. Fra øverst på brystet til issen er det en sjettedel. Strekket fra øverst på brystet til hårfestet utgjør en sjudel av hele mennesket. Strekket fra brystvortene til issen utgjør en firedel. Bare skulderbredden utgjør en firedel. Fra albuen til de ytterste fingerspissene utgjør en femdel av, og fra hele albuen til vinkelen i armhulen er det en åttedel. Hele hånden vil være en tidel av mennesket. Begynnelsen av kjønnsorganene markerer menneskets midtpunkt. Fra under kneet til begynnelsen av kjønnsorganene vil være en firedel. Avstanden fra nederst på haken til nesen og fra hårfestet til øyenbrynene er den samme, og i likhet med øret, en tredel av ansiktet.
Komposisjonene av Den vitruviske mann, sånn som den er tegnet av Leonardo da Vinci, er basert bare på teksten fra Vitruvius om dimensjonene av menneskekroppen, og som har vist seg å være veldig korrekte når man tar hensyn til han forenklet litt ved å avrunde til små heltall.
Spennende, og fascinerende hvor flinke mennesker kan være på sine områder 🙂
En gang på 1930-tallet var det noen folk som hadde vært på besøk hos en slektning på Kvaløya. Denne slektningen, en mann, var svært gnieraktig. Og da det ble dårlig vær da folkene var der på besøk, spurte de om de kunne overnatte hos mannen. Men nei, det ville han ikke ha noe av. Han mente været slett ikke var så dårlig, så de kunne godt ro hjem igjen.
De tok da på hjemvei, og mens de la ut på sjøen i det dårlige været, gikk mannen opp på en utsikts-topp for å se etter dem. Og han ble faktis vitne til at båten med slektningene kantret og folket falt i sjøen.
En kone som bodde på andre siden av fjorden, var på tur inn i fjøset da hun syntes hun hørte rop om hjelp. Mest sannsynlig var ropene fra den mannen som var i båten. Han skulle være veldig flink til å svømme, og må ha vært veldig nær land før han druknet, ellers kunne ikke konen som i ettertid mente hun hørte noe, ha hørt ropene fra der hun bodde.
En tid etter dette var den gnieraktige mannen på vrakleting i fjæra. Han hadde da fått se en mann i oljeklær som begynte å følge etter han. Når mannen gikk, så gikk også mannen i oljeklær, og når mannen stoppen, så stoppet også den andre. Da den gamle gnieren kom hjem til seg selv, besvimte han av utmattelse og redsel over å ha blitt forfulgt av denne mannen i oljeklær.
De som fikk høre om denne opplevelsen, mente det var en av slektningene hans som omkom under forliset som hadde forfulgt han på grunn av hans gnieraktighet, den som gjorde at han fikk liv på samvittigheten.
Fra min utgivelse “Det er mer mellom himmel og jord”
I 2017 publiserte jeg første gang en blogg-artikkel om søskenparet Birte og Benjamin, kjent fra Kjervikmordet i Malangen, og også fra tv-serien “Solens sønn og månens datter”. I den artikkelen forteller jeg om min hypotese om deres mulige siste hvilested på Geitryggen på Bjorelvnes i Lenvik.
Jeg har lyst til å fortelle litt om hva som har skjedd siden den gang, og etter at Troms Folkeblad skrev om min hypotese juni samme år. Ikke lenge etter denne publiseringen, ble jeg kontaktet av Lenvik historielag, som ønsket et samarbeide med meg. Jeg sa naturligvis ja.
Troms Folkeblad skrev i 2017 om min hypotese om
hvem som mulig hviler i denne graven.
Foto Maria Jørgensen
Masteroppgaven til Solum som var den som ga meg de ledetrådene jeg trengte for å starte denne jakten, kom på sensommeren 2017 til saga sang og visefestival i Aursfjorden. Her skulle hun holde foredrag om Kjervik-mordet. Hun håpet at jeg kunne komme dit, noe jeg selvfølgelig gjorde, vi rakk fram til andre gang foredraget skulle starte. Det var hyggelig å kunne hilse på Marte for første gang, og også få høre henne fortelle om dette som jeg ellers bare har sittet og lest for meg selv på nett. Marte la også fram de nye opplysninger som jeg har funnet fram til, og muligheten for at dette kan være snakk om Birte og Benjamin’s gravsted. Responsen fra publikum av foredraget var overveldende positivt. Alle syntes dette var så spennende, og kunne ikke skjønne at det ikke skulle være mulig å gjøre undersøkelser som kan føre til sikre svar.
Marte holder foredrag om Kjervikmordet på gammelskolen i Aursfjord 2017 .
På spørsmål om hva det ville bety for henne å få et svar på hvem som lå i graven på Sandholmen, svarer hun; Jeg ville syns det var kjempespennende om vi faktisk fant levningene etter Birte og Benjamin. Skjebnen deres er uansett både voldsom og fascinerende, men å vite hvor de ble gravlagt hadde vært stort. Foto: Evy Avilde Fjellro
Jeg kan ikke hjelpe for at jeg føler meg veldig ydmyk når det kommer slike tilbakemeldinger på en sak som har hengt med meg siden jeg selv var ungjente. Jeg vet at denne saken har stor personlig interesse for meg selv, men det å oppleve at den faktisk engasjerer så mange andre også, det gleder meg veldig.
Den flotte Aursfjordsaga. Denne var ikke bygget da Birte og Benjamin levde.
Foto Maria Jørgensen.
Det hadde jo vært fantastisk dersom jeg nå hadde kunne fortelle at hele denne prosessen med å få til en gjenåpning har gått knirkefritt, men det kan jeg ikke.
Jeg har blitt sendt hit og dit i mine forsøk etter å finne noen som ville hjelpe oss, da vi trengte å vise til at noen større og mer offentlig enn oss som privatpersoner, hadde ønske og interesse av å finne ut om det virkelig kan være Birte og Benjamin som ligger i denne graven. Jeg vet ikke hvor mange jeg har vært i kontakt med for å høre om de ville stå sammen med oss på en søknad om dette, jeg har for lengst mistet oversikten. Samtlige har sagt nei, svarene har vært som interesse, tid, kompetanse, økonomi, prioriteringer osv.
Men når det er sagt, så har det heldigvis ikke bare vært negative holdninger jeg har blitt møtt med. Og hadde det ikke vært for en utrolig flott person jeg kom kontakt med i kirkeverge Eli Blomseth Helgesen, som har vært med oss gjennom denne prosessen om en gjenåpning fra begynnelsen, -så har vi nok ikke hatt en sjanse til å komme noen vei med dette. Hun har gjort en fantastisk jobb med dette, og har vært en god støttespiller.
Fra funnet på Sandholmen 1946. Lensmann Johannes Irgens og sønnen Leif Irgens. Privat foto.
Jeg har også vært i kontakt med Johannes Irgens, sønn av Lensmannen som ble kontaktet vedrørende funnet av graven, og han forteller at han var med til Sandholmen den dagen levningene ble tatt opp. Han husker også at levningene ble levert til graveren ved Bjorelvnes, i en tysk ammunisjons-kasse. Dette husker han spesielt godt, fordi han fikk en maken kasse for å oppbevare lekene sine i, og tilføyer at det var bra kassene ikke ble forbyttet.
På spørsmål om størrelse på denne kassen, så mener Johannes at den må ha vært ca 70-75 cm lang 35-40 cm bred og ca 45-50 cm dyp. I hver ende var den forsynt med en kraftig tauhempe som bærestropp. Kassen var trehvit, og utvendig påført ammunisjonsdata. Johannes Irgens forteller også at han husker det var veldig usikkerhet rundt “kvinnekroppen” i denne graven siden den var lite bein av denne som ble funnet. Derfor ble det gravd og lett på flere plasser på Sandholmen, men uten at det ble funnet ytterligere bein.
Leif Irgens og ukjent, poserer med bein fra gravfunnet i 1946. Privat foto.
Gravfreden står sterkt i Norge, og det er ikke en enkel sak å få lov til å gjenåpne en grav. Det skal være sterke grunner for at man skal få en slik tillatelse, og det forstår og respekterer jeg helt og holdent. I denne spesielle saken vår, har den historiske betydningen blitt vektlagt, det å kunne bekrefte eller avkrefte om dette er snakk om søskenparet fra Malangen. For oss som kjenner til historien vil det bety at noe av de historiske data må omskrives, som rettersted, dødsår etc. Dette er en historie om 3 personers tragiske skjebne som tross sine 278 år, fortsatt lever i beste velgående. Jeg vet det er mange flere av oss som ønsker å få et svar. Bare fordi det betyr noe.
Minnesmerke på en umerket grav. Får vi muligheten til å finne ut mer om hvem som ligger her? Jeg håper fortsatt. Foto Maria Jørgensen.
Birte tilsto på nytt og sa hun var villig til å gå i døden for sine gjerninger. På spørsmål om uenigheten mellom henne og Jens forklarte hun at Jens mistenkte henne for å være utro med Erich, som var kven. Han hadde hjulpet til med vinterfisket på Aursfjordgården, mens Birte fortsatt var ugift. Jens hadde også tatt fra henne den myndigheten en kone skulle ha; hun rådet ikke over maten. Hans ”arrighet” gjorde henne lei av livet, forklarte hun.
Like før mordet skjedde, hevdet Birte at hun ikke ropte på Benjamin, men at han kom ut av stuen av seg selv. Det var ikke planlagt å drepe Jens den dagen, men ved en anledning. Krangelen startet ved at Jens spurte hvem som skulle få hosene hun satt og strikket på. Hvem andre enn deg, hadde Birte svart, men Jens fortsatte med å si at du har vel noen andre du vil gi dem til.
Birte ble så spurt hvor lenge de hadde planlagt å ta livet av Jens. Hun svarte at hun ikke hadde tenkt på det før Benjamin flyttet inn, men de planla det ikke mer enn tre dager før det skjedde. Ingen andre var tilstedet da drapet skjedde. Jens far bodde for langt unna til å høre om Jens ropte, noe han ikke gjorde, ifølge Birte. Hun forklarte at hun hugget kun et hugg med øksen og at det fortsatt var liv i Jens da Benjamin hugget en gang til. Det var fortsatt liv i han etter at Benjamin hadde hugget. Birte sa at samvittigheten hadde overbevist henne om at hun fortjente å dø og at hun var klar over at hun fortjente kongens og Guds vrede. Hun konstaterte at hun ikke hadde noe å unnskylde seg med.
Dette er et kryssjern brukt til å lage spor til tønnelokket, og kanskje likt det Birte hevdet skulle være drapsvåpnet. Ingen lot tenke for mye på at det umulig kunne vært drapsvåpnet i forhold til skadene de fant å offeret. Først i 1739 tilsto Birte at det var en øks som ble brukt den skjebnefulle dagen.
Bildet lånt fra Sunnfjord Museum.
Saksøkeren spurte om hun kunne fortelle den sanne historien. Hun sa først at hun ikke husket helt, men forklarte så at Benjamin var i stuen, da det som vanlig oppstod en krangel mellom ektefellene. Jens skulle til å slå henne, men da kom Benjamin ut og sa: ”Hva vil du din Skielm, vil du slaa min søster?” Han stoppet Jens, la han i bakken, og ba Birte om å hugge Jens med øksa, som lå på bakken. Benjamin hugget etterpå i samme såret, men det var fortsatt liv i Jens da de dro han ned i fjæra. Benjamin løftet han alene opp i båten og sank han i sjøen. Så ble de enige om å sette fyr på gården. Sitat fra avhør av Birte juni 1739, – Marte Solum’s Masteroppgave. Bilde er fra “Solens sønn og månens datter”.
Benjamin som ble beskrevet som en høy og velvoksen kar, tilstod at alt han og hans søster hadde sagt var riktig, og at han var forberedt på å møte sin død for gjerningen. Han ble spurt om han kjente til uvennskapet mellom dem, og forklarte at Birte ikke rådet over noe som helst i huset, og at han ofte tilsnakket Jens om hans uskikkelighet. Videre fortalte Benjamin at ektefellene kranglet mye. Jens nevnte ofte Erich (kvenen), og beskyldte Birte for å være utro mot ham.
Benjamin var vant til kranglingen, derfor fulgte ikke spesielt med på denne krangelen. Han fikk ikke med seg at de kranglet før Birte ropte på Benjamin. ”Benjamin, kom du, hand vil slaa mig.” Hans forklaring var helt motsatt av det Birte sa. Birte hevdet at Benjamin kom av seg selv, mens Benjamin hevdet Birte ropte på han. På spørsmål om de hadde planlagt mordet den dagen, sa han nei. De hadde ikke snakket om mordet tidligere heller, verken på Aursfjordgården, eller etter han kom til Kjervika. Kun tre dager før det hendte hadde de snakket om det.
Han ble da spurt hvor lenge han har vært hos Birte og Jens. Benjamin trodde ca fem uker. Birte sa omtrent tre, men hun legger til at det er så lenge siden, hun husker ikke helt. Den var med Jens’ tillatelse at Benjamin fulgte med Birte til Kjervika. Benjamin spiste av Jens’ mat og arbeidet for ham, ikke som en tjener, men som en svoger. Benjamin forklarte videre at han hadde snakket til Jens om deres dårlige forhold. Jens ble da sint og la Benjamin for hat. På tross av det, ønsket ikke Benjamin å skade Jens. Benjamin forklarte videre at han ikke var eldre enn 17 å da mordet ble begått. Han var ikke like høy som nå sa han. Han hadde ikke vært til nattverd før mordet skjedde, noe som peker på at han ikke var så gammel. På samme måte som Birte, forklarte han at han fortjente kongens og Guds vrede i tillegg til å dø.
På sommertinget juni 1739, frasa fogden seg ansvaret med å holde Birte og Benjamin fengslet siden han ikke hadde noen egnede hus å holde dem i. De hadde vært på Vang siden de ble hentet fra Torne i Sverige i 1736. Tønder ba Michel Hvid påta seg fangeholdet. Michel Hvid derimot sendte ansvaret over på lensmannen, med løfte om at det han forlangte for å ha dem i forvaring, det skulle han få.I følge stevningen av søsknenes mor og brødre i 1741, kan det likevel se ut som Birte og Benjamin ble værende i arrest på Vang.
Sommeren 1740 rømmer Birte og Benjamin til Aursfjorden, hvor familien huser dem til de igjen blir hentet tilbake i arresten på Vang 28 april 1741. Bilde er fra filmen “Solens sønn og månens datter”.
Dommen over Birte ble stående slik bygdetinget allerede hadde dømt henne på sommertinget 1739. Det ble konkludert at uten Benjamin ville ikke Birte ha angrepet sin mann. Han som kom som en fredsmegler, ble i stedet en fredsforstyrrer. Han skulle hindret Birte i å myrde Jens, ikke hjulpet henne. Dermed fikk han 7. mai 1740 like streng straff som Birte.
”Nemlig. At hun af Skarpretteren først med gloendes Tænger skal knebes udenfor det Stæd mordet er begaaet, dernest 3de ganger imellem gierningsstædet hvor mordet er begaaet og Retterstæden, og allersist paa Rætterstædet, derefter hendes høyre haand levendes afhugges med en øxse, saa og hofvedet iligemaade med en øxse afhugges Kropen af Natmanden henlægges på Stegle, saa og Hofvedet med haanden sættes på stage over lægemet, Andre slibrige mordiskee og u-dædigste Mennisker til Skræchelse og afskye. Og endelig hendes Blodslod at være forbrudt, halfdelen til den dræptis arvinger, og den anden halfe Deel til den dræptis herskap.”
Hodene skulle settes på stake og kroppene legges på steile.
Det ble søkt om benådning fra del av straffen, Birte og Benjamin
ble pardonert fra å knipes med glødende tenger.
Bilde lånt fra forskning.no
Jeg må også fortelle om en litt spesiell oppdagelse som jeg har gjort i løpet av denne våren, da jeg lette litt etter forfedre på en spesifikk linje på mitt slektstre . Jeg kommer da over interessante opplysninger om min 4-tippoldemor, som var født og oppvokst i en bedrestilt familie i Sør-Trøndelag. Etter at faren hennes dør i 1743, blir flere av de eldste barna fra hans første ekteskap sendt ut i tjeneste, og Antonetta Andreasdatter Boysen blir sendt nordover, til en av de største gårdene i Aursfjorden. Her har hun vært i en eller annen form for arbeid, (slike tjenester var ofte som barnepiker, guvernanter eller lærerinner). At min 4-tippoldemor var godt skrivekyndig vet man av et brev hun selv har skrevet ved skiftet etter sin avdøde mann i 1785. Det er meget sannsynlig at det er i Aursfjorden hun treffer på kvenen Hans Hansson, barnefødt i Kukkola, Tornio i Finland . At jeg har mange forfedre som er kvener (både finsk og svensk side) visste jeg fra før, men denne koblingen var likevel veldig spesiell å finne ut mer om.
For da denne grenen av mine 4- tippoldeforeldres førstefødte sønn blir døpt i 1756, er det ingen ringere enn to av Birte og Benjamin’s brødre, Anders og Peder med ektefeller, to søstre Bull, som står oppskrevet som faddere på dette barnet. Min 4-tippoldemor, (og kanskje mulig også min 4-tippoldefar) som kom til å bosette på Strømmen i Rossfjord, var altså i tjeneste på Aursfjordgården der Birte og Benjamin var født og oppvokst. Jeg har fått bekreftet at det var Anders og Peder som bor og driver Aursfjordgården på den tiden Antonetta var i tjeneste der.
Jeg kan ikke la være for å tenke om man bare på et eller annet vis kunne skrudd tiden tilbake, slik at man kunne snakket med mine forfedre som tjente på Aursfjordgården, og min 6-tippoldefar Fogd Andreas Tønder, – og få fylt ut alle hull som vi mangler i historien. Foto Maria Jørgensen.
Dette var spennende opplysninger å komme over, også fordi det bekrefter at familien på Aursfjordgården har hatt mye med kvenene i området å gjøre. Det er godt kjent blant slektsforskere, at Malangen over en lang tidsepoke har vært nedslagsfelt for innvandring av nybyggere fra Finland og Sverige, fra det såkalte Kvenlandet. Kvenene var flinke håndverkere og jordbrukere, og deres kunnskaper var nok vel ansett hos mange.
Birte sier jo i et av de siste avhørene at Jens ofte beskyldte henne for å være utro med kvenen Eric som hadde hjulpet til med vinterfisket hos familien før Birte ble gift. Disse faktaopplysninger om min egen slekt fra dette området og denne familien, forsterker bare sannheten i dette bildet. Og jeg er ikke i tvil om at det kan være noe i det. Kanskje var det akkurat sånn at hjertet til Birte banket litt ekstra for en ung og staut kar av kvensk herkomst…
Brødrene Anders og Peder som må ha kjent godt til mine forfedre, blir 25 oktober 1741, sammen med sin mor Karen Andersdatter og i alle fall en bror til, stevnet for å ha skjult og hjulpet Birte og Benjamin mens de var på den siste rømningen i Aursfjorden. De ble dømt til å betale 30 riksdaler for dette.
På sommeren 1740 klarte Birte og Benjamin å rømme for fjerde og siste gang.
De oppholdt seg i Aursfjorden og ble skjult av familien. De ble hentet 28. april 1741,
og ført tilbake i arresten på Vang, der de satt til siste stund. Bilde er fra “Solens sønn og månens datter”.
“Karen Andersdatter, og hennes tre sønner, Anders, Peder og Kield ble så stilt for retten og spurt om de hadde tvunget Birte til å gifte seg. Karen bekreftet at hun gjerne ville at Birte skulle gifte seg med Jens, og at hun overtalte Birte, selv om hun ante at Birte ikke ville. Det samme sa brødrene: De kunne bare overtale, ikke tvinge henne. Karen Andersdatter fortalte også at under den første rømningen til skogs stod husene i Aursfjorden åpne, men at de ikke så eller snakket med Birte eller Benjamin. De andre fluktene visste ikke familien noe om.” Sitat fra Marte Strand’s masteroppgave.
Det er tydelig for meg at familieforholdet her har vært sterkt, selv etter at Birte og Benjamin tilsto drapet på Jens. Det er nok mye som har har blitt sagt her, som vi bare kan tenke oss til. På et vis har de nok følt seg medskyldig til at ekteskapet endte i drap, og har nok slitt med dårlig samvittighet for at de presset Birte for hardt til å gifte seg med en mann som hun ikke hadde hjerte for, og som etter hvert viste seg å ikke være snill med henne.
De ukjente i graven på Sandholmen 1946. Privat foto.
Jeg har selvfølgelig tenkt på at dersom vi får tillatelse til å åpne denne graven, og det skulle vise seg at disse levningene ikke på noen som helst mulig måte kan være søskenparet Birte og Benjamin, hva da? Svaret er veldig enkelt, da skjønner jeg at det nok aldri kommer til å bli noe løsning på hvor det ble av disse to etter sin død, hvor de ble gravlagt. At henrettelsen likevel skjedde i 1741, og mest sannsynlig i nærheten av fogdegården til min 6-tippoldefar Andreas Tønder, på Vang på Senja, ser jeg uansett på som veldig sannsynlig. Rettsprotokollene lyver ikke.
Kanskje blir det nok et mysterium å ta for seg. Levningene etter de to menneskene som ble funnet på Sandholmen i 1946 må uansett være noen som engang har hatt både navn og en historie. Så da fortsetter vel min søken etter svar på hvem disse kan være. Det er en vinn-vinn situasjon uansett slik jeg ser det.
Vi venter fortsatt i spenning.
Denne artikkelen var første gang publisert i 2018.
Om noen skulle ønske å bruke opplysninger til diverse formål fra denne saken, send en forespørsel.
