Da min bror døde for noen år siden, fikk jeg også et forvarsel om det.
Broren min hadde hatt hjertefeil i nesten tyve år, men han var i fin og god form. Derfor kom dette dødsfallet både plutselig og uventet på oss.
En natt drømte jeg at jeg og min bror var hjemme ved vårt barndomshjem. På øvermarken der var det en vanngrøft, og vi sto begge to på kanten av denne grøften, og hadde med oss hver vår bag. Så tok jeg bagen min med meg og gikk mot huset, mens broren min ble stående igjen på grøftekanten.
Jeg vokste opp på en bondegård med masse dyr. Dette som jeg skal fortelle om nå, hendte tidlig på sommeren, og lammene og søyene var nettopp sluppet ut. Noen av lammene fikk ikke nok melk, og ble det vi kaller flaskelam. Vi ungene hadde hver sin gang å gi lammene flaske, og denne dagen var det min tur.
Jeg tok med meg melkespannet og flaskene, og gikk oppfor fjøset hvor dyrene sto i et gjerde. Mens jeg sto og holdt på å ordne til flaskene, kom det plutselig sigende en tåkedis, som bare ble tettere og tettere. Kroppen min skalv, og jeg skyndte meg å bli ferdig. Lammene pattet og koste seg, og brukte sin tid på å drikke opp melken, og det nyttet ikke for meg å få dem til å patte fortere.
Med ett kom det en stor, mørk mann ut av tåken, og mot meg. Først ble jeg helt paralysert, så satte jeg i et hyl, kastet spannet og flaskene fra meg, og la på sprang ned mot huset.
Mamma kom ut å lurte på hva som sto på. Jeg hylte og skrek, og fortalte henne om mannen som kom etter meg. Jeg pekte opp mot tåken for å vise henne mannen. Mannen sto nå og så på meg, og jeg så på han, men mamma så ingen…
Det var en gang en slektning av meg, Ole, som skulle være heimeværer (passe hus og heim) for en onkel av seg som skulle reise bort en stund. Ole skulle også passe kreaturene til onkelen mens denne var bortreist. Dette var om høsten, det var mørkt, og Ole var helt alene der, – men det hadde han ikke sett på som noe problem.
Men om kvelden fikk han en slik ekkel følelse av uhygge, og Ole lette da etter en bibel eller en salmebok som han kunne lese litt i, men han fant ingen. Nei da var det ingenting han kunne gjøre med det, og han bestemte seg for å gå til sengs. Han gikk opp på loftet. Der skulle han sove på et stort rom som lå til med det samme man kom opp trappen.
Da Ole var kommet vel i seng, fikk han plutselig se en mann i oljeklær som sto i loftstrappen. Det tok en stund før mannen forsvant, og etter det så Ole ikke mer til han. Men Ole hadde fått sett nøye på han, og da han kom hjem igjen, fortalte han til tanten sin hva han hadde opplevd, og hvordan mannen så ut. Da visste hun med en gang hvem denne mannen som Ole hadde sett, var. Det var bestefaren hans, som hadde omkommet på havet.
Tenkte jeg skulle skrive et lite innlegg om bibelen, siden jeg kommer til å nevne den i noen av mine framtidige innlegg. Jeg betegner meg ikke som en religiøs person av noe slag. Jeg tror på veldig mye, også på forskning og vitenskap. Dette er mine tanker og meninger. Jeg stiller spørsmål, – spørsmål som for meg er både spennende og viktig å forsøke å finne svar på og som for meg kan være forenelig med min tro.
Noen av tekstene i bibelen er faktisk ganske interessante å “forske” på. Og for meg med min medfødte evne og interesse for den “andre siden”, blir det ganske naturlig at jeg også havner i en form for konflikt med en del av det som er skrevet i denne.
Blant annet på grunn av tekster som dette;
“Ingen må drive med besvergelser, spørre gjenferd og spådomsånder til råds eller søke råd hos de døde. For alle som gjør slikt har Herren avsky for, og det er på grunn av slik styggedom Herren din Gud driver folkene bort fra deg.” 5Mosebok 18.11
“De levende vet at de skal dø, men de døde vet slett ingenting. De får ikke lenger noen lønn, for minnet om dem er glemt.” Fork.9.5
“Alt du kan gjøre med din hånd, skal du gjøre etter beste evne. For i dødsriket, som du går til er det verken arbeid eller plan, verken kunnskap eller visdom.” Fork.9.10
Moses med lovens tavler (1624) av Guido Reni. Bilde fra Wikipedia.
Jeg har selvfølgelig vært i mer enn en interessant diskusjon opp gjennom årene, med hardbarka kristne om mye av det som står i bibelen. Meningen deres om at det er djevelen selv man er i kontakt med om man sier man har hatt en opplevelse som betegnes som paranormal. Denne skal lure menneskene. Uansett hva jeg prøver å si om den saken, så er det han som skal lure og lede oss vekk.
Diskusjoner med JV har til tider vært morsomme, og da jeg tidligere orket å bruke tid på dørstokken med dem, så ønsket de å komme tilbake for å snakke mer. Jeg vet disse menneskene aldri kommer til å forstå noe av det jeg snakker om, de er altfor dypt inne i sine tekster til å prøve. Men det må være veldig behagelig, det å finne trøst eller mening i en tekst. Å bare godta at det står skrevet, og sånn er det.
Likevel så skjønner ikke hvordan noen i dag kan tro at verden/jorden ikke er mer enn ca. 6000 år gammel, og når jeg blant annet spør hvordan de forklarer dinosaurene som skal ha hersket på jorden før menneskene (eller hvem som skapte disse), og det i ca. 200 millioner år før de dør ut for ca. 65 millioner år siden, – så er svaret at de er falsk, de har aldri levd. Igjen blir vi lurt.
Så da har vel heller ikke alle de andre raser av homo-arter vært her, som neandertalerne som skal ha levd fra ca. 450 000 år – 28 000 år siden. Det eldste funnet som til nå er funnet av et fortidsmenneske er datert 1,4 million år gammelt, og ble funnet i Spania. Det moderne mennesket har så langt en fartstid på ca. 300 000 år.
Blant annet Svaneøgler, levde på Svalbard for ca. 147 millioner år siden. (Bilde lånt fra forskning.no Bilde: Roberts, m.fl, PeerJ, Esther van Hulsen).
Selv er jeg døpt og konfirmert, og har også vært gift, som kristen. Jeg går i kirken ved anledninger som dåp, konfirmasjon og begravelser, men det er fordi det er tradisjon, og skaper en fin ramme rundt slike hendelser. Spesielt om kirken er av litt årgang blir jeg veldig andektig, og jeg kan godt bli rørt til tårer av en salme. Jeg kan “be” når jeg har det tungt, men for meg er gud noe annet enn bare en “han” der oppe. For meg er gud altet, den store gode kraften der jeg tror at alles sjeler har sin opprinnelse fra. Jeg har ikke noe ansikt eller personifisering på det jeg betegner som Gud.
Jeg har siden min ungdomstid alltid lurt på dette med Gud og Jesus, og for meg hørtes bibelen mer ut som en eventyrbok enn noe man skulle sette sin lit til i gleder og sorger. Det var for mange løse tråder. Og ettersom jeg vokste til, og så at disse trådene var enda mer løse enn jeg gjorde i min ungdom, begynte jeg å lese det jeg kom over av teorier, hypoteser og fakta, om det som står skrevet i bibelen. Heldigvis ser jeg at det når endelig begynner å bli bekreftelser fra bibel-arkeologer/forskere på mye av det som jeg har stilt spørsmål ved, og det føles godt.
I Nye testamente leser man om Jesus, og blir lært at han døde på korset for menneskeheten skyld og synd. Jeg tror at Jesus var en virkelig person, men ikke at han var sønn av (en) Gud slik han blir framstilt gjennom den kristne tro. Han kunne nok snakke for seg, kanskje er det en mulighet for at han kunne heale/ helbrede slik det også finnes noen mennesker som kan i dag, eller han bare var en elskelig person som fikk andre til å føle seg bra. Her er det mye rom for å tenke på hvem han var som menneske. At hans virke bare varte i ca. tre år, og at det ikke finnes nedtegnelser om han fra den tiden han faktisk levde, finner jeg noe merkelig. Han skal visstnok også ha vært av kongelig ætt, som går helt tilbake til Adam. Det står vel ikke noen steder i bibelen(?) at Jesus er sønn av Gud, men at han var sønn av Josef. Og flere søsken hadde han også, ja hele 5 brødre og et ukjent antall søstre, som ikke er navngitt. Jeg lærte ikke noe av dette på barne- og ungdomsskolen.
Min bibel som kom i mitt eie da jeg giftet meg, har ofte blitt slått opp i de senere år. Bibelen ble ikke skrevet som et samlet bokverk, men består av 66-73 små bøker /skrifter, GT og NT.
Når det kommer til det Gamle testamente er det trolig verdens mest redigerte verk, og de fem Mosebøkene har vært igjennom en uhyre komplisert skrivefusjons- og redigeringsprosess i de 400 årene fra ca. 850-450 f.Kr. Et av spørsmålene man kan stille seg, hvorfor finnes det to forskjellige skapelsesberetninger i en og samme bok, og som skal være skrevet av samme mann?
Men så var det vel ikke engang Moses som skrev disse bøkene, da han skal ha levd flere århundrer før de ble skrevet. For min del så er det GT som er mest givende å ta for seg, her ligger det mye spennende informasjon som både kan sjokkere og oppklare en hel del om begynnelsen på mennesket slik vi kjenner det i dag.
Er det mulighet for at sannheten er en ganske annen enn den vi har lært i vår barnetro, eller i alle fall svært omskrevet og at den kanskje ikke lenger tjener sitt formål den en gang var skrevet for?
Jeg fascineres av at så mange fortsatt tolker bibelen bokstavelig, uten å stille de spørsmålene som kanskje kan gi de svarene på det som er så grunnleggende i denne troen som mange av oss er vokst opp med. Den er vel ingen spådomsbok som kan forutsi framtiden flere tusen år. Jeg ser bibelen som en form for historiebok, som dersom man leser “mellom linjene”, kan finne mye spennende informasjon om blant annet vår opprinnelse og eksistens. Men jeg er ikke på langt nær ferdig med å tolke og studere denne for min egen del enda.
Bibel-arkeologer hevder at Det gamle testamentets opphav stammer fra den sumeriske kulturen, også kalt “sivilisasjonens vugge”. Dette kommer jeg tilbake til 😊
Da jeg var ni år, ble pappa syk med magesår. Vi hadde vært på kirkesøndag, og denne dagen hadde pappa ikke vært med fordi han var så dårlig. Og da vi kom hjem, var han blitt sendt på sykehuset. Jeg visste at pappa var syk, men ikke hvor alvorlig det var, og jeg hadde ikke tenkt på at dette var noe han kunne dø av.
Pappa hadde ligget på sykehuset i 2 uker da mamma fortalte at han var så frisk at han snart skulle få komme hjem.
Søndag morgen, akkurat 14 dager etter at han var innlagt på sykehuset, våknet jeg av et drømmesyn, der jeg hadde sett at pappa var død. Jeg ropte og skrek slik at søsteren min som jeg delte rom med, våknet, og hun ble så redd at hun vekket de andre i huset. Jeg fortsatte å rope at pappa var død, men det var det ingen som ville tro på, han var jo så frisk at mamma hadde reist til byen for å hente han hjem.
Men da telefonene åpnet kl. 9 på morgenen, kom naboen med telefonbud til oss. Pappa hadde dødd på sykehuset den natten. Så det forvarslet fikk jeg om det.
Fra min utgivelse “Det er mer mellom himmel og jord”
Da jeg var i tyveårene, kjørte jeg båtskyss fra ei bygd på Senja til Tromsø. De jeg fraktet var for det meste syke personer som skulle til sykehuset i Tromsø. Dette er jo en del år siden, og da fantes det verken helikoptre eller raske sykebiler. Den snareste veien til Tromsø var med båt.
En morgen fikk jeg øye på noen som sto ute i båten min. Jeg kunne ikke skjønne hvem dette kunne være, eller hvordan personen hadde kommet seg ut i båten. Dette var jo en sjark som ligger et stykke fra land, og man måtte i robåt for å komme seg ut til den.
Jeg kom meg ut, og sprang ned i fjæra for å kunne se bedre, og da fikk jeg se at det var ei lita jente som sto der ute i båten, og det så ut som hun gråt. Jeg hev meg i båten og rodde så fort jeg kunne ut til sjarken, men da jeg kom fram, var jenta borte. Jeg gjennomsøkte båten, men hun var ikke å finne, – det var som om hun aldri hadde vært der, og jeg begynte å tro at jeg hadde sett syner.
Mens jeg sto der ute i båten, fikk jeg se at det kom folk inne på land. De gikk ned mot fjæra, og det var mest sannsynlig noen som trengte båtskyss. Så jeg rodde inne til land igjen, og menneskene som ventet der inne, sa at de trengte skyss til Tromsø. De måtte komme seg til sykehuset så snart råd var, for de hadde ei lita jente som hadde brent seg stygt.
Vi dro av gårde, men rakk ikke fram i tide. Den lille jenta døde om bord i båten min av skadene hun hadde fått. Jeg vet ikke hva det var jeg opplevde denne morgenen ute på båten. Kanskje var det et forvarsel jeg fikk, men det får jeg vel aldri vite.
Illustrasjon Elisabeth Jakobsen
Fra min utgivelse “Det er mer mellom himmel og jord”
En dag for mange, mange år siden, var det en dame med navn Guri. Hun var en fin dame, av den sorten som kledde seg pent og som ofte gikk i høyhælte sko. En dag måtte Guri gå et ærend til noen andre i bygda for å låne seg brød. Da hun var på vei hjem, tok hun en snarvei og gikk over fjæra som på dette angivelige stedet hadde leire. Men da Guri møtte på leira, ønsket hun ikke å skitne til de pene skoene slik at de ble ødelagt. Så hun la brødene ned på leira for å kunne trå på dem, og dermed komme seg hel og ren over.
Ifølge sagnet skulle hun ikke ha gjort dette. Høyrer makter likte ikke hva de så, – at hun brukte maten til å trå på slik at hun ikke skulle få ødelagt skoene sine. Så straffen ble at leira åpnet seg, og Guri sank ned i den, sammen med brødene, – maten som hun ikke viste takknemmelighet over. Stedet heter Guribogen, men blir på folkemunne kalt Gurrabogen.
Mamma forteller at selv i sin barndom var de livredde når de måtte forbi her på kveldene, og oftest ble de fulgt forbi stedet av de som var større og tøffere. Siden stort sett alle sagn og legender har sitt utgangspunkt i noe som faktisk har skjedd, så lurer jeg selvfølgelig på, finnes det noen bevis for at denne Guri har eksistert? Og om hun gjorde det, var hun bare veldig uheldig at hun trådde et sted med synkeleire, og dermed ble historien til? Noen ganger skulle jeg ønske det fantes en faktabok om slik sagn…
Guri-bogen.
Jeg har prøvd å finne ut om det kan ha vært noe i dette sagnet, har denne Guri virkelig eksistert? Jeg har ikke klart å finne noen med dette navnet som skal ha forulykket i dette området, enda. Men, jeg har fått opplyst at det tidligere har vært hus rett ved siden av dette stedet. Så det er ikke usannsynlig at noen har gått over leira for å korte ned veien. Jeg skal lete videre 😊
Bildet ovenfor er et gammelt flyfoto som viser at det har ligget en gård rett ved leira der Guri skal ha omkommet. Den eksisterer ikke i dag, men er en gammel gård, så her har det nok vært folk og hus lenge.
De fleste av oss kjenner til Leonardo Da Vinci sitt bilde av Den vitruviske mann. Leonardo skal ha laget dette bildet på bakgrunn av verket til en mann med navn Vitruvius, som levde flere hundre år før han selv.
Vitruvius var en romersk arkitekt og ingeniør som levde ca. 80-70 f. kr. Han kom opp med ideen om at alle bygninger skulle ha tre attributter, firmitas, utilitas og venustas (styrke, nytte og skjønnhet). Prinsippene ble senere bredt tatt i bruk i romersk arkitektur.
Teksten over bildet:
Vitruvius, arkitekten, sier i sitt arkitektoniske verk om arkitekturen at målene til menneskekroppen fra naturen side er fordelt som følger: 4 fingre utgjør en hånd og 4 hender utgjør 1 fot, 6 hender utgjør 1 alen, 4 alen utgjør høyden av et menneske, Og 4 alen utgjør et skritt og 24 hender utgjør et menneske. Og disse målene bruker han i bygningene sine. Hvis du sprer bena dine så mye at høyden din blir 1/14 mindre og hever armene dine inntil langfingrene dine når så høyt som issen vet du at midtpunktet mellom de utspredte lemmene vil ligge i navlen og at bena dine og gulvet danner en likesidet trekant.
Jeg er stor fan av Leonardo da Vinci 🙂 Her har jeg puslet den vitruviske mann som Leonardo tegnet ca. 1490.
Teksten under bildet:
Lengden av de utstrakte armene til et menneske er lik høyden. Avstanden fra hårfestet til nederst på haken utgjør en tidel av menneskets høyde. Fra nederst på haken til issen utgjør avstanden en åttedel av høyden. Fra øverst på brystet til issen er det en sjettedel. Strekket fra øverst på brystet til hårfestet utgjør en sjudel av hele mennesket. Strekket fra brystvortene til issen utgjør en firedel. Bare skulderbredden utgjør en firedel. Fra albuen til de ytterste fingerspissene utgjør en femdel av, og fra hele albuen til vinkelen i armhulen er det en åttedel. Hele hånden vil være en tidel av mennesket. Begynnelsen av kjønnsorganene markerer menneskets midtpunkt. Fra under kneet til begynnelsen av kjønnsorganene vil være en firedel. Avstanden fra nederst på haken til nesen og fra hårfestet til øyenbrynene er den samme, og i likhet med øret, en tredel av ansiktet.
Komposisjonene av Den vitruviske mann, sånn som den er tegnet av Leonardo da Vinci, er basert bare på teksten fra Vitruvius om dimensjonene av menneskekroppen, og som har vist seg å være veldig korrekte når man tar hensyn til han forenklet litt ved å avrunde til små heltall.
Spennende, og fascinerende hvor flinke mennesker kan være på sine områder 🙂
En gang på 1930-tallet var det noen folk som hadde vært på besøk hos en slektning på Kvaløya. Denne slektningen, en mann, var svært gnieraktig. Og da det ble dårlig vær da folkene var der på besøk, spurte de om de kunne overnatte hos mannen. Men nei, det ville han ikke ha noe av. Han mente været slett ikke var så dårlig, så de kunne godt ro hjem igjen.
De tok da på hjemvei, og mens de la ut på sjøen i det dårlige været, gikk mannen opp på en utsikts-topp for å se etter dem. Og han ble faktis vitne til at båten med slektningene kantret og folket falt i sjøen.
En kone som bodde på andre siden av fjorden, var på tur inn i fjøset da hun syntes hun hørte rop om hjelp. Mest sannsynlig var ropene fra den mannen som var i båten. Han skulle være veldig flink til å svømme, og må ha vært veldig nær land før han druknet, ellers kunne ikke konen som i ettertid mente hun hørte noe, ha hørt ropene fra der hun bodde.
En tid etter dette var den gnieraktige mannen på vrakleting i fjæra. Han hadde da fått se en mann i oljeklær som begynte å følge etter han. Når mannen gikk, så gikk også mannen i oljeklær, og når mannen stoppen, så stoppet også den andre. Da den gamle gnieren kom hjem til seg selv, besvimte han av utmattelse og redsel over å ha blitt forfulgt av denne mannen i oljeklær.
De som fikk høre om denne opplevelsen, mente det var en av slektningene hans som omkom under forliset som hadde forfulgt han på grunn av hans gnieraktighet, den som gjorde at han fikk liv på samvittigheten.
Fra min utgivelse “Det er mer mellom himmel og jord”
Denne historien er ikke noen spøkelseshistorie, men den handler om den intuisjon som vi mennesker er i besittelse av, og som vi til tider overgir oss helt til.
Jeg driver med slektsgranskning, og det var en sommer for noen år siden at jeg skulle finne graven til mine oldeforeldre. På et eller annet vis hadde jeg fått gale navn på mine papirer, og da jeg ba kirkevergen hjelpe meg å finne frem til graven, kunne hun ikke finne navnene noen steder i sitt kartotek.
Til tross for dette, visste jeg at de var gravlagt på denne kirkegården, og tok derfor med meg to venninner og dro ut for å lete etter gravene. Dette er en stor gravlund, og vi brukte en hel formiddag på å komme over alt, uten resultater.
Jeg var temmelig skuffet da vi måtte gi opp letingen, så dagen etter måtte jeg bare dra en tur til. Jeg gikk raskere til verks denne gangen, fulgte mest stiene, fremfor å kikke på alle gravskriftene.
Mens jeg gikk slik, fikk jeg en merkelig følelse av at jeg måtte stoppe og kikke meg tilbake. Denne følelsen var så sterk at jeg gjorde det, og da falt øynene automatisk på en gravstein som lå noen meter unna. Den var nesten skjult for meg, bak en stor gran. Det føltes nesten som om graven trakk meg mot seg, og da jeg leste navnene på steinen, bare visste jeg at dette måtte være graven jeg lette etter.
Jeg noterte ned navn, fødsels- og dødsdatoer, og da jeg senere sjekket dette, var det virkelig mine oldeforeldres gravstein.
Intuisjon er ofte en merkelig følelse, og er vi vare så kan den gi oss mange svar.
Illustrasjon Elisabeth Jakobsen.
Fra min utgivelse “Det er mer mellom himmel og jord”
