Ble mye snø i nord nå som det skulle våres, og fuglene som er begynt å kvitre vårlig, sliter enda med å finne nok mat. Da er det viktig å hjelpe så godt man kan, og tross at jeg er dritlei å ta i en spade nå, måker jeg meg fortsatt fram for å få fylt opp foringsautomater til mine søte bevingende venner 🙂
Her er det granmeis og blåmeis som har funnet seg noen gryende skudd på samme buske. Det må være herlig å få litt friskt etter en lang nordnorsk vinter med mye vær.
Tenkte jeg skulle fortelle dere en historie fra min arbeidsplass. Jeg jobber på et hotell som er bygget på slutten av 1800-tallet.
En dag fikk vi et gammelt ektepar fra Sverige som gjester, og damen hadde noe interessant å fortelle. Denne damen var vel ca. 80 år, og hun fortalte at faren hennes var fra denne byen, og som ung hadde han jobbet som hjelpegutt på hotellet. Og det som nå følger, hadde han fortalt til sin datter da hun var jentunge.
Da hotellet åpnet, så var det eneste hotell i byen, ja det var faktisk eneste hotell i ganske mange mils omkrets. Så det falt ganske naturlig at alle som var i området, og som trengte et sted å sove, tok inn her. De som ikke kunne betale for seg, jobbet for kost og losji.
Akkurat det var tilfellet for en ung pike som hadde rømt hjemmefra og endt opp her. Hun jobbet som stuepike, og da hun hadde jobbet på hotellet i et par år, så fikk hotellet en rik familie som gjester. Det sies at de var av direkte kongelig slekt, og de ble behandlet deretter.
I denne familien så var det en ung mann, bare 4-5 år eldre enn stuepiken. Disse to unge menneskene falt for hverandre, men på grunn av klasseforskjellen kunne de ikke vise sin kjærlighet åpenlyst. Men i det skjulte fortsatte de å møtes, og hvert år leide han et rom på dette hotellet, og dit kom hun til han om natten.
Så ett år, dukket aldri mannen opp til avtalt tid, og stuepiken ventet og ventet. Ikke kunne hun spørre ledelsen om de visste noe, for det ville vekke mistanke. Ulykkelig ventet hun i flere uker, og ble syk av lengsel og uvitenhet om hva som hadde skjedd. Det viste seg at den unge mannen hadde forulykket og omkommet bare tre hus nedenfor der hans elskede hadde ventet.
Etter alt dette blir alt litt mer usikkert; noen sier at stuepiken tok sitt eget liv for å være sammen med sin elskede, noen sier hun levde, giftet seg og døde gammel, men fortsatt i sorg etter sin første elskede. Uansett hva, er hun fortsatt igjen på hotellet og venter.
En annen historie fra hotellet er denne:
For ca. 20 år siden var dette hotellet brukt som sykehjem for eldre mennesker. Og på den tiden fikk beboerne lov å ha med seg kjæledyrene sine, bare de ikke var til bry for andre. Blant annet var det en mann med sin hund (collie tror jeg) som bodde her de tre siste årene av sitt liv.
En dag ulte denne hunden så forskrekkelig fra rommet til mannen at det ble til en plage for de ansatte, og de gikk opp for å kaste den ut. Da fant de mannen død.
Etter at alle arrangement var gjort med familien til mannen, så flyttet hunden til mannens sønn. Men hunden stakk av fra sitt nye hjem hele tiden, og hver gang kom den tilbake til hotellet. Til slutt ble sønnen lei dette, og lurte på om ikke hunden bare kunne få lov til å fortsette å bo på hotellet. Og det fikk den. De andre var jo vant med den, og ikke minst kjente de den godt.
Etter at hunden hadde flyttet “hjem” igjen, som den alltid utenfor døren til det rommet dens første eier hadde bodd, selv om det bodde en annen der nå.
Vel, hvor lenge denne hunden levde, det vet jeg ikke, men det sies at selv etter dens død så kunne man se den sove utenfor rommet som dens første eier bodde i…
Og det som er litt stilig, er at vi har bilde av denne hunden, det henger i resepsjonen her. Og jeg visste ingenting om det før denne damen fortalte meg om dette. Det er litt artig og spesielt å jobbe på et sted der det sies at det spøker, men vet ikke om jeg tror 100% på alt da. Disse to historiene skrev jeg på et forum på nettet som handler om paranormale fenomener, og ikke lenge etter at jeg skrev dem, så hadde jeg min første nattevakt alene på dette hotellet.
Og her kommer TJs egen opplevelse fra dette hotellet.
Jeg har jo skrevet de historier som jeg har hørt fra min arbeidsplass, og jeg vet ikke helt om jeg trodde på dem, – de blir så typisk slik spøkelseshistorier er. Men ingen røyk uten ild er det noe som heter. For nå har jeg hatt min første nattevakt alene her på hotellet.
Vi hadde bare to gjester i hus, det hadde vært en stille dag, og jeg forventet meg en stille natt. Jeg satt i tv-stuen ved resepsjonen og så på en film. Klokken var ca. halv to på natten da jeg plutselig så noe ved trappen, som jeg hadde direkte utsikt til fra tv-stuen der jeg var. Men dette var ingen person, så jeg reiste meg for å se bedre. Vi har hatt duer som har fløyet inn gjennom vinduet før, så jeg trodde det kunne være det. Men der i trappen var det en hund! En golden retriever for å være eksakt, (jeg har hatt GR da jeg var barn).
Jeg stusset litt, men tenkte overhodet ikke på de historiene som jeg var blitt fortalt bare en uke i forveien, jeg prøvde bare å huske om bakdøren var åpen eller ikke. Så jeg kikket rundt trappen for å se etter, men døren var lukket. Jeg så tilbake på hunden, og den snudde seg og gikk stille opp trappene.
Ingenting ved dette var skummelt, det var en virkelig hund, den var ikke halvt gjennomsiktig eller glødende, det var ingenting som var rart med denne hunden. Jeg håpet bare at det ikke var aggressiv, og at den ikke kom til å gjøre fra seg der inne, og så tenkte jeg på all den kjeften jeg kunne komme til å få dersom jeg ikke fikk denne hunden ut.
Jeg fulgte etter hunden opp trappene, og hadde øynene mine på den hele tiden, samtidig som jeg lokket på den. Den snudde seg aldri, gikk bare opp en etasje og inn i gangen der alle rommene er. Der var lyset av, og jeg ville ikke sette det på, for det var i den etasjen gjestene lå. Men nødskiltet lyste, så det var ikke helt mørkt, og det var ingen problem å se hunden der.
Jeg stoppet opp for å se hva hunden nå kom til å gjøre, for gangen ender i en vegg, så jeg visste at for å komme seg ut så måtte hunden forbi meg igjen. Men hunden gikk bare rolig et par rom bortover før den stille la seg ned på gulvet foran en dør, for å sove. Jeg gikk forsiktig bort til den mens jeg lokket på den så stille jeg kunne for ikke å vekke gjestene. Hunden så på meg, så reiste den seg opp, og gikk gjennom døren den hadde ligget foran. Det var bare det at døren var stengt… Hunden hadde gått gjennom en stengt dør! Jeg bråstoppet og holdt å å skrike høyt. Jeg var helt uforberedt på dette, – jeg trodde virkelig at dette var en virkelig hund, og dette synet med hunden som gikk rett gjennom en lukket dør tok meg helt på sengen, og plutselig ble jeg livredd. Og det er jeg fortsatt, tør ikke være alene på jobben noen steder lenger. Dette må ha vært den hunden som den gamle damen fortalte om. Men ikke var det noen collie, og ikke var det hunden som vi hadde bilde av i resepsjonen. Men jeg er helt sikker på hva jeg så. Jeg var ikke trøtt, og jeg var ikke i halvsøvne. Jeg sverger på min sjel at dette er 100% sant.
Fra min utgivelse “Det er mer mellom himmel og jord”
Jeg er nok ikke alene om å ha sett kjente formasjoner på himmelen, i en stein, i en busk, i en sky osv.; en bjørn, en hare, et ansikt eller kanskje et hjerte. Da opplever du det som heter Pareidoli (fra gresk betyr feil bilde, ved siden av, lignende).
Det er et kognisjonspsykologisk fenomen at tilfeldige sanseinntrykk virker meningsfulle når inntrykkene likner på noe kjent. En vanlig feiltolkning og et synsbedrag er å se ansikter og menneske- eller dyreliknende figurer i former og detaljer i flekker, deler av bilder, gjenstander og naturformasjoner.
Pareidoli er en type apofeni, menneskers tilbøyelighet til å finne mening og se sammenhenger i ting som i utgangspunktet er usystematiske og vilkårlige. Apofeni skyldes hjernens kreative evner og kan føre til morsomme småopplevelser og fantasifulle gjetninger. Egenskapen kan også skape misforståelser og vrangforestillinger, for eksempel å se spøkelser i lys og skygger, oppdage hemmelige meldinger i tilfeldige tall og tekster eller høre skjulte beskjeder i utydelige lydopptak.
Det hele handler om et urgammelt overlevelses-instinkt.
Før menneskene fikk lover og noen til å håndheve dem, måtte du ha evnen til å se et annet ansikt raskt og slå fast om det var en venn eller en fiende. Smilende eller truende? Tolket du feil, kunne det bety liv eller død for en av dere.
Det er de ikke. De aller fleste ORBer kommer av andre ting, som for eksempel støv, snø, regn, tåke, insekter osv.
I de senere år har det i de alternative miljøer blitt veldig populært med dette ordet ORB. Det er fortsatt mange som misforstår dette, og derfor har jeg laget et innlegg som jeg håper kan gi litt bedre forståelse for hva disse prikkene som ofte dukker opp på bilder og videoer er.
Noen av disse bildene er tatt kun for å vise hvor lett det er å få slike ORBer på bildene nå til dags. Jeg blir overhodet ikke overrasket når jeg får ORBer på bilder som blir tatt med mobilen eller digitalkamera, slik som mange av disse bildene i dette innlegget. Har også sett at når jeg skal til å ta bilder fra mobilen, spesielt innendørs, så ser jeg ORBer som flyr forbi på skjermen, så dagens mobiler er nok utrolig sensitive på slike ting. Disse bildene er tatt på forskjellige dager, og noen også med år imellom.
Da jeg ser det ofte er stor misforståelse rundt dette med ordet ORB, vil jeg ta med dette;
La meg presisere at ORB betyr kun: RUND TING/SIRKEL/SIRKULERE. En ordbok sier; ORB: kretsløp, kretsbane, omringe, omkranse, omgi, klode, kule, runding, rikseple, krets, hjul, ring, sirkel, himmellegeme (ref; orbit-satelitt som sirkulerer rundt jorden).
Med andre ord; ORB er KUN en beskrivelse, og ikke en mystisk betegnelse.
ORB er ikke synonymt med spøkelser/åndelig energi.
De aller fleste ORBer på bilder og film, kommer av at støv, regndråper, snø etc. er blitt opplyst av blitz (kan også forekomme uten blitz). MEN, man kan ikke utelukke at noen av disse ORB-ene oppstår av et overnaturlig fenomen.
Jeg vet at det finnes mer mellom himmel og jord. Men, jeg ønsker ikke at åndeverden skal bli misforstått blant annet på grunn av ordet ORB, som jeg ser er et gjentakende problem.
Mange tror fortsatt at ORB betyr at det er snakk om noe overnaturlig, og at man har besøk av energier hver gang det dukker opp ORB på et bilde eller en film, dette er ikke tilfelle.
Bildet tatt med speilreflekskamera gjennom vindu, nydelige orber som dukket opp her 🙂
Orb (og annet) som har oppstått på grunn av refleksjoner i sollyset.
Bilde av månen, og der dukket det sannelig opp en ORB også.
Orb ute i mørket
Bilde tatt ut av vindu
Orb i fart, i en stall.
Orb i fart
Lens flare, som ofte oppstår når man tar bilde om et sterkt lys, feks solen.
Flere orber, blir en del ekstra støv i luften når man pusser opp.
Snøorber
Blå orb ved vinduslyset
Lens flare orb, og annet.
Halo rundt månen, og kalt månering, er et optisk fenomen.
Utdrag fra ordbok
Noen andre eksempler
Snø som fyker i lufta
En snor fra kjøkkengardinen
Bilde tatt med speilreflekskamera. Mest sannsynlig er det på grunn av lukkertid på grunn av feil innstilling siden bildet er tatt i mørket, at det har blitt en slik effekt på bildet, hvor lysene på en måte er dratt utover.
Snøkorn i vind kan gi slike effekter. Bilde tatt med fotolys (blitz) på.
Dette er en historie som søsteren min opplevde for rundt tyve år siden. De bodde ytterst i ei bygd, og en dag nabokona hadde vært å jaget geitene på beite, kom hun innom søsteren min for å ta seg en kopp kaffe og sludre litt.
Akkurat denne dagen hadde nabokonen funnet et oljeforkle i fjæra. Det var hvitt og så ikke ut til å være brukt mye. Nabokonen lurte på om søsteren min ville ha dette forkleet, og søster svarte at hun bare skulle legge det der, for mannen og sønnen var jo fiskere, så forkleet ble det vel alltid bruk for. Søster kunne jo også bruke det når hun vasket klær. Så forkleet ble nå liggende der i kjelleren.
Etter noen dager begynte de å merke uro i huset. Første dagen søster hørte noe, var hun kommet hjem etter tur på butikken. Kåpen hennes var blitt våt i regnet, så hun hadde hengt den til tørk i kjellernedgangen. Så satte hun seg godt til rette ved kjøkkenbordet, men nytt ukeblad og en kopp kaffe. Men ikke før hadde hun satt seg ned, så hørte hun et forferdelig rammel fra kjelleren. “Der falt kåpen ned og rev meg oljespannet som sto i kjellertrappen”, tenkte hun og gikk for å se etter. Men nei, kåpen hang der hun hadde hengt den, og spannet sto der det hadde stått. Søster forsto ingenting, men hun slo seg til ro igjen.
Hun hørte ikke mer denne dagen, men siden ble det bare verre og verre. Det ramlet i kjelleren. Var de i kjøkkenet, kunne de høre “det” i stuen, ja “det” kom så langt som opp i loftsgangen, og til slutt var de så skremte av dette alle sammen at de sov på samme rom; søster og mannen, to halvvoksne gutter og gamlingene. “Det” skubbet mot veggene, og lagde lyder som om det var noen som var iført oljeklær. Søster sa at det var helt forferdelig, hun holdt på å bli tøvete av all denne plagingen.
En morgen mannen var stått opp for å dra på havet, hørte han at det var noen som tok tak i rørene som gikk ned fra loftet, og ristet hardt i dem. Da hadde han trampet i gulvet og sagt, ” Nå må det bli stille, slik at jeg får kjelen kokt!” Og da ble det stille.
En morgen satt ungene å hørte på barnetimen, og søster satt å nøstet en hempe garn. Da banket det hardt på kjøkkendøren. Søster skjønte at det ikke var noen som kom på besøk, og derfor ba hun ikke inn den eller det som banket på. Og etter en stund ga det seg.
Folk som var på besøk hos dem hørte også dette bråket. Og da det til slutt var så ille, og ingen ende ville ta, sendte de bud etter presten. Men det hjalp heller ikke. Da bestemte de seg for å lete gjennom alt som var av garn og liner i kjelleren, for de tenkte at det kanskje var noe som hadde fulgt med brukene, som var årsak til all denne ufreden. Men de fant ingenting.
Så fikk eldste gutten plutselig øye på noe, og spurte faren hva det var for slags forkle? Han pekte på det som nabokonen hadde funnet i fjæra. “Det er i alle fall ikke mitt” hadde faren svart. Og så spurte de søster om det var hun som hadde kjøpt dette forkleet, men nei, det hadde hun da ikke, og så fortalte hun om hvordan forkleet hadde kommet i hus.
De fikk presten til å komme igjen, for å rådslå seg med han hva de skulle gjøre med forkleet. Og de bestemte seg for å legge det tilbake i fjæra der det var funnet. Da de hadde gjort dette, kom uroen mer og mer bort fra huset. Men helt stille ble det ikke før forkleet var rekt sjøs igjen.
Svigerbroren til søster bodde like ved dem, og han fortalte i ettertid at den dagen nabokonen hadde kommet med forkleet hadde han sett en oljehyrt mann som kom gående mot huset til søster, og at denne mannen hadde forsvunnet inn i kjelleren. Svigerbror hadde tatt dette som et dårlig tegn da han visste at broren var ute på fiske ennå, og han hadde tenkt med seg selv, at i dag blir det å skje noe på havet. Han hadde snakket med søster senere på dagen og spurt om broren var kommet hjem, men han hadde ikke fortalt hva han hadde sett.
Dette er jo nesten for bevis å regne på den uroen som kom i huset mens oljeforkleet var der. Vil også bare fortelle at denne vinteren, like før dette skjedde hos min søster, – var det en båt “Boye Nilsen” som forliste utenfor Senja, hele mannskapet omkom. Kanskje var det en av de omkomnes forkle som søster fikk i hus, og eieren av det likeså…
Fra min utgivelse “Det er mer mellom himmel og jord”
Dette opplevde jeg for noen år siden, i en tid da jeg kjørte drosje. Denne natten var jeg på tur fra Lenvik til Tromsø. Jeg hadde en passasjer med meg i bilen, og denne satt framme ved siden av meg.
Da vi kom til Heia, fikk jeg plutselig se ei jente som sto ute på veikanten og haiket. Rett etter at vi hadde passert, tenkte jeg at jeg kanskje skulle ha stoppet og tatt henne på, det var jo kaldt og natt. Jeg sa det jeg tenkte til min passasjer, men han så bare ut som et spørsmålstegn. Jeg spurte om han ikke hadde lagt merke til jenta som sto og haiket, men nei, han hadde ikke sett noen.
Da kom jeg til å huske at jeg hadde hørt en historie om en jente som skulle ha blitt påkjørt der oppe på Heia, og at hun senere, etter sin død, var blitt sett der på veikanten, der hun sto og haiket.
Senere fortalte jeg om min opplevelse til en kompis av meg, og han hadde hørt om en som hadde tatt henne på. Jenta oppførte seg helt normalt, snakket og oppførte seg som en levende. Men da det var gått en liten stund, så ble det helt iskaldt i bilen, og så var jenta borte…
Fra min utgivelse “Det er mer mellom himmel og jord”
Jeg er så glad i fuglelivet, og synes det er like spennende hver dag å se hvem som kommer innom for å få seg en matbit. Nå som det endelig begynner å bli litt oppholdsvær og lysere dager her nord, blir det oftere mulighet til å få rigget utstyr og tatt bilder ute, gledes! 🙂
Det kan være så mange meninger om dette med å være sanndrømt. Jeg har iallefall drømt ting som senere har vist seg å skje, og jeg har fått mange varsler gjennom drømmer.
En drøm jeg kan fortelle om, er denne. I 1951 ventet jeg barn. Da fødselen nærmet seg lå jeg hjemme, for det var jo det som var vanlig på den tiden. På formiddagen merket jeg at noe var galt. Mannen min og jordmoren var ute på kjøkkenet, og jeg lå å døste da jeg plutselig fikk se et lite vesen komme svevende i luften , innhyllet i noe som lignet på gasbind. Det var en liten nyfødt baby. Den svevde litt rundt over sengene, og stoppet litt over mannen min sin seng. Hele tiden lå jeg og fulgte med denne babyen. Så svevde den bort mot vinduet, og der var det som om den beveget seg litt opp og ned, før den løste seg opp og for ut av vinduet.
Det var ei kjerring som hadde vasket mølje til kvelds, og da hadde hun funnet en mennesketann i fiskemagen. Hun la tannen i en fyrstikkeske for å oppbevare den til neste gang det var mulig å få den i viet jord.
Det kunne jo være at denne tannen var fra noen som hadde omkommet på havet, og før i tiden var dette helt vanlig å gjøre dersom de fant noen menneskedeler i fiskemager. De tok vare på det til noen skulle begraves, og det kunne komme i viet jord.
Denne fyrstikkesken med tannen ville ikke ligge i ro på peishyllen der kjerringa hadde lagt den. Den falt ned hele tiden, og til slutt ble det så plagsomt at kjerringa plasserte esken i naustet, og der lå den til neste gang det ble begravelse.
Fra min utgivelse “Det er mer mellom himmel og jord”
En dag gikk Tom for å hente torv i torvsjåen deres. På vei dit måtte han passere gården til naboen. Denne naboen hadde et arbeidsrom under fjøset der han brukte å sitte og smi, og gjøre forskjellige ting. Naboen var ute da Tom kom forbi, og han stoppet for å slå av en prat.
Etter en stund gikk Tom videre, og da han rundet fjøshjørnet, så fikk han se at det sto en likkiste lent opp mot fjøsveggen. Tom trodde han så syner, så han snudde og gikk tilbake til naboen, snakket litt mer med han, og gikk så på nytt. Men det samme synet møtte han nok en gang, kisten sto der enda.
Tom ble stående og se litt på den, og da forsvant den plutselig rett foran øynene på han, det var som om den aldri hadde vært der. Tom gikk videre til torvsjåen og gjorde seg ferdig med det han skulle gjøre der. Likkisten så han ikke mer til.
Noen dager senere ble Tom veldig syk. Han hadde fått røde hunder, og han var så dårlig at han til og med skrev testamente som han la under hodeputen. Ja, så dårlig var han at han virkelig trodde at han kom til å dø. Men neida, Tom ble frisk igjen, og rett etter ble naboens sønn syk. Han ble sendt til sykehuset, og de fant ut at han hadde hull på blindtarmen. Livet sto dessverre ikke til å redde, og naboens sønn døde, bare 21 år gammel.
Tom tenkte etter dette at den likkisten som han hadde sett ved fjøsveggen til naboen, nok hadde vært et forvarsel om det som skulle skje der på gården.
Fra min tidligere utgivelse ‘Det er mer mellom himmel og jord’
