Kategori: Birte Olsdatter og Benjamin Olsen

Om noen skulle ønske å bruke opplysninger fra denne saken, send meg en forespørsel.

Innledningsvis vil jeg si at denne artikkelen bygger på mange av mine personlige tanker som har vært vanskelig å ikke tenke etter at vi fikk godkjennelse til å åpne graven på Bjorelvnes sommeren 2019,  og levningene begynte å fortelle sin historie.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

En ny gammel grav. Foto Maria Jørgensen

Det har dukket opp mange overraskelser i løpet av denne tiden, som har ført til at jeg må tenke flere scenario rundt den siste tiden i Birte og Benjamins liv, dersom jeg går ut fra at det var disse som ble gravlagt på Sandholmen i Lenvik. Det fortsetter stadig å dukke opp ting som gjør meg litt satt ut, noen til glede og noen til frustrasjon. Jeg har fortsatt stor tro på at dette virkelig er Birte og Benjamin, men jeg må også ta med den ene prosenten som sier at det kan være noen andre. Vi har ikke fått svar på Karbon 14 – dateringen som vil fortelle oss om levningene tilhører 1700-tallet, og det som enda mer avgjørende vil være, – om de kan vise slektskap til nålevende familie etter Birte og Benjamins brødre. En svært krevende DNA-test som jeg inderlig håper kan gi oss en sikker bekreftelse.

Sandholmen i Lenvik. Foto Maria Jørgensen

I 1946 blir det gjort et gravfunn på Sandholmen i Lenvik. I 2017 publiserte jeg min hypotese om at kvinnen og mannen som ble funnet i denne graven, kan være levningene etter det sagnomsuste søskenparet fra Malangen, Birte og Benjamin som i 1741 ble henrettet for drapet på Birte’s ektemann Jens. Man vet at Birte og Benjamin satt i arrest på Fogdegården helt til siste stund, ca. en times rotur fra denne holmen.

Endelig skjer det noe!

I midten av juni 2019, etter en lang prosess for å få lov til å åpne graven får vi endelig en godkjenning!

Tidlig morgen, 25 juli møter vi på Kvil 1 på Geitryggen for å se om vi kan finne nøyaktig gravsted der levningene fra Sandholmen ble satt ned i 1946.

Etter 73 år i jorden, er igjen de første bein kommet opp i dagens lys. Dette er spennende! Foto Maria Jørgensen

Det tok ikke lange tiden før vi var inne på rett spor av graven, og når de første bein begynner å vise seg i dagens lys er vi henrykte over hvor godt de fortsatt er bevart etter så lang tid i jorden på Geitryggen.

Alle bein ligger fint stablet oppå hverandre, slik de var blitt nedlagt i kassen av Lensmann Irgens på Gibostad i 1946.

Det graves i en 73 år gammel grav. Foto Maria Jørgensen

Mange bein i en liten kasse. Her er hodeskallen som ble avbildet også i 1946 kommet til syne. Foto Maria Jørgensen

Her ser man tydelig formen på kassen som levningene ble gravlagt i. Utrolig hvor god forfatning disse bein er i, etter så lang tid i jorden, både på Sandholmen, og på Geitryggen. Foto Maria Jørgensen

Noen svar fører til enda flere spørsmål

Ukene går, og jeg har ventet i stor spenning på at noen av svarene skal begynne å komme. Jeg veksler veldig med hva jeg tror og mener, og usikkerheten hersker. Det kan jo være noen andre. I denne tiden har jeg også begynt å tenke på dette med hodeskallen som ble funnet, – det har aldri vært nevnt at den hadde noen skader, ingen hull i kraniet etter den store jernnaglen som ble brukt til å feste hodet fast til pålen. Siden jeg selv ikke fikk mulighet til å ta hodeskallen i nærmere øyesyn da levningene ble tatt opp på Bjorelvnes, så ble tvilen på om det i det hele tatt kunne være snakk om Birte og Benjamin, bare sterkere.

Ca. 4 uker etter at levningene er tatt opp fra graven, begynner endelig noe svar å komme. Patologen har til og med tatt seg bryet med å sette sammen knoklene, så nå er de blitt til to skjelletter, og ikke bare en haug med blandede bein. Og nå begynner de å fortelle sin historie.

– Det blir bekreftet at det er en mann, og en kvinne.

–  Av mannens levninger finnes alle bein foruten noe små hånd og fotbein.

–  Av kvinnens levninger mangler hodeskallen og de 5 øverste halsvirvler, og også noen små hånd og fotbein.

Men det som jeg allerede hadde begynt å bekymre meg over, viser seg å være et faktum, – hodeskallen til mannen viser ingen spor etter å ha stått på stake. Det er ingen hull i kraniet etter den jernnaglen som ble brukt til dette formålet. Det som også er overraskende her, er at alle hans halsvirvler er intakte, noe som vil si at han ikke har blitt halshugget. Enda mer overrasket blir jeg når ingen høyre hender er hugget av, – begge skjelettene har sin høyre hånd, og heller ikke disse bein viser noen spor etter øksa.

På dette tidspunkt hagler enda flere spørsmål ned i hodet på meg. Er det likevel ikke Birte og Benjamin som ligger her? Om det er, hvorfor har ikke dødsdommen blitt utført slik den var satt? Hvorfor mangler bare et hode? Hvorfor har ikke deres høyre hender blitt avhugget? Hvorfor er alle bein der, foruten kvinnens hode og 5 halsvirvler, har de aldri ligget på steile? Og ikke minst, hva er mannens dødsårsak?

Det vi ikke får svar på i denne omgang er; hvor gamle levningene kan være, og om de er søsken, – noe som vil være veldig avgjørende og viktig for å kunne bekrefte så godt som mulig om det likevel er sannsynlighet for at det er Birte og Benjamin. Forhåpentligvis kan vi få noen flere svar, men i mellomtiden må jeg jobbe med en parallell løsning, om dette er noen andre enn Birte og Benjamin. Og jeg må også prøve å finne ut om det eksisterer noen samtidsnotater som kan bekrefte hva som har skjedd, dersom det viser seg at det fortsatt kan være snakk om søskenparet fra Aursfjord.

Hodeskallen til mannen som ble funnet på Sandholmen. Litt mer slitt enn den er på bildet fra funnet i 1946, men fortsatt i veldig god tilstand. Den har aldri stått på påle. Foto Maria Jørgensen

Jeg tar igjen kontakt med Forfatter Torgrim Sørnes som jeg snakket med for et par år tilbake siden. Han har skrevet 4 bøker om henrettelser i Norge, og er etterhvert blitt en mentor for meg innenfor dette temaet. Kanskje han kan hjelpe meg å forstå noe av det. Og muligens har han noen andre i sine papirer som kan stemme overens med disse levningene fra Sandholmen. Alle blir tatt med i betraktning, selv om vi ser ekstra på dobbelhenrettelse, mann og kvinne. Sørnes er veldig hjelpsom, og finner fram til dødstraffer som skal være fra dette området. Likevel er det detaljer som blant annet alder, kjønn og hvilken dødstraff de fikk, – for eksempel skulle noen brennes etter halshugging, og det stemmer ikke overens med funnet fra Sandholmen. Dog, om det er Birte og Benjamin har tydeligvis ikke deres fullbyrdelse av straffen heller gått som planlagt. Så hva har skjedd?

Fogderegnskapene er stille

Jeg har fått hjelp fra arkivverket i Oslo til å gå igjennom fogde-regnskapene for årene 1739-1743, og de forteller ingenting om utgiftene på fangeholdet eller henrettelsen til Birte og Benjamin. Året 1741 er det som ville vært mest interessant her, om det står noe om dem fra de blir hentet tilbake fra Aursfjorden fredag 28. april samme år. Men ingenting. Derimot så er fire andre delikventer ført opp i Tønder’s regnskap i denne perioden rundt 1741 (blant annet søskenparet nevnt nedenfor), så man ser jo at et slikt regnskap blir ført. Kan dette bety at Birte og Benjamin blir avrettet like etter at de blir hentet tilbake til Fogdegården? Eller kanskje førte Fogden et privat regnskap for disse.

Jeg har i justisprotokollen funnet at det blir avholdt et ekstraordinært lagting på Vang torsdag 25.mai 1741, en sak mot søskenparet Iver Jensen og Gunhild Jensdatter som hadde bedrevet blodskam. Disse ble dømt til døden, men saken endte med benådning til 10 år tukthus for begge to. I fogderegnskapene er det også framlagt regning på reisen deres til Trondheim, som forøvrig med Fogd Tønder’s jekt, tok hele 3 uker en vei! Så disse ser man forsvant i levende live fra Senja Fogderi, og kan dermed også utelukkes.

Ny bekreftelse

Etter hvert som jeg har lest det meste av kilder som omtaler Kjervik-mordet, ser jeg at det har vært vanskelig å finne faktiske opplysninger om hvor henrettelsen av Birte og Benjamin skal ha funnet sted. Og fortsatt er deres siste timer og selve rettelsen ikke funnet nedskrevet i noen eksisterende kilder. Kirkeboken fra området finnes ikke lenger, – der kunne man kanskje funnet en fotnote om hvor og når henrettelsen fant sted. Jeg har fra Rigsarkivet i Danmark fått opplyst at mye av dokumentmaterialet for disse aktuelle årene er gått tapt i to store branner på 1700 og 1800 -tallet ved Christiansborg Slott, der de ble oppbevart.

For mange år siden kjøpte jeg en bok som omhandler skifter i Lenvik 1706-1753 utgitt av Lenvik Bygdemuseum. Denne boken kjøpte jeg bare av den grunn at det inneholdt skifte etter Andreas Tønder. Med jevne mellomrom tar jeg den fram og leser igjennom skiftet, for å se om jeg finner noe “nytt” som kan føre meg videre i forhold til å finne Tønders opphav. En av de siste gangene jeg studerte skiftet, kom jeg over en notat som jeg ikke har tatt stor notis av tidligere, men som jeg nå ble henrykt over. I skiftet som er utført i 1750-51, finner man dette:

Utdrag fra skiftet til Fogd Andreas Tønder

“Arvingerne her i Stervboet berettede ellers at Sal. Fogden Tønder havde en anseelig Pretention paa Stifstskriveren Sr. Michel Hvid, Reisende sig af de Oursfjords fangers underholdning og vahretægt, samt deres henrettelses bekostning med videre, efter den hannem derover af Arvingerne indgivne Reigning, og som de og derhos berettede, at bemeldte Hr. Stiftskriver Hvid, samme deres Prætention negter og modsiger, saa han intet deraf vil finde sig godvillig at godtgjøre og betale, altsaa kan man nu ikke tage det boet til Indtægt som en vis Giæld, men skulle noget deraf formodentlig blive at faa, da meente Arvingerene, at det ikke skede uden ved Prosess; hvilket vilde have en lang udseende, hvor efter man nu ikke længere kan oppholde dette Stervboets Skifte og Deeling, heldst for Sr. D.Tønders skyld, som mest haster med Skiftets til endebringelse formedelst hans forehavende bort reise igjen til Kiøbenhavn, men ifald Arvingerene formeente Fordring paa Sr. Hvid kunde med tiiden enten alt eller noget deraf indhæntes, da bliver det til deeling i mellem Arvingerne.”

Disse opplysninger om regningen som arvingene forteller om, til Stiftskriver Hvid fra Fogd Tønder, er med på å forsterke teorien om at Birte og Benjamin har avgått med døden på Vang eller på Sandholmen i Lenvikfjorden. Det opplyses også at fogden har hatt alle kostnader med henrettelsen, nok et bevis for at de har vært i hans varetekt til siste stund. Gården Vang er på denne tiden i Fogd Andreas Tønder’s private eie, kjøpt fra kongen i 1736. Hvorfor Hvid nekter å betale, nevnes ikke, men fra lignende saker rundt om i landet, vet man at utgiftene til fanger, og spesielt de som var dødsdømte ofte var til stor ergrelse for den som satt og betalte på dem. Det var nærmest aldri at de fikk disse pengene igjen, blant annet fordi den dømte ikke hadde noen inntekt eller arv å betale med.

Fogden Tønder legger allerede i 1739 fram ønske om å ikke ha Birte og Benjamin i sin varetekt lenger. De har vært i arrest hos han siden de blir hentet tilbake fra Torne i Sverige i 1736. Han sier han ikke har noe egnet sted til å holde Birte og Benjamin, og ønsker at Michel Hvid skal overta. Noe Hvid ikke ønsker, men sier han skal betale for det de trenger til vaktholdet. Til informasjon så bodde Stiftskriver Hvid på Mjøsnes i Nordland på denne tiden.

Avstand fra Fogdegården til Sandholmen, og avstand fra Fogdegården til Ryøya lengst unna. Det hadde tatt ca. en dag med båt til Ryøya, og ca. 1 time til Sandholmen.

Det man også må tenke på i alt dette, er at det er kun i Andreas Tønder’s tid at det er Fogdegård på Vang. Verken før eller senere. Så om disse levningene tilhører 1700-tallet, uavhengig hva DNA-prøvene vil vise i forhold til etterlevende slektninger, så er det kun årene fra 1713 til 1743 det vil være sannsynlig at det er gjort en henrettelse på Sandholmen i Lenvik. Og da må man som skjelettene nå forteller, ta med i betraktning at det skal gjelde en dobbelhenrettelse, slekt-skap som viser forenelig med søster og bror, alder ved død, og som i dette tilfellet, at kvinnen skal være eldre enn mannen.

Flere svar

Så kommer endelig noen svar som kan føre meg videre.

– DNA-prøvene viser at mannen og kvinnen er nært beslektet, så mye at det er forenlig med søster og bror!

– Mannens alder er anslått til å være mellom 20-29 ved dødstidspunkt. Høyden hans er beregnet til ca 172 cm pluss/minus, (Benjamin skal ha vært ca. 25 år når han blir avrettet).

– Kvinnens alder settes til å være mellom 25-34 år, (Birte skal ha vært ca. 32 år når hun blir avrettet). Hun er drøye 150 cm, og spedbygd.

Det er stor sannsynlighet for at kvinnen er halshugget, – at hodet og de fem øverste halsvirvler er borte, stemmer godt overens med det. Mannen har ingen synlig dødsårsak.

Siden levningene ikke viser alle spor etter dødsstraffen som vi vet Birte og Benjamin fikk stadfestet, er jeg fortsatt i tvil om det kan være dem. Et annet søskenpar som jeg var innom for over to år siden, dukker igjen opp i “systemet” og jeg begynner å søke etter svar. Kilden (en masteroppgave) som kort nevner dette søskenparet ligger lett tilgjengelig på nett, og sier at de var fra Senja, og skal ha blitt avrettet i 1730. Bare elleve år før Birte og Benjamin. Jeg må dypdykke i arkivmaterialet for å finne ut mer. Jeg klarer raskt å oppklare at disse ikke var fra Senja, men fra Senja fogderi. Det er fogden Andreas Tønder som fører saken mot dem. Søskenparet tilhørte gården Dybingen i Sand Tinglag (nå Sandsøya, i Bjarkøy kommune). De ble dømt for å ha begått blodskam, de fikk et barn i dølgsmål, og drepte det like etter fødsel. Og etter mange timer med leting gjennom rettsprotokollene og god hjelp fra Sørnes med transkribering, har jeg så langt funnet ut at ingen avhør sier at disse noen gang var på Senja. Når Cristenze Joensdatter får sin dødsdom 22. juni 1730, er broren Joen Joensen nylig avgått med døden i arrest, så nylig at han enda ikke er gravlagt. I 1730 er Christenze 38-39 år, og broren Joen er 36-37 år. Denne alder stemmer ikke overens med levningene fra Sandholmen, så da anser jeg det som usannsynlig at det kan være disse som ble gravlagt der.

Siden jeg nå kan utelukke også dette søskenparet, så jobber jeg videre ut fra at dette faktisk er Birte og Benjamin.

Vi vet at Birte og Benjamin ble pågrepet i Aursfjorden, og ført tilbake til Vang fredag 28. april 1741.  I justisprotokollen refereres det til et vårting som skal ha blitt avholdt lørdag 10. juni. Jeg har som tidligere nevnt, funnet bekreftelse på et ekstraordinært lagting som blir holdt på Vang torsdag 25. mai 1741.

Men ble de avrettet noen av disse dagene? Jeg finner det merkelig at det ikke er noen nedskrevne notater på denne henrettelsen. Og det er heller ikke meg bekjent noen muntlige tradisjoner som nevner noe fra den dagen øksa skulle ha falt. Jeg har nå blitt opplyst om at en henrettelse kunne finne sted uten at det trenger være i forbindelse med et ting. Den kunne skje hvilken som helst dag, selv om søndager ser ut til å være et unntak. Dette er nok blant annet på grunn av at presten er en av de embedsmenn som må være tilstede for å bevitne en henrettelse, og denne dagen var han vanligvis opptatt med gudstjenester, i tillegg til at dagen var hviledag og hellig.

Manne-skjelettet fra Sandholmen. Foto Lars Uhlin-Hansen

Jeg har tenkt på om Benjamin er død før henrettelsen skal finne sted. Kan han har tatt sitt eget liv? Noe som jeg får bekreftet fra Torgrim Sørnes, slettes ikke var uvanlig for dødsdømte. I beste fall, om man kan si det sånn, har han avgått ved døden på grunn av f.eks. sykdom. At kroppen hans ikke bærer spor etter noen øksehugg, og at stort sett alle bein er tilstede, viser at han trolig aldri har vært hugget i, og lite sannsynlig lagt på steile. Det kan også forklare hvorfor det fantes spor etter noe man tror kan ha vært kistebunn under levningene da de ble tatt opp fra Sandholmen i 1946.

Det ville være ulogisk å fjerne hånd og hode dersom fangen var død av andre årsaker. Dette kostet mye penger, og det er veldig tvilsomt om noen ville påta seg kostnadene i et slikt tilfelle. Dersom hele straffen hadde vært utført på en av fangene hadde det havnet på ca. 23 riksdaler, og i dette tilfellet det dobbelte siden det var to mennesker som skulle avrettes. I tillegg har det vært utgifter med skafottet, kost og losji, skyss til skarpretteren m.m.

Det var ikke vanlig at mordere ble gravlagt i kister, spesielt ikke om kroppene skulle på steile etter henrettelsen, da lå de som regel til de falt ned av seg selv. Det som likevel var vanlig, var at de som døde før dødsdommen ble utført, ble gravlagt på det som skulle være retterstedet. Om Benjamin er død før øksa faller, er det mer naturlig å tenke seg at kroppen hans er blitt nedlagt i kiste, både av praktiske grunner og skjønn, i dette tilfellet måtte liket bli fraktet i båt fra Vang til Sandholmen. Man må også ta i betraktning at det kan ha skjedd en tid før alt var klart for avrettingen, og da er muligens Birte enda i live.

Kvinne-skjelettet fra Sandholmen. Foto Lars Uhlin-Hansen

Så kommer jo spørsmålet om Birte. Hvorfor er det bare hode som er borte? Dersom hun levde til denne dag, og døden kom i form av et øksehugg, hvorfor slapp hun da unna resten av sin dom? Høyre hånd skulle avhugges, så hodet, og så høyre hånd på stake, samme vei med hodet, og så skulle kroppen legges på et vannrett hjul til spott og spe. Siden hodet og de fem øverste halsvirvlene er borte, men nesten alle andre bein er funnet,(de små bein som mangler tror man ikke ble funnet på Sandholmen i 1946) tyder sterkt på at heller ikke hun ble lagt på steile. Kan det være at hun også har vært død før henrettelsen, men at de likevel har hugget hennes hode for å kunne “vise til noe” i denne saken som tok ca. åtte år, og flere rømninger. Siste rømning skjer høsten 1740, de blir borte hele vinteren, og hentet tilbake til Vang av fogdens menn 28. april 1741, og så forsvinner de ut av historien.

At dødsdommen ikke er blitt utført slik den skulle kan ha andre årsaker også. Kanskje en etisk grunn, som at de har vist barmhjertighet inn mot siste stund. Eller har det vært årsaker som kostnadsbesparelse. Eller av uforutsette hendelser, f.eks. at skarpretteren har manglet de nødvendige redskaper/materialer for å få utført hele dommen. Det har ifølge Sørnes hendt før. Henrettelsen kan ha blitt framskyndet, kanskje på grunn av Benjamin. Eller at “de” bare ville bli ferdig med den før fangene får en sjanse til å rømme igjen. Fogd Tønder har hatt store utgifter med å lete etter, og etterlyse fangene denne vinteren, det kan vi lese av stevningen til Karen Andersdatter og hennes tre sønner av oktober 1741. Hele 30 riksdaler blir boten på. Og som de ser ut til å fortsatt betale på lenge etter Fogd Tønders død. Kanskje har Tønder tatt avgjørelsen med å krympe kostnadene i forbindelse med henrettelsen slik at han ikke får enda flere private utlegg på disse.

Dette er mine tanker om det, for å prøve å forstå hva som har skjedd.

Fengselsjern blir etterspurt

Jeg har funnet fram til notatet der fengsels-jernet blir etterspurt av Michel Hvid, året 1744, og fått hjelp til å tyde det. Det står som følgende:

Baronens Ombudsmand tilspurde derpaa Lensmanden hvor de fengsels jern er afbleven, som var brugt til de grove morder Fanger af Malangen, som blev rettet 1741. 

Derpaa han svarede, at da de blev først til Retter Stedet, blev jernet af dem taget paa Fogde Gaarden. Men var ingen Haand kløer paa dem.”

Her står det at jernet ble tatt av Birte og Benjamin på Fogdegården, før de blir ført til retterstedet. Det kan tyde på at henrettelsen ikke fant sted på selve Vang. Det man også leser ut av dette, er at de ikke har hatt håndjern på seg. Noe som man også kan lese av tidligere års avhør også ser ut til å ha vært et problem, og de som skulle holde vakt over fangene har lagt til grunn for at de ikke har turt å møte opp til sin vakt. – Da fangene var løse på hender, og kunne bruke både kniv og øks. At de ikke hadde håndjern på har nok vært med på å gjøre det enklere for Birte og Benjamin å rømme de gangene de gjorde det.

Det at jernet blir tatt av dem allerede på Fogdegården kan være for at det utvilsomt er lettere å få dem i båten som skal ta dem med til Sandholmen og på land igjen, uten jern på føttene. Det som jeg legger mest vekt på i denne opplysningen, er at slik det er skrevet, ser det ut til at både Birte og Benjamin er i live når jernet blir tatt av dem. Så må mine tanker om at Benjamin er død før selve henrettelsen forkastes, eller kan det være en feilsitering av lensmannen? Kan Benjamin ha rukket å ta sitt eget liv fra den tiden jernet blir tatt av han, og før de er framme på skafottet på Sandholmen? Eller kan det være at jernet blir avtatt på fogdegården fordi de allerede er avgått med døden, og ikke lenger utgjør en risiko? Slike tanker er som sagt vanskelig å ikke tenke, men når jeg nå vet at mannen som ble funnet i graven på Sandholmen ikke bærer preg av å ha blitt halshugget, og hodet hans aldri stått på stake, i tillegg til at kvinnens kropp heller ikke viser alle de spor etter dødsdommen som den skulle dersom dette er Birte, så kommer jeg ikke fra.

Slik kan fotjernet ha sett ut, som Birte og Benjamin hadde på seg.

“Sr Hvid tilspurde Peer Jachobsen Sand og Jens Jens. Sommersætte, og Erich Olsen Tviervigen, om hand iche haftte levert dem fengselsjern paa Reisen til laugtinget til Beenjamen at bruge i fald hand ved laugtinget skulle blive dømt til fengsel. Saa og om de iche brugte dem til ham paa hiemreisen fra laugtinget.Derpaa de svarede, at dennem var levert En bolt til at have paa fødderne med et hengelaas der for.” Bilde lånt fra Justismuseet.

Sykdom

I undersøkelsen av levningene som Professor i rettsmedisin og patologi, Lars Uhlin-Hansen ved UiT har hatt hovedansvaret for, har også paleo-patolog Tanja Karlsen vært innkoblet. Hun har funnet ut at skjelettet til kvinnen som ble funnet på Sandholmen har hatt betydelig grad av artrose, altså slitasjegikt, tross sin relativt unge alder. Hun har også hatt noe som heter kyfose, en krumming i øverste del av ryggen. Dette kan skyldes flere forskjellige omstendigheter, som f.eks. sykdom, eller hardt fysisk arbeid.

Jeg har lest meg til at Inaktivitet også er en faktor som kan forårsake kyfose, og som jeg tenker, – om dette er Birte, så må man regne med at hun store deler av sine ca. åtte år i arrest (når man ser bort fra rømningene), ikke har hatt store muligheter for å røre på seg. Jeg kan bare tenke meg hvor mye den tynne spede kroppen har frosset all denne tid, og hvor vanskelig det har vært å bevege seg på et normalt vis med jern på føttene. Foruten rømningen til Torne, så har de også måtte holde seg i skjul all den tid de var borte, – så noe normal rørelse i kroppen har hun nok heller ikke hatt denne tiden. Kanskje er det Birte’s helse som er grunnen til at Erik Olsen, bror av Birte’s myrdede ektemann Jens, i 1739 sier han gjerne så det ble vederfaret dem all mulig mildhet fra Hans Kongelige Majestet.

Mannens skjellet har små antydninger til slitasjegikt, og viser at han på et tidspunkt har slått seg i låret. Denne skaden har jeg spurt patolog Lars Uhlin-Hansen om, og han sier det ikke er noe gjennomgående brudd, så vanskelig å si hva den skyldes.

21. oktober 2019 blir levningene nedsatt for andre gang på Kvil 1, Geitryggen, Senja kommune.

Ved graven på Geitryggen 21.Oktober 2019. Foto Linda Johnsen

Levningene som ble funnet på Sandholmen i 1946, blir gravlagt for tredje gang. Denne gangen i hver sin lille kiste.  Foto Linda Johnsen.

Jeg jobber fortsatt med å finne bekreftelser på hva som har skjedd den siste tiden i Birte og Benjamins liv. For meg betyr det mye, det å få de siste bitene på plass i en så tragisk historie som har levd med meg over så mange år. Uavhengig av om de siste prøvene kommer tilbake positive for vår del, så ønsker jeg å finne ut så mye som mulig om hvorfor henrettelsen ikke ser ut til å ha blitt utført slik den var stadfestet. Det dukker hele tiden opp nye små spor som kan si noe om dette, men å få det hele bildet er som å legge et puslespill, og det tar tid.

Tilbake på sitt siste hvilested 21.oktober 2019. Foto Linda Juanette Lande

Jeg vil rette mange tusen takk til Torgrim Sørnes som har vært en fantastisk støtte og hjelp for meg i dette, men all sin erfaring innenfor emnet og mye transkribering. Hadde aldri klart det uten deg 🙏

Og tusen takk til min gode venninne Linda Grethe, som holder ut med meg og alle mine tanker i denne saken, og som også laget den nydelige kransen som vi kunne legge den på graven 21. oktober 2019.

Ny artikkel kommer 🤗

Denne artikkelen var første gang publisert i 2019.

Video reportasje fra Troms Folkeblad

Artikkel i Troms Folkeblad

Artikkel i Nye Troms

NRK Nordnytt

Birte og Benjamin – Kjervikmordet i Malangen

Gir ikke opp håpet om et svar – Kjervikmordet i Malangen 

Artikkel i Troms Folkeblad – Jakten førte henne til en umerket grav

Om noen skulle ønske å bruke opplysninger fra denne saken, send meg en forespørsel.

I 2017 publiserte jeg første gang en blogg-artikkel om søskenparet Birte og Benjamin, kjent fra Kjervikmordet i Malangen, og også fra tv-serien “Solens sønn og månens datter”. I den artikkelen forteller jeg om min hypotese om deres mulige siste hvilested på Geitryggen på Bjorelvnes i Lenvik.

Jeg har lyst til å fortelle litt om hva som har skjedd siden den gang, og etter at Troms Folkeblad skrev om min hypotese juni samme år. Ikke lenge etter denne publiseringen, ble jeg kontaktet av Lenvik historielag, ved Magne Lorentsen, som ønsket et samarbeide med meg. Jeg sa naturligvis ja, da jeg allerede hadde erfart at jeg som privatperson ikke kunne stå alene i en slik stor søknadsprosess.

Annonsørinnhold

Morsdag nærmer seg: Disse gavene vil hun elske

Troms Folkeblad skrev i 2017 om min hypotese om
hvem som mulig hviler i denne graven.
Foto Maria Jørgensen

Masteroppgaven til Solum som var den som ga meg de ledetrådene jeg trengte for å starte denne jakten, kom på sensommeren 2017 til saga sang og visefestival i Aursfjorden. Her skulle hun holde foredrag om Kjervik-mordet. Hun håpet at jeg kunne komme dit, noe jeg selvfølgelig gjorde, vi rakk fram til andre gang foredraget skulle starte. Det var hyggelig å kunne hilse på Marte for første gang, og også få høre henne fortelle om dette som jeg ellers bare har sittet og lest for meg selv på nett. Marte la også fram de nye opplysninger som jeg har funnet fram til, og muligheten for at dette kan være snakk om Birte og Benjamin’s gravsted. Responsen fra publikum av foredraget var overveldende positivt. Alle syntes dette var så spennende, og kunne ikke skjønne at det ikke skulle være mulig å gjøre undersøkelser som kan føre til sikre svar.

Marte holder foredrag om Kjervikmordet på gammelskolen i Aursfjord 2017 .
På spørsmål om hva det ville bety for henne å få et svar på hvem som lå i graven på Sandholmen, svarer hun; Jeg ville syns det var kjempespennende om vi faktisk fant levningene etter Birte og Benjamin. Skjebnen deres er uansett både voldsom og fascinerende, men å vite hvor de ble gravlagt hadde vært stort. Foto: Evy Avilde Fjellro

Jeg kan ikke hjelpe for at jeg føler meg veldig ydmyk når det kommer slike tilbakemeldinger på en sak som har hengt med meg siden jeg selv var ungjente. Jeg vet at denne saken har stor personlig interesse for meg selv, men det å oppleve at den faktisk engasjerer så mange andre også, det gleder meg veldig.

Den flotte Aursfjordsaga. Denne var ikke bygget da Birte og Benjamin levde.
Foto Maria Jørgensen.

Det hadde jo vært fantastisk dersom jeg nå hadde kunne fortelle at hele denne prosessen med å få til en gjenåpning har gått knirkefritt, men det kan jeg ikke.

Jeg har blitt sendt hit og dit i mine forsøk etter å finne noen som ville hjelpe oss, da vi trengte å vise til at noen større og mer offentlig enn meg som privatperson, hadde ønske og interesse av å finne ut om det virkelig kan være Birte og Benjamin som ligger i denne graven. Jeg vet ikke hvor mange offentlige jeg har vært i kontakt med for å høre om de ville stå sammen med meg på en søknad om dette, jeg har for lengst mistet oversikten. Samtlige har sagt nei, svarene har vært som interesse, tid, kompetanse, økonomi, prioriteringer osv.

Men når det er sagt, så har det heldigvis ikke bare vært negative holdninger jeg har blitt møtt med. Og hadde det ikke vært for en utrolig flott person jeg kom kontakt med i kirkeverge Eli Blomseth Helgesen, hun har vært med oss gjennom denne prosessen om en gjenåpning fra begynnelsen, -så har vi nok ikke hatt en sjanse til å komme noen vei med dette. Hun har gjort en fantastisk jobb med dette, og har vært en god støttespiller.

Fra funnet på Sandholmen 1946.  Lensmann Johannes Irgens og sønnen Leif Irgens. Privat foto.

Jeg har også vært i kontakt med Johannes Irgens, sønn av Lensmannen som ble kontaktet vedrørende funnet av graven, og han forteller at han var med til Sandholmen den dagen levningene ble tatt opp. Han husker også at levningene ble levert til graveren ved Bjorelvnes, i en tysk ammunisjons-kasse. Dette husker han spesielt godt, fordi han fikk en maken kasse for å oppbevare lekene sine i, og tilføyer at det var bra kassene ikke ble forbyttet.

På spørsmål om størrelse på denne kassen, så mener Johannes at den må ha vært ca 70-75 cm lang 35-40 cm bred og ca 45-50 cm dyp. I hver ende var den forsynt med en kraftig tauhempe som bærestropp. Kassen var trehvit, og utvendig påført ammunisjonsdata. Johannes Irgens forteller også at han husker det var veldig usikkerhet rundt “kvinnekroppen” i denne graven siden den var lite bein av denne som ble funnet. Derfor ble det gravd og lett på flere plasser på Sandholmen, men uten at det ble funnet ytterligere bein.

Leif Irgens og ukjent, poserer med bein fra gravfunnet i 1946.  Privat foto.

Gravfreden står sterkt i Norge, og det er ikke en enkel sak å få lov til å gjenåpne en grav. Det skal være sterke grunner for at man skal få en slik tillatelse, og det forstår og respekterer jeg helt og holdent. I denne spesielle saken vår, har den historiske betydningen blitt vektlagt, det å kunne bekrefte eller avkrefte om dette er snakk om søskenparet fra Malangen. For oss som kjenner til historien vil det bety at noe av de historiske data må omskrives, som rettersted, dødsår etc. Dette er en historie om 3 personers tragiske skjebne som tross sine 278 år, fortsatt lever i beste velgående. Jeg vet det er mange flere av oss som ønsker å få et svar. Bare fordi det betyr noe.

Minnesmerke på en umerket grav. Får vi muligheten til å finne ut mer om hvem som ligger her? Jeg håper fortsatt. Foto Maria Jørgensen.

Birte tilsto på nytt og sa hun var villig til å gå i døden for sine gjerninger. På spørsmål om uenigheten mellom henne og Jens forklarte hun at Jens mistenkte henne for å være utro med Erich, som var kven. Han hadde hjulpet til med vinterfisket på Aursfjordgården, mens Birte fortsatt var ugift. Jens hadde også tatt fra henne den myndigheten en kone skulle ha; hun rådet ikke over maten. Hans ”arrighet” gjorde henne lei av livet, forklarte hun.

Like før mordet skjedde, hevdet Birte at hun ikke ropte på Benjamin, men at han kom ut av stuen av seg selv. Det var ikke planlagt å drepe Jens den dagen, men ved en anledning. Krangelen startet ved at Jens spurte hvem som skulle få hosene hun satt og strikket på. Hvem andre enn deg, hadde Birte svart, men Jens fortsatte med å si at du har vel noen andre du vil gi dem til.

Birte ble så spurt hvor lenge de hadde planlagt å ta livet av Jens. Hun svarte at hun ikke hadde tenkt på det før Benjamin flyttet inn, men de planla det ikke mer enn tre dager før det skjedde. Ingen andre var tilstedet da drapet skjedde. Jens far bodde for langt unna til å høre om Jens ropte, noe han ikke gjorde, ifølge Birte. Hun forklarte at hun hugget kun et hugg med øksen og at det fortsatt var liv i Jens da Benjamin hugget en gang til. Det var fortsatt liv i han etter at Benjamin hadde hugget. Birte sa at samvittigheten hadde overbevist henne om at hun fortjente å dø og at hun var klar over at hun fortjente kongens og Guds vrede. Hun konstaterte at hun ikke hadde noe å unnskylde seg med.

Dette er et kryssjern brukt til å lage spor til tønnelokket, og kanskje likt det Birte hevdet skulle være drapsvåpnet. Ingen lot tenke for mye på at det umulig kunne vært drapsvåpnet i forhold til skadene de fant å offeret. Først i 1739 tilsto Birte at det var en øks som ble brukt den skjebnefulle dagen.

Bildet lånt fra Sunnfjord Museum.

Saksøkeren spurte om hun kunne fortelle den sanne historien. Hun sa først at hun ikke husket helt, men forklarte så at Benjamin var i stuen, da det som vanlig oppstod en krangel mellom ektefellene. Jens skulle til å slå henne, men da kom Benjamin ut og sa: ”Hva vil du din Skielm, vil du slaa min søster?” Han stoppet Jens, la han i bakken, og ba Birte om å hugge Jens med øksa, som lå på bakken. Benjamin hugget etterpå i samme såret, men det var fortsatt liv i Jens da de dro han ned i fjæra. Benjamin løftet han alene opp i båten og sank han i sjøen. Så ble de enige om å sette fyr på gården. Sitat fra avhør av Birte juni 1739, – Marte Solum’s Masteroppgave.
Bilde er fra “Solens sønn og månens datter”.

Benjamin som ble beskrevet som en høy og velvoksen kar, tilstod at alt han og hans søster hadde sagt var riktig, og at han var forberedt på å møte sin død for gjerningen. Han ble spurt om han kjente til uvennskapet mellom dem, og forklarte at Birte ikke rådet over noe som helst i huset, og at han ofte tilsnakket Jens om hans uskikkelighet. Videre fortalte Benjamin at ektefellene kranglet mye. Jens nevnte ofte Erich (kvenen), og beskyldte Birte for å være utro mot ham.

Benjamin var vant til kranglingen, derfor fulgte ikke spesielt med på denne krangelen. Han fikk ikke med seg at de kranglet før Birte ropte på Benjamin. ”Benjamin, kom du, hand vil slaa mig.” Hans forklaring var helt motsatt av det Birte sa. Birte hevdet at Benjamin kom av seg selv, mens Benjamin hevdet Birte ropte på han. På spørsmål om de hadde planlagt mordet den dagen, sa han nei. De hadde ikke snakket om mordet tidligere heller, verken på Aursfjordgården, eller etter han kom til Kjervika. Kun tre dager før det hendte hadde de snakket om det.

Han ble da spurt hvor lenge han har vært hos Birte og Jens. Benjamin trodde ca fem uker. Birte sa omtrent tre, men hun legger til at det er så lenge siden, hun husker ikke helt. Den var med Jens’ tillatelse at Benjamin fulgte med Birte til Kjervika. Benjamin spiste av Jens’ mat og arbeidet for ham, ikke som en tjener, men som en svoger. Benjamin forklarte videre at han hadde snakket til Jens om deres dårlige forhold. Jens ble da sint og la Benjamin for hat. På tross av det, ønsket ikke Benjamin å skade Jens. Benjamin forklarte videre at han ikke var eldre enn 17 å da mordet ble begått. Han var ikke like høy som nå sa han. Han hadde ikke vært til nattverd før mordet skjedde, noe som peker på at han ikke var så gammel. På samme måte som Birte, forklarte han at han fortjente kongens og Guds vrede i tillegg til å dø.

På sommertinget juni 1739, frasa fogden seg ansvaret med å holde Birte og Benjamin fengslet siden han ikke hadde noen egnede hus å holde dem i. De hadde vært på Vang siden de ble hentet fra Torne i Sverige i 1736. Tønder ba Michel Hvid påta seg fangeholdet. Michel Hvid derimot sendte ansvaret over på lensmannen, med løfte om at det han forlangte for å ha dem i forvaring, det skulle han få.I følge stevningen av søsknenes mor og brødre i 1741, kan det likevel se ut som Birte og Benjamin ble værende i arrest på Vang.

Sommeren 1740 rømmer Birte og Benjamin til Aursfjorden, hvor familien huser dem til de igjen blir hentet tilbake i arresten på Vang 28 april 1741.
Bilde er fra filmen “Solens sønn og månens datter”.

Dommen over Birte ble stående slik bygdetinget allerede hadde dømt henne på sommertinget 1739. Det ble konkludert at uten Benjamin ville ikke Birte ha angrepet sin mann. Han som kom som en fredsmegler, ble i stedet en fredsforstyrrer. Han skulle hindret Birte i å myrde Jens, ikke hjulpet henne. Dermed fikk han 7. mai 1740 like streng straff som Birte.

”Nemlig. At hun af Skarpretteren først med gloendes Tænger skal knebes udenfor det Stæd mordet er begaaet, dernest 3de ganger imellem gierningsstædet hvor mordet er begaaet og Retterstæden, og allersist paa Rætterstædet, derefter hendes høyre haand levendes afhugges med en øxse, saa og hofvedet iligemaade med en øxse afhugges Kropen af Natmanden henlægges på Stegle, saa og Hofvedet med haanden sættes på stage over lægemet, Andre slibrige mordiskee og u-dædigste Mennisker til Skræchelse og afskye. Og endelig hendes Blodslod at være forbrudt, halfdelen til den dræptis arvinger, og den anden halfe Deel til den dræptis herskap.”

Hodene skulle settes på stake og kroppene legges på steile.
Det ble søkt om benådning fra del av straffen, Birte og Benjamin
ble pardonert fra å knipes med glødende tenger.
Bilde lånt fra forskning.no

Jeg må også fortelle om en litt spesiell oppdagelse som jeg har gjort i løpet av denne våren, da jeg lette litt etter forfedre på en spesifikk linje på mitt slektstre . Jeg kommer da over interessante opplysninger om min 4-tippoldemor, som var født og oppvokst i en bedrestilt familie i Sør-Trøndelag. Etter at faren hennes dør i 1743, blir flere av de eldste barna fra hans første ekteskap sendt ut i tjeneste, og Antonetta Andreasdatter Boysen blir sendt nordover, til en av de største gårdene i Aursfjorden. Her har hun vært i en eller annen form for arbeid, (slike tjenester var ofte som barnepiker, guvernanter eller lærerinner). At min 4-tippoldemor var godt skrivekyndig vet man av et brev hun selv har skrevet ved skiftet etter sin avdøde mann i 1785. Det er meget sannsynlig at det er i Aursfjorden hun treffer på kvenen Hans Hansson, barnefødt i Kukkola, Tornio i Finland . At jeg har mange forfedre som er kvener (både finsk og svensk side) visste jeg fra før, men denne koblingen var likevel veldig spesiell å finne ut mer om.

For da denne grenen av mine 4- tippoldeforeldres førstefødte sønn blir døpt i 1756, er det ingen ringere enn to av Birte og Benjamin’s brødre, Anders og Peder med ektefeller, to søstre Bull, som står oppskrevet som faddere på dette barnet. Min 4-tippoldemor, (og kanskje mulig også min 4-tippoldefar) som kom til å bosette på Strømmen i Rossfjord, var altså i tjeneste på Aursfjordgården der Birte og Benjamin var født og oppvokst. Jeg har fått bekreftet at det var Anders og Peder som bor og driver Aursfjordgården på den tiden Antonetta var i tjeneste der.

Jeg kan ikke la være for å tenke om man bare på et eller annet vis kunne skrudd tiden tilbake, slik at man kunne snakket med mine forfedre som tjente på Aursfjordgården, og min 6-tippoldefar Fogd Andreas Tønder, – og få fylt ut alle hull som vi mangler i historien.  Foto Maria Jørgensen.

Dette var spennende opplysninger å komme over, også fordi det bekrefter at familien på Aursfjordgården har hatt mye med kvenene i området å gjøre. Det er godt kjent blant slektsforskere, at Malangen over en lang tidsepoke har vært nedslagsfelt for innvandring av nybyggere fra Finland og Sverige, fra det såkalte Kvenlandet. Kvenene var flinke håndverkere og jordbrukere, og deres kunnskaper var nok vel ansett hos mange.

Birte sier jo i et av de siste avhørene at Jens ofte beskyldte henne for å være utro med kvenen Eric som hadde hjulpet til med vinterfisket hos familien før Birte ble gift. Disse faktaopplysninger om min egen slekt fra dette området og denne familien, forsterker bare sannheten i dette bildet. Og jeg er ikke i tvil om at det kan være noe i det. Kanskje var det akkurat sånn at hjertet til Birte banket litt ekstra for en ung og staut kar av kvensk herkomst…

Brødrene Anders og Peder som må ha kjent godt til mine forfedre, blir 25 oktober 1741, sammen med sin mor Karen Andersdatter og i alle fall en bror til, stevnet for å ha skjult og hjulpet Birte og Benjamin mens de var på den siste rømningen i Aursfjorden. De ble dømt til å betale 30 riksdaler for dette.

På sommeren 1740 klarte Birte og Benjamin å rømme for fjerde og siste gang.
De oppholdt seg i Aursfjorden og ble skjult av familien. De ble hentet 28. april 1741,
og ført tilbake i arresten på Vang, der de satt til siste stund.
 Bilde er fra “Solens sønn og månens datter”.

“Karen Andersdatter, og hennes tre sønner, Anders, Peder og Kield ble så stilt for retten og spurt om de hadde tvunget Birte til å gifte seg. Karen bekreftet at hun gjerne ville at Birte skulle gifte seg med Jens, og at hun overtalte Birte, selv om hun ante at Birte ikke ville. Det samme sa brødrene: De kunne bare overtale, ikke tvinge henne. Karen Andersdatter fortalte også at under den første rømningen til skogs stod husene i Aursfjorden åpne, men at de ikke så eller snakket med Birte eller Benjamin. De andre fluktene visste ikke familien noe om.” Sitat fra Marte Strand’s masteroppgave.

Det er tydelig for meg at familieforholdet her har vært sterkt, selv etter at Birte og Benjamin tilsto drapet på Jens. Det er nok mye som har har blitt sagt her, som vi bare kan tenke oss til. På et vis har de nok følt seg medskyldig til at ekteskapet endte i drap, og har nok slitt med dårlig samvittighet for at de presset Birte for hardt til å gifte seg med en mann som hun ikke hadde hjerte for, og som etter hvert viste seg å ikke være snill med henne.

De ukjente i graven på Sandholmen 1946. Privat foto.

Jeg har selvfølgelig tenkt på at dersom vi får tillatelse til å åpne denne graven, og det skulle vise seg at disse levningene ikke på noen som helst mulig måte kan være søskenparet Birte og Benjamin, hva da? Svaret er veldig enkelt, da skjønner jeg at det nok aldri kommer til å bli noe løsning på hvor det ble av disse to etter sin død, hvor de ble gravlagt. At henrettelsen likevel skjedde i 1741, og mest sannsynlig i nærheten av fogdegården til min 6-tippoldefar Andreas Tønder, på Vang på Senja, ser jeg uansett på som veldig sannsynlig. Rettsprotokollene lyver ikke.

Kanskje blir det nok et mysterium å ta for seg. Levningene etter de to menneskene som ble funnet på Sandholmen i 1946 må uansett være noen som engang har hatt både navn og en historie. Så da fortsetter vel min søken etter svar på hvem disse kan være. Det er en vinn-vinn situasjon uansett slik jeg ser det.

Vi venter fortsatt i spenning.

Denne artikkelen var første gang publisert i 2018.

Kildeopplysninger Marte Solum’s masteroppgave

Link til artikkel Birte og Benjamin – Kjervikmordet i Malangen

Link til artikkel i Troms Folkeblad

Om noen skulle ønske å bruke opplysninger fra denne saken, send meg en forespørsel.

For 290 år siden skjedde det et drap i Kjervika i Malangen.  

For 282 år siden måtte to mennesker bøte med livet for denne ugjerningen.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Aursfjordgården, her trådde Birte og Benjamin sine barneføtter.
Foto: Maria Jørgensen

De fleste gjengivelser av historien om Birte Olsdatter og hennes bror Benjamin, sier at de skal ha blitt halshugget på Ryøya i Troms i 1742.

Men stemmer virkelig dette? 

For flere år siden kom jeg over en masteroppgave skrevet av Marte Solum Strand, der hun fremlegger nye beviser og en hypotese om at dette skal ha skjedd på Vang, Lysnes på Senja, allerede året 1741.

Ut fra det jeg allerede hadde lest og funnet ut angående dette hørtes dette mye mer riktig ut enn at fangene skulle ha vært brakt til Ryøya for fullbyrdelse av straffen.  Hittil er det ikke funnet noen notater på hvor henrettelsen av Birte og Benjamin skal ha funnet sted.

Bakgrunnen for min interesse i denne saken, startet i 1993 da jeg så NRKs tv-serie ‘Solens sønn og månens datter’, for første gang.  Birtes skjebne gjorde meg opprørt, og jeg følte det var mye som ikke ble tatt hensyn til.  Da jeg noen år etterpå oppdager at min 6-tippoldefar var fogden som hadde alt å gjøre med denne saken, (noe som ikke var nevnt med et ord i filmatiseringen) ble min frustrasjon bare større. Jeg har siden den gang gjort meg mange tanker om denne spesielle saken som trakk så i langdrag, og som må ha innvirket på mange liv.

Kjervika.
Her i dette området skal Birte ha levd det korte ekteskapet sammen med
ektemannen Jens Olsen.
Foto: Maria Jørgensen

Historien om Birte-saken er i korte trekk dette:

Jens Olsen ble meldt savnet tirsdag 9. juni 1733.  Samtidig brant husene på gården hans ned.  Far til Jens, krevde at konen, Birte Olsdatter, skulle forklare seg på tinget 10. juni 1733.  Jens døde kropp fløt opp i fjæra i slutten av juli.  Da Birte og Benjamin fikk høre dette, rømte de til skogs.  Denne flukten gjorde dem mistenkte for mordet på Birtes ektemann. Benjamin dro senere for å unnskylde seg til sorenskriver Rosenfeldt. Birte var på flukt helt til onsdag 28. oktober 1733 da hun etter fogdens ordre ble pågrepet og ført til fogdegården på Vang.  Birte tilstod drapet, og hun ble fengslet og lagt i jern.  Hun påstod at hun hadde gjort alt alene, men at Benjamin hjalp henne å senke liket på sjøen.

Birte og Benjamin klarte å rømme fire ganger på den tiden de satt i arrest. Det ble også gjort en feil i saksbehandlingen, noe som gjorde at saken til slutt måtte starte helt på nytt, og ting tok tid. Det gikk ca. åtte år fra mordet skjedde til de fikk sin straff fullbyrdet.

Lagting på Vang 21. april 1740

På spørsmål om uenigheten mellom henne og Jens forklarte hun at Jens mistenkte henne for å være utro med Erich, som var kven. Han hadde hjulpet til med vinterfisket på Aursfjordgården, mens Birte fortsatt var ugift. Jens hadde også tatt fra henne den myndigheten en kone skulle ha; hun rådet ikke over maten. Hans arrighet gjorde henne lei av livet, forklarte hun. Like før mordet skjedde, hevdet Birte at hun ikke ropte på Benjamin, men at han kom ut av stuen av seg selv. Det var ikke planlagt å drepe Jens den dagen, men ved en anledning.

Krangelen startet ved at Jens spurte hvem som skulle få hosene hun satt og strikket på. Hvem andre enn deg, hadde Birte svart, men Jens fortsatte med å si at du har vel noen andre du vil gi dem til. Birte ble så spurt hvor lenge de hadde planlagt å ta livet av Jens. Hun svarte at hun ikke hadde tenkt på det før Benjamin flyttet inn, men de planla det ikke mer enn tre dager før det skjedde. Ingen andre var til stede da drapet skjedde. Anna Maria Erichsen, som var en gammel kone som hadde tjent hos dem siden Birte dro hjem til Karen Andersdatter vinteren 1732-33, var hos en nabo. Jens far bodde for langt unna til å høre om Jens ropte, noe han ikke gjorde, ifølge Birte. Hun forklarte at hun hugget kun et hugg med øksen og at det fortsatt var liv i Jens da Benjamin hugget en gang til. Det var fortsatt liv i han etter at Benjamin hadde hugget. 

“Birte sa at samvittigheten hadde overbevist henne om at hun fortjente å dø og at hun var klar over at hun fortjente kongens og Guds vrede. Hun konstaterte at hun ikke hadde noe å unnskylde seg med. Benjamin ble spurt om han kjente til uvennskapet mellom dem, og forklarte at Birte ikke rådet over noe som helst i huset, og at han ofte tilsnakket Jens om hans uskikkelighet. Videre fortalte Benjamin at ektefellene kranglet mye. Jens nevnte ofte Erich (kvenen), og beskyldte Birte for å være utro mot ham. Benjamin var vant til kranglingen, derfor fulgte ikke spesielt med på denne krangelen. Han fikk ikke med seg at de kranglet før Birte ropte på Benjamin. Benjamin, kom du, hand vil slaa mig.

Tingets dom over Birte ble skjerpet etter den Kongelige Forordning 16.10.1697106 : Hun skulle klipes med glødende tenger fire ganger, først på stedet drapet ble begått, så to ganger på vei til retterstedet, til sist på retterstedet. Så skulle høyre hånd hugges av før hodet ble avhugget, begge deler med øks. Kroppen skulle legges på steile og hode settes på stake. 

Nemlig. At hun af Skarpretteren først med gloendes Tænger skal knebes udenfor det Stæd mordet er begaaet, dernest 3de ganger imellem gierningsstædet hvor mordet er begaaet og Retterstæden, og allersist paa Rætterstædet, derefter hendes høyre haand levendes afhugges med en øxse, saa og hofvedet iligemaade med en øxse afhugges Kropen af Natmanden henlægges på Stegle, saa og Hofvedet med haanden sættes på stage over lægemet, Andre slibrige mordiskee og u-dædigste Mennisker til Skræchelse og afskye. Og endelig hendes Blodslod at være forbrudt, halfdelen til den dræptis arvinger, og den anden halfe Deel til den dræptis herskap.

Dommen over Birte ble stående slik bygdetinget allerede hadde dømt henne på sommertinget 1739. Det ble konkludert at uten Benjamin ville ikke Birte ha angrepet sin mann. Han som kom som en fredsmegler, ble i stedet en fredsforstyrrer. Han skulle hindret Birte i å myrde Jens, ikke hjulpet henne. Dermed fikk han på lagtinget i 1740 like streng straff som Birte.

Det ble søkt om benådning og denne ble innvilget: De slapp å bli knepet med glødende tenger, for på den måten å møte døden med større verdighet.”

“Delinkventene klarte å rømme en siste gang. Mest sannsynlig oppholdt de seg hjemme i Aursfjorden, og hvorfor myndighetene drøyde så lenge med å hente dem, blir bare spekulasjoner, for eksempel i retning av kostnadsbesparelse. 28. april 1741 ble de hentet tilbake i arrest. Familien ble stevnet på grunn av at de hjalp og huset Birte og Benjamin. Dokumenter beviser at Birte og Benjamin satt som fanger på fogdegården på Vang helt til siste slutt.  10. juni 1741 ble det holdt sommerting på Vang. Rosenfeldt var syk, dermed ble tinget holdt hos fogd Andreas Tønder på Vang. Tinget er ikke ført inn i justisprotokollen, men det refereres til det i fogderegnskap fra 1741. Søsknene ble trolig henrettet 10. juni 1741 på Vang, Senja. – Marte Solum Strand

Våren 2016 kom jeg tilfeldigvis over spennende opplysninger, som også ble starten på søken etter svar.

Kan det ha være Birte og Benjamin som lå i graven som ble funnet og åpnet i 1946?

Sandholmen i Lenvik!

Fornminne: Grav, funnet av Fritjof Kildal, Bukkskinn i 1946. Vistes på overflaten ved at marken var nedsunket her. Etter antallet knokler dreide det seg om to skjelett, men bare 1 kranium ble funnet. Under skjelettene var det rester av en trekistebunn. Knoklene ble gjenbegravet ved hovedkirkegården på Bjorelvnes.

Dette er notert ned på kulturminner fra Sandholmen i Lenvik.  To skjeletter, bare et kranium funnet…

Datering for funnet er satt til etterreformatorisk tid, som er tiden fra reformasjonen i 1536 til i dag.  Et bevis for at dette må være snakk om Birte og Benjamin?  Hvem ellers kan ha blitt gravlagt på dette stedet, i uvigslet jord, på en liten holme i skipsleia tilhørende Gisundet etter 1500-tallet? Ca. 1 times roing i båt fra fogdegården Vang der Andreas Tønder hadde hatt fangene i bevaring.

Sandholmen i Lenvikfjorden.  Bildet er lånt fra ‘I Ottars rike’

Det tok nesten nøyaktig åtte år fra drapet fant sted, til dommen ble fullbyrdet. Benjamin sier at han har jobbet på fogdegården på Vang i løpet av denne tiden. Flere ting tyder på at i alle fall han, har gått ganske fritt i store deler av fangenskapet.  De klarte også å rømme fire ganger på disse årene.

Jeg har vært i kontakt med Tromsø museum, der jeg fikk oversendt disse papirene angående funnet på Sandholmen.  Veldig spennende lesning.  De bildene som nevnes i dette brevet, har jeg dessverre enda ikke klart å finne fram til.  I følge statsarkivet i Tromsø som har gått igjennom alle kilder de har mulighet til, er ikke disse å finne noe sted, så det kan dessverre tyde på at de aldri ble arkivert i noe offentlig arkiv. Jeg har likevel funnet fram til et bilde fra dette funnet, det kan man lese om litt lenger ned.

Legg merke til at lensmannen skriver i sitt brev til politimesteren i Tromsø, at “Det ene mennesket hadde vært adskillig større enn det annet.”  Følgende er sakset fra Marte Solum Strand: “Benjamin som ble beskrevet som en høy og velvoksen kar, tilstod at alt han og hans søster hadde sagt var riktig, og at han var forberedt på å møte sin død for gjerningen.“
Og i et annet avhør sier han at han er større nå enn det han var da drapet skjedde.

Også jeg har vært i kontakt med lokalbefolkning på Senja som kan fortelle meg at det stemmer at det gikk et sagn om at noen skulle vært halshugget på Sandholmen. Og i min søken etter flere svar og kilder til dette, ble jeg tipset om en artikkel som ble publisert i årbok for Lenvik 2002, der Kjell Nergård hadde skrevet om akkurat dette gravfunnet på Sandholmen. Der fremlegges det et sagn om at det var en mann fra Yttergård i Stønnesbotn, som skal ha blitt gravlagt på Sandholmen. Han var mistenkt for å ha drept en hel familie fra Huselv.  Videre fortelle artikkelforfatteren også at dette nok ikke kan være noe hold i, siden den mistenkte var avgått ved døden i Alta i 1804, lenge før denne saken var ferdig etterforsket, og som jo forståelig nok heller ingen var dømt for.  Det er vel lite trolig at den mistenkte ble fraktet tilbake til Senja for så å bli gravlagt på Sandholmen, som en morder, uten å være dømt for det. Det forklarer heller ikke hvorfor det skal ha vært to skjeletter i samme grav.

I denne artikkelen var det til alt hell et bilde fra dette funnet på Sandholmen. Fotograf er Kåbel Hansen. Han og to studiekamerater var med lensmann Irgens for å grave opp disse levningene.  Hjemme hos Irgens på Gibostad, poserte to av guttene med hodeskallen som ble funnet, trolig tilhørende Benjamin eller Birte. Hansen fortalte også at det måtte vært en stor mann som de hadde funnet levningene etter, da lårbeinet var 12-15 cm lenger enn hans eget, og at han selv var 17-18 år den gangen, og alminnelig av størrelse.

Bilde av de to guttene og hodeskallen. Bildet er tatt i 1946.

Hvordan var de siste timer i Birte og Benjamins liv?

Slik kan det ha sett ut når allmuen seilte for å overvære henrettelsen på Vang eller Sandholmen i Lenvik. Bildet er fra filmen ‘Solens sønn og månens datter’

“Å drepe noen innad i familien ble sett på som et ekstremt grovt drap, dette vises i forordningen av 16. oktober 1697.  For et slikt drap var det ikke nok å dømmes til døden, men det skulle settes et eksempel til skrekk og avsky. Derfor skulle den dømte knipes med glødende tenger og armen skulle hogges av. Dette i tillegg til selve henrettelsen der hodet skulle hogges av med øks.

Som nevnt fins det ikke kjente kilder som dekker henrettelsen, men fra avrettingsforordningen 1737 vet vi at de som ble dømt til døden ved halshugging skulle gravlegges på retterstedet, sammen med hodet. Dette gjaldt bare om ikke dødsdommen ble skjerpet, for da skulle ofte hodet settes på stake. Offentlige henrettelser skjedde gjerne på høye topper nært ferdselsårer. De var store begivenheter med preg av religiøs seremoni. De skulle være moralske og religiøst dannende; til skrekk og advarsel. Henrettelsene skjedde ofte om morgenen, klokken seks eller sju i sommerhalvåret.” – Marte Solum Strand

Utdrag av kart over Gisundet og Lenvikfjorden, som viser hvordan Sandholmen ligger så og si midt i skipsleia. Et høvelig sted for å sette hoder på stake til skrekk og advarsel.
Det manglet et kranium fra gravfunnet på Sandholmen…

I justisprotokollen står det at håndjernene ble igjen på Vang etter at morderne fra Malangen blev rettet i 1741.
Bildet er fra filmen ‘Solens sønn og månens datter’

“Den dømte skulle være kledd i hvitt, med sorte bånd.  Dette må ha virket sterkt på tilskuerne. Hvite klær, rødt blod. I følge Krogh skulle lenkene tas av rett før henrettelsen.”
Bildet er fra filmen ‘Solens sønn og månens datter’

..det siste allmuen så av Birte var hennes lange lyse hår som flagret i vinden…

Kan det være at Birte’s lange lyse hår flagret fra Sandholmen i Lenvikfjorden?
Bildet er fra filmen ‘Solens sønn og månens datter’

Sandholmen i Lenvikfjorden, sett fra Senja.
Foto Maria Jørgensen

Må historien omskrives…

En annen sak jeg også med stor glede har lykkes med å oppklare, er hvor levningene av disse to ble gjenbegravd.  Og det ganske så nøyaktig også. De ligger nå i en umerket grav på Kvil 1 på Geitryggen, Bjorelvnes.

Det er veldig rart å tenke på at jeg ved flere anledninger opp gjennom årene har besøkt denne gravlunden på Bjorelvnes, uten å vite at det er en sannsynlighet for at Birte og broren Benjamin siste hvilested befinner seg her. Omstendighetene og årene siden deres bortgang tatt i betraktning, trodde jeg det var helt utenkelig at det noen gang skulle være mulig å besøke søskenparets grav.

Så, 282 år etter at Birte og Benjamin avgikk ved døden, kan man nå viderefortelle at hendelsen mest sannsynlig fant sted på Vang, eller på Sandholmen i Lenvik, det herrens år 1741.

Og dersom det var slik, 205 år etter sin død fikk levningene etter Birte og Benjamin endelig sitt siste hvilested, på Bjorelvnes i Lenvik.  

Bjorelvnes Kirke.
Foto Maria Jørgensen

En varm og nydelig sommerkveld 2017, drar jeg til Bjorelvnes for å prøve å finne den umerkede graven som jeg er rimelig sikker på gjemmer levningene etter Birte og Benjamin.  Ikke bare er dette en dag som jeg har ventet på i over ett år, og som jeg trodde det var meget usannsynlig at jeg noen gang skulle kunne besøke. Det er også en spesiell dato, – 10 juni, og nøyaktig på dagen 276 år siden sommertinget ble holdt på Vang, datoen som med stor sannsynlighet er dagen da søskenparet forlot denne jord.

For meg er dette veldig spesielt, og jeg velger å legge ned minnestein på dette stedet. Den store steinen er hentet fra Vang på Senja, og den lille steinen er hentet fra Aursfjordbotn. Hvite roser for respekt og ydmykhet. Visst var de mordere, og de fikk også sin straff for det. Likevel kan det ikke ha vært enkelt å bli presset inn i et ekteskap som det var liten mulighet til å komme seg ut av, tross sine forsøk på det. Vi kan være glade for at vår verden er blitt oppdatert på det punktet.

Minnesmerke på en hittil umerket grav.
Foto Maria Jørgensen

Personlig er jeg inntil det motsatte er bevist, sikker på at dette funnet fra Sandholmen i 1946 dreier seg om levningene etter Birte og Benjamin. Hvorfor en hodeskalle ble funnet i graven, med to skjeletter, blir bare for meg å spekulere i. Det kan være forskjellige grunner til det, en teori kan kanskje være at Benjamin’s hode aldri ble satt på stake.  Eller det kan være at det ene hodet var borte da kroppene ble lagt i graven. Ifølge straffen skulle kroppene legges på steile og hodene skulle stå på stake, til skrekk og advarsel, – og vind og vær i området kan jo ha gjort sitt til at et hode har forsvunnet. Det kan ha gått lang tid fra straffen ble fullbyrdet, til levningen ble begravet.

Uansett så har dette vært en utrolig oppdagelse å gjøre, jeg føler meg beæret over å ha fått være med på å avklare dette for ettertiden.  Tusen takk til alle sammen som har bidratt med hjelp i denne saken, og en ekstra stor takk til Marte Solum Strand som har latt meg få gjengi av hennes arbeid med Birte-saken, – uten dere hadde jeg ikke greid det!

Fødselsår til Birte er usikkert, men det kan være 1709. Det opplyses av et ting-referat anno 25 juli 1733 at hun er 24 år.

Birte fødte et dødfødt barn som ble gravlagt ved kirkegården.

På lagting på Vang april 1740 ble Erich nevnt for første gang. Han skal, ifølge Birte og Benjamin, vært opphav til flere krangler mellom ekteparet. Dette er et nytt moment i saken, men har ikke blitt nevnt tidligere.

Flere innlegg om saken kommer.

Dette var første gang publisert i 2017

Link til artikkel i Troms folkeblad

Her  kan du lese Marte Solum Strand’s masteroppgaven om Kjervikmordet.

Link til NRK tv-serie “Solens sønn og månens datter”