Solfrid forteller:
Den historien som jeg nå skal fortelle, er fra virkeligheten. Jeg kom som innflytter til Kårvikhamn i 1995. Når jeg traff på folk utenfor bygda, og de fikk høre hvor jeg kom fra, fikk jeg følgende kommentar: “Åh, Kårvikhamn, er det ikke der det er bankeånder?”
Ofte var det alt de visste om stedet. Dette vekket nysgjerrigheten min, og jeg bestemte meg for å skaffe meg rede på historien som hadde gitt bygda dette kjennetegnet. Etter å hørt historien fortalt av flere eldre som har førstehånds kjennskap til den, skrev jeg den ned. Sannhetsgehalten i den innestår jeg ikke for, men jeg skal fortelle den slik den er blitt meg fortalt.
I Kårvikhamn i Troms bodde det på midten av forrige århundre en enke med to halvvoksne døtre og en voksen sønn. Hun hadde to sønner, men den ene hadde omkommet på havna under et forsøk på å berge en båt som holdt på å slite fortøyningen i en storm. Broren hennes hadde druknet i Malangsfjorden noen år tidligere, etter å ha falt over bord fra båten på tur hjem fra Tromsø.
Den gjenlevende sønnen reiste bort på fiske, men moren og de to døtrene sendte bud på han, han måtte komme hjem, for det var blitt så urolig i huset. Det banket i veggene både dag og natt, og noen ganger så kraftig at lampen på kjøkkenet dinglet, og de hadde vært nødt til å flytte sengene bort fra ytterveggen for å få sove. Den ene jenta kunne i tillegg fortelle at hun en natt var blitt vekket av at noen kom opp loftstrappen og inn på det rommet hvor hun og søsteren lå. Det var ganske mørkt i rommet, men hun kunne likevel se at det var en mann i oljehyre, med luen i hånden, og det dryppet vann av klærne hans. Jenta ble bare liggende og stirre på han, uten å få fram en lyd. Mannen sa heller ikke et ord, og etter en stund forsvant han igjen. Det ble ikke mye søvn på jenta den natten. Ikke turte hun å stå opp av sengen heller, ikke før det ble lyst. Og da morgenen kom, var det ikke spor av mannen.
Den andre søsteren hadde en annen historie å fortelle. På den tiden var det vanlig med utedo, og det hadde denne familien også. Så var det en stjerneklar og kald vinternatt tett oppunder jul at hun måtte et ærend dit. Mens hun satt der, syntes hun plutselig at hun hørte dombjeller som kom nærmere og nærmere, og etter en stund kunne hun også høre lyden av hovslag og sledemeier mot skaren. Lyden stoppet ved huset. Jenta skyndte seg å hespe opp klærne og sprang tilbake til huset for å se hvem som kom på besøk midt på natten. Men da hun kom fram til huset, var det ingenting å se. Hun var imidlertid så sikker på at hun hadde hørt noen komme til gårds med hest og slede, at hun gikk rundt huset for å se om de hadde parkert på baksiden. Men der var det heller ingenting å se, og ikke var det spor i snøen heller. Nå kjente hun kuldegysninger gjennom hele kroppen, og hun var ikke sen om å komme seg i hus. Ikke før var hun kommet inn i gangen og hadde fått lukket ytterdøren etter seg, så begynte spetaklet. Det banket og dundret i veggene, så det var ikke ørenes fred å få. Dette kunne den andre søsteren bekrefte, for hun hadde våknet av bråket.
Og sånn fortsatte det. Etter hvert ble bankingen kjent i hele bygden. Naboene som kom på besøk hørte den, ja den kunne til og med høres av folk som gikk forbi på veien. De eldste mente at huset måtte ha blitt heimsøkt av skrømt, mens de yngre prøvde å finne naturlige forklaringer på fenomenet.
Det ble hentet inn eksperthjelp utenfra. Fra Finnsnes og Bjorelvnes kom lensmann og prest, og fra Tromsø kom en som var synsk. Ingen av disse kunne gi noen forklaring på bankingen eller få slutt på den. “Ekspertene” mistenkte døtrene i huset for å ha satt det hele i scene, men noe motiv var det vanskelig å få øye på. For å kunne følge bevegelsene til jentene, lurte de sot under føttene på dem. De fant da ut at ei av jentene, kanskje begge, måtte ha ligget og sparket i sengegavlen om natten, og på den måten fremkalt bankelyden. Men dette forklarte jo ikke bankingen om dagen.
Ryktene om bankeåndene hadde nå rukket langt ut over bygden og landsdelen. De ble nevnt i riksnyhetene, og i et radioprogram som kaltes Lyktemannen. Ja til og med i utenlandske aviser kunne man lese om bankeåndene i Kårvikhamn. Lokalavisa Senjens blad var skeptiske, for å ikke si avvisende til historien. Der ble hele saken karakterisert som oppspinn og fantasi, og de som trodde på den, ble gjort narr av.
Imens fortsatte bankingen med uforminsket styrke. Til slutt så ikke familien annen råd enn å tilkalle en predikant som bodde i nabobygda Sollidalen. Denne predikanten hadde tidligere oppholdt seg mye sammen med samene på Finnmarksvidda, og han kunne visstnok både “lese” og gande. Predikanten tilbrakte to netter i huset, og han beskrev i ettertid en av sine observasjoner slik; “Da jeg gikk opp loftstrappen, hørte jeg bankeåndene tydelig. Men i det jeg kom så høyt at jeg kunne se inn på loftsgangen, ble det stille. Da kjente jeg liksom et kaldt gufs som kom mot meg, og det luktet ikke godt.”
Predikanten ville vite om det hadde skjedd noen ulykker i familien. Han fikk da høre om ulykken i Malangen, og på havna i Kårvika, der de hadde mistet to av sine nærmeste. Det kom også for en dag at jentene hadde drevet med spiritisme. Kanskje hadde de uroet sjelene til de usalige døde? Predikanten manet nå bankeåndene bort med bønn og besvergelser.
Siden har det vært stille i huset. Men det er blitt meg fortalt at predikanten selv etter en tid måtte søke hjelp i Sverige, fordi bankeåndene hadde tatt bolig i hans hus.
Fra “Det er mer mellom himmel og jord”