Jeg og en venninne hadde i noen sommerdager benyttet “Gammelstuen” som oppholdssted da huset lå nært til sommerjobben vår. Etter at jobben var avsluttet, reiste vi hjem uten å ha ryddet og vasket; vi tok bare med oss det mest nødvendige.
Denne regntunge høstdagen gikk jeg derfor til bygda fra hytten vår for å rydde og ta med meg resten av utstyret hjem. Jeg var lettere amper til sinns etter en krangel med mine foreldre tidligere på dagen, og humøret forbedret seg ikke ettersom klær og sko ble gjennomvåte av regn og søle.
Da jeg kom frem til Gammelstuen, var jeg både våt og kald, og jeg bestemte meg for å fyre opp i den store vedovnen som sto på kjøkkenet. Ute i gangen var det i mange år blir lagret opptenningsved, og jeg hentet meg en favn, og begynte å tenne i ovnen.
Etter å ha tent på gjentatte ganger uten at det ville fatne fyr, ble jeg aggressiv. Jeg følte at alt og alle gikk meg imot, og det var nok min for lengst avdøde oldefar jeg hadde i tankene da jeg til slutt utbrøt, – Jaja, når dere ikke vil ha meg her så! Og så tok jeg kjelen med vann som skulle varmet opp, og helte det over de få glørne som var i ovnen. Det var såpass mye vann at det rant ut av ovnslukene, sammen med sot og aske, og ned på gulvet.
Når jeg hadde gjort dette, hørte jeg en bil utenfor, og mens jeg sto ved vinduet for å se hvem det kunne være, hørte jeg at det skrapte, nesten slik det høres når det blir gjort rent for aske i ovnen. Og da jeg snudde meg mot ovnen, brant det så lystig i veden at flammene sto ut gjennom ovnsringene.
Jeg fikk fullstendig sjokk! Det skulle ikke være mulig at det kunne brenne i veden etter alt vannet som jeg nettopp hadde slått over for å være sikker på at det ikke skulle ligge gjør igjen og ulme når jeg var dratt. I panikk rev jeg til meg skoene som jeg hadde satt til tørk ved ovnen, og la på dør.
Senere ble min mor med meg for å hente resten av tingene mine, for jeg torde ikke å gå inn dit alene igjen. Jeg har siden aldre vært der alene, selv om jeg i ettertid har tenkt at det ikke var noe å frykte. Det var bare noen som ville meg vel, noen som ville vise at jeg var velkommen der.
For noen år siden, fikk jeg spørsmål om å komme og besøke et bygg i mitt lokalmiljø som tidligere blant annet har vært brukt som psykiatrisk senter. Bygget var på denne tiden under oppussing, da kommunen midlertidig skulle leie det som sykehjem.
Da jeg fikk tilbud om å komme dit, var det fra de som tok seg av oppussingen. Ved flere anledninger hadde de opplevd merkelige ting som ikke kunne la seg forklare, og da de også overnattet i bygningen fikk de jo med seg hele døgnets opplevelser. Ved en anledning hadde det vært så ille at noen av dem hadde valgt å sove i bilen.
En sen novemberkveld drar jeg bortover sammen med to venninner. Vi ankommer stedet, og blir møtt av Kjell, mannen som har hovedansvaret for oppussingen. Vi presenterer oss, og slår av en liten prat i underetasjen. Her forteller Kjell om en episode han hadde hatt for noen kvelder tilbake siden, da han sto og pratet i telefonen, og en eske kom susende ut fra en hylle.
Vi bestemmer oss for å gå til stuen som arbeiderne bruker til oppholdsrom, og jeg skjønner fort at det er lett å gå seg vill i denne bygningen for de som ikke er kjent her. Min ene venninne som er med på denne typen jakt for første gang, føler seg med ett veldig dårlig. Hun får vondt i hodet, og tungt for å puste, og det er så vidt hun klarer å komme seg opp trappen til første etasje. Vi sitter og prater litt med arbeiderne, og får høre litt av hva de har opplevd her. Ikke alle er like overbeviste på at det er noe overnaturlig, men de kan likevel ikke forklare det på en naturlig måte.
Vi bestemmer oss for å rusle rundt i gangene litt, og kommer til en trapp som fører ned til kjelleren (er flere trapper ned) og den ene venninnen min går ut i trappegangen først, men kommer snart tilbake, ganske overveldet. – Der var det helt grusomt!! sier hun, og forklarer det som en veldig trykkende følelse. Jeg tar turen ut selv, og er ikke i tvil om at hun snakker sant. Jeg får en sterk følelse av oppgitthet, og vil bare gråte. For mitt indre ser jeg noen stå å se ut av vinduet, som om personen bare venter på å bli hentet bort herifra.
Men det skjer ikke så veldig mye mer enn at jeg kjenner at det definitiv er mye åndelig aktivitet her, (men som jeg har oppdaget; helt vanlig når jeg er tilstede så trekker de fleste energiene av en eller annen grunn seg unna). En av de gangene vi hadde pause i stuen, så kom det et nærvær inn der. Rommet ble betydelig kaldere, det merket vi alle sammen. Dette følte jeg hadde med en mann å gjøre. Må nesten forklare dette også, – når vi er mange til stede på en slik undersøkelse, så er det ikke lett å få mye info fra en åndelig energi. Det blir for mange energier å sortere ut, siden vi levende også er energi, med tanker, følelser og alt som er. Og denne gangen gav den meg ingenting. Jeg kjenner ganske fort når det ikke er mer å hente, og vi bestemte oss for å ta kveld og dra hjem. Med tilbudet om å komme tilbake på en ny runde.
Runde 2
Noe vi da også gjorde, og denne gang hadde vi invitert med oss Troms Folkeblad, ved Maria Holm Simonsen. Etter ca. en uke var vi igjen tilbake på bygget. Det første som ble gjort før vi begynte på runden, var å få jordet de to som ikke kunne dette selv. Dette for at vi skulle slippe flere ubehagelige kroppslige reaksjoner som vi hadde sett på min venninne sist vi var her.
Denne gangen var det lettere å orientere seg, selv om vi nå stort sett gikk i mørket. I et rom helt i enden av gangen på den ene siden av bygget, ba ene venninnen som hadde med videokamera, meg om å komme. Hun mente hun hadde sett en skygge på videokameraet som var innstilt på nattmodus.
Da jeg kom inn i rommet tok det en liten stund før jeg klarte å få tak på energien som befant seg der. Jeg følte den fulgte etter meg rundt i rommet, som om den ville ta meg i hånden. Og der så jeg henne, – det var en liten jente, på rundt 5-6 år. Hun hadde lyst hår, og hvit fotsid kjole på seg, som en nattkjole. Hun var veldig livlig følte jeg, en munter energi. Men likevel var hun ensom, og skulle ikke være igjen her.
Det får meg til å tenke på hvilken sørgelig historie som nok ligger gjemt i bygningen her. For mange år siden var den eldste delen av bygget brukt som tuberkulosehjem, og det sies at det døde rundt 18 barn og ungdom her. Jeg tror nok at den lille jenta stammer fra den tiden. Hun var så blid at det nesten gjorde vondt i meg, for henne som aldri fikk lov til å vokse opp. Sammen med den ene venninnen min, førte vi henne over. Hun snudde og vinket til oss før hun ble ett med lyset…
Vi gikk videre rundt i bygget, noen steder følte jeg tilstedeværelse av energi, så forsvinner den bort, for så å komme tilbake igjen. Et sted oppi dette (da vi var i kjelleren) forsvant Kjell fra oss. Med et høres orgelmusikk fra mørket, og etter noen skrekkslagne sekunder, finner vi Kjell sittende å gapskratte ved et orgel i svarteste mørket. Vi var sikkert et syn der vi sto med hvite, redde fjes å stirret på han. Dette er dårlig gjort, og spøken slo ikke så godt an som han sikkert hadde trodd.
Vi går videre, – opp trapper, og ned trapper, inn på rom og ut av rom. Att og fram. Noen plasser er energien verre enn andre steder, og det er spesielt et sted i den eldste delen av bygget. Her blir vi rett og slett dårlige, og gruer oss skikkelig for å gå inn. Opp trappen her kives vi om hvem som skal gå sist, her vil vi helst ikke føle at vi har noen etter oss som ikke er av levende kjøtt og blod. Det er rett og slett en ekkel atmosfære, som om vi blir jaget på. Oppe i andre etasje stilner det litt av, men blir likevel ikke helt rolig. I mørket kan jo selvfølgelig alle katter bli grå, men her er det mer enn mørke som rår.
Denne trappen likte ingen av oss.
Gangtunnelen som er bygget mellom det som opprinnelig var ansattebolig, og resten av hjemmet. Her var det ikke noe hyggelig å være.
På loftet finner vi noen små kott-lignende rom, og en stige som fører enda lenger opp. Her var det ikke mange av oss som hadde noen lyst til å gå opp.
Kott på loftet.
Men nå kjenner vi godt at vi begynner å bli slitne, klokken har passert langt ut i de små nattetimer, og siden vår egen energi svinner hen, så er det like greit å gi seg. Selv om vi ikke opplevde det mest skremmende, – vi verken hørte eller så noe med våre fysiske øyne, så er jeg ganske fornøyd. En sjel er over der den hører til. Skulle det bli noen anledning til å komme hit ved senere anledning, så får jeg kanskje muligheten til å hjelpe flere over til rett sted.
Epilog:
Har i ettertid fått høre at det er flere, både leieboere og ansatte som har opplevd ting etter at bygget igjen ble benyttet som sykehjem en stakket stund, – ting som ikke kan forklares med fornuftig grunn. Etter at stedet er ferdig renovert, tar kommunen over og noen av kommunens eldste innbyggere bor her til det nye sykehjemmet står klart. Det er blitt meg fortalt at det har vært flere merkelige hendelser her i denne perioden, observert både av beboere og ansatte. Noen eksempler på dette er bankelyder fra rom det ikke var mennesker i, og noen påsto også at de så små barn der. Ifølge beskrivelsen de gav så de syke/utmagret ut.
Jeg har vært i kontakt med et ungt par som en tid leide en leilighet i en del av dette bygget. Hun forteller om en varmeovn på badet som på uforklarlig vis hele tiden skrudde seg ned fra 3 til 1, og følelsen av å være iaktatt var påtrengende sterk, spesielt på badet. En episode hun husker spesielt godt, er denne;
“En morgen sto jeg opp fordi jeg måtte på do. Jeg gikk inn på badet, lukket døren, og satte meg ned på toalettet. Plutselig var det noen som tok tak i dørhåndtaket. Jeg skvatt til, og ropte til samboeren min at han måtte slutte å tøve med meg. Da han svarte fra andre siden av veggen der soverommet vårt var, gikk det kaldt nedover ryggen på meg. Jeg så at håndtaket gikk ned, og det er ikke noen vindu på badet så trekk var det ikke, og jeg hadde lukket døren helt.”
Hun forteller også om at de var slitne og tappet for energi, og slet en god del med hodepine da de bodde der. Og hun torde aldri være alene hjemme, da hun uansett ikke følte det som at hun var alene. – “Jeg var veldig glad da vi flyttet derifra” sier hun.
I et bedriftsbygg i området hadde det i lang tid blitt festet en del vel mye. De som brukte bygget til dette, hadde lenge blitt advart mot all denne festingen, på grunn av at det ble så mye renning opp og ned trappene i det treetasjes huset. Men det var ingen som tok disse advarslene på alvor, og en kveld gikk det som det måtte gå, – en av festdeltakerne falt ned fra tredje etasje og slo seg i hjel. Fra da av ble det slutt på festingen. beboerne hadde fått seg en lærepenge som sved.
Det gikk flere år, og så hendte det seg slik at det var kommet nye folk til i bygget. Dette var også folk som ikke gikk unna for en god fest, og så startet det på igjen på samme viset som før.
Etter en slik festkveld, da alle hadde gått til ro, skjedde det noe merkelig. En av dem som hadde deltatt på festen, ble vekket av at det sto en mann ved siden av sengen og så på han. Denne festdeltakeren var vanligvis så tung å få våken, at de de andre måtte reise han i sengen når han skulle opp på morgenen. Men nå våknet han med det samme, og kom stormende inn på rommet til en annen i huset, der han oppskaket fortalte hva han hadde opplevd. Og mens han var der inne hos denne kvinnen, så kom alle de andre som var i huset, i tur og orden inn på rommet, og de fortalte alle sammen om den samme opplevelsen med denne mannen som de var blitt vekket av.
Senere fant de ut om mannen som hadde falt ned og slått seg i hjel i dette bygget, og da alle som hadde sett han, kunne fortelle det samme om klærne som han hadde hatt på seg (det var noen spesielle klær han hadde på seg den kvelden han døde) så skjønte de at det var han som hadde kommet tilbake fra den andre siden for å advare mot all denne festingen, som kunne ende med nok et tragisk dødsfall.
De syntes det var litt rart at denne kvinnen ikke hadde sett mannen, men da de tenkte seg om, så hadde hun aldri vært noen deltaker i denne festingen. Hun hadde heller vært den som ba de andre om å ta det med ro, uten hell.
