Juanette forteller.
Denne historien er ikke noen spøkelseshistorie, men den handler om den intuisjon som vi mennesker er i besittelse av, og som vi til tider overgir oss helt til.
Jeg driver med slektsgranskning, og det var en sommer for noen år siden at jeg skulle finne graven til mine oldeforeldre. På et eller annet vis hadde jeg fått gale navn på mine papirer, og da jeg ba kirkevergen hjelpe meg å finne frem til graven, kunne hun ikke finne navnene noen steder i sitt kartotek.
Til tross for dette, visste jeg at de var gravlagt på denne kirkegården, og tok derfor med meg to venninner og dro ut for å lete etter gravene. Dette er en stor gravlund, og vi brukte en hel formiddag på å komme over alt, uten resultater.
Jeg var temmelig skuffet da vi måtte gi opp letingen, så dagen etter måtte jeg bare dra en tur til. Jeg gikk raskere til verks denne gangen, fulgte mest stiene, fremfor å kikke på alle gravskriftene.
Mens jeg gikk slik, fikk jeg en merkelig følelse av at jeg måtte stoppe og kikke meg tilbake. Denne følelsen var så sterk at jeg gjorde det, og da falt øynene automatisk på en gravstein som lå noen meter unna. Den var nesten skjult for meg, bak en stor gran. Det føltes nesten som om graven trakk meg mot seg, og da jeg leste navnene på steinen, bare visste jeg at dette måtte være graven jeg lette etter.
Jeg noterte ned navn, fødsels- og dødsdatoer, og da jeg senere sjekket dette, var det virkelig mine oldeforeldres gravstein.
Intuisjon er ofte en merkelig følelse, og er vi vare så kan den gi oss mange svar.
Illustrasjon Elisabeth Jakobsen.
Fra min utgivelse “Det er mer mellom himmel og jord”