Den hvite damen på Utstein kloster

Categories Det overnaturlige

Utstein kloster, Norges eneste bevarte middelalderkloster, ligger på Mosterøy i Rennesøy kommune i Rogaland. Det kom i norske hender da den rike bergenseren Johan Garmann  i første halvdel av 1700-tallet kjøpte stedet. Og da dennes sønn, Christopher Garmann, ble fogd over Ryfylket 11. februar 1749, flyttet han til Utstein. Under Christophers hånd ble bygningene satt i stand og sterkt forandret.

Etter at Christophers første kone var død, giftet han seg på nytt, denne gang med Cecilia Catharina Widding. Ut fra husholdningen i 1758 kan man se at Utstein blant annet var bebodd av Christopher og Cecilia Catharina, deres to barn, samt Garmanns datter fra første ekteskap, Garmanns svigermor Anne Margrete Widding, og hans niese Anne Marie Rømer.

Bare året etter, i 1759, er Christopher enkemann og alenefar med 4 barn. Cecilia Catharina dør i barselseng etter å ha født deres 3dje barn. Hun ligger gravlagt utenfor vestveggen av klosterkirken. Det sies at hun på sitt dødsleie skal ha fått Christopher til å love at han aldri skulle gifte seg igjen.

Annonsørinnhold
Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris
Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Etter at Christopher i 1769 måtte avgå som fogd, brukte han mindre og mindre tid på Utstein, og mer tid i Bergen. Dette vises også av dødsboet hans i 1779, da gårdsbruket hans var paktet bort til andre brukere.

Men så skjer det, etter 20 år som enkemann, blir han forelsket i den 36 år yngre adelskvinnen Helene Margretha Kamstrup. Dermed bryter han det løftet som han mange år tidligere hadde gitt til sin Cecilia Catharina.

Historien forteller at da han sto foran alteret i Stavanger Domkirke sammen med sin tilkommende, og de skulle love hverandre evig troskap, skjedde det noe. Cecilia Catharina viste seg i sine hvite gevanter, foran både Christopher og flere av bryllupsgjestene. Christopher falt sammen, og ble liggende i koma i åtte dager før han døde. Hans levninger ble gravlagt under klosterkirken. Siden den tid sies det at Cecilia Catharina har vandret hvileløst rundt på Utstein Kloster.

 

Jeg var ikke alene

Categories Det overnaturlige

Denne historien er fortalt av Håvard.

Det jeg nå skal fortelle, hendte meg for noen år tilbake, nærmere bestemt i år 2000. Tre måneder tidligere hadde jeg kjøpt et eldre hus i den bygda der jeg bodde.

En natt jeg hadde lagt meg, jeg mener selv jeg ikke var sovnet skikkelig, kjente jeg at det kom noen å la seg i sengen sammen med meg. Det skulle ikke være mulig at dette kunne skje, jeg var alene i huset, og ingen andre hadde nøkler.

Annonsørinnhold
Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt
Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Denne “noen” som kom opp i sengen, la seg godt inntil meg, knuget seg liksom mot ryggen min, og jeg “våknet” til meg selv ved at jeg satte i et dauingsmål (et skrik/jammer som hørtes helt forferdelig ut). Da forsvant dette som hadde ligget ved siden av meg.

Etter at dette hendte, kjente jeg at det var noe som ikke stemte. Jeg hadde fått noe med meg, men visste ikke hva det var. Det kjentes som det satt et spyd like under ene skulderen min og fram mot brystet, ikke noen behagelig følelse.

Noen år etterpå ble jeg med i en sirkel som pratet og diskuterte det meste mellom himmel og jord. Og der var det også med en klarsynt dame. En dag på møte, fortalte jeg om det som hadde hendt meg for flere år siden, og at jeg fremdeles kunne kjenne at det var noe som sto fast i skulderen min. Da fortalte denne klarsynte damen at hun så en mann, og så beskrev hun han veldig detaljert for meg. Og jeg visste med det samme hvem hun snakket om, – den tidligere eieren av huset. Det var ikke til å ta feil av, alt stemte, ned til minste detalj om hvordan han gikk kledd.

Som en følge av dette tok jeg kontakt med en healer fra Finland for å høre om han kunne hjelpe meg til å bli kvitt denne klebeånden. Hans første reaksjon var at jeg bare skulle komme meg vekk fra huset, men han skulle da prøve å hjelpe meg. Og det klarte han. Smerten forsvant som dugg for solen, og jeg har ikke merket noe mer til denne ånden, verken på meg, eller i huset.

Fra “Det er mer mellom himmel og jord”

Spøkelse på høylys dag

Categories Det overnaturlige

Denne opplevelsen kommer fra “Misty-gutt”.

Den historien som jeg nå skal berette om, hendte meg en vakker sommerdag da jeg var tolv år gammel. Et vanlig uttrykk her på stedet sier; Ja du ser no spøkelser på høylys dag! Vel, jeg har altså opplevd et spøkelse på høylys dag.

Jeg var for meg selv i utmarken, ovenfor, men ikke langt fra bebyggelsen. Det var strålende sol, og alt var fryd og gammen. Jeg hadde ikke tanke for det paranormale i det hele tatt. Jeg hadde sett en cowboyfilm på tv kvelden før, og nå fantaserte jeg om at jeg var i Amerika på prærien, og løp bortover marken – red liksom på hesten da. Det var ikke mange trær her, og så høye var de nå heller ikke. Men ett var høyere enn de andre, og det sto ved siden av en gammel torvsjå (folk brukte torv til brensel). Jeg klatret opp i dette treet, og der hadde jeg fin utsikt over bygda og fjorden.

Annonsørinnhold
Oversikt over salgene: De beste kuppene nå
Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Som jeg satt der, fikk jeg øye på et kvinnemenneske som kom ut fra et hus som befant seg ca. 200 meter fra der jeg var. Hun gikk med raske skritt i retning mot meg. Jeg må jo si at jeg stusset litt over dette, for damen som hadde bodd i det huset som jeg så denne komme ut fra, hadde dødd sist vinter. Da jeg var syv år, hadde denne damen lært meg klokken, og hun hadde vært veldig hyggelig.

Jo nærmere denne personen kom, jo klarere kunne jeg se henne, damen som døde for noen måneder siden. Jeg kom meg ned fra treet, fulgte henne med øynene og tenkte, “Men… men… dette går ikke an! Hun er jo død og ligger på kirkegården.” Jeg var ikke redd, bare undrende. Men pulsen gikk raskere jo nærmer hun kom. Nå var hun ganske nær meg, og hadde kurs litt til siden for meg. Da hun var kommet ca. 8-10 meter fra meg, stanset hun. Hun var ikke gjennomsiktig på noen måte. Hun så akkurat slik ut som hun gjorde da hun levde her på jorden. Klærne hun hadde på seg, var de hun brukte når hun vasket klær i vaskekjelleren; gråblå dongeribukseoverall, gråhvit jakke, og et skaut i mange farger som var knyttet foran. På bena hadde hun brune gummistøvler. Det for mange tanker gjennom hodet mitt…

Hun snudde seg rett mot meg, og i noen sekunder ble vi stående og stirre på hverandre. Så tok hun et skritt mot meg, men da satte jeg hendene for ørene og ropte “NEEI!!” Jeg tenkte at jeg ikke ville høre hva hun hadde å si (jeg følte veldig sterkt at hun ville si meg noe). Jeg ble kjemperedd og løp bort fra henne det forteste jeg klarte. Da jeg hadde løpt noen meter, snudde jeg meg for å se om hun kom etter, men nei, hun var borte, som sunket i jorden.

Jeg ble lettet da jeg så at hun ikke var der lenger, men som den nysgjerrige personen som jeg er, selv om jeg var blitt skremt, så gikk jeg tilbake for å se om hun var der et sted. Men hun var og ble borte. Så etter en liten stund satte jeg fantasigampen i galopp med kursen hjemover, dette måtte jeg fortelle! Jeg tvilte vel egentlig på om jeg kom til å bli trodd.

Da jeg kom hjem, var det bare mor der. Jeg fortalte hva som hadde skjedd, og tenk, hun trodde på meg!Åh, for en lettelse det var. Min bror, som fikk høre om hendelsen senere, mente det hadde rablet for meg, ikke artig der og da, men senere har jeg bare smilt av det.

I ettertid har jeg angret på at jeg ikke ble der og hørte på det hun hadde å fortelle meg, men slik situasjonen ble, var det umulig for meg å kontrollere frykten. Dette er første og eneste gang jeg har sett et gjenferd med egne øyne, og stått ansikt til ansikt med det.

 

Fra boken “Det er mer mellom himmel og jord”

 

Ottar fra Hålogaland – mannen som beskrev landet, men ikke seg selv

Categories Filosofi, Mysterier, Myter, Sagn og Historie, Norges Historie

Vi vet hvor han reiste, hva han eide, og hvordan livet i nord fungerte for over tusen år siden. Likevel vet vi nesten ingenting om selve mennesket. Hvem var egentlig Ottar fra Hålogaland?

Kunnskapen vi har om Ottar fra Hålogaland kommer fra en beretning nedskrevet ved hoffet til kong Alfred den store rundt slutten av 800-tallet. I denne teksten beskriver Ottar selv sitt liv i nord: han forteller at han bor lengst nord av alle nordmenn, at rikdommen hans hovedsakelig ligger i rein, og at han får ytelser fra folkegrupper han omtaler som finnas. Han gir også en redegjørelse for reisene sine langs kysten og østover. Samtidig er det påfallende hvor lite personlig informasjon som finnes – han oppgir verken familie, slekt eller navnet på stedet han bor.

Det er nettopp dette som gjør fortellingen hans så merkelig. Han gir oss mange konkrete opplysninger om verden rundt seg – om reiser, avstander, ressurser og folk han møter – men nesten ingenting om seg selv. Det er som om personen bak ordene forsvinner, mens landskapet og livet rundt ham trer tydelig frem.

Samtidig gir det han faktisk sier noen spor. Han beskriver et liv knyttet til havet, der reisen går langs kysten, ikke over land. Når vi vet at Norge består av hundretusener av øyer, og at havet lenge var den viktigste ferdselsåren her i nord, gir det plutselig mer mening. Man bodde ikke bare ved havet – man levde gjennom det.

Likevel står vi igjen med spørsmålene. Hvor bodde han egentlig? Hvem var familien hans? Og hvorfor valgte han å ikke si noe om det?

Ser vi dette opp mot områdene i Troms, og særlig rundt Bjarkøy, Senja, Malangen, begynner det å tegne seg et bilde. Her finnes spor etter bosetning, handel og gravhauger fra samme periode. Flere steder langs kysten peker mot at det ikke var én enkelt maktperson, men flere gårder og miljøer med ressurser og status. Ottar og hans familie kan ha vært en av disse.

Om lag hundre år etter Ottars besøk hos kong Alfred, vet vi at mektige slekter hadde base i området, blant annet på Bjarkøy, der Tore Hund og hans ætt holdt til. Kildene sier lite om slekten bakover i tid, men det er nærliggende å tenke at slike maktmiljøer hadde røtter som strekker seg lenger tilbake enn det vi kan dokumentere.

Det er også mulig å stille spørsmål ved hvor gammel Ottar var. I dag er vi vant til å tenke at erfaring og posisjon kommer sent i livet, men slik var det ikke nødvendigvis på den tiden. Folk startet tidlig, og ansvar kom tidlig. Kanskje var Ottar mye yngre enn vi ofte forestiller oss – en mann som allerede hadde fått en rolle, enten gjennom arv eller egen virksomhet.

Samtidig kan det forklare noe av det vi ikke får vite. Hvis han snakket til en konge langt borte, kan det ha vært viktigere å forklare hva slags land han kom fra, enn hvem han var som person. Kanskje var det nok å si at han bodde lengst nord, og å beskrive rikdommen sin i det som faktisk hadde verdi i den sammenhengen.

Resten av historien til Ottar ligger fortsatt åpen. I teksten, i landskapet – og kanskje fortsatt i bakken.