august 2024 Archives

Innledningsvis vil jeg si at denne artikkelen bygger på mange av mine personlige tanker som har vært vanskelig å ikke tenke etter at vi fikk godkjennelse til å åpne graven på Bjorelvnes sommeren 2019, og levningene begynte å fortelle sin historie.

En ny gammel grav. Foto Maria Jørgensen

Det har dukket opp mange overraskelser i løpet av denne tiden, som har ført til at jeg må tenke flere scenario rundt den siste tiden i Birte og Benjamins liv, dersom jeg går ut fra at det var disse som ble gravlagt på Sandholmen i Lenvik. Det fortsetter stadig å dukke opp ting som gjør meg litt satt ut, noen til glede og noen til frustrasjon. Jeg har fortsatt stor tro på at dette virkelig er Birte og Benjamin, men jeg må også ta med den ene prosenten som sier at det kan være noen andre. Vi har ikke fått svar på Karbon 14 – dateringen som vil fortelle oss om levningene tilhører 1700-tallet, og det som enda mer avgjørende vil være, – om de kan vise slektskap til nålevende familie etter Birte og Benjamins brødre. En svært krevende DNA-test som jeg inderlig håper kan gi oss en sikker bekreftelse.

Sandholmen i Lenvik. Foto Maria Jørgensen

I 1946 blir det gjort et gravfunn på Sandholmen i Lenvik. I 2017 publiserte jeg min hypotese om at kvinnen og mannen som ble funnet i denne graven, kan være levningene etter det sagnomsuste søskenparet fra Malangen, Birte og Benjamin som i 1741 ble henrettet for drapet på Birte’s ektemann Jens. Man vet at Birte og Benjamin satt i arrest på Fogdegården helt til siste stund, ca. en times rotur fra denne holmen.

Endelig skjer det noe!

I midten av juni 2019, etter en lang prosess for å få lov til å åpne graven får vi endelig en godkjenning!

Tidlig morgen, 25 juli møter vi på Kvil 1 på Geitryggen for å se om vi kan finne nøyaktig gravsted der levningene fra Sandholmen ble satt ned i 1946.

Etter 73 år i jorden, er igjen de første bein kommet opp i dagens lys. Dette er spennende! Foto Maria Jørgensen

Det tok ikke lange tiden før vi var inne på rett spor av graven, og når de første bein begynner å vise seg i dagens lys er vi henrykte over hvor godt de fortsatt er bevart etter så lang tid i jorden på Geitryggen.

Alle bein ligger fint stablet oppå hverandre, slik de var blitt nedlagt i kassen av Lensmann Irgens på Gibostad i 1946.

Det graves i en 73 år gammel grav. Foto Maria Jørgensen

Mange bein i en liten kasse. Her er hodeskallen som ble avbildet også i 1946 kommet til syne. Foto Maria Jørgensen

Her ser man tydelig formen på kassen som levningene ble gravlagt i. Utrolig hvor god forfatning disse bein er i, etter så lang tid i jorden, både på Sandholmen, og på Geitryggen. Foto Maria Jørgensen

Noen svar fører til enda flere spørsmål

Ukene går, og jeg har ventet i stor spenning på at noen av svarene skal begynne å komme. Jeg veksler veldig med hva jeg tror og mener, og usikkerheten hersker. Det kan jo være noen andre. I denne tiden har jeg også begynt å tenke på dette med hodeskallen som ble funnet, – det har aldri vært nevnt at den hadde noen skader, ingen hull i kraniet etter den store jernnaglen som ble brukt til å feste hodet fast til pålen. Siden jeg selv ikke fikk mulighet til å ta hodeskallen i nærmere øyesyn da levningene ble tatt opp på Bjorelvnes, så ble tvilen på om det i det hele tatt kunne være snakk om Birte og Benjamin, bare sterkere.

Ca. 4 uker etter at levningene er tatt opp fra graven, begynner endelig noe svar å komme. Patologen har til og med tatt seg bryet med å sette sammen knoklene, så nå er de blitt til to skjelletter, og ikke bare en haug med blandede bein. Og nå begynner de å fortelle sin historie.

– Det blir bekreftet at det er en mann, og en kvinne.

– Av mannens levninger finnes alle bein foruten noe små hånd og fotbein.

– Av kvinnens levninger mangler hodeskallen og de 5 øverste halsvirvler, og også noen små hånd og fotbein.

Men det som jeg allerede hadde begynt å bekymre meg over, viser seg å være et faktum, – hodeskallen til mannen viser ingen spor etter å ha stått på stake. Det er ingen hull i kraniet etter den jernnaglen som ble brukt til dette formålet. Det som også er overraskende her, er at alle hans halsvirvler er intakte, noe som vil si at han ikke har blitt halshugget. Enda mer overrasket blir jeg når ingen høyre hender er hugget av, – begge skjelettene har sin høyre hånd, og heller ikke disse bein viser noen spor etter øksa.

På dette tidspunkt hagler enda flere spørsmål ned i hodet på meg. Er det likevel ikke Birte og Benjamin som ligger her? Om det er, hvorfor har ikke dødsdommen blitt utført slik den var satt? Hvorfor mangler bare et hode? Hvorfor har ikke deres høyre hender blitt avhugget? Hvorfor er alle bein der, foruten kvinnens hode og 5 halsvirvler, har de aldri ligget på steile? Og ikke minst, hva er mannens dødsårsak?

Det vi ikke får svar på i denne omgang er; hvor gamle levningene kan være, og om de er søsken, – noe som vil være veldig avgjørende og viktig for å kunne bekrefte så godt som mulig om det likevel er sannsynlighet for at det er Birte og Benjamin. Forhåpentligvis kan vi få noen flere svar, men i mellomtiden må jeg jobbe med en parallell løsning, om dette er noen andre enn Birte og Benjamin. Og jeg må også prøve å finne ut om det eksisterer noen samtidsnotater som kan bekrefte hva som har skjedd, dersom det viser seg at det fortsatt kan være snakk om søskenparet fra Aursfjord.

Hodeskallen til mannen som ble funnet på Sandholmen. Litt mer slitt enn den er på bildet fra funnet i 1946, men fortsatt i veldig god tilstand. Den har aldri stått på påle. Foto Maria Jørgensen

Jeg tar igjen kontakt med Forfatter Torgrim Sørnes som jeg snakket med for et par år tilbake siden. Han har skrevet 4 bøker om henrettelser i Norge, og er etterhvert blitt en mentor for meg innenfor dette temaet. Kanskje han kan hjelpe meg å forstå noe av det. Og muligens har han noen andre i sine papirer som kan stemme overens med disse levningene fra Sandholmen. Alle blir tatt med i betraktning, selv om vi ser ekstra på dobbelhenrettelse, mann og kvinne. Sørnes er veldig hjelpsom, og finner fram til dødstraffer som skal være fra dette området. Likevel er det detaljer som blant annet alder, kjønn og hvilken dødstraff de fikk, – for eksempel skulle noen brennes etter halshugging, og det stemmer ikke overens med funnet fra Sandholmen. Dog, om det er Birte og Benjamin har tydeligvis ikke deres fullbyrdelse av straffen heller gått som planlagt. Så hva har skjedd?

Fogderegnskapene er stille

Jeg har fått hjelp fra arkivverket i Oslo til å gå igjennom fogde-regnskapene for årene 1739-1743, og de forteller ingenting om utgiftene på fangeholdet eller henrettelsen til Birte og Benjamin. Året 1741 er det som ville vært mest interessant her, om det står noe om dem fra de blir hentet tilbake fra Aursfjorden fredag 28. april samme år. Men ingenting. Derimot så er fire andre delikventer ført opp i Tønder’s regnskap i denne perioden rundt 1741 (blant annet søskenparet nevnt nedenfor), så man ser jo at et slikt regnskap blir ført. Kan dette bety at Birte og Benjamin blir avrettet like etter at de blir hentet tilbake til Fogdegården? Eller kanskje førte Fogden et privat regnskap for disse.

Jeg har i justisprotokollen funnet at det blir avholdt et ekstraordinært lagting på Vang torsdag 25.mai 1741, en sak mot søskenparet Iver Jensen og Gunhild Jensdatter som hadde bedrevet blodskam. Disse ble dømt til døden, men saken endte med benådning til 10 år tukthus for begge to. I fogderegnskapene er det også framlagt regning på reisen deres til Trondheim, som forøvrig med Fogd Tønder’s jekt, tok hele 3 uker en vei! Så disse ser man forsvant i levende live fra Senja Fogderi, og kan dermed også utelukkes.

Ny bekreftelse

Etter hvert som jeg har lest det meste av kilder som omtaler Kjervik-mordet, ser jeg at det har vært vanskelig å finne faktiske opplysninger om hvor henrettelsen av Birte og Benjamin skal ha funnet sted. Og fortsatt er deres siste timer og selve rettelsen ikke funnet nedskrevet i noen eksisterende kilder. Kirkeboken fra området finnes ikke lenger, – der kunne man kanskje funnet en fotnote om hvor og når henrettelsen fant sted. Jeg har fra Rigsarkivet i Danmark fått opplyst at mye av dokumentmaterialet for disse aktuelle årene er gått tapt i to store branner på 1700 og 1800 -tallet ved Christiansborg Slott, der de ble oppbevart.

For mange år siden kjøpte jeg en bok som omhandler skifter i Lenvik 1706-1753 utgitt av Lenvik Bygdemuseum. Denne boken kjøpte jeg bare av den grunn at det inneholdt skifte etter Andreas Tønder. Med jevne mellomrom tar jeg den fram og leser igjennom skiftet, for å se om jeg finner noe “nytt” som kan føre meg videre i forhold til å finne Tønders opphav. En av de siste gangene jeg studerte skiftet, kom jeg over en notat som jeg ikke har tatt stor notis av tidligere, men som jeg nå ble henrykt over. I skiftet som er utført i 1750-51, finner man dette:

Utdrag fra skiftet til Fogd Andreas Tønder

“Arvingerne her i Stervboet berettede ellers at Sal. Fogden Tønder havde en anseelig Pretention paa Stifstskriveren Sr. Michel Hvid, Reisende sig af de Oursfjords fangers underholdning og vahretægt, samt deres henrettelses bekostning med videre, efter den hannem derover af Arvingerne indgivne Reigning, og som de og derhos berettede, at bemeldte Hr. Stiftskriver Hvid, samme deres Prætention negter og modsiger, saa han intet deraf vil finde sig godvillig at godtgjøre og betale, altsaa kan man nu ikke tage det boet til Indtægt som en vis Giæld, men skulle noget deraf formodentlig blive at faa, da meente Arvingerene, at det ikke skede uden ved Prosess; hvilket vilde have en lang udseende, hvor efter man nu ikke længere kan oppholde dette Stervboets Skifte og Deeling, heldst for Sr. D.Tønders skyld, som mest haster med Skiftets til endebringelse formedelst hans forehavende bort reise igjen til Kiøbenhavn, men ifald Arvingerene formeente Fordring paa Sr. Hvid kunde med tiiden enten alt eller noget deraf indhæntes, da bliver det til deeling i mellem Arvingerne.”

Disse opplysninger om regningen som arvingene forteller om, til Stiftskriver Hvid fra Fogd Tønder, er med på å forsterke teorien om at Birte og Benjamin har avgått med døden på Vang eller på Sandholmen i Lenvikfjorden. Det opplyses også at fogden har hatt alle kostnader med henrettelsen, nok et bevis for at de har vært i hans varetekt til siste stund. Gården Vang er på denne tiden i Fogd Andreas Tønder’s private eie, kjøpt fra kongen i 1736. Hvorfor Hvid nekter å betale, nevnes ikke, men fra lignende saker rundt om i landet, vet man at utgiftene til fanger, og spesielt de som var dødsdømte ofte var til stor ergrelse for den som satt og betalte på dem. Det var nærmest aldri at de fikk disse pengene igjen, blant annet fordi den dømte ikke hadde noen inntekt eller arv å betale med.

Fogden Tønder legger allerede i 1739 fram ønske om å ikke ha Birte og Benjamin i sin varetekt lenger. De har vært i arrest hos han siden de blir hentet tilbake fra Torne i Sverige i 1736. Han sier han ikke har noe egnet sted til å holde Birte og Benjamin, og ønsker at Michel Hvid skal overta. Noe Hvid ikke ønsker, men sier han skal betale for det de trenger til vaktholdet. Til informasjon så bodde Stiftskriver Hvid på Mjøsnes i Nordland på denne tiden.

Avstand fra Fogdegården til Sandholmen, og avstand fra Fogdegården til Ryøya lengst unna. Det hadde tatt ca. en dag med båt til Ryøya, og ca. 1 time til Sandholmen.

Det man også må tenke på i alt dette, er at det er kun i Andreas Tønder’s tid at det er Fogdegård på Vang. Verken før eller senere. Så om disse levningene tilhører 1700-tallet, uavhengig hva DNA-prøvene vil vise i forhold til etterlevende slektninger, så er det kun årene fra 1713 til 1743 det vil være sannsynlig at det er gjort en henrettelse på Sandholmen i Lenvik. Og da må man som skjelettene nå forteller, ta med i betraktning at det skal gjelde en dobbelhenrettelse, slekt-skap som viser forenelig med søster og bror, alder ved død, og som i dette tilfellet, at kvinnen skal være eldre enn mannen.

Flere svar

Så kommer endelig noen svar som kan føre meg videre.

– DNA-prøvene viser at mannen og kvinnen er nært beslektet, så mye at det er forenlig med søster og bror!

– Mannens alder er anslått til å være mellom 20-29 ved dødstidspunkt. Høyden hans er beregnet til ca 172 cm pluss/minus, (Benjamin skal ha vært ca. 25 år når han blir avrettet).

– Kvinnens alder settes til å være mellom 25-34 år, (Birte skal ha vært ca. 32 år når hun blir avrettet). Hun er drøye 150 cm, og spedbygd.

Det er stor sannsynlighet for at kvinnen er halshugget, – at hodet og de fem øverste halsvirvler er borte, stemmer godt overens med det. Mannen har ingen synlig dødsårsak.

Siden levningene ikke viser alle spor etter dødsstraffen som vi vet Birte og Benjamin fikk stadfestet, er jeg fortsatt i tvil om det kan være dem. Et annet søskenpar som jeg var innom for over to år siden, dukker igjen opp i “systemet” og jeg begynner å søke etter svar. Kilden (en masteroppgave) som kort nevner dette søskenparet ligger lett tilgjengelig på nett, og sier at de var fra Senja, og skal ha blitt avrettet i 1730. Bare elleve år før Birte og Benjamin. Jeg må dypdykke i arkivmaterialet for å finne ut mer. Jeg klarer raskt å oppklare at disse ikke var fra Senja, men fra Senja fogderi. Det er fogden Andreas Tønder som fører saken mot dem. Søskenparet tilhørte gården Dybingen i Sand Tinglag (nå Sandsøya, i Bjarkøy kommune). De ble dømt for å ha begått blodskam, de fikk et barn i dølgsmål, og drepte det like etter fødsel. Og etter mange timer med leting gjennom rettsprotokollene og god hjelp fra Sørnes med transkribering, har jeg så langt funnet ut at ingen avhør sier at disse noen gang var på Senja. Når Cristenze Joensdatter får sin dødsdom 22. juni 1730, er broren Joen Joensen nylig avgått med døden i arrest, så nylig at han enda ikke er gravlagt. I 1730 er Christenze 38-39 år, og broren Joen er 36-37 år. Denne alder stemmer ikke overens med levningene fra Sandholmen, så da anser jeg det som usannsynlig at det kan være disse som ble gravlagt der.

Siden jeg nå kan utelukke også dette søskenparet, så jobber jeg videre ut fra at dette faktisk er Birte og Benjamin.

Vi vet at Birte og Benjamin ble pågrepet i Aursfjorden, og ført tilbake til Vang fredag 28. april 1741. I justisprotokollen refereres det til et vårting som skal ha blitt avholdt lørdag 10. juni. Jeg har som tidligere nevnt, funnet bekreftelse på et ekstraordinært lagting som blir holdt på Vang torsdag 25. mai 1741.

Men ble de avrettet noen av disse dagene? Jeg finner det merkelig at det ikke er noen nedskrevne notater på denne henrettelsen. Og det er heller ikke meg bekjent noen muntlige tradisjoner som nevner noe fra den dagen øksa skulle ha falt. Jeg har nå blitt opplyst om at en henrettelse kunne finne sted uten at det trenger være i forbindelse med et ting. Den kunne skje hvilken som helst dag, selv om søndager ser ut til å være et unntak. Dette er nok blant annet på grunn av at presten er en av de embedsmenn som må være tilstede for å bevitne en henrettelse, og denne dagen var han vanligvis opptatt med gudstjenester, i tillegg til at dagen var hviledag og hellig.

Manne-skjelettet fra Sandholmen. Foto Lars Uhlin-Hansen

Jeg har tenkt på om Benjamin er død før henrettelsen skal finne sted. Kan han har tatt sitt eget liv? Noe som jeg får bekreftet fra Torgrim Sørnes, slettes ikke var uvanlig for dødsdømte. I beste fall, om man kan si det sånn, har han avgått ved døden på grunn av f.eks. sykdom. At kroppen hans ikke bærer spor etter noen øksehugg, og at stort sett alle bein er tilstede, viser at han trolig aldri har vært hugget i, og lite sannsynlig lagt på steile. Det kan også forklare hvorfor det fantes spor etter noe man tror kan ha vært kistebunn under levningene da de ble tatt opp fra Sandholmen i 1946.

Det ville være ulogisk å fjerne hånd og hode dersom fangen var død av andre årsaker. Dette kostet mye penger, og det er veldig tvilsomt om noen ville påta seg kostnadene i et slikt tilfelle. Dersom hele straffen hadde vært utført på en av fangene hadde det havnet på ca. 23 riksdaler, og i dette tilfellet det dobbelte siden det var to mennesker som skulle avrettes. I tillegg har det vært utgifter med skafottet, kost og losji, skyss til skarpretteren m.m.

Det var ikke vanlig at mordere ble gravlagt i kister, spesielt ikke om kroppene skulle på steile etter henrettelsen, da lå de som regel til de falt ned av seg selv. Det som likevel var vanlig, var at de som døde før dødsdommen ble utført, ble gravlagt på det som skulle være retterstedet. Om Benjamin er død før øksa faller, er det mer naturlig å tenke seg at kroppen hans er blitt nedlagt i kiste, både av praktiske grunner og skjønn, i dette tilfellet måtte liket bli fraktet i båt fra Vang til Sandholmen. Man må også ta i betraktning at det kan ha skjedd en tid før alt var klart for avrettingen, og da er muligens Birte enda i live.

Kvinne-skjelettet fra Sandholmen. Foto Lars Uhlin-Hansen

Så kommer jo spørsmålet om Birte. Hvorfor er det bare hode som er borte? Dersom hun levde til denne dag, og døden kom i form av et øksehugg, hvorfor slapp hun da unna resten av sin dom? Høyre hånd skulle avhugges, så hodet, og så høyre hånd på stake, samme vei med hodet, og så skulle kroppen legges på et vannrett hjul til spott og spe. Siden hodet og de fem øverste halsvirvlene er borte, men nesten alle andre bein er funnet,(de små bein som mangler tror man ikke ble funnet på Sandholmen i 1946) tyder sterkt på at heller ikke hun ble lagt på steile. Kan det være at hun også har vært død før henrettelsen, men at de likevel har hugget hennes hode for å kunne “vise til noe” i denne saken som tok ca. åtte år, og flere rømninger. Siste rømning skjer høsten 1740, de blir borte hele vinteren, og hentet tilbake til Vang av fogdens menn 28. april 1741, og så forsvinner de ut av historien.

At dødsdommen ikke er blitt utført slik den skulle kan ha andre årsaker også. Kanskje en etisk grunn, som at de har vist barmhjertighet inn mot siste stund. Eller har det vært årsaker som kostnadsbesparelse. Eller av uforutsette hendelser, f.eks. at skarpretteren har manglet de nødvendige redskaper/materialer for å få utført hele dommen. Det har ifølge Sørnes hendt før. Henrettelsen kan ha blitt framskyndet, kanskje på grunn av Benjamin. Eller at “de” bare ville bli ferdig med den før fangene får en sjanse til å rømme igjen. Fogd Tønder har hatt store utgifter med å lete etter, og etterlyse fangene denne vinteren, det kan vi lese av stevningen til Karen Andersdatter og hennes tre sønner av oktober 1741. Hele 30 riksdaler blir boten på. Og som de ser ut til å fortsatt betale på lenge etter Fogd Tønders død. Kanskje har Tønder tatt avgjørelsen med å krympe kostnadene i forbindelse med henrettelsen slik at han ikke får enda flere private utlegg på disse.

Dette er mine tanker om det, for å prøve å forstå hva som har skjedd.

Fengselsjern blir etterspurt

Jeg har funnet fram til notatet der fengsels-jernet blir etterspurt av Michel Hvid, året 1744, og fått hjelp til å tyde det. Det står som følgende:

Baronens Ombudsmand tilspurde derpaa Lensmanden hvor de fengsels jern er afbleven, som var brugt til de grove morder Fanger af Malangen, som blev rettet 1741.

Derpaa han svarede, at da de blev først til Retter Stedet, blev jernet af dem taget paa Fogde Gaarden. Men var ingen Haand kløer paa dem.”

Her står det at jernet ble tatt av Birte og Benjamin på Fogdegården, før de blir ført til retterstedet. Det kan tyde på at henrettelsen ikke fant sted på selve Vang. Det man også leser ut av dette, er at de ikke har hatt håndjern på seg. Noe som man også kan lese av tidligere års avhør også ser ut til å ha vært et problem, og de som skulle holde vakt over fangene har lagt til grunn for at de ikke har turt å møte opp til sin vakt. – Da fangene var løse på hender, og kunne bruke både kniv og øks. At de ikke hadde håndjern på har nok vært med på å gjøre det enklere for Birte og Benjamin å rømme de gangene de gjorde det.

Det at jernet blir tatt av dem allerede på Fogdegården kan være for at det utvilsomt er lettere å få dem i båten som skal ta dem med til Sandholmen og på land igjen, uten jern på føttene. Det som jeg legger mest vekt på i denne opplysningen, er at slik det er skrevet, ser det ut til at både Birte og Benjamin er i live når jernet blir tatt av dem. Så må mine tanker om at Benjamin er død før selve henrettelsen forkastes, eller kan det være en feilsitering av lensmannen? Kan Benjamin ha rukket å ta sitt eget liv fra den tiden jernet blir tatt av han, og før de er framme på skafottet på Sandholmen? Eller kan det være at jernet blir avtatt på fogdegården fordi de allerede er avgått med døden, og ikke lenger utgjør en risiko? Slike tanker er som sagt vanskelig å ikke tenke, men når jeg nå vet at mannen som ble funnet i graven på Sandholmen ikke bærer preg av å ha blitt halshugget, og hodet hans aldri stått på stake, i tillegg til at kvinnens kropp heller ikke viser alle de spor etter dødsdommen som den skulle dersom dette er Birte, så kommer jeg ikke fra.

Slik kan fotjernet ha sett ut, som Birte og Benjamin hadde på seg.

“Sr Hvid tilspurde Peer Jachobsen Sand og Jens Jens. Sommersætte, og Erich Olsen Tviervigen, om hand iche haftte levert dem fengselsjern paa Reisen til laugtinget til Beenjamen at bruge i fald hand ved laugtinget skulle blive dømt til fengsel. Saa og om de iche brugte dem til ham paa hiemreisen fra laugtinget.Derpaa de svarede, at dennem var levert En bolt til at have paa fødderne med et hengelaas der for.” Bilde lånt fra Justismuseet.

Sykdom

I undersøkelsen av levningene som Professor i rettsmedisin og patologi, Lars Uhlin-Hansen ved UiT har hatt hovedansvaret for, har også paleo-patolog Tanja Karlsen vært innkoblet. Hun har funnet ut at skjelettet til kvinnen som ble funnet på Sandholmen har hatt betydelig grad av artrose, altså slitasjegikt, tross sin relativt unge alder. Hun har også hatt noe som heter kyfose, en krumming i øverste del av ryggen. Dette kan skyldes flere forskjellige omstendigheter, som f.eks. sykdom, eller hardt fysisk arbeid.

Jeg har lest meg til at Inaktivitet også er en faktor som kan forårsake kyfose, og som jeg tenker, – om dette er Birte, så må man regne med at hun store deler av sine ca. åtte år i arrest (når man ser bort fra rømningene), ikke har hatt store muligheter for å røre på seg. Jeg kan bare tenke meg hvor mye den tynne spede kroppen har frosset all denne tid, og hvor vanskelig det har vært å bevege seg på et normalt vis med jern på føttene. Foruten rømningen til Torne, så har de også måtte holde seg i skjul all den tid de var borte, – så noe normal rørelse i kroppen har hun nok heller ikke hatt denne tiden. Kanskje er det Birte’s helse som er grunnen til at Erik Olsen, bror av Birte’s myrdede ektemann Jens, i 1739 sier han gjerne så det ble vederfaret dem all mulig mildhet fra Hans Kongelige Majestet.

Mannens skjellet har små antydninger til slitasjegikt, og viser at han på et tidspunkt har slått seg i låret. Denne skaden har jeg spurt patolog Lars Uhlin-Hansen om, og han sier det ikke er noe gjennomgående brudd, så vanskelig å si hva den skyldes.

21. oktober 2019 blir levningene nedsatt for andre gang på Kvil 1, Geitryggen, Senja kommune.

Ved graven på Geitryggen 21.Oktober 2019. Foto Linda Johnsen

Levningene som ble funnet på Sandholmen i 1946, blir gravlagt for tredje gang. Denne gangen i hver sin lille kiste. Foto Linda Johnsen.

Jeg jobber fortsatt med å finne bekreftelser på hva som har skjedd den siste tiden i Birte og Benjamins liv. For meg betyr det mye, det å få de siste bitene på plass i en så tragisk historie som har levd med meg over så mange år. Uavhengig av om de siste prøvene kommer tilbake positive for vår del, så ønsker jeg å finne ut så mye som mulig om hvorfor henrettelsen ikke ser ut til å ha blitt utført slik den var stadfestet. Det dukker hele tiden opp nye små spor som kan si noe om dette, men å få det hele bildet er som å legge et puslespill, og det tar tid.

Tilbake på sitt siste hvilested 21.oktober 2019. Foto Linda Juanette Lande

Jeg vil rette mange tusen takk til Torgrim Sørnes som har vært en fantastisk støtte og hjelp for meg i dette, men all sin erfaring innenfor emnet og mye transkribering. Hadde aldri klart det uten deg 🙏

Og tusen takk til min gode venninne Linda Grethe, som holder ut med meg og alle mine tanker i denne saken, og som også laget den nydelige kransen som vi kunne legge den på graven 21. oktober 2019.

Ny artikkel kommer 🤗

Denne artikkelen var første gang publisert i 2019.