Vi vet hvor han reiste, hva han eide, og hvordan livet i nord fungerte for over tusen år siden. Likevel vet vi nesten ingenting om selve mennesket. Hvem var egentlig Ottar fra Hålogaland?
Kunnskapen vi har om Ottar fra Hålogaland kommer fra en beretning nedskrevet ved hoffet til kong Alfred den store rundt slutten av 800-tallet. I denne teksten beskriver Ottar selv sitt liv i nord: han forteller at han bor lengst nord av alle nordmenn, at rikdommen hans hovedsakelig ligger i rein, og at han får ytelser fra folkegrupper han omtaler som finnas. Han gir også en redegjørelse for reisene sine langs kysten og østover. Samtidig er det påfallende hvor lite personlig informasjon som finnes – han oppgir verken familie, slekt eller navnet på stedet han bor.
Det er nettopp dette som gjør fortellingen hans så merkelig. Han gir oss mange konkrete opplysninger om verden rundt seg – om reiser, avstander, ressurser og folk han møter – men nesten ingenting om seg selv. Det er som om personen bak ordene forsvinner, mens landskapet og livet rundt ham trer tydelig frem.
Samtidig gir det han faktisk sier noen spor. Han beskriver et liv knyttet til havet, der reisen går langs kysten, ikke over land. Når vi vet at Norge består av hundretusener av øyer, og at havet lenge var den viktigste ferdselsåren her i nord, gir det plutselig mer mening. Man bodde ikke bare ved havet – man levde gjennom det.
Likevel står vi igjen med spørsmålene. Hvor bodde han egentlig? Hvem var familien hans? Og hvorfor valgte han å ikke si noe om det?
Ser vi dette opp mot områdene i Troms, og særlig rundt Bjarkøy, Senja, Malangen, begynner det å tegne seg et bilde. Her finnes spor etter bosetning, handel og gravhauger fra samme periode. Flere steder langs kysten peker mot at det ikke var én enkelt maktperson, men flere gårder og miljøer med ressurser og status. Ottar og hans familie kan ha vært en av disse.
Om lag hundre år etter Ottars besøk hos kong Alfred, vet vi at mektige slekter hadde base i området, blant annet på Bjarkøy, der Tore Hund og hans ætt holdt til. Kildene sier lite om slekten bakover i tid, men det er nærliggende å tenke at slike maktmiljøer hadde røtter som strekker seg lenger tilbake enn det vi kan dokumentere.
Det er også mulig å stille spørsmål ved hvor gammel Ottar var. I dag er vi vant til å tenke at erfaring og posisjon kommer sent i livet, men slik var det ikke nødvendigvis på den tiden. Folk startet tidlig, og ansvar kom tidlig. Kanskje var Ottar mye yngre enn vi ofte forestiller oss – en mann som allerede hadde fått en rolle, enten gjennom arv eller egen virksomhet.
Samtidig kan det forklare noe av det vi ikke får vite. Hvis han snakket til en konge langt borte, kan det ha vært viktigere å forklare hva slags land han kom fra, enn hvem han var som person. Kanskje var det nok å si at han bodde lengst nord, og å beskrive rikdommen sin i det som faktisk hadde verdi i den sammenhengen.
Resten av historien til Ottar ligger fortsatt åpen. I teksten, i landskapet – og kanskje fortsatt i bakken.
