Visste du at den eldste skriftlige beskrivelsen av Nord-Norge ikke ble skrevet av en nordmann, men ble nedtegnet ved hoffet til en engelsk konge?
Rundt år 890 fortalte vikingen, nordmannen og sjøfareren Ottar fra Hålogaland om sin utrolige reise til «verdens ende».
For over 1100 år siden satt høvdingen Ottar ved hoffet til kong Alfred den store i England. Han fortalte at han bodde «lengst nord av alle nordmenn», og hans beretning gir oss et unikt vindu inn i en tid der rikdommen lå i havets og fjellets ressurser.
«Ōhthere sǣde his hlāforde, Ælfrēde cyninge, þæt hē ealra Norðmonna norðmest būde. Hē cwæð þæt hē būde on þǣm lande norðweardum wiþ þā Westsǣ. Hē sǣde þēah þæt þæt land sīe swīþe lang norþ þonan; ac hit is eal wēste, būton on fēawum stōwum styċċemǣlum wīciað Finnas, on huntoðe on wintra, ond on sumera on þām lande fiscað.»
“Ottar sa til sin herre, kong Alfred, at han bodde nordligst av alle nordmenn. Han sa at han bodde i det landet nordover langs Vest-havet. Han sa likevel at landet strekker seg svært langt nord derfra; men det er alt øde, unntatt på noen få steder her og der hvor finnene slår leir, for jakt om vinteren og for fiske i havet om sommeren.”
Nysgjerrighet og jakten på hvalross
Da Ottar satte seil for å utforske de nordligste områdene, var det med en kombinasjon av nysgjerrighet og nytte. Han forklarte kongen at han ønsket å undersøke hvor langt landet strakte seg nordover, og om det bodde folk i ødemarken på den andre siden av havet.
Men den praktiske årsaken til reisen var jakten på hvalrossen. Disse dyrene hadde svært edle tenner, og huden deres var spesielt godt egnet til å lage sterke skipstrosser. Ved å bringe med seg hvalrosstenner som gave til kongen, viste Ottar hvilke verdifulle varer som fantes i nord.
Ottar startet sin ferd ved å seile rett nordover langs kysten. Han fortalte at han i tre dager hadde det øde landet på styrbord side og det åpne havet på babord side; da var han kommet så langt nord som hvalfangerne noensinne dro. Han fortsatte seilasen i ytterligere tre dager, og da bøyde landet rett mot øst – eller havet gikk inn i landet, han visste ikke helt hvilket. Her måtte han vente på vind fra nordvest før han kunne seile videre østover langs kysten i fire dager. Til slutt bøyde landet rett mot sør, og han seilte i fem dager til han nådde den store elven ved bjarmenes land. Han hadde ikke møtt noe bebodd land før dette siden han dro fra sitt eget hjem; han hadde hele veien øde land på styrbord side, unntatt fiskere og fuglefangere og jegere, og det var alle terfinnas.
Møtet med bjarmene
Under sin ekspedisjon nådde Ottar til slutt en stor elv, der han møtte et folk han kalte beormas (bjarmer). Han beskrev landet deres som godt bebygd, men han våget ikke å gå i land av frykt for ufred. Likevel kom han i tale med dem, og han bet merke i at bjarmene og finnene snakket nesten samme språk. Bjarmene fortalte ham mange historier om sitt eget land og landene omkring, men Ottar var en nøktern mann; han presiserte overfor kongen at han ikke visste om alt de sa var sant, ettersom han ikke hadde sett det med egne øyne.
Kvenene over fjellene
Kvenene er blant de eldste folkegruppene som nevnes i skriftlige kilder om Nordkalotten. Ottar fortalte at Cwenas (kvenene) bodde på den andre siden av de øde fjellene, rett overfor landet til nordmennene. Han forklarte at landet deres, Kvenland, lå nord for svearne (svenskene) og strakte seg mot havet på den andre siden. Ifølge Ottar hendte det av og til at kvenene og nordmennene herjet mot hverandre over fjellene. Han beskrev hvordan kvenene bar sine svært små og lette båter over land og opp på fjellene, for så å angripe nordmennene ved å seile over de store ferskvannene i området.
Rikdommen på gården og avgift fra finnas
Hjemme i Hålogaland var Ottar en velstående herre. Rikdommen hans bestod i stor grad av tamrein; han eide en flokk på 600 dyr som ikke var solgt, inkludert seks verdifulle lokkerein som ble brukt i fangst av villrein. På gården hadde han også 20 kuer, 20 sauer og 20 svin, og han brukte hester til å pløye jorda.
Den viktigste kilden til Ottars rikdom var likevel avgiften (gafol) som finnene betalte til ham. Han forklarte kong Alfred at hver mann betalte etter sin stand; de fremste måtte gi femten mårskinn, fem reinhuder, ett bjørneskinn, ti kagger med dun, samt en kofte av bjørne- eller oterskinn. I tillegg inkluderte skatten to skipstrosser, hver på seksti alen, laget av enten hvalrosshud eller selskinn. Ottar la ikke skjul på at denne tributten fra finnene var helt avgjørende for hans posisjon som en av de mektigste mennene i landet.
Det er ikke kjent nøyaktig hvorfor Ottar oppsøkte hoffet til kong Alfred den store i England, men beretningen hans ble skrevet ned som et tillegg til kongens oversettelse av en verdenskronikk. Ottar presenterte seg som en oppdagelsesreisende og handelsmann som søkte nye markeder for sine varer. Han brakte med seg eksklusive gaver til kongen, blant annet hvalrosstenner, som var datidens svar på elfenben. Ved å dele sin kunnskap om de nordlige områdene, de ukjente kystene og folkeslagene han hadde møtt, sikret Ottar at hans liv og reiser ble foreviget som en av de viktigste geografiske kildene fra vikingtiden.
Kilde: Ottars beretning i Old English Orosius