Utstein kloster, Norges eneste bevarte middelalderkloster, ligger på Mosterøy i Rennesøy kommune i Rogaland. Det kom i norske hender da den rike bergenseren Johan Garmann i første halvdel av 1700-tallet kjøpte stedet. Og da dennes sønn, Christopher Garmann, ble fogd over Ryfylket 11. februar 1749, flyttet han til Utstein. Under Christophers hånd ble bygningene satt i stand og sterkt forandret.
Etter at Christophers første kone var død, giftet han seg på nytt, denne gang med Cecilia Catharina Widding. Ut fra husholdningen i 1758 kan man se at Utstein blant annet var bebodd av Christopher og Cecilia Catharina, deres to barn, samt Garmanns datter fra første ekteskap, Garmanns svigermor Anne Margrete Widding, og hans niese Anne Marie Rømer.
Bare året etter, i 1759, er Christopher enkemann og alenefar med 4 barn. Cecilia Catharina dør i barselseng etter å ha født deres 3dje barn. Hun ligger gravlagt utenfor vestveggen av klosterkirken. Det sies at hun på sitt dødsleie skal ha fått Christopher til å love at han aldri skulle gifte seg igjen.
Etter at Christopher i 1769 måtte avgå som fogd, brukte han mindre og mindre tid på Utstein, og mer tid i Bergen. Dette vises også av dødsboet hans i 1779, da gårdsbruket hans var paktet bort til andre brukere.
Men så skjer det, etter 20 år som enkemann, blir han forelsket i den 36 år yngre adelskvinnen Helene Margretha Kamstrup. Dermed bryter han det løftet som han mange år tidligere hadde gitt til sin Cecilia Catharina.
Historien forteller at da han sto foran alteret i Stavanger Domkirke sammen med sin tilkommende, og de skulle love hverandre evig troskap, skjedde det noe. Cecilia Catharina viste seg i sine hvite gevanter, foran både Christopher og flere av bryllupsgjestene. Christopher falt sammen, og ble liggende i koma i åtte dager før han døde. Hans levninger ble gravlagt under klosterkirken. Siden den tid sies det at Cecilia Catharina har vandret hvileløst rundt på Utstein Kloster.
Det jeg nå skal fortelle, hendte meg for noen år tilbake, nærmere bestemt i år 2000. Tre måneder tidligere hadde jeg kjøpt et eldre hus i den bygda der jeg bodde.
En natt jeg hadde lagt meg, jeg mener selv jeg ikke var sovnet skikkelig, kjente jeg at det kom noen å la seg i sengen sammen med meg. Det skulle ikke være mulig at dette kunne skje, jeg var alene i huset, og ingen andre hadde nøkler.
Denne “noen” som kom opp i sengen, la seg godt inntil meg, knuget seg liksom mot ryggen min, og jeg “våknet” til meg selv ved at jeg satte i et dauingsmål (et skrik/jammer som hørtes helt forferdelig ut). Da forsvant dette som hadde ligget ved siden av meg.
Etter at dette hendte, kjente jeg at det var noe som ikke stemte. Jeg hadde fått noe med meg, men visste ikke hva det var. Det kjentes som det satt et spyd like under ene skulderen min og fram mot brystet, ikke noen behagelig følelse.
Noen år etterpå ble jeg med i en sirkel som pratet og diskuterte det meste mellom himmel og jord. Og der var det også med en klarsynt dame. En dag på møte, fortalte jeg om det som hadde hendt meg for flere år siden, og at jeg fremdeles kunne kjenne at det var noe som sto fast i skulderen min. Da fortalte denne klarsynte damen at hun så en mann, og så beskrev hun han veldig detaljert for meg. Og jeg visste med det samme hvem hun snakket om, – den tidligere eieren av huset. Det var ikke til å ta feil av, alt stemte, ned til minste detalj om hvordan han gikk kledd.
Som en følge av dette tok jeg kontakt med en healer fra Finland for å høre om han kunne hjelpe meg til å bli kvitt denne klebeånden. Hans første reaksjon var at jeg bare skulle komme meg vekk fra huset, men han skulle da prøve å hjelpe meg. Og det klarte han. Smerten forsvant som dugg for solen, og jeg har ikke merket noe mer til denne ånden, verken på meg, eller i huset.
Den historien som jeg nå skal berette om, hendte meg en vakker sommerdag da jeg var tolv år gammel. Et vanlig uttrykk her på stedet sier; Ja du ser no spøkelser på høylys dag! Vel, jeg har altså opplevd et spøkelse på høylys dag.
Jeg var for meg selv i utmarken, ovenfor, men ikke langt fra bebyggelsen. Det var strålende sol, og alt var fryd og gammen. Jeg hadde ikke tanke for det paranormale i det hele tatt. Jeg hadde sett en cowboyfilm på tv kvelden før, og nå fantaserte jeg om at jeg var i Amerika på prærien, og løp bortover marken – red liksom på hesten da. Det var ikke mange trær her, og så høye var de nå heller ikke. Men ett var høyere enn de andre, og det sto ved siden av en gammel torvsjå (folk brukte torv til brensel). Jeg klatret opp i dette treet, og der hadde jeg fin utsikt over bygda og fjorden.
Som jeg satt der, fikk jeg øye på et kvinnemenneske som kom ut fra et hus som befant seg ca. 200 meter fra der jeg var. Hun gikk med raske skritt i retning mot meg. Jeg må jo si at jeg stusset litt over dette, for damen som hadde bodd i det huset som jeg så denne komme ut fra, hadde dødd sist vinter. Da jeg var syv år, hadde denne damen lært meg klokken, og hun hadde vært veldig hyggelig.
Jo nærmere denne personen kom, jo klarere kunne jeg se henne, damen som døde for noen måneder siden. Jeg kom meg ned fra treet, fulgte henne med øynene og tenkte, “Men… men… dette går ikke an! Hun er jo død og ligger på kirkegården.” Jeg var ikke redd, bare undrende. Men pulsen gikk raskere jo nærmer hun kom. Nå var hun ganske nær meg, og hadde kurs litt til siden for meg. Da hun var kommet ca. 8-10 meter fra meg, stanset hun. Hun var ikke gjennomsiktig på noen måte. Hun så akkurat slik ut som hun gjorde da hun levde her på jorden. Klærne hun hadde på seg, var de hun brukte når hun vasket klær i vaskekjelleren; gråblå dongeribukseoverall, gråhvit jakke, og et skaut i mange farger som var knyttet foran. På bena hadde hun brune gummistøvler. Det for mange tanker gjennom hodet mitt…
Hun snudde seg rett mot meg, og i noen sekunder ble vi stående og stirre på hverandre. Så tok hun et skritt mot meg, men da satte jeg hendene for ørene og ropte “NEEI!!” Jeg tenkte at jeg ikke ville høre hva hun hadde å si (jeg følte veldig sterkt at hun ville si meg noe). Jeg ble kjemperedd og løp bort fra henne det forteste jeg klarte. Da jeg hadde løpt noen meter, snudde jeg meg for å se om hun kom etter, men nei, hun var borte, som sunket i jorden.
Jeg ble lettet da jeg så at hun ikke var der lenger, men som den nysgjerrige personen som jeg er, selv om jeg var blitt skremt, så gikk jeg tilbake for å se om hun var der et sted. Men hun var og ble borte. Så etter en liten stund satte jeg fantasigampen i galopp med kursen hjemover, dette måtte jeg fortelle! Jeg tvilte vel egentlig på om jeg kom til å bli trodd.
Da jeg kom hjem, var det bare mor der. Jeg fortalte hva som hadde skjedd, og tenk, hun trodde på meg!Åh, for en lettelse det var. Min bror, som fikk høre om hendelsen senere, mente det hadde rablet for meg, ikke artig der og da, men senere har jeg bare smilt av det.
I ettertid har jeg angret på at jeg ikke ble der og hørte på det hun hadde å fortelle meg, men slik situasjonen ble, var det umulig for meg å kontrollere frykten. Dette er første og eneste gang jeg har sett et gjenferd med egne øyne, og stått ansikt til ansikt med det.
Vi vet hvor han reiste, hva han eide, og hvordan livet i nord fungerte for over tusen år siden. Likevel vet vi nesten ingenting om selve mennesket. Hvem var egentlig Ottar fra Hålogaland?
Kunnskapen vi har om Ottar fra Hålogaland kommer fra en beretning nedskrevet ved hoffet til kong Alfred den store rundt slutten av 800-tallet. I denne teksten beskriver Ottar selv sitt liv i nord: han forteller at han bor lengst nord av alle nordmenn, at rikdommen hans hovedsakelig ligger i rein, og at han får ytelser fra folkegrupper han omtaler som finnas. Han gir også en redegjørelse for reisene sine langs kysten og østover. Samtidig er det påfallende hvor lite personlig informasjon som finnes – han oppgir verken familie, slekt eller navnet på stedet han bor.
Det er nettopp dette som gjør fortellingen hans så merkelig. Han gir oss mange konkrete opplysninger om verden rundt seg – om reiser, avstander, ressurser og folk han møter – men nesten ingenting om seg selv. Det er som om personen bak ordene forsvinner, mens landskapet og livet rundt ham trer tydelig frem.
Samtidig gir det han faktisk sier noen spor. Han beskriver et liv knyttet til havet, der reisen går langs kysten, ikke over land. Når vi vet at Norge består av hundretusener av øyer, og at havet lenge var den viktigste ferdselsåren her i nord, gir det plutselig mer mening. Man bodde ikke bare ved havet – man levde gjennom det.
Likevel står vi igjen med spørsmålene. Hvor bodde han egentlig? Hvem var familien hans? Og hvorfor valgte han å ikke si noe om det?
Ser vi dette opp mot områdene i Troms, og særlig rundt Bjarkøy, Senja, Malangen, begynner det å tegne seg et bilde. Her finnes spor etter bosetning, handel og gravhauger fra samme periode. Flere steder langs kysten peker mot at det ikke var én enkelt maktperson, men flere gårder og miljøer med ressurser og status. Ottar og hans familie kan ha vært en av disse.
Om lag hundre år etter Ottars besøk hos kong Alfred, vet vi at mektige slekter hadde base i området, blant annet på Bjarkøy, der Tore Hund og hans ætt holdt til. Kildene sier lite om slekten bakover i tid, men det er nærliggende å tenke at slike maktmiljøer hadde røtter som strekker seg lenger tilbake enn det vi kan dokumentere.
Det er også mulig å stille spørsmål ved hvor gammel Ottar var. I dag er vi vant til å tenke at erfaring og posisjon kommer sent i livet, men slik var det ikke nødvendigvis på den tiden. Folk startet tidlig, og ansvar kom tidlig. Kanskje var Ottar mye yngre enn vi ofte forestiller oss – en mann som allerede hadde fått en rolle, enten gjennom arv eller egen virksomhet.
Samtidig kan det forklare noe av det vi ikke får vite. Hvis han snakket til en konge langt borte, kan det ha vært viktigere å forklare hva slags land han kom fra, enn hvem han var som person. Kanskje var det nok å si at han bodde lengst nord, og å beskrive rikdommen sin i det som faktisk hadde verdi i den sammenhengen.
Resten av historien til Ottar ligger fortsatt åpen. I teksten, i landskapet – og kanskje fortsatt i bakken.
Det jeg nå skal fortelle, hendte meg for noen år tilbake siden. Jeg hadde blitt oppringt av en dame i eldreforeningen som lurte på om jeg kunne komme og holde et lite foredrag om “spøkelser”, og om boka som jeg hadde gitt ut. Fikk også tilbud om å snakke om varmepumper, noe som min daværende samboer hadde som virke, – dersom vi ønsket det. Etter en god betenkningstid (var vel egentlig flere uker, liker ikke å snakke til så mange fremmede mennesker på en gang), sa jeg ja til å gjøre dette.
Kvelden opprant, og med nerver sikkert sterkere en høyspenten, ankom vi til lokalet. Der ble vi møtt av en hel gjeng tilsynelatende hyggelige mennesker.
Vi fikk servert mat og kaffe, og det var ingenting å bekymre seg over. Så langt. Varmepumpeforedraget gikk fint og smertefritt, og jeg var oppriktig stolt over min samboer, – så flink han var å snakke til alle disse menneskene. Kjente at jeg selv begynte å grue meg skikkelig. Hvordan snakker man egentlig om ånder og energier, når man ikke har et utgangspunkt på hva de egentlig vil vite? Og kanskje halvparten ikke engang tror på sånt “tøv”?
Så ble det min tur, huff det var ikke det artigste jeg har vært med på, det kan jeg trygt si. Husker egentlig ikke så mye av hva jeg sa, muligens har jeg fortrengt det. Men heldigvis for meg, så hadde de forregnet seg på tiden, så jeg fikk slippe etter ca 15 minutter på benken. Ved andre omstendigheter hadde jeg sikkert blitt irritert over å ikke få snakke ferdig om det som interesserer meg så mye, men denne gangen var det bare like greit. Jeg følte meg ikke tilfreds med mitt bidrag, og det var vel stort sett det eneste jeg kvernet om i bilen på tur hjem.
Før vi kom oss av sted, var samboer blitt oppringt av et fiskebruk som han har serviceavtale med, og han måtte dra dit på kveldsjobb for å spore opp en feil på kjøla. Det var ingen som ventet på meg hjemme, så jeg bestemte meg like godt for å være med, så fikk jeg kanskje noe annet å tenke på.
Og det fikk jeg. For straks jeg kom inn døren på fiskebruket, ble jeg møtt av en mann. Der sto han da, i svarte bukser, ullgenser, sixpence og svarte støvler som gikk helt opp til knærne. Det var mildt sagt overraskende, dette hadde jeg ikke ventet meg, det hadde ikke vært i tankene mine engang. For det var ikke hvilken som helst mann, det var nemlig en av den åndelige sorten. Nå skal det nevnes at jeg har følt hans nærvær ved et tidligere besøk på bruket også. Men da var han ikke lett å få tak på, så jeg lot være å prøve. Men denne kvelden kom han altså til meg, det var som om han visste at jeg skulle komme, slik som han sto og ventet på meg i døren.
Jeg lot samboer få gjøre jobben sin, og selv fulgte jeg mannens energi inn i et annet rom. Der sto jeg da, i et halvmørkt, kaldt, vått rom og prøvde få tak i hva det var han ville. Jeg spurte hva hans navn var, og fikk opp bokstaven E, (navn er bestandig vanskelig, og noe jeg ikke påstår å være skråsikker på, selv om jeg har klart det bra ved de fleste tilfeller). Jeg gjentok spørsmålet. Da fikk jeg en tanke om en slektning av meg som bor like ovenfor fiskebruket. Mannen til denne slektningen kom inn i hodet på meg, og gjorde meg nokså forvirret. Visstnok var han død, men han hadde ikke hatt noen tilknytning til fiskebruket så vidt jeg visste om. Jeg lot det fare, regnet med at det var jeg selv som blandet sammen ting, og konsentrerte heller om å få opp noe annet.
Hele tiden mens jeg sto der, kjente jeg en dragning mot høyre, – men når jeg så den veien var det eneste jeg så, konturene av en åpen dør, og jeg kunne høre en vannkrane som dryppet fra mørket. Kan ikke påstå at jeg følte noe for å stikke hodet inn i det ukjente alene. Så jeg gikk tilbake til samboer, fortalte om mannen som hadde møtt meg, og lurte på om han kunne bli med til det rommet jeg følte jeg måtte undersøke nærmere. Joda, straks han hadde tid gikk vi dit. Samboer slo på lys og jeg så at det ukjente bare var en slags garderobe. Ingenting skummelt. Men på andre veggen av rommet var det en ny dør. Og der ville jeg selvfølgelig også inn å se. Samboer åpnet døren for meg, og der åpenbarte det seg et rom som så ut til å være brukt som lager. En stor heis-port på ene veggen førte rett ut til brygga. Jaja.. da hadde jeg sett det. Der sluttet liksom mine spor etter mannen. Foreløpig skulle jeg ikke lenger. Så mens vi ventet på å se at alt virket som det skulle, tok vi oss en tur ut på brygga. Det var noen karer sent på jobb denne kvelden, de holdt på å laste inn fisk. Vi småpratet litt med dem og så på all den gode fisken, så gikk vi tilbake.
Energien av mannen var borte, eller så var jeg så kald av kjøla, at jeg ikke klarte å fokusere. Jeg vet ikke. Men så var jeg litt heldig. En av mennene på brygga kom inn for å se om feilen lot rette på seg. Og da så jeg mitt snitt til å spørre han ut.
Tenkte at det får bære eller briste, – jeg kjente han jo ikke og sto nå i fare for å fremstå som en komplett idiot (tro meg, har følt meg slik noen ganger når jeg har vært frittalende om åndelig energi). Jeg måtte jo forklare for denne jobbkaren, hva det var jeg tenkte på, men han tok det heldigvis med stor ro, selv om jeg ikke fikk inntrykk av at han trodde fult og fast på sånt. Spesielt lurte jeg på det rommet med port ut til brygga, så vi gikk dit, og jeg fortalte han det jeg hadde fått av informasjon fra den åndelige siden. Rommet vi sto i, ble visstnok før brukt til annet enn lager, men riktig hva, det kunne ikke jobbkaren svare på.
Jeg spurte om han visste hvem som hadde eid bruket tidligere, for jeg følte ikke at den energien jeg hadde vært i kontakt med, var vanlig arbeider. Det føltes mer som om han var eier. Og da fortalte jobbkaren meg at det hadde vært tre stykker som eide bruket før. En av dem var død for en god del år siden, og da han sa navnet fikk jeg frysninger, for det var akkurat det samme som navnet til min slektnings avdøde mann. Ahha, da var det rett!! For en utrolig bra følelse. (Her gjelder det å sette infoen man får i rett sammenheng, noe som ikke bestandig er like enkelt). Jobbkaren fortalte meg også at denne tidligere eier hadde egen båt. En dag jobbkaren i sin ungdom hadde kommet hjem fra skolen, dro de akkurat liket av eieren opp i fjæra. Av en eller annen grunn hadde han falt over bord mens båten lå til kai, – ved samme brygge som porten i rommet vi sto i ledet ut til. Han fortalte også navnet til en av de andre eierne, som ja nemlig begynte på E.
Så da går jo tankene, – er det noe denne skipper/eier vil fortelle til sin tidligere kompanjong? Jeg har dessverre ikke fått sjansen til å dra ubemerket til dette fiskebruket flere ganger. Men har det stadig i tankene, og kanskje jeg en dag spør nåværende eier om å få lov til å besøke, da legger jeg selvfølgelig alle kort på bordet. For kanskje er det andre som også har merket nærværet av denne mannen…. Jeg var i alle fall i atskillelig bedre humør da vi dro hjem, enn da vi dro ut dit.
Et lite apropos: Det er så godt å få disse bekreftelsene, og jeg prøver så ofte jeg har mulighet til det, å finne ‘håndfaste’ bevis som kan bekrefte at det jeg ser og hører, faktisk har grunnlag i noe som har vært. Er dessverre i de fleste tilfellene ikke enkelt, det kan blant annet være for at opplysningene er av så ny dato at det kan ramme pårørende, eller at det er så gammelt at det ikke finnes noen nedskrivninger eller mennesker som kan bekrefte det jeg får av informasjon.
For over 1100 år siden satt høvdingen Ottar ved hoffet til kong Alfred den store i England. Han fortalte at han bodde «lengst nord av alle nordmenn», og hans beretning gir oss et unikt vindu inn i en tid der rikdommen lå i havets og fjellets ressurser.
«Ōhthere sǣde his hlāforde, Ælfrēde cyninge, þæt hē ealra Norðmonna norðmest būde. Hē cwæð þæt hē būde on þǣm lande norðweardum wiþ þā Westsǣ. Hē sǣde þēah þæt þæt land sīe swīþe lang norþ þonan; ac hit is eal wēste, būton on fēawum stōwum styċċemǣlum wīciað Finnas, on huntoðe on wintra, ond on sumera on þām lande fiscað.»
“Ottar sa til sin herre, kong Alfred, at han bodde nordligst av alle nordmenn. Han sa at han bodde i det landet nordover langs Vest-havet. Han sa likevel at landet strekker seg svært langt nord derfra; men det er alt øde, unntatt på noen få steder her og der hvor finnene slår leir, for jakt om vinteren og for fiske i havet om sommeren.”
Nysgjerrighet og jakten på hvalross
Da Ottar satte seil for å utforske de nordligste områdene, var det med en kombinasjon av nysgjerrighet og nytte. Han forklarte kongen at han ønsket å undersøke hvor langt landet strakte seg nordover, og om det bodde folk i ødemarken på den andre siden av havet. Men den praktiske årsaken til reisen var jakten på hvalrossen. Disse dyrene hadde svært edle tenner, og huden deres var spesielt godt egnet til å lage sterke skipstrosser. Ved å bringe med seg hvalrosstenner som gave til kongen, viste Ottar hvilke verdifulle varer som fantes i nord.
Ottar startet sin ferd ved å seile rett nordover langs kysten. Han fortalte at han i tre dager hadde det øde landet på styrbord side og det åpne havet på babord side; da var han kommet så langt nord som hvalfangerne noensinne dro. Han fortsatte seilasen i ytterligere tre dager, og da bøyde landet rett mot øst – eller havet gikk inn i landet, han visste ikke helt hvilket. Her måtte han vente på vind fra nordvest før han kunne seile videre østover langs kysten i fire dager. Til slutt bøyde landet rett mot sør, og han seilte i fem dager til han nådde den store elven ved bjarmenes land. Han hadde ikke møtt noe bebodd land før dette siden han dro fra sitt eget hjem; han hadde hele veien øde land på styrbord side, unntatt fiskere og fuglefangere og jegere, og det var alle terfinnas.
Møtet med bjarmene
Under sin ekspedisjon nådde Ottar til slutt en stor elv, der han møtte et folk han kalte beormas (bjarmer). Han beskrev landet deres som godt bebygd, men han våget ikke å gå i land av frykt for ufred. Likevel kom han i tale med dem, og han bet merke i at bjarmene og finnene snakket nesten samme språk. Bjarmene fortalte ham mange historier om sitt eget land og landene omkring, men Ottar var en nøktern mann; han presiserte overfor kongen at han ikke visste om alt de sa var sant, ettersom han ikke hadde sett det med egne øyne.
Kvenene over fjellene
Kvenene er blant de eldste folkegruppene som nevnes i skriftlige kilder om Nordkalotten. Ottar fortalte at Cwenas (kvenene) bodde på den andre siden av de øde fjellene, rett overfor landet til nordmennene. Han forklarte at landet deres, Kvenland, lå nord for svearne (svenskene) og strakte seg mot havet på den andre siden. Ifølge Ottar hendte det av og til at kvenene og nordmennene herjet mot hverandre over fjellene. Han beskrev hvordan kvenene bar sine svært små og lette båter over land og opp på fjellene, for så å angripe nordmennene ved å seile over de store ferskvannene i området.
Rikdommen på gården og avgift fra finnas
Hjemme i Hålogaland var Ottar en velstående herre. Rikdommen hans bestod i stor grad av tamrein; han eide en flokk på 600 dyr som ikke var solgt, inkludert seks verdifulle lokkerein som ble brukt i fangst av villrein. På gården hadde han også 20 kuer, 20 sauer og 20 svin, og han brukte hester til å pløye jorda.
Den viktigste kilden til Ottars rikdom var likevel avgiften (gafol) som finnene betalte til ham. Han forklarte kong Alfred at hver mann betalte etter sin stand; de fremste måtte gi femten mårskinn, fem reinhuder, ett bjørneskinn, ti kagger med dun, samt en kofte av bjørne- eller oterskinn. I tillegg inkluderte skatten to skipstrosser, hver på seksti alen, laget av enten hvalrosshud eller selskinn. Ottar la ikke skjul på at denne tributten fra finnene var helt avgjørende for hans posisjon som en av de mektigste mennene i landet.
Det er ikke kjent nøyaktig hvorfor Ottar oppsøkte hoffet til kong Alfred den store i England, men beretningen hans ble skrevet ned som et tillegg til kongens oversettelse av en verdenskronikk. Ottar presenterte seg som en oppdagelsesreisende og handelsmann som søkte nye markeder for sine varer. Han brakte med seg eksklusive gaver til kongen, blant annet hvalrosstenner, som var datidens svar på elfenben. Ved å dele sin kunnskap om de nordlige områdene, de ukjente kystene og folkeslagene han hadde møtt, sikret Ottar at hans liv og reiser ble foreviget som en av de viktigste geografiske kildene fra vikingtiden.
Min oldefar, Nikolai Reinholtsen, bodde på gården Djupvåg i Sørreisa kommune. En dag på senhøsten 1908 dro han til skogs for å kjøre ned ved. I følge bygdeboka for Sørreisa skal datoen ha vært 22. november.
Han skulle hente veden fra den innerste delen av eiendommen hans, i nærheten av Nils-Ånesahaugen, ca. 4 km fra hovedbygningene på gården, og ca. 2 km fra grenden Reinelv, som ligger ved Finnfjordvatnet, og som utgjør den nord-østlige delen av kommunen.
Det hadde kommet litt snø, og det var tele i jorda, og gode forhold for å hestetransport med slede. Da han hadde kommet i gang med å lesse ved på sleden, hørte han lyder av hester og dombjeller, og folk som snakket. Det kunne minne om et likfølge, noe som ikke var uvanlig. På den tiden gikk ferdselsveien fra Reinelv til kirken like forbi den plassen hvor han hentet ved. Kirken lå i Tømmervik, et par kilometer fra Djupvåg. Det som var unormalt, var at hesten ble skremt av lydene. Min oldefar skjønte at noe var galt, og fikk kastet seg på sleden før hesten begynte å løpe. Hesten løp sammenhengende ca 1, 5 kilometer, og gjorde en kort stans ved Djupvågskaret for å hvile, før den løp direkte hjem.
Da han kom hjem forlot han hesten på gårdsplassen og gikk rett inn. “Dere må gå ut å ta vare på hesten” sa han. “Jeg tror vi snart får dårlige nyheter fra Fjellet”, som var det stedsnavnet de brukte for Reinelv og distriktet omkring. Han tolket hestens reaksjon som et varsel om et en ulykke hadde skjedd. Datteren hans, Alvilde, skal senere ha sagt at “kallen var hvit i ansiktet av skrekk”.
Neste dag kom meldingen om at tre mennesker hadde druknet i Finnfjordvatnet ved Grønvold, som ligger like øst for Reinelv. To små jenter hadde lekt på isen, men hadde ikke kommet langt før isen brast under dem, og begge falt i vannet. En kvinne som satt og vevde, hørte ropene om hjelp, og så ut av vinduet hva som hadde skjedd. Hun forsøkte å komme ut på isen for å berge jentene, men også hun gikk igjennom. Alle tre druknet, og ble ikke funnet før dagen etter.
En uke senere var min oldefar på samme sted for å hente ved. Da hørte han de samme lydene fra dombjeller og folk som snakket, men denne gangen sto hesten helt rolig. Kort tid etter kom likfølget med kistene med de omkomne forbi.
Denne dagen hadde jeg ventet lenge på, ja bort i mot flere år. Huset som jeg nå hadde ordnet tillatelse til å få besøke var ganske så beryktet for sine overnaturlige hendelser. Nå skulle jeg endelig få komme dit, og forventningene var nok skyhøye, både hos meg, og mitt team.
Men først må jeg vel fortelle at jeg og mamma dro dit en strålende flott høstformiddag, – jeg hadde så intenst lyst til å se huset og gårdsplassen i dagslys. Og selvfølgelig hadde jeg tatt en reading av stedet på forhånd. Nå var jeg veldig spent på om noe av det jeg hadde sett ville stemme overens med virkeligheten.
Følgende kommer noe av det jeg fikk gjennom readingen. Jeg fikk opp to energier, en mann og en dame. Følte at disse hadde tilhørighet til hverandre, kanskje som ektepar. Jeg så henne stå på kjøkkenet og bake, og følte hun hadde en ganske sterk personlighet. Hun hadde på seg fotsidt skjørt, en bluse og håret var satt opp i nakken. Hun hadde fyldig barm og var nok slik jeg så henne, i 40-årene. Jeg følte det som om hun hadde en sorg i seg, at hun var bitter over noe, kanskje hadde det noe med et barn å gjøre (fikk en følelse av at huset manglet barnelatter). Mannen så jeg for meg som normalt høy, litt rund i magen og kunne vel fremstå for meg i 50 årene. Han hadde på seg mørke (svarte) bukser, hvit skjorte og mørk vest. Fikk også et bilde av at han røkte pipe. I et av synene jeg fikk opp, så jeg at de på vinterstid dro av gårde med hest og slede. Men det var ikke samme vei som den som fører til huset nå.
Tilbake til da jeg og mamma var der denne flotte dagen. Huset lå badet i sen høstsol og det var fortryllende vakkert. Likevel får jeg en følelse av at det er noe som ikke stemmer, det er som vi blir iakttatt der vi går rundt på plassen. Ikke veldig uhyggelig, men heller ikke på en velkommen måte. Jeg går rundt huset flere ganger, stille og veldig andaktig, føler at jeg ikke er på fritt område her. Til slutt drister jeg meg til å kikke inn et vindu som jeg så vidt rekker opp til. Og til min store overraskelse finner jeg et lite kjøkken innenfor. Det hadde jeg ikke ventet meg, for da jeg tok readingen på huset, så lå nemlig kjøkkenet helt på andre siden av huset. Da måtte jeg jo selvfølgelig sjekke om dette kunne stemme, og tok meg rundt til andre siden av huset, til de vinduene der jeg mente kjøkkenet skulle være. Og der var det en stue… Dette begynte ikke bra. Hadde jeg tatt så feil? For i de bildene som kom til meg da jeg tok reading, da sto damen og bakte, bordet sto nesten midt på gulvet i rommet, og hun hadde vinduer foran seg, som jeg helt klart følte vendte nedover. Ble litt skuffet må jeg si, men tenkte at det kanskje var gjort forandringer i huset siden. Noe jeg enda ikke har lykkes med å finne helt nøyaktig ut av, men jeg er blitt fortalt at kjøkkenet en gang skal ha vært der jeg så det, og at et nytt påbygg nåfungerer som et lite kjøkken. Etter å ha vært der en stund, dro vi hjemover igjen. Nå var det bare å vente på at spøkelseskvelden skulle komme.
Så var den endelig her, en kald oktoberkveld dro vi da av gårde. Med varme klær, og godt med mat og snop. Ingen av oss visste hvor lenge vi kom til å være der, – ble det lite aktivitet, så kom vi vel til åavslutte tidlig, men dersom det tvert imot ble mye? Ja da ble vi til vi hadde fått nok. Det hadde kommet slapsesnø i løpet av dagen så veien var litt glatt å kjøre på, og etter litt feilkjøring i mørket, (tok feil avkjøring og havnet langt til skogs), kom vi da endelig fram til huset som nå lå der i stummende mørke. Ikke særlig innbydende akkurat da, men vi satset på at alt ble bedre når vi hadde fått tatt oss inn og tent noen lys.
Da vi var vel inne og hadde fått tent noen elektriske og noen stearinlys, og det varmet godt fra vedovnen i ene stuen (som jeg hadde sett som kjøkken), – tok vi runden rundt i huset. Dette var som dere sikkert har skjønt til nå, første gang jeg satte mine bein innenfor døren i huset. Og jeg ble overrasket over hvor innholdsrikt det var i forhold til størrelsen. Vet ikke nøyaktig hvor gammelt jeg skal anslå at dette huset er, men kanskje bygget tidlig 1900. Etter noen små runder rundt i huset, satte vi oss ned for å lytte mens vi småpratet om hva vi kjente på av energier og stedet.
Vi knipset bilder i hytt og pine, og noen av oss vandret små turer for å prøve se/oppleve noe, enten alene eller sammen. Og så var det tid for mat. Vi hadde det egentlig alt i alt veldig hyggelig. Det spraket fra ovnen, og varmen gjorde oss passelig døsig. Det var som å være på hytta. Og ettersom klokken gikk og ikke noe overnaturlig skjedde, så ble vi vel litt usikre på om vi i det hele tatt kom til å oppleve noe paranormalt her. Plutselig så hører vi alle en lyd fra kjøkkenet, eller vi tror i alle fall at det kommerderfra. Alle farer vi opp, og ut dit for å sjekke om vi kan finne noen naturlig grunn. Lyden vi hadde hørt kunne minne om når en penge blir sluppet på for eksempel et bord, – den snurrelyden den lager før den legger seg stille. Men vi fant ikke noe som kunne tilsi å ha laget denne.
Igjen går vi tilbake til det som er basen vår i huset, den første stuen. Noen av oss tar turen ut for å røyke, og der finner vi noen som virkelig setter mitt hjerte i skrekk, – en død mus ligger på trappa!! Nå trodde jeg selvfølgelig ikke at dette dødsfallet hadde med noe overnaturlig å gjøre, jeg bare rett og slett hater mus, og spesielt de som er døde (høres kanskje merkelig ut skal jeg innrømme, men jeg får bare helt krampe av å se en død mus). En av mine psykisk “sterk på kadaver” venninne tar seg heldigvis av mitt museproblem, og hiver den langt til skogs. Litt merkelig er det likevel at musa ligger på trappen, det minner litt om slik katten gjør når de skal prøve å vise sine folk hvor flinke de er til å jakte. Men til dette huset kan det vel neppe tilhøre noen katt. Vi er jo langt fra allfarvei, og det er jo ingen som bor her fast. Lar det fare, det hadde sikkert sin naturlige årsak som vi dog ikke kjenner til… eller….
Inne igjen, bestemmer vi oss for å ta en til tur på loftet. Vi knipser bilder og det dukker opp flere små hvite rundinger, såkalte orb, men der og da kunne jeg ikke si at jeg følte at vi hadde besøk av noe åndelig, så mest sannsynlig bare støv. Av og til kunne noen av oss føle det som at vi hadde noen nyskjerrige blikk på oss, og ellers føltes det som det hadde vært stort sett samme nivået på energi siden vi ankom huset. Likevel, en liten merkelig opplevelse hadde jeg da jeg hadde vært en tur på kjøkkenet. Da jeg på tilbaketur skulle passere den stuen som lå mellom kjøkken og det rommet der vi befant oss, fikk jeg en voldsom energistrøm gjennom ene siden av kroppen. Det føltes som om den ene armen min løftet seg, helt av seg selv. Dette varte en stund, så de andre fikk mulighet til å knipse bilder for å se om de kunne avklare noe overnaturlig rundt meg. Noe som ikke lykkes. Etter en stund avtok denne energien, og armen ble som normal igjen. Jeg vet fortsatt ikke hva dette var for noe.
Det skjedde lite etter dette, og vi kjente alle at vi nå begynte å bli skikkelig trøtte og slitne. En siste innspurt skulle vi likevel prøve, nemlig tabletipping. Vi som skulle delta satte oss rundt bordet som sto i den andre stuen, og plasserte et glass med bunnen opp, midt på bordet. Så plasserte vi en finger hver på bunnen av glasset, og begynte med å spørre om det var noen som ville snakke med oss. Etter gjentatte forsøk uten å lykkes i få svar, gav vi opp. Tror vi egentlig var for slitne til å få dette til, konsentrasjonen vår hadde nok nådd bunnivå. Eller så var det rett og slett ingen som ville snakke med oss.
Vi pakket sammen,noe skuffet kan vi vel si. Hadde vel regnet med at vi skulle få oppleve mer enn det vi gjorde denne kvelden/natten. Kanskje hadde vi det for hyggelig? Kanskje var vi for mange, Kanskje var vi for høflige og respektfulle? (vi ba om lov til å få være der, da vi kom, noe vi var blitt anbefalt å gjøre). Noen ganger er det sånn at man ikke er heldige å få de beste opplevelsene, men at det virkelig er åndelig aktivitet i dette huset, det er jeg veldig sikker på. Det er mange historier fra både ansatte og andre som har opplevd merkelige hendelser her.
Dersom jeg skulle få noe fakta på bordet når det gjelder det jeg så i min reading, så skal jeg selvfølgelig dele det med dere her. Og snarere enn jeg hadde regnet med, her har jeg faktisk fått hjelp fra en dame som kommer fra denne bygda, og som kjenner godt til husets historie. Tusen takk!
“Etter all sannsynlighet ble dette huset bygd rundt århundreskiftet, men det har vært bosetting der lenge før det. De første jeg vet som bodde der var født h.h.v. 1842 og 1850. De hadde flere barn, bl.a. en sønn f. 1884. Denne sønnen ble seinere boende der også etter at han giftet seg med sin kusine. Han er beskrevet som en forferdelig brutal person som mishandlet både kona og ungene, (i hvertfall de to eldste barna).
Kona var en sterk kvinne med en fortvilet bakgrunn. Hun mista faren da hun var 2 år gammel, og mora døde når hun var 7. Havna etterhvert i et fosterhjem hvor hun hadde det forferdelig vondt. Så gikk hun fra vondt til verre. Mannen mishandlet henne en gang mens hun var gravid slik at hun aborterte med enorme blødninger, og ingen trodde hun skulle overleve. Hun ble dratt ned til nabobygda hvor de kunne komme doktoren i møte, og der ble hun lenge sengeliggende. Det var vinterstid, og jeg mener det ble sagt at de dro henne på en kjelke, men det kan jo være at de brukte hest og slede. Etterpå kom hun tilbake til mannen og bodde på denne gården til de flyttet derfra sist på 30-tallet tror jeg, (De flyttet til et annet tettsted, og da var de mellom 45-55 år gamle).
Lite barnelatter sier du? Ja, de tre ungene deres hørte vel mer bannskap enn latter i heimen, selv om mora var kjent for sitt gode humør og ukuelige pågangsmot. Denne dama husker jeg godt, hun var ofte tilbake her i bygda for å besøke farmor, – og hennes datterdatter som er jevngammel med meg ble ei god venninne. Ja, de hadde hest, grunnen til at jeg kan si det med sikkerhet er at de hadde en egen kjørevei til vannet nedenfor,- veien har navn etter denne mannen.
Jo hun var flink med mat, ofte brukt i komiteer o.l Den veien vi kjenner i dag eksisterte ikke da. Den opprinnelige veien gjennom bygda gikk adskillig lenger opp, omtrent på høyde med huset, kanskje like ovenfor. At han røkte pipe vil jeg anse som svært sannsynlig. Når det gjelder økonomien var de nok blant de bedrestilte i bygda, hvordan han forvaltet dette er kanskje en annen sak. Det var aldri noe stort gårdsbruk, han hentet inntekt som murermester. Kjenner ikke til at det bodde noen fast der etterpå, men huset ble jo også brukt som skolestue i en årrekke (mens familien bodde der).”
Noen av opplevelsene som jeg har hørt om fra stedet er kort fortalt; at verktøy forsvinner for så å dukke opp igjen. Noen som var der for å vaske rundt, hørte mye bråk, og når de gikk for å sjekke var alle kasserollelokkene lagt på rekke og rad i en sofa. En som overhodet ikke trodde på dette, skulle vise at det ikke var noe å være redd for, – skulle sove der alene, det endte med at han dro hjem midt på natten. Da et møte skulle avholdes der, forsvant et brett med mat sporløst.
Artikkelen som det er skjermbilder av, sto i Troms Folkeblad i 2012.
Var litt spennende da jeg så at noen andre også har observert et merkelig lys i Øveråsen, det var der jeg og min datter hadde en observasjon av et merkelig flyvende lys i 2013. Lyset jeg og min datter vitnet, var ikke blått, men hvitt.
