Min oldefar, Nikolai Reinholtsen, bodde på gården Djupvåg i Sørreisa kommune. En dag på senhøsten 1908 dro han til skogs for å kjøre ned ved. I følge bygdeboka for Sørreisa skal datoen ha vært 22. november.
Han skulle hente veden fra den innerste delen av eiendommen hans, i nærheten av Nils-Ånesahaugen, ca. 4 km fra hovedbygningene på gården, og ca. 2 km fra grenden Reinelv, som ligger ved Finnfjordvatnet, og som utgjør den nord-østlige delen av kommunen.
Det hadde kommet litt snø, og det var tele i jorda, og gode forhold for å hestetransport med slede. Da han hadde kommet i gang med å lesse ved på sleden, hørte han lyder av hester og dombjeller, og folk som snakket. Det kunne minne om et likfølge, noe som ikke var uvanlig. På den tiden gikk ferdselsveien fra Reinelv til kirken like forbi den plassen hvor han hentet ved. Kirken lå i Tømmervik, et par kilometer fra Djupvåg. Det som var unormalt, var at hesten ble skremt av lydene. Min oldefar skjønte at noe var galt, og fikk kastet seg på sleden før hesten begynte å løpe. Hesten løp sammenhengende ca 1, 5 kilometer, og gjorde en kort stans ved Djupvågskaret for å hvile, før den løp direkte hjem.
Da han kom hjem forlot han hesten på gårdsplassen og gikk rett inn. “Dere må gå ut å ta vare på hesten” sa han. “Jeg tror vi snart får dårlige nyheter fra Fjellet”, som var det stedsnavnet de brukte for Reinelv og distriktet omkring. Han tolket hestens reaksjon som et varsel om et en ulykke hadde skjedd. Datteren hans, Alvilde, skal senere ha sagt at “kallen var hvit i ansiktet av skrekk”.
Neste dag kom meldingen om at tre mennesker hadde druknet i Finnfjordvatnet ved Grønvold, som ligger like øst for Reinelv. To små jenter hadde lekt på isen, men hadde ikke kommet langt før isen brast under dem, og begge falt i vannet. En kvinne som satt og vevde, hørte ropene om hjelp, og så ut av vinduet hva som hadde skjedd. Hun forsøkte å komme ut på isen for å berge jentene, men også hun gikk igjennom. Alle tre druknet, og ble ikke funnet før dagen etter.
En uke senere var min oldefar på samme sted for å hente ved. Da hørte han de samme lydene fra dombjeller og folk som snakket, men denne gangen sto hesten helt rolig. Kort tid etter kom likfølget med kistene med de omkomne forbi.
Historien er gitt av Arne Grønvold
