I år 1118, ble den første orden av militære munker grunnlagt av Hughes de Payens, ridder av Champgne, og åtte følgesvenner, da de sverget en evig ed i nærvær av patriarken/ herskeren av Jerusalem. De fikk navnet Tempelherrer.
De var kjent som Kristi fattige riddere, og levde på almisser. De begynte snart å bære den berømte hvite drakten, som de hadde fra cistersienserne, og drakten hadde i tillegg et rødt kors på.
Til å begynne med, var deres oppgave å forsvare veiene til Palestina for de nye pilegrimene som strømmet til Jerusalem fra Europa etter det første korstoget. Ridderne ble snart et eget kraftsentrum, og flere sluttet seg til dem, tross en spartansk livsførsel.
Først var kirken svært vennlig innstilt ovenfor ridderne. Eiendommene deres var fritatt for skatt, de mottok gunstbevisninger av alle slag, de sto ikke under noen jurisdiksjon, og de trengte ikke betale den kirkelige tienden. Dette førte, ikke så overraskende, til en voksende antipati mot dem fra visse deler av den vanlige geistligheten.
Tempelherrene bygde noen imponerende borger i Palestina. Disse tjente både som utgangspunkt for militære felttog, og som kapeller som krigsmunkene kunne trekke seg tilbake til. Navnet tempelherrene kommer tilsynelatende av at de hadde det historiske hovedkvarteret sitt i Jerusalem ved Klippemoskeen på Tempelhøyden, Templum Domini. Det var der det mange trodde at Salomo bygget det legendariske templet sitt, med den påståtte skatten. Tempelkirken i London, bygget av tempelherrene er også bygget etter modell av denne.
Ordenen opprettet et av verdens første internasjonale banksystemer, og rike riddere og landeiere deponerte gladelig mesteparten av rikdommene sine i ordenes trygge hender, selvfølgelig mot en viss avgift. Tempelherrene eide etter hvert store eiendommer i både Europa og Midtøsten.
De fikk rykte på seg for å være hemmelighetsfulle, og besatt av ritualer, og dette ryktet i tillegg til deres enorme økonomiske og militære makt, var nok grunnen til deres ende i 1307.
Fredag 13. oktober 1307, ble mange av tempelherrene i Frankrike arrestert av kong Filip den smukke. Mange av dem ble torturert og henrettet, og andre ble tvunget til å innrømme at ordenen praktiserte kjetterske handlinger, som å dyrke Baphomet, et gudebilde med geitehode. Pave Clemens V, sendte ut en pavebulle (et pavelig skriv utstedt i en spesiell anledning) som oppløste ordenen, og ved det sluttet den offisielt å eksistere. Makten og posisjonen deres hadde gjort dem veldig upopulære i deler av kirken, og i tillegg var Kong Filip den smukke av Frankrike, ute etter å få fingrene i bankorganisasjonen og dets nettverk.
Mye tyder derimot at rester av ordenen overlevde, blant annet i Skottland hos Robert Bruce, (som deltok i opprøret mot Edvard 1 av England, sammen med William Wallaces, “Braveheart”). Robert Bruce var allerede bannlyst av kirken.
Det har vært spekulert i om Tempelherrene hadde funnet en stor skatt under Tempelhøyden. Det fortelles om kister fylt med bøker og dokumenter som i hemmelighet ble fraktet bort fra Frankrike like før deres fall. Mange tror disse dokumentene ble fraktet til England eller Skottland. I tillegg er det flere teorier om at de ikke bare fant store skatter under Tempelhøyden, men også Paktens ark, og den hellige gralen. Hemmeligheter som ville være skadelig for kirken.
Ja sånn gikk det med Tempelherrene. Jeg håper en del av dem fortsatt eksisterer i dag. Grådighet og misunnelse har ALLTID vært et problem, og i dette tilfellet ble ordenens suksess deres bane.
Kildeopplysninger hentet fra Simon Cox, Nøkkelen til Da Vinci Koden.
Helt siden jeg var liten jente på begynnelsen av 80-tallet har jeg sett opp på himmelen når jeg var ute. Jeg vet ikke hva som fikk jeg til å gjøre det, men jeg vet at jeg så etter “noe(n)”.
Jeg har også alltid vært frittalende når det kommer til å snakke om UFO, utenomjordisk liv og alt dette merkelige som har skjedd og fortsatt skjer angående slike observasjoner. Men ikke så veldig mange som ønsker å prate om dette, noe jeg finner litt merkelig, er det skummelt å prate om? 🤔
Jeg har nok blitt sett litt rart på når jeg har snakket om dette, og følt meg ganske alene i min fascinering av disse historier og opplevelser man har hørt om, og kanskje vitnet selv. Nå skjer det endelig noe omkring disse fenomenene, og det har allerede vært to offentlige høringer i den Amerikanske kongressen.
Opprinnelig var denne faktisk en talisman eller et hellig geometrisk tegn, som kan spores tilbake til det gamle Hellas, om ikke lenger. Ordet pentagram er gresk og betyr “fem streker”, men symbolet selv var i bruk mye tidligere. Det greske ordet kan være en modifikasjon av et ord fra det gamle Mesopotamia rundt 3000 f.Kr. som angivelig betydde “himmellegeme” eller “stjerne”. I egyptisk mytologi og symbolikk representerte det femtakkede pentagrammet inne i en sirkel duat, eller underverdenen.
Om man deler et eple på tvers, så vil man se en form som dette, en femtakket stjerne 🙂
I kristen tradisjon har pentagrammet vært brukt til å symbolisere de fem sårene til Kristus.
I hebraisk tro ble pentagrammet knyttet til de 5 Mosebøkene.
I svart magi blir pentagrammet snudd med spissen ned. Dette er en forholdsvis moderne tendens, og ikke kjent fra eldre tid.
For pytagoreerne representerte de fem spissene de fem elementene; ild, jord, luft, vann og urelementet (eteren, ide, det guddommelige). De mente også at pentagrammet var matematisk perfekt, og fant ut at forholdstallet det gylne snitt gjemte seg i linjene.
Et pentagram har det gylne snitt i seg, også kjent som phi, det guddommelige, eller det gylne forholdstall. Man finner dette tallet overraskende ofte i naturlige strukturer, og i menneskekroppen, (også i menneskeskapt kunst og arkitektur).
Pentagrammet kalles i noen kilder også for Salomos stjerne, eller Salomos segl. Det blir også brukt i arabiske magitradisjoner og ritualer, og også i jødiske ritualer.
Her er kort litt om eplet:
Malus sieversii (villeple fra fjellene i Sentral-Asia) er anerkjent som en viktig stamfaderart til det dyrkede eplet, og er morfologisk lik. På grunn av den genetiske variasjonen i Sentral-Asia regnes denne regionen generelt som opprinnelsessenteret for epler. Eplet antas å ha blitt domestisert for 4000–10000 år siden i Tian Shan-fjellene, og deretter å ha reist langs Silkeveien til Europa.
I tillegg til å skildre eplefrukten, har ordet «eple» også blitt brukt om alle slags frukter på flere europeiske språk. Dette har ført til at man har flere epler i historiene våre enn vi strengt tatt har dekning for. Den forbudte frukten som Adam og Eva spiste av kaller man i dag gjerne et eple, og den gule kveden som sådde splid mellom vakre greske gudinner er også blitt til et stridens eple.
I norrøn mytologi voktet Idunn et antall epler som gudene spiste av for å holde seg unge. Epler går også igjen som legende eller drepende frukter blant annet i romanen/filmen Drømmen om Narnia, og eventyret om Snøhvit. Wilhelm Tell er kjent for å skutt et eple plassert på sønnens hode i to med en pil fra armbrøsten sin. Vitenskapsmannen Isaac Newton skal ha utviklet teorien sin om tyngdekraften fordi han så et eple falle fra et tre.
Om noen skulle ønske å bruke opplysninger fra denne saken, send meg en forespørsel.
Innledningsvis vil jeg si at denne artikkelen bygger på mange av mine personlige tanker som har vært vanskelig å ikke tenke etter at vi fikk godkjennelse til å åpne graven på Bjorelvnes sommeren 2019, og levningene begynte å fortelle sin historie.
Det har dukket opp mange overraskelser i løpet av denne tiden, som har ført til at jeg må tenke flere scenario rundt den siste tiden i Birte og Benjamins liv, dersom jeg går ut fra at det var disse som ble gravlagt på Sandholmen i Lenvik. Det fortsetter stadig å dukke opp ting som gjør meg litt satt ut, noen til glede og noen til frustrasjon. Jeg har fortsatt stor tro på at dette virkelig er Birte og Benjamin, men jeg må også ta med den ene prosenten som sier at det kan være noen andre. Vi har ikke fått svar på Karbon 14 – dateringen som vil fortelle oss om levningene tilhører 1700-tallet, og det som enda mer avgjørende vil være, – om de kan vise slektskap til nålevende familie etter Birte og Benjamins brødre. En svært krevende DNA-test som jeg inderlig håper kan gi oss en sikker bekreftelse.
Sandholmen i Lenvik. Foto Maria Jørgensen
I 1946 blir det gjort et gravfunn på Sandholmen i Lenvik. I 2017 publiserte jeg min hypotese om at kvinnen og mannen som ble funnet i denne graven, kan være levningene etter det sagnomsuste søskenparet fra Malangen, Birte og Benjamin som i 1741 ble henrettet for drapet på Birte’s ektemann Jens. Man vet at Birte og Benjamin satt i arrest på Fogdegården helt til siste stund, ca. en times rotur fra denne holmen.
Endelig skjer det noe!
I midten av juni 2019, etter en lang prosess for å få lov til å åpne graven får vi endelig en godkjenning!
Tidlig morgen, 25 juli møter vi på Kvil 1 på Geitryggen for å se om vi kan finne nøyaktig gravsted der levningene fra Sandholmen ble satt ned i 1946.
Etter 73 år i jorden, er igjen de første bein kommet opp i dagens lys. Dette er spennende! Foto Maria Jørgensen
Det tok ikke lange tiden før vi var inne på rett spor av graven, og når de første bein begynner å vise seg i dagens lys er vi henrykte over hvor godt de fortsatt er bevart etter så lang tid i jorden på Geitryggen.
Alle bein ligger fint stablet oppå hverandre, slik de var blitt nedlagt i kassen av Lensmann Irgens på Gibostad i 1946.
Det graves i en 73 år gammel grav. Foto Maria Jørgensen
Mange bein i en liten kasse. Her er hodeskallen som ble avbildet også i 1946 kommet til syne. Foto Maria Jørgensen
Her ser man tydelig formen på kassen som levningene ble gravlagt i. Utrolig hvor god forfatning disse bein er i, etter så lang tid i jorden, både på Sandholmen, og på Geitryggen. Foto Maria Jørgensen
Noen svar fører til enda flere spørsmål
Ukene går, og jeg har ventet i stor spenning på at noen av svarene skal begynne å komme. Jeg veksler veldig med hva jeg tror og mener, og usikkerheten hersker. Det kan jo være noen andre. I denne tiden har jeg også begynt å tenke på dette med hodeskallen som ble funnet, – det har aldri vært nevnt at den hadde noen skader, ingen hull i kraniet etter den store jernnaglen som ble brukt til å feste hodet fast til pålen. Siden jeg selv ikke fikk mulighet til å ta hodeskallen i nærmere øyesyn da levningene ble tatt opp på Bjorelvnes, så ble tvilen på om det i det hele tatt kunne være snakk om Birte og Benjamin, bare sterkere.
Ca. 4 uker etter at levningene er tatt opp fra graven, begynner endelig noe svar å komme. Patologen har til og med tatt seg bryet med å sette sammen knoklene, så nå er de blitt til to skjelletter, og ikke bare en haug med blandede bein. Og nå begynner de å fortelle sin historie.
– Det blir bekreftet at det er en mann, og en kvinne.
– Av mannens levninger finnes alle bein foruten noe små hånd og fotbein.
– Av kvinnens levninger mangler hodeskallen og de 5 øverste halsvirvler, og også noen små hånd og fotbein.
Men det som jeg allerede hadde begynt å bekymre meg over, viser seg å være et faktum, – hodeskallen til mannen viser ingen spor etter å ha stått på stake. Det er ingen hull i kraniet etter den jernnaglen som ble brukt til dette formålet. Det som også er overraskende her, er at alle hans halsvirvler er intakte, noe som vil si at han ikke har blitt halshugget. Enda mer overrasket blir jeg når ingen høyre hender er hugget av, – begge skjelettene har sin høyre hånd, og heller ikke disse bein viser noen spor etter øksa.
På dette tidspunkt hagler enda flere spørsmål ned i hodet på meg. Er det likevel ikke Birte og Benjamin som ligger her? Om det er, hvorfor har ikke dødsdommen blitt utført slik den var satt? Hvorfor mangler bare et hode? Hvorfor har ikke deres høyre hender blitt avhugget? Hvorfor er alle bein der, foruten kvinnens hode og 5 halsvirvler, har de aldri ligget på steile? Og ikke minst, hva er mannens dødsårsak?
Det vi ikke får svar på i denne omgang er; hvor gamle levningene kan være, og om de er søsken, – noe som vil være veldig avgjørende og viktig for å kunne bekrefte så godt som mulig om det likevel er sannsynlighet for at det er Birte og Benjamin. Forhåpentligvis kan vi få noen flere svar, men i mellomtiden må jeg jobbe med en parallell løsning, om dette er noen andre enn Birte og Benjamin. Og jeg må også prøve å finne ut om det eksisterer noen samtidsnotater som kan bekrefte hva som har skjedd, dersom det viser seg at det fortsatt kan være snakk om søskenparet fra Aursfjord.
Hodeskallen til mannen som ble funnet på Sandholmen. Litt mer slitt enn den er på bildet fra funnet i 1946, men fortsatt i veldig god tilstand. Den har aldri stått på påle. Foto Maria Jørgensen
Jeg tar igjen kontakt med Forfatter Torgrim Sørnes som jeg snakket med for et par år tilbake siden. Han har skrevet 4 bøker om henrettelser i Norge, og er etterhvert blitt en mentor for meg innenfor dette temaet. Kanskje han kan hjelpe meg å forstå noe av det. Og muligens har han noen andre i sine papirer som kan stemme overens med disse levningene fra Sandholmen. Alle blir tatt med i betraktning, selv om vi ser ekstra på dobbelhenrettelse, mann og kvinne. Sørnes er veldig hjelpsom, og finner fram til dødstraffer som skal være fra dette området. Likevel er det detaljer som blant annet alder, kjønn og hvilken dødstraff de fikk, – for eksempel skulle noen brennes etter halshugging, og det stemmer ikke overens med funnet fra Sandholmen. Dog, om det er Birte og Benjamin har tydeligvis ikke deres fullbyrdelse av straffen heller gått som planlagt. Så hva har skjedd?
Fogderegnskapene er stille
Jeg har fått hjelp fra arkivverket i Oslo til å gå igjennom fogde-regnskapene for årene 1739-1743, og de forteller ingenting om utgiftene på fangeholdet eller henrettelsen til Birte og Benjamin. Året 1741 er det som ville vært mest interessant her, om det står noe om dem fra de blir hentet tilbake fra Aursfjorden fredag 28. april samme år. Men ingenting. Derimot så er fire andre delikventer ført opp i Tønder’s regnskap i denne perioden rundt 1741 (blant annet søskenparet nevnt nedenfor), så man ser jo at et slikt regnskap blir ført. Kan dette bety at Birte og Benjamin blir avrettet like etter at de blir hentet tilbake til Fogdegården? Eller kanskje førte Fogden et privat regnskap for disse.
Jeg har i justisprotokollen funnet at det blir avholdt et ekstraordinært lagting på Vang torsdag 25.mai 1741, en sak mot søskenparet Iver Jensen og Gunhild Jensdatter som hadde bedrevet blodskam. Disse ble dømt til døden, men saken endte med benådning til 10 år tukthus for begge to. I fogderegnskapene er det også framlagt regning på reisen deres til Trondheim, som forøvrig med Fogd Tønder’s jekt, tok hele 3 uker en vei! Så disse ser man forsvant i levende live fra Senja Fogderi, og kan dermed også utelukkes.
Ny bekreftelse
Etter hvert som jeg har lest det meste av kilder som omtaler Kjervik-mordet, ser jeg at det har vært vanskelig å finne faktiske opplysninger om hvor henrettelsen av Birte og Benjamin skal ha funnet sted. Og fortsatt er deres siste timer og selve rettelsen ikke funnet nedskrevet i noen eksisterende kilder. Kirkeboken fra området finnes ikke lenger, – der kunne man kanskje funnet en fotnote om hvor og når henrettelsen fant sted. Jeg har fra Rigsarkivet i Danmark fått opplyst at mye av dokumentmaterialet for disse aktuelle årene er gått tapt i to store branner på 1700 og 1800 -tallet ved Christiansborg Slott, der de ble oppbevart.
For mange år siden kjøpte jeg en bok som omhandler skifter i Lenvik 1706-1753 utgitt av Lenvik Bygdemuseum. Denne boken kjøpte jeg bare av den grunn at det inneholdt skifte etter Andreas Tønder. Med jevne mellomrom tar jeg den fram og leser igjennom skiftet, for å se om jeg finner noe “nytt” som kan føre meg videre i forhold til å finne Tønders opphav. En av de siste gangene jeg studerte skiftet, kom jeg over en notat som jeg ikke har tatt stor notis av tidligere, men som jeg nå ble henrykt over. I skiftet som er utført i 1750-51, finner man dette:
Utdrag fra skiftet til Fogd Andreas Tønder
“Arvingerne her i Stervboet berettede ellers at Sal. Fogden Tønder havde en anseelig Pretention paa Stifstskriveren Sr. Michel Hvid, Reisende sig af de Oursfjords fangers underholdning og vahretægt, samt deres henrettelses bekostning med videre,efter den hannem derover af Arvingerne indgivne Reigning, og som de og derhos berettede, at bemeldte Hr. Stiftskriver Hvid, samme deres Prætention negter og modsiger, saa han intet deraf vil finde sig godvillig at godtgjøre og betale, altsaa kan man nu ikke tage det boet til Indtægt som en vis Giæld, men skulle noget deraf formodentlig blive at faa, da meente Arvingerene, at det ikke skede uden ved Prosess; hvilket vilde have en lang udseende, hvor efter man nu ikke længere kan oppholde dette Stervboets Skifte og Deeling, heldst for Sr. D.Tønders skyld, som mest haster med Skiftets til endebringelse formedelst hans forehavende bort reise igjen til Kiøbenhavn, men ifald Arvingerene formeente Fordring paa Sr. Hvid kunde med tiiden enten alt eller noget deraf indhæntes, da bliver det til deeling i mellem Arvingerne.”
Disse opplysninger om regningen som arvingene forteller om, til Stiftskriver Hvid fra Fogd Tønder, er med på å forsterke teorien om at Birte og Benjamin har avgått med døden på Vang eller på Sandholmen i Lenvikfjorden. Det opplyses også at fogden har hatt alle kostnader med henrettelsen, nok et bevis for at de har vært i hans varetekt til siste stund. Gården Vang er på denne tiden i Fogd Andreas Tønder’s private eie, kjøpt fra kongen i 1736. Hvorfor Hvid nekter å betale, nevnes ikke, men fra lignende saker rundt om i landet, vet man at utgiftene til fanger, og spesielt de som var dødsdømte ofte var til stor ergrelse for den som satt og betalte på dem. Det var nærmest aldri at de fikk disse pengene igjen, blant annet fordi den dømte ikke hadde noen inntekt eller arv å betale med.
Fogden Tønder legger allerede i 1739 fram ønske om å ikke ha Birte og Benjamin i sin varetekt lenger. De har vært i arrest hos han siden de blir hentet tilbake fra Torne i Sverige i 1736. Han sier han ikke har noe egnet sted til å holde Birte og Benjamin, og ønsker at Michel Hvid skal overta. Noe Hvid ikke ønsker, men sier han skal betale for det de trenger til vaktholdet. Til informasjon så bodde Stiftskriver Hvid på Mjøsnes i Nordland på denne tiden.
Avstand fra Fogdegården til Sandholmen, og avstand fra Fogdegården til Ryøya lengst unna. Det hadde tatt ca. en dag med båt til Ryøya, og ca. 1 time til Sandholmen.
Det man også må tenke på i alt dette, er at det er kun i Andreas Tønder’s tid at det er Fogdegård på Vang. Verken før eller senere. Så om disse levningene tilhører 1700-tallet, uavhengig hva DNA-prøvene vil vise i forhold til etterlevende slektninger, så er det kun årene fra 1713 til 1743 det vil være sannsynlig at det er gjort en henrettelse på Sandholmen i Lenvik. Og da må man som skjelettene nå forteller, ta med i betraktning at det skal gjelde en dobbelhenrettelse, slekt-skap som viser forenelig med søster og bror, alder ved død, og som i dette tilfellet, at kvinnen skal være eldre enn mannen.
Flere svar
Så kommer endelig noen svar som kan føre meg videre.
– DNA-prøvene viser at mannen og kvinnen er nært beslektet, så mye at det er forenlig med søster og bror!
– Mannens alder er anslått til å være mellom 20-29 ved dødstidspunkt. Høyden hans er beregnet til ca 172 cm pluss/minus, (Benjamin skal ha vært ca. 25 år når han blir avrettet).
– Kvinnens alder settes til å være mellom 25-34 år, (Birte skal ha vært ca. 32 år når hun blir avrettet). Hun er drøye 150 cm, og spedbygd.
Det er stor sannsynlighet for at kvinnen er halshugget, – at hodet og de fem øverste halsvirvler er borte, stemmer godt overens med det. Mannen har ingen synlig dødsårsak.
Siden levningene ikke viser alle spor etter dødsstraffen som vi vet Birte og Benjamin fikk stadfestet, er jeg fortsatt i tvil om det kan være dem. Et annet søskenpar som jeg var innom for over to år siden, dukker igjen opp i “systemet” og jeg begynner å søke etter svar. Kilden (en masteroppgave) som kort nevner dette søskenparet ligger lett tilgjengelig på nett, og sier at de var fra Senja, og skal ha blitt avrettet i 1730. Bare elleve år før Birte og Benjamin. Jeg må dypdykke i arkivmaterialet for å finne ut mer. Jeg klarer raskt å oppklare at disse ikke var fra Senja, men fra Senja fogderi. Det er fogden Andreas Tønder som fører saken mot dem. Søskenparet tilhørte gården Dybingen i Sand Tinglag (nå Sandsøya, i Bjarkøy kommune). De ble dømt for å ha begått blodskam, de fikk et barn i dølgsmål, og drepte det like etter fødsel. Og etter mange timer med leting gjennom rettsprotokollene og god hjelp fra Sørnes med transkribering, har jeg så langt funnet ut at ingen avhør sier at disse noen gang var på Senja. Når Cristenze Joensdatter får sin dødsdom 22. juni 1730, er broren Joen Joensen nylig avgått med døden i arrest, så nylig at han enda ikke er gravlagt. I 1730 er Christenze 38-39 år, og broren Joen er 36-37 år. Denne alder stemmer ikke overens med levningene fra Sandholmen, så da anser jeg det som usannsynlig at det kan være disse som ble gravlagt der.
Siden jeg nå kan utelukke også dette søskenparet, så jobber jeg videre ut fra at dette faktisk er Birte og Benjamin.
Vi vet at Birte og Benjamin ble pågrepet i Aursfjorden, og ført tilbake til Vang fredag 28. april 1741. I justisprotokollen refereres det til et vårting som skal ha blitt avholdt lørdag 10. juni. Jeg har som tidligere nevnt, funnet bekreftelse på et ekstraordinært lagting som blir holdt på Vang torsdag 25. mai 1741.
Men ble de avrettet noen av disse dagene? Jeg finner det merkelig at det ikke er noen nedskrevne notater på denne henrettelsen. Og det er heller ikke meg bekjent noen muntlige tradisjoner som nevner noe fra den dagen øksa skulle ha falt. Jeg har nå blitt opplyst om at en henrettelse kunne finne sted uten at det trenger være i forbindelse med et ting. Den kunne skje hvilken som helst dag, selv om søndager ser ut til å være et unntak. Dette er nok blant annet på grunn av at presten er en av de embedsmenn som må være tilstede for å bevitne en henrettelse, og denne dagen var han vanligvis opptatt med gudstjenester, i tillegg til at dagen var hviledag og hellig.
Manne-skjelettet fra Sandholmen. Foto Lars Uhlin-Hansen
Jeg har tenkt på om Benjamin er død før henrettelsen skal finne sted. Kan han har tatt sitt eget liv? Noe som jeg får bekreftet fra Torgrim Sørnes, slettes ikke var uvanlig for dødsdømte. I beste fall, om man kan si det sånn, har han avgått ved døden på grunn av f.eks. sykdom. At kroppen hans ikke bærer spor etter noen øksehugg, og at stort sett alle bein er tilstede, viser at han trolig aldri har vært hugget i, og lite sannsynlig lagt på steile. Det kan også forklare hvorfor det fantes spor etter noe man tror kan ha vært kistebunn under levningene da de ble tatt opp fra Sandholmen i 1946.
Det ville være ulogisk å fjerne hånd og hode dersom fangen var død av andre årsaker. Dette kostet mye penger, og det er veldig tvilsomt om noen ville påta seg kostnadene i et slikt tilfelle. Dersom hele straffen hadde vært utført på en av fangene hadde det havnet på ca. 23 riksdaler, og i dette tilfellet det dobbelte siden det var to mennesker som skulle avrettes. I tillegg har det vært utgifter med skafottet, kost og losji, skyss til skarpretteren m.m.
Det var ikke vanlig at mordere ble gravlagt i kister, spesielt ikke om kroppene skulle på steile etter henrettelsen, da lå de som regel til de falt ned av seg selv. Det som likevel var vanlig, var at de som døde før dødsdommen ble utført, ble gravlagt på det som skulle være retterstedet. Om Benjamin er død før øksa faller, er det mer naturlig å tenke seg at kroppen hans er blitt nedlagt i kiste, både av praktiske grunner og skjønn, i dette tilfellet måtte liket bli fraktet i båt fra Vang til Sandholmen. Man må også ta i betraktning at det kan ha skjedd en tid før alt var klart for avrettingen, og da er muligens Birte enda i live.
Kvinne-skjelettet fra Sandholmen. Foto Lars Uhlin-Hansen
Så kommer jo spørsmålet om Birte. Hvorfor er det bare hode som er borte? Dersom hun levde til denne dag, og døden kom i form av et øksehugg, hvorfor slapp hun da unna resten av sin dom? Høyre hånd skulle avhugges, så hodet, og så høyre hånd på stake, samme vei med hodet, og så skulle kroppen legges på et vannrett hjul til spott og spe. Siden hodet og de fem øverste halsvirvlene er borte, men nesten alle andre bein er funnet,(de små bein som mangler tror man ikke ble funnet på Sandholmen i 1946) tyder sterkt på at heller ikke hun ble lagt på steile. Kan det være at hun også har vært død før henrettelsen, men at de likevel har hugget hennes hode for å kunne “vise til noe” i denne saken som tok ca. åtte år, og flere rømninger. Siste rømning skjer høsten 1740, de blir borte hele vinteren, og hentet tilbake til Vang av fogdens menn 28. april 1741, og så forsvinner de ut av historien.
At dødsdommen ikke er blitt utført slik den skulle kan ha andre årsaker også. Kanskje en etisk grunn, som at de har vist barmhjertighet inn mot siste stund. Eller har det vært årsaker som kostnadsbesparelse. Eller av uforutsette hendelser, f.eks. at skarpretteren har manglet de nødvendige redskaper/materialer for å få utført hele dommen. Det har ifølge Sørnes hendt før. Henrettelsen kan ha blitt framskyndet, kanskje på grunn av Benjamin. Eller at “de” bare ville bli ferdig med den før fangene får en sjanse til å rømme igjen. Fogd Tønder har hatt store utgifter med å lete etter, og etterlyse fangene denne vinteren, det kan vi lese av stevningen til Karen Andersdatter og hennes tre sønner av oktober 1741. Hele 30 riksdaler blir boten på. Og som de ser ut til å fortsatt betale på lenge etter Fogd Tønders død. Kanskje har Tønder tatt avgjørelsen med å krympe kostnadene i forbindelse med henrettelsen slik at han ikke får enda flere private utlegg på disse.
Dette er mine tanker om det, for å prøve å forstå hva som har skjedd.
Fengselsjern blir etterspurt
Jeg har funnet fram til notatet der fengsels-jernet blir etterspurt av Michel Hvid, året 1744, og fått hjelp til å tyde det. Det står som følgende:
Baronens Ombudsmand tilspurde derpaa Lensmanden hvor de fengsels jern er afbleven, som var brugt til de grove morder Fanger af Malangen, som blev rettet 1741.
Derpaa han svarede, at da de blev først til Retter Stedet, blev jernet af dem taget paa Fogde Gaarden. Men var ingen Haand kløer paa dem.”
Her står det at jernet ble tatt av Birte og Benjamin på Fogdegården, før de blir ført til retterstedet. Det kan tyde på at henrettelsen ikke fant sted på selve Vang. Det man også leser ut av dette, er at de ikke har hatt håndjern på seg. Noe som man også kan lese av tidligere års avhør også ser ut til å ha vært et problem, og de som skulle holde vakt over fangene har lagt til grunn for at de ikke har turt å møte opp til sin vakt. – Da fangene var løse på hender, og kunne bruke både kniv og øks. At de ikke hadde håndjern på har nok vært med på å gjøre det enklere for Birte og Benjamin å rømme de gangene de gjorde det.
Det at jernet blir tatt av dem allerede på Fogdegården kan være for at det utvilsomt er lettere å få dem i båten som skal ta dem med til Sandholmen og på land igjen, uten jern på føttene. Det som jeg legger mest vekt på i denne opplysningen, er at slik det er skrevet, ser det ut til at både Birte og Benjamin er i live når jernet blir tatt av dem. Så må mine tanker om at Benjamin er død før selve henrettelsen forkastes, eller kan det være en feilsitering av lensmannen? Kan Benjamin ha rukket å ta sitt eget liv fra den tiden jernet blir tatt av han, og før de er framme på skafottet på Sandholmen? Eller kan det være at jernet blir avtatt på fogdegården fordi de allerede er avgått med døden, og ikke lenger utgjør en risiko? Slike tanker er som sagt vanskelig å ikke tenke, men når jeg nå vet at mannen som ble funnet i graven på Sandholmen ikke bærer preg av å ha blitt halshugget, og hodet hans aldri stått på stake, i tillegg til at kvinnens kropp heller ikke viser alle de spor etter dødsdommen som den skulle dersom dette er Birte, så kommer jeg ikke fra.
Slik kan fotjernet ha sett ut, som Birte og Benjamin hadde på seg.
“Sr Hvid tilspurde Peer Jachobsen Sand og Jens Jens. Sommersætte, og Erich Olsen Tviervigen, om hand iche haftte levert dem fengselsjern paa Reisen til laugtinget til Beenjamen at bruge i fald hand ved laugtinget skulle blive dømt til fengsel. Saa og om de iche brugte dem til ham paa hiemreisen fra laugtinget.Derpaa de svarede, at dennem var levert En bolt til at have paa fødderne med et hengelaas der for.” Bilde lånt fra Justismuseet.
Sykdom
I undersøkelsen av levningene som Professor i rettsmedisin og patologi, Lars Uhlin-Hansen ved UiT har hatt hovedansvaret for, har også paleo-patolog Tanja Karlsen vært innkoblet. Hun har funnet ut at skjelettet til kvinnen som ble funnet på Sandholmen har hatt betydelig grad av artrose, altså slitasjegikt, tross sin relativt unge alder. Hun har også hatt noe som heter kyfose, en krumming i øverste del av ryggen. Dette kan skyldes flere forskjellige omstendigheter, som f.eks. sykdom, eller hardt fysisk arbeid.
Jeg har lest meg til at Inaktivitet også er en faktor som kan forårsake kyfose, og som jeg tenker, – om dette er Birte, så må man regne med at hun store deler av sine ca. åtte år i arrest (når man ser bort fra rømningene), ikke har hatt store muligheter for å røre på seg. Jeg kan bare tenke meg hvor mye den tynne spede kroppen har frosset all denne tid, og hvor vanskelig det har vært å bevege seg på et normalt vis med jern på føttene. Foruten rømningen til Torne, så har de også måtte holde seg i skjul all den tid de var borte, – så noe normal rørelse i kroppen har hun nok heller ikke hatt denne tiden. Kanskje er det Birte’s helse som er grunnen til at Erik Olsen, bror av Birte’s myrdede ektemann Jens, i 1739 sier han gjerne så det ble vederfaret dem all mulig mildhet fra Hans Kongelige Majestet.
Mannens skjellet har små antydninger til slitasjegikt, og viser at han på et tidspunkt har slått seg i låret. Denne skaden har jeg spurt patolog Lars Uhlin-Hansen om, og han sier det ikke er noe gjennomgående brudd, så vanskelig å si hva den skyldes.
21. oktober 2019 blir levningene nedsatt for andre gang på Kvil 1, Geitryggen, Senja kommune.
Ved graven på Geitryggen 21.Oktober 2019. Foto Linda Johnsen
Levningene som ble funnet på Sandholmen i 1946, blir gravlagt for tredje gang. Denne gangen i hver sin lille kiste. Foto Linda Johnsen.
Jeg jobber fortsatt med å finne bekreftelser på hva som har skjedd den siste tiden i Birte og Benjamins liv. For meg betyr det mye, det å få de siste bitene på plass i en så tragisk historie som har levd med meg over så mange år. Uavhengig av om de siste prøvene kommer tilbake positive for vår del, så ønsker jeg å finne ut så mye som mulig om hvorfor henrettelsen ikke ser ut til å ha blitt utført slik den var stadfestet. Det dukker hele tiden opp nye små spor som kan si noe om dette, men å få det hele bildet er som å legge et puslespill, og det tar tid.
Tilbake på sitt siste hvilested 21.oktober 2019. Foto Linda Juanette Lande
Jeg vil rette mange tusen takk til Torgrim Sørnes som har vært en fantastisk støtte og hjelp for meg i dette, men all sin erfaring innenfor emnet og mye transkribering. Hadde aldri klart det uten deg 🙏
Og tusen takk til min gode venninne Linda Grethe, som holder ut med meg og alle mine tanker i denne saken, og som også laget den nydelige kransen som vi kunne legge den på graven 21. oktober 2019.
Ny artikkel kommer 🤗
Denne artikkelen var første gang publisert i 2019.
Til deg som tåler å høre litt mørk historie fra gamle dager, er dette en podkast jeg vil anbefale på det varmeste.
Både Torgrim og Kyrre er fantastisk gode programledere, og med strikkinga på fanget følger jeg i spenning med når de forteller om det ene drapet etter det andre. Føler jeg lærer noe nytt fra hver episode 😄
Torgrim Sørnes har gitt ut flere bøker om henrettelser i Norge. Jeg har også hatt æren av å jobbe sammen med han på en bestemt sak. Hvem vet, kanskje den en dag også blir en episode i Henrettelsespodden 😉
Dette hendte meg på begynnelsen av 2000-tallet da jeg var en flittig gjest ved Lenvik folkebibliotek. Jeg var på leting etter bøker som inneholdt emner om forskjellige fuglearter, siden vi på denne tiden var i full gang med å starte opp fuglepark hjemme på gården vår. Jeg hadde funnet en del stoff, og gikk nå bare litt omkring mellom reolene for å se om det var noe mer som var av interesse .
Da jeg rundet hjørnet på en av bokreolene, så jeg rett på en bok som sto øverst oppe på en av hyllene. Det sto flere bøker der, men det er denne ene som jeg “ser”. Jeg bort til den og tar den ned fra hyllen. “Min øy i havet” het den, og var skrevet av Kjell Fjørtoft. Jeg hadde aldri hørt om denne Kjell Fjørtoft, men jeg snudde til baksiden og leste det som sto skrevet der. Boken så ut til å handle om Hekkingen, en øy ute i havgapet på nordsiden av Senja. Og Hekkingen hadde jeg hørt om, for pappa hadde flere ganger nevnt denne i forbindelse med fiskesteder som de brukte å være ved. Mer enn dette visste jeg ikke, men det var noe med denne boken, og da jeg dro hjem fra biblioteket den dagen, så hadde jeg også boken “Min øy i havet” med meg.
Da jeg senere fikk tid til å sette meg ned og lese i boken, tok det ikke lang tid før jeg fikk meg et lite sjokk. For i boken dukket det opp et navn som jeg hadde mye kjennskap til, – det tilhørte min 6.tippoldefar, Fogd over Senjen og Troms, Andreas Tønder. I boken sto det at Andreas Tønder hadde eid Hekkingen i en periode før han gav den videre til sin sønnedatter (barnebarn) da hun giftet seg.
Dette var helt nye og overraskende opplysninger for meg, og også for min søster, som var den som hadde drevet med slektsgranskning, og var den som hadde vekket min interesse for denne mannen mange år tidligere. Dette var for meg, en så merkelig måte å få vite mer om min forfar og slekten på, at jeg velger å se på det som et utrolig sammentreff. Jeg tror det var meningen at jeg skulle finne den boken…
Husene på Hekkingen
Her er enda et slikt merkelig sammentreff når det gjaldt å finne opplysninger om min forfader.
For en god del år siden gikk det på tv en serie som het “Solens sønn og Månens datter”. Den var filmet her i Nord-Norge, og handlet om en ung kvinne ved navn Birte Olsdatter fra Aursfjord, som sammen med sin kjæreste, drepte mannen sin Jens Olsen (det var i virkeligheten hennes bror Benjamin som hjalp til med drapet), og prøvde å skjule mordet. Dette var en film som engasjerte meg veldig. Jeg var sint og frustrert over Birtes skjebne, og selv om hun drepte sin mann, så følte jeg at ingen tok hensyn til alt hun måtte tåle fra denne tyrannen. For å ikke snakke om den rettergangen som hun hadde fått. Hadde jeg hatt den presten foran meg, så hadde jeg nok ikke vært så grei å ha med å gjøre.
Da jeg en gang på begynnelsen av 2000-tallet fikk internett, surfet jeg ganske mye både etter det ene og det andre. En dag fikk jeg det for meg at jeg skulle lete etter litt stoff om Birte Olsdatter, som er hovedpersonen i denne tv-serien, og jeg kom inn på en side om Kjervik-mordet, der hele historien var skrevet ned. Da jeg hadde lest en del av historien, kom jeg til noen som fikk hjertet til å slå kolbøtte og hårene i nakken til å reise seg. For gjett hvem som var fogd, – jo det var selvfølgelig “min” Andreas Tønder!
Han hadde hatt veldig mye med Birte å gjøre, og jeg kunne lese videre at hun hadde sittet på hans gård på Vang i flere år før straffen ble fullbyrdet. Dette var helt nye og uventede opplysninger for meg, Andreas Tønder var ikke nevnt med et ord i filmatiseringen av “Solens sønn og Månens datter”, og jeg kan mildt sagt si at jeg ble både sint og sjokkert. Dette hadde jeg ikke ventet meg, og skuffelsen var dermed stor – at den av mine forfedre som jeg var så stolt av, (han er beskrevet som en godhjertet fogd) hadde hatt innvirkning på Birte Olsdatters skjebne. Etter hvert som tiden har gått, og jeg forstår mer av rettssystemet på denne tiden, vet jeg nå at det ikke var Fogd Tønder alene som bestemte hva som skulle skje med Birte og Benjamin. Og, de var tross alt, mordere.
Etter at sjokket hadde lagt seg, og jeg hadde fått tenkt litt over saken, følte jeg at dette var noe som jeg skulle vite. Kanskje var det derfor Birtes historie rørte så ved meg allerede som 18-åring. Det er som om disse bitene skal på plass i et puslespill. Men hvordan det kommer til å se ut… ja det er det bare tiden som kan vise.
Fritt etter min utgivelse i 2007 “Det er mer mellom himmel og jord”.
Birte og Benjamin ble dømt til døden ved halshugging. Historien har i masser av år blitt fortalt slik at dette skjedde på Ryøya i Troms i 1742.
Nye opplysninger som jeg har bidratt med å oppklare har nå vist at dette ikke stemmer. Levningene etter Birte og Benjamin ble funnet på Sandholmen i Lenvikfjorden i 1946, ca. 1 times rotur unna fogdegården til min forfar Andreas Tønder. Jeg ser nå hvorfor jeg fikk alle disse inputene opp gjennom årene, både min genuine interesse for min forfader, og for Birtes skjebne. Tross i at mye er oppklart, føler jeg ikke at jeg er ferdig med denne saken enda 🤗
Har lyst til å vise denne filmen av bildet “The Light” av Akiane.
Ingen tvil om at hun har et utrolig talent, og bildet er fantastisk vakkert. Ikke så lett å forklare, og kanskje ikke så lett å forstå, men lyset som hun maler her, har jeg sett før. Når jeg har hjulpet energier videre, over til den andre siden.
Akiane hevder å få sine visjoner fra Gud og Jesus, og selv om jeg ikke tror på noen religion, så tror jeg på at det er “noe” der ute. Noen sier man skaper sin egen himmel, og den kan jeg følge.
Akiane hevder å ha vært i himmelen, hun skal ha vært fysisk borte i flere timer. Hun sier at hun var alt og overalt, i alt. Jeg kan relatere til dette, for det var slik jeg følte det på min reise tilbake til et annet liv, selv om min fysiske kropp ikke dro noe sted.
Noe å tenke på, – Akiane uttaler dette, sakset fra wikipedia, og oversatt til norsk;
Religiøs kunst med skulpturer, relieffer og malerier i en av sogneskolene jeg gikk på, påvirket i stor grad min senere tiltrekning til legendariske skikkelser. For første gang fikk jeg møte verdens syn på hva guddommelighet skulle være, men innerst inne følte jeg at jeg oppfattet alt i en mye bredere og dypere forstand. Det virket for meg som om de fleste var fullstendig uvitende om andre virkeligheter, eller at de virkelighetene de oppfattet kun ble sett fra en veldig snever vinkel.
Tenkte jeg skulle skrive et lite innlegg om bibelen, siden jeg kommer til å nevne den i noen av mine framtidige innlegg. Jeg betegner meg ikke som en religiøs person av noe slag. Jeg tror på veldig mye, også på forskning og vitenskap. Dette er mine tanker og meninger. Jeg stiller spørsmål, – spørsmål som for meg er både spennende og viktig å forsøke å finne svar på og som for meg kan være forenelig med min tro.
Noen av tekstene i bibelen er faktisk ganske interessante å “forske” på. Og for meg med min medfødte evne og interesse for den “andre siden”, blir det ganske naturlig at jeg også havner i en form for konflikt med en del av det som er skrevet i denne.
Blant annet på grunn av tekster som dette;
“Ingen må drive med besvergelser, spørre gjenferd og spådomsånder til råds eller søke råd hos de døde. For alle som gjør slikt har Herren avsky for, og det er på grunn av slik styggedom Herren din Gud driver folkene bort fra deg.” 5Mosebok 18.11
“De levende vet at de skal dø, men de døde vet slett ingenting. De får ikke lenger noen lønn, for minnet om dem er glemt.” Fork.9.5
“Alt du kan gjøre med din hånd, skal du gjøre etter beste evne. For i dødsriket, som du går til er det verken arbeid eller plan, verken kunnskap eller visdom.” Fork.9.10
Moses med lovens tavler (1624) av Guido Reni. Bilde fra Wikipedia.
Jeg har selvfølgelig vært i mer enn en interessant diskusjon opp gjennom årene, med hardbarka kristne om mye av det som står i bibelen. Meningen deres om at det er djevelen selv man er i kontakt med om man sier man har hatt en opplevelse som betegnes som paranormal. Denne skal lure menneskene. Uansett hva jeg prøver å si om den saken, så er det han som skal lure og lede oss vekk.
Diskusjoner med JV har til tider vært morsomme, og da jeg tidligere orket å bruke tid på dørstokken med dem, så ønsket de å komme tilbake for å snakke mer. Jeg vet disse menneskene aldri kommer til å forstå noe av det jeg snakker om, de er altfor dypt inne i sine tekster til å prøve. Men det må være veldig behagelig, det å finne trøst eller mening i en tekst. Å bare godta at det står skrevet, og sånn er det.
Likevel så skjønner ikke hvordan noen i dag kan tro at verden/jorden ikke er mer enn ca. 6000 år gammel, og når jeg blant annet spør hvordan de forklarer dinosaurene som skal ha hersket på jorden før menneskene (eller hvem som skapte disse), og det i ca. 200 millioner år før de dør ut for ca. 65 millioner år siden, – så er svaret at de er falsk, de har aldri levd. Igjen blir vi lurt.
Så da har vel heller ikke alle de andre raser av homo-arter vært her, som neandertalerne som skal ha levd fra ca. 450 000 år – 28 000 år siden. Det eldste funnet som til nå er funnet av et fortidsmenneske er datert 1,4 million år gammelt, og ble funnet i Spania. Det moderne mennesket har så langt en fartstid på ca. 300 000 år.
Blant annet Svaneøgler, levde på Svalbard for ca. 147 millioner år siden. (Bilde lånt fra forskning.no Bilde: Roberts, m.fl, PeerJ, Esther van Hulsen).
Selv er jeg døpt og konfirmert, og har også vært gift, som kristen. Jeg går i kirken ved anledninger som dåp, konfirmasjon og begravelser, men det er fordi det er tradisjon, og skaper en fin ramme rundt slike hendelser. Spesielt om kirken er av litt årgang blir jeg veldig andektig, og jeg kan godt bli rørt til tårer av en salme. Jeg kan “be” når jeg har det tungt, men for meg er gud noe annet enn bare en “han” der oppe. For meg er gud altet, den store gode kraften der jeg tror at alles sjeler har sin opprinnelse fra. Jeg har ikke noe ansikt eller personifisering på det jeg betegner som Gud.
Jeg har siden min ungdomstid alltid lurt på dette med Gud og Jesus, og for meg hørtes bibelen mer ut som en eventyrbok enn noe man skulle sette sin lit til i gleder og sorger. Det var for mange løse tråder. Og ettersom jeg vokste til, og så at disse trådene var enda mer løse enn jeg gjorde i min ungdom, begynte jeg å lese det jeg kom over av teorier, hypoteser og fakta, om det som står skrevet i bibelen. Heldigvis ser jeg at det når endelig begynner å bli bekreftelser fra bibel-arkeologer/forskere på mye av det som jeg har stilt spørsmål ved, og det føles godt.
I Nye testamente leser man om Jesus, og blir lært at han døde på korset for menneskeheten skyld og synd. Jeg tror at Jesus var en virkelig person, men ikke at han var sønn av (en) Gud slik han blir framstilt gjennom den kristne tro. Han kunne nok snakke for seg, kanskje er det en mulighet for at han kunne heale/ helbrede slik det også finnes noen mennesker som kan i dag, eller han bare var en elskelig person som fikk andre til å føle seg bra. Her er det mye rom for å tenke på hvem han var som menneske. At hans virke bare varte i ca. tre år, og at det ikke finnes nedtegnelser om han fra den tiden han faktisk levde, finner jeg noe merkelig. Han skal visstnok også ha vært av kongelig ætt, som går helt tilbake til Adam. Det står vel ikke noen steder i bibelen(?) at Jesus er sønn av Gud, men at han var sønn av Josef. Og flere søsken hadde han også, ja hele 5 brødre og et ukjent antall søstre, som ikke er navngitt. Jeg lærte ikke noe av dette på barne- og ungdomsskolen.
Min bibel som kom i mitt eie da jeg giftet meg, har ofte blitt slått opp i de senere år. Bibelen ble ikke skrevet som et samlet bokverk, men består av 66-73 små bøker /skrifter, GT og NT.
Når det kommer til det Gamle testamente er det trolig verdens mest redigerte verk, og de fem Mosebøkene har vært igjennom en uhyre komplisert skrivefusjons- og redigeringsprosess i de 400 årene fra ca. 850-450 f.Kr. Et av spørsmålene man kan stille seg, hvorfor finnes det to forskjellige skapelsesberetninger i en og samme bok, og som skal være skrevet av samme mann?
Men så var det vel ikke engang Moses som skrev disse bøkene, da han skal ha levd flere århundrer før de ble skrevet. For min del så er det GT som er mest givende å ta for seg, her ligger det mye spennende informasjon som både kan sjokkere og oppklare en hel del om begynnelsen på mennesket slik vi kjenner det i dag.
Er det mulighet for at sannheten er en ganske annen enn den vi har lært i vår barnetro, eller i alle fall svært omskrevet og at den kanskje ikke lenger tjener sitt formål den en gang var skrevet for?
Jeg fascineres av at så mange fortsatt tolker bibelen bokstavelig, uten å stille de spørsmålene som kanskje kan gi de svarene på det som er så grunnleggende i denne troen som mange av oss er vokst opp med. Den er vel ingen spådomsbok som kan forutsi framtiden flere tusen år. Jeg ser bibelen som en form for historiebok, som dersom man leser “mellom linjene”, kan finne mye spennende informasjon om blant annet vår opprinnelse og eksistens. Men jeg er ikke på langt nær ferdig med å tolke og studere denne for min egen del enda.
Bibel-arkeologer hevder at Det gamle testamentets opphav stammer fra den sumeriske kulturen, også kalt “sivilisasjonens vugge”. Dette kommer jeg tilbake til 😊
En dag for mange, mange år siden, var det en dame med navn Guri. Hun var en fin dame, av den sorten som kledde seg pent og som ofte gikk i høyhælte sko. En dag måtte Guri gå et ærend til noen andre i bygda for å låne seg brød. Da hun var på vei hjem, tok hun en snarvei og gikk over fjæra som på dette angivelige stedet hadde leire. Men da Guri møtte på leira, ønsket hun ikke å skitne til de pene skoene slik at de ble ødelagt. Så hun la brødene ned på leira for å kunne trå på dem, og dermed komme seg hel og ren over.
Ifølge sagnet skulle hun ikke ha gjort dette. Høyrer makter likte ikke hva de så, – at hun brukte maten til å trå på slik at hun ikke skulle få ødelagt skoene sine. Så straffen ble at leira åpnet seg, og Guri sank ned i den, sammen med brødene, – maten som hun ikke viste takknemmelighet over. Stedet heter Guribogen, men blir på folkemunne kalt Gurrabogen.
Mamma forteller at selv i sin barndom var de livredde når de måtte forbi her på kveldene, og oftest ble de fulgt forbi stedet av de som var større og tøffere. Siden stort sett alle sagn og legender har sitt utgangspunkt i noe som faktisk har skjedd, så lurer jeg selvfølgelig på, finnes det noen bevis for at denne Guri har eksistert? Og om hun gjorde det, var hun bare veldig uheldig at hun trådde et sted med synkeleire, og dermed ble historien til? Noen ganger skulle jeg ønske det fantes en faktabok om slik sagn…
Guri-bogen.
Jeg har prøvd å finne ut om det kan ha vært noe i dette sagnet, har denne Guri virkelig eksistert? Jeg har ikke klart å finne noen med dette navnet som skal ha forulykket i dette området, enda. Men, jeg har fått opplyst at det tidligere har vært hus rett ved siden av dette stedet. Så det er ikke usannsynlig at noen har gått over leira for å korte ned veien. Jeg skal lete videre 😊
Bildet ovenfor er et gammelt flyfoto som viser at det har ligget en gård rett ved leira der Guri skal ha omkommet. Den eksisterer ikke i dag, men er en gammel gård, så her har det nok vært folk og hus lenge.
De fleste av oss kjenner til Leonardo Da Vinci sitt bilde av Den vitruviske mann. Leonardo skal ha laget dette bildet på bakgrunn av verket til en mann med navn Vitruvius, som levde flere hundre år før han selv.
Vitruvius var en romersk arkitekt og ingeniør som levde ca. 80-70 f. kr. Han kom opp med ideen om at alle bygninger skulle ha tre attributter, firmitas, utilitas og venustas (styrke, nytte og skjønnhet). Prinsippene ble senere bredt tatt i bruk i romersk arkitektur.
Vitruvius, arkitekten, sier i sitt arkitektoniske verk om arkitekturen at målene til menneskekroppen fra naturen side er fordelt som følger: 4 fingre utgjør en hånd og 4 hender utgjør 1 fot, 6 hender utgjør 1 alen, 4 alen utgjør høyden av et menneske, Og 4 alen utgjør et skritt og 24 hender utgjør et menneske. Og disse målene bruker han i bygningene sine. Hvis du sprer bena dine så mye at høyden din blir 1/14 mindre og hever armene dine inntil langfingrene dine når så høyt som issen vet du at midtpunktet mellom de utspredte lemmene vil ligge i navlen og at bena dine og gulvet danner en likesidet trekant.
Jeg er stor fan av Leonardo da Vinci 🙂 Her har jeg puslet den vitruviske mann som Leonardo tegnet ca. 1490.
Teksten under bildet:
Lengden av de utstrakte armene til et menneske er lik høyden. Avstanden fra hårfestet til nederst på haken utgjør en tidel av menneskets høyde. Fra nederst på haken til issen utgjør avstanden en åttedel av høyden. Fra øverst på brystet til issen er det en sjettedel. Strekket fra øverst på brystet til hårfestet utgjør en sjudel av hele mennesket. Strekket fra brystvortene til issen utgjør en firedel. Bare skulderbredden utgjør en firedel. Fra albuen til de ytterste fingerspissene utgjør en femdel av, og fra hele albuen til vinkelen i armhulen er det en åttedel. Hele hånden vil være en tidel av mennesket. Begynnelsen av kjønnsorganene markerer menneskets midtpunkt. Fra under kneet til begynnelsen av kjønnsorganene vil være en firedel. Avstanden fra nederst på haken til nesen og fra hårfestet til øyenbrynene er den samme, og i likhet med øret, en tredel av ansiktet.
Komposisjonene av Den vitruviske mann, sånn som den er tegnet av Leonardo da Vinci, er basert bare på teksten fra Vitruvius om dimensjonene av menneskekroppen, og som har vist seg å være veldig korrekte når man tar hensyn til han forenklet litt ved å avrunde til små heltall.
Spennende, og fascinerende hvor flinke mennesker kan være på sine områder 🙂
