Birte og Benjamin – Kjervikmordet i Malangen

Om noen skulle ønske å bruke opplysninger fra denne saken, send meg en forespørsel.

For 290 år siden skjedde det et drap i Kjervika i Malangen.  

For 282 år siden måtte to mennesker bøte med livet for denne ugjerningen.

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Aursfjordgården, her trådde Birte og Benjamin sine barneføtter.
Foto: Maria Jørgensen

De fleste gjengivelser av historien om Birte Olsdatter og hennes bror Benjamin, sier at de skal ha blitt halshugget på Ryøya i Troms i 1742.

Men stemmer virkelig dette? 

For flere år siden kom jeg over en masteroppgave skrevet av Marte Solum Strand, der hun fremlegger nye beviser og en hypotese om at dette skal ha skjedd på Vang, Lysnes på Senja, allerede året 1741.

Ut fra det jeg allerede hadde lest og funnet ut angående dette hørtes dette mye mer riktig ut enn at fangene skulle ha vært brakt til Ryøya for fullbyrdelse av straffen.  Hittil er det ikke funnet noen notater på hvor henrettelsen av Birte og Benjamin skal ha funnet sted.

Bakgrunnen for min interesse i denne saken, startet i 1993 da jeg så NRKs tv-serie ‘Solens sønn og månens datter’, for første gang.  Birtes skjebne gjorde meg opprørt, og jeg følte det var mye som ikke ble tatt hensyn til.  Da jeg noen år etterpå oppdager at min 6-tippoldefar var fogden som hadde alt å gjøre med denne saken, (noe som ikke var nevnt med et ord i filmatiseringen) ble min frustrasjon bare større. Jeg har siden den gang gjort meg mange tanker om denne spesielle saken som trakk så i langdrag, og som må ha innvirket på mange liv.

Kjervika.
Her i dette området skal Birte ha levd det korte ekteskapet sammen med
ektemannen Jens Olsen.
Foto: Maria Jørgensen

Historien om Birte-saken er i korte trekk dette:

Jens Olsen ble meldt savnet tirsdag 9. juni 1733.  Samtidig brant husene på gården hans ned.  Far til Jens, krevde at konen, Birte Olsdatter, skulle forklare seg på tinget 10. juni 1733.  Jens døde kropp fløt opp i fjæra i slutten av juli.  Da Birte og Benjamin fikk høre dette, rømte de til skogs.  Denne flukten gjorde dem mistenkte for mordet på Birtes ektemann. Benjamin dro senere for å unnskylde seg til sorenskriver Rosenfeldt. Birte var på flukt helt til onsdag 28. oktober 1733 da hun etter fogdens ordre ble pågrepet og ført til fogdegården på Vang.  Birte tilstod drapet, og hun ble fengslet og lagt i jern.  Hun påstod at hun hadde gjort alt alene, men at Benjamin hjalp henne å senke liket på sjøen.

Birte og Benjamin klarte å rømme fire ganger på den tiden de satt i arrest. Det ble også gjort en feil i saksbehandlingen, noe som gjorde at saken til slutt måtte starte helt på nytt, og ting tok tid. Det gikk ca. åtte år fra mordet skjedde til de fikk sin straff fullbyrdet.

Lagting på Vang 21. april 1740

På spørsmål om uenigheten mellom henne og Jens forklarte hun at Jens mistenkte henne for å være utro med Erich, som var kven. Han hadde hjulpet til med vinterfisket på Aursfjordgården, mens Birte fortsatt var ugift. Jens hadde også tatt fra henne den myndigheten en kone skulle ha; hun rådet ikke over maten. Hans arrighet gjorde henne lei av livet, forklarte hun. Like før mordet skjedde, hevdet Birte at hun ikke ropte på Benjamin, men at han kom ut av stuen av seg selv. Det var ikke planlagt å drepe Jens den dagen, men ved en anledning.

Krangelen startet ved at Jens spurte hvem som skulle få hosene hun satt og strikket på. Hvem andre enn deg, hadde Birte svart, men Jens fortsatte med å si at du har vel noen andre du vil gi dem til. Birte ble så spurt hvor lenge de hadde planlagt å ta livet av Jens. Hun svarte at hun ikke hadde tenkt på det før Benjamin flyttet inn, men de planla det ikke mer enn tre dager før det skjedde. Ingen andre var til stede da drapet skjedde. Anna Maria Erichsen, som var en gammel kone som hadde tjent hos dem siden Birte dro hjem til Karen Andersdatter vinteren 1732-33, var hos en nabo. Jens far bodde for langt unna til å høre om Jens ropte, noe han ikke gjorde, ifølge Birte. Hun forklarte at hun hugget kun et hugg med øksen og at det fortsatt var liv i Jens da Benjamin hugget en gang til. Det var fortsatt liv i han etter at Benjamin hadde hugget. 

“Birte sa at samvittigheten hadde overbevist henne om at hun fortjente å dø og at hun var klar over at hun fortjente kongens og Guds vrede. Hun konstaterte at hun ikke hadde noe å unnskylde seg med. Benjamin ble spurt om han kjente til uvennskapet mellom dem, og forklarte at Birte ikke rådet over noe som helst i huset, og at han ofte tilsnakket Jens om hans uskikkelighet. Videre fortalte Benjamin at ektefellene kranglet mye. Jens nevnte ofte Erich (kvenen), og beskyldte Birte for å være utro mot ham. Benjamin var vant til kranglingen, derfor fulgte ikke spesielt med på denne krangelen. Han fikk ikke med seg at de kranglet før Birte ropte på Benjamin. Benjamin, kom du, hand vil slaa mig.

Tingets dom over Birte ble skjerpet etter den Kongelige Forordning 16.10.1697106 : Hun skulle klipes med glødende tenger fire ganger, først på stedet drapet ble begått, så to ganger på vei til retterstedet, til sist på retterstedet. Så skulle høyre hånd hugges av før hodet ble avhugget, begge deler med øks. Kroppen skulle legges på steile og hode settes på stake. 

Nemlig. At hun af Skarpretteren først med gloendes Tænger skal knebes udenfor det Stæd mordet er begaaet, dernest 3de ganger imellem gierningsstædet hvor mordet er begaaet og Retterstæden, og allersist paa Rætterstædet, derefter hendes høyre haand levendes afhugges med en øxse, saa og hofvedet iligemaade med en øxse afhugges Kropen af Natmanden henlægges på Stegle, saa og Hofvedet med haanden sættes på stage over lægemet, Andre slibrige mordiskee og u-dædigste Mennisker til Skræchelse og afskye. Og endelig hendes Blodslod at være forbrudt, halfdelen til den dræptis arvinger, og den anden halfe Deel til den dræptis herskap.

Dommen over Birte ble stående slik bygdetinget allerede hadde dømt henne på sommertinget 1739. Det ble konkludert at uten Benjamin ville ikke Birte ha angrepet sin mann. Han som kom som en fredsmegler, ble i stedet en fredsforstyrrer. Han skulle hindret Birte i å myrde Jens, ikke hjulpet henne. Dermed fikk han på lagtinget i 1740 like streng straff som Birte.

Det ble søkt om benådning og denne ble innvilget: De slapp å bli knepet med glødende tenger, for på den måten å møte døden med større verdighet.”

“Delinkventene klarte å rømme en siste gang. Mest sannsynlig oppholdt de seg hjemme i Aursfjorden, og hvorfor myndighetene drøyde så lenge med å hente dem, blir bare spekulasjoner, for eksempel i retning av kostnadsbesparelse. 28. april 1741 ble de hentet tilbake i arrest. Familien ble stevnet på grunn av at de hjalp og huset Birte og Benjamin. Dokumenter beviser at Birte og Benjamin satt som fanger på fogdegården på Vang helt til siste slutt.  10. juni 1741 ble det holdt sommerting på Vang. Rosenfeldt var syk, dermed ble tinget holdt hos fogd Andreas Tønder på Vang. Tinget er ikke ført inn i justisprotokollen, men det refereres til det i fogderegnskap fra 1741. Søsknene ble trolig henrettet 10. juni 1741 på Vang, Senja. – Marte Solum Strand

Våren 2016 kom jeg tilfeldigvis over spennende opplysninger, som også ble starten på søken etter svar.

Kan det ha være Birte og Benjamin som lå i graven som ble funnet og åpnet i 1946?

Sandholmen i Lenvik!

Fornminne: Grav, funnet av Fritjof Kildal, Bukkskinn i 1946. Vistes på overflaten ved at marken var nedsunket her. Etter antallet knokler dreide det seg om to skjelett, men bare 1 kranium ble funnet. Under skjelettene var det rester av en trekistebunn. Knoklene ble gjenbegravet ved hovedkirkegården på Bjorelvnes.

Dette er notert ned på kulturminner fra Sandholmen i Lenvik.  To skjeletter, bare et kranium funnet…

Datering for funnet er satt til etterreformatorisk tid, som er tiden fra reformasjonen i 1536 til i dag.  Et bevis for at dette må være snakk om Birte og Benjamin?  Hvem ellers kan ha blitt gravlagt på dette stedet, i uvigslet jord, på en liten holme i skipsleia tilhørende Gisundet etter 1500-tallet? Ca. 1 times roing i båt fra fogdegården Vang der Andreas Tønder hadde hatt fangene i bevaring.

Sandholmen i Lenvikfjorden.  Bildet er lånt fra ‘I Ottars rike’

Det tok nesten nøyaktig åtte år fra drapet fant sted, til dommen ble fullbyrdet. Benjamin sier at han har jobbet på fogdegården på Vang i løpet av denne tiden. Flere ting tyder på at i alle fall han, har gått ganske fritt i store deler av fangenskapet.  De klarte også å rømme fire ganger på disse årene.

Jeg har vært i kontakt med Tromsø museum, der jeg fikk oversendt disse papirene angående funnet på Sandholmen.  Veldig spennende lesning.  De bildene som nevnes i dette brevet, har jeg dessverre enda ikke klart å finne fram til.  I følge statsarkivet i Tromsø som har gått igjennom alle kilder de har mulighet til, er ikke disse å finne noe sted, så det kan dessverre tyde på at de aldri ble arkivert i noe offentlig arkiv. Jeg har likevel funnet fram til et bilde fra dette funnet, det kan man lese om litt lenger ned.

Legg merke til at lensmannen skriver i sitt brev til politimesteren i Tromsø, at “Det ene mennesket hadde vært adskillig større enn det annet.”  Følgende er sakset fra Marte Solum Strand: “Benjamin som ble beskrevet som en høy og velvoksen kar, tilstod at alt han og hans søster hadde sagt var riktig, og at han var forberedt på å møte sin død for gjerningen.“
Og i et annet avhør sier han at han er større nå enn det han var da drapet skjedde.

Også jeg har vært i kontakt med lokalbefolkning på Senja som kan fortelle meg at det stemmer at det gikk et sagn om at noen skulle vært halshugget på Sandholmen. Og i min søken etter flere svar og kilder til dette, ble jeg tipset om en artikkel som ble publisert i årbok for Lenvik 2002, der Kjell Nergård hadde skrevet om akkurat dette gravfunnet på Sandholmen. Der fremlegges det et sagn om at det var en mann fra Yttergård i Stønnesbotn, som skal ha blitt gravlagt på Sandholmen. Han var mistenkt for å ha drept en hel familie fra Huselv.  Videre fortelle artikkelforfatteren også at dette nok ikke kan være noe hold i, siden den mistenkte var avgått ved døden i Alta i 1804, lenge før denne saken var ferdig etterforsket, og som jo forståelig nok heller ingen var dømt for.  Det er vel lite trolig at den mistenkte ble fraktet tilbake til Senja for så å bli gravlagt på Sandholmen, som en morder, uten å være dømt for det. Det forklarer heller ikke hvorfor det skal ha vært to skjeletter i samme grav.

I denne artikkelen var det til alt hell et bilde fra dette funnet på Sandholmen. Fotograf er Kåbel Hansen. Han og to studiekamerater var med lensmann Irgens for å grave opp disse levningene.  Hjemme hos Irgens på Gibostad, poserte to av guttene med hodeskallen som ble funnet, trolig tilhørende Benjamin eller Birte. Hansen fortalte også at det måtte vært en stor mann som de hadde funnet levningene etter, da lårbeinet var 12-15 cm lenger enn hans eget, og at han selv var 17-18 år den gangen, og alminnelig av størrelse.

Bilde av de to guttene og hodeskallen. Bildet er tatt i 1946.

Hvordan var de siste timer i Birte og Benjamins liv?

Slik kan det ha sett ut når allmuen seilte for å overvære henrettelsen på Vang eller Sandholmen i Lenvik. Bildet er fra filmen ‘Solens sønn og månens datter’

“Å drepe noen innad i familien ble sett på som et ekstremt grovt drap, dette vises i forordningen av 16. oktober 1697.  For et slikt drap var det ikke nok å dømmes til døden, men det skulle settes et eksempel til skrekk og avsky. Derfor skulle den dømte knipes med glødende tenger og armen skulle hogges av. Dette i tillegg til selve henrettelsen der hodet skulle hogges av med øks.

Som nevnt fins det ikke kjente kilder som dekker henrettelsen, men fra avrettingsforordningen 1737 vet vi at de som ble dømt til døden ved halshugging skulle gravlegges på retterstedet, sammen med hodet. Dette gjaldt bare om ikke dødsdommen ble skjerpet, for da skulle ofte hodet settes på stake. Offentlige henrettelser skjedde gjerne på høye topper nært ferdselsårer. De var store begivenheter med preg av religiøs seremoni. De skulle være moralske og religiøst dannende; til skrekk og advarsel. Henrettelsene skjedde ofte om morgenen, klokken seks eller sju i sommerhalvåret.” – Marte Solum Strand

Utdrag av kart over Gisundet og Lenvikfjorden, som viser hvordan Sandholmen ligger så og si midt i skipsleia. Et høvelig sted for å sette hoder på stake til skrekk og advarsel.
Det manglet et kranium fra gravfunnet på Sandholmen…

I justisprotokollen står det at håndjernene ble igjen på Vang etter at morderne fra Malangen blev rettet i 1741.
Bildet er fra filmen ‘Solens sønn og månens datter’

“Den dømte skulle være kledd i hvitt, med sorte bånd.  Dette må ha virket sterkt på tilskuerne. Hvite klær, rødt blod. I følge Krogh skulle lenkene tas av rett før henrettelsen.”
Bildet er fra filmen ‘Solens sønn og månens datter’

..det siste allmuen så av Birte var hennes lange lyse hår som flagret i vinden…

Kan det være at Birte’s lange lyse hår flagret fra Sandholmen i Lenvikfjorden?
Bildet er fra filmen ‘Solens sønn og månens datter’

Sandholmen i Lenvikfjorden, sett fra Senja.
Foto Maria Jørgensen

Må historien omskrives…

En annen sak jeg også med stor glede har lykkes med å oppklare, er hvor levningene av disse to ble gjenbegravd.  Og det ganske så nøyaktig også. De ligger nå i en umerket grav på Kvil 1 på Geitryggen, Bjorelvnes.

Det er veldig rart å tenke på at jeg ved flere anledninger opp gjennom årene har besøkt denne gravlunden på Bjorelvnes, uten å vite at det er en sannsynlighet for at Birte og broren Benjamin siste hvilested befinner seg her. Omstendighetene og årene siden deres bortgang tatt i betraktning, trodde jeg det var helt utenkelig at det noen gang skulle være mulig å besøke søskenparets grav.

Så, 282 år etter at Birte og Benjamin avgikk ved døden, kan man nå viderefortelle at hendelsen mest sannsynlig fant sted på Vang, eller på Sandholmen i Lenvik, det herrens år 1741.

Og dersom det var slik, 205 år etter sin død fikk levningene etter Birte og Benjamin endelig sitt siste hvilested, på Bjorelvnes i Lenvik.  

Bjorelvnes Kirke.
Foto Maria Jørgensen

En varm og nydelig sommerkveld 2017, drar jeg til Bjorelvnes for å prøve å finne den umerkede graven som jeg er rimelig sikker på gjemmer levningene etter Birte og Benjamin.  Ikke bare er dette en dag som jeg har ventet på i over ett år, og som jeg trodde det var meget usannsynlig at jeg noen gang skulle kunne besøke. Det er også en spesiell dato, – 10 juni, og nøyaktig på dagen 276 år siden sommertinget ble holdt på Vang, datoen som med stor sannsynlighet er dagen da søskenparet forlot denne jord.

For meg er dette veldig spesielt, og jeg velger å legge ned minnestein på dette stedet. Den store steinen er hentet fra Vang på Senja, og den lille steinen er hentet fra Aursfjordbotn. Hvite roser for respekt og ydmykhet. Visst var de mordere, og de fikk også sin straff for det. Likevel kan det ikke ha vært enkelt å bli presset inn i et ekteskap som det var liten mulighet til å komme seg ut av, tross sine forsøk på det. Vi kan være glade for at vår verden er blitt oppdatert på det punktet.

Minnesmerke på en hittil umerket grav.
Foto Maria Jørgensen

Personlig er jeg inntil det motsatte er bevist, sikker på at dette funnet fra Sandholmen i 1946 dreier seg om levningene etter Birte og Benjamin. Hvorfor en hodeskalle ble funnet i graven, med to skjeletter, blir bare for meg å spekulere i. Det kan være forskjellige grunner til det, en teori kan kanskje være at Benjamin’s hode aldri ble satt på stake.  Eller det kan være at det ene hodet var borte da kroppene ble lagt i graven. Ifølge straffen skulle kroppene legges på steile og hodene skulle stå på stake, til skrekk og advarsel, – og vind og vær i området kan jo ha gjort sitt til at et hode har forsvunnet. Det kan ha gått lang tid fra straffen ble fullbyrdet, til levningen ble begravet.

Uansett så har dette vært en utrolig oppdagelse å gjøre, jeg føler meg beæret over å ha fått være med på å avklare dette for ettertiden.  Tusen takk til alle sammen som har bidratt med hjelp i denne saken, og en ekstra stor takk til Marte Solum Strand som har latt meg få gjengi av hennes arbeid med Birte-saken, – uten dere hadde jeg ikke greid det!

Fødselsår til Birte er usikkert, men det kan være 1709. Det opplyses av et ting-referat anno 25 juli 1733 at hun er 24 år.

Birte fødte et dødfødt barn som ble gravlagt ved kirkegården.

På lagting på Vang april 1740 ble Erich nevnt for første gang. Han skal, ifølge Birte og Benjamin, vært opphav til flere krangler mellom ekteparet. Dette er et nytt moment i saken, men har ikke blitt nevnt tidligere.

Flere innlegg om saken kommer.

Dette var første gang publisert i 2017

Link til artikkel i Troms folkeblad

Her  kan du lese Marte Solum Strand’s masteroppgaven om Kjervikmordet.

Link til NRK tv-serie “Solens sønn og månens datter”