Kristian forteller.
Da jeg var liten, hadde jeg en merkelig opplevelse som jeg har tenkt mye på opp gjennom livet. Vi bodde da et lite sted på yttersiden av Senja.
En ettermiddag jeg var ute og lekte, fant jeg plutselig på at jeg skulle rusle bortover mot en bekk som rant forbi ikke så langt fra huset. Mens jeg ruslet bortover, fikk jeg plutselig øye på tre blå lyskuler i luften foran meg. Det så nesten ut som de danset opp og ned, og jeg var helt paralysert; noe slikt hadde jeg aldri sett, verken før eller senere. Lysene danset foran meg fram mot bekken, og jeg fulgte etter mens jeg lurte på hva dette kunne være for noe.
Like før de kom frem til bekkekanten, var det noe som gjorde meg redd, eller jeg ble rett og slett redd for lysene. Jeg snudde om og løp hjem det forteste jeg kunne. Lysene så jeg ikke mer til,
I voksen alder har jeg tenkt mye på hva dette kunne være, og en tanke er at det kunne ha vært en form for hjelpere, at de passet på meg den dagen jeg gikk til bekken alene…
Fra “Det er mer mellom himmel og jord”