Kategori: Det overnaturlige

Lars forteller.

Det jeg nå skal fortelle om, hendte meg i en tid jeg jobbet som nattevakt ved et sted i Sør-Troms. Det begynte som en helt vanlig natt, men så endret det seg drastisk.

Jeg hadde gått en av de faste rundene, og hadde tenkt å slappe litt av på sofaen som sto ute i hallen. Jeg la meg nedpå, og sjeferhunden som jeg alltid hadde med meg på nattevakt, la seg på gulvet ved siden av. Alt var stille og rolig, men plutselig satte hunden i å klynke som en gal. Den for opp og sprang rundt og rundt i ring, som om det var noe som holdt på å skremme vettet av henne. Jeg må ærlig innrømme at det var helt forferdelig å høre og se på, og jeg prøvde fortvilet å få den til å stoppe, men det var umulig.

Så med ett var det over, og jeg tok hunden med meg ut en tur for at vi begge skulle få roet oss ned i litt frisk luft. Da vi kom inn igjen, tenkte jeg at det var best at vi tok oss en ny runde, i tilfelle det var noen som gjorde innbrudd, det kunne jo være det hunden hadde reagert så på.

Da vi kom inn på det store husholdnings-kjøkkenet, skjedde det noe igjen. Det ble et forferdelig rammel i alt av øser og kar som hang over ovnene. Det var akkurat som om noen førte en hånd over alt som var der, men jeg så ingenting. Så ble det stille.

Jeg opplevde ikke mer den natten, og like etter sluttet jeg som nattevakt der. I ettertid har jeg hørt at det er flere som har opplevd lignende ting som jeg gjorde den natten. Og ikke vet jeg, men kanskje kan det ha sammenheng med at det like i nærheten er en gammel samisk gravplass…

Fra  “Det er mer mellom himmel og jord”

Knut forteller.

Dette hendte meg i en periode da jeg kjørte lastebiltransport. Jeg hadde vært i Tromsø og hentet varer, og var på tur for å levere disse. Det var vinterstid, og snøen lå ennå tung over det meste.

Da jeg nærmet meg Heia, var det allerede sent, men det var jeg vant til. Det var slik det var å kjøre transport, ingen 9-16 jobb.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Da jeg kom opp mot rasteplassen, så jeg at det sto en person nær veien, og jeg tenkte med meg selv at dette var rart, hvem er det som står her oppe vinterstid? Og idet jeg passerte vedkommende, så jeg at det var en mann, kledd i militære klær og med gevær. Jeg syntes det var merkelig at det skulle være noe der oppe på denne tiden av året, men tenkte at det kanskje var militærøvelse i området, og at mannen tilhørte der.

Jeg kom så fram til stedet jeg skulle losse varene, og så skulle jeg bare spise litt før jeg kjørte tilbake til Tromsø. Mens jeg satt og spiste sammen med min oppdragsgiver, kom jeg på hendelsen oppe på Heia, og jeg spurte om han visste om det pågikk noen øvelser i området. Nei, det hadde han ikke hørt noe om. Jeg fortalte om mannen som jeg hadde sett, og da ble oppdragsgiveren så rar. Jeg spurte hva det var for noe, og da fortalte han at også han hadde sett denne soldaten stå der, helt alene på Heia.

Og det var ikke noen soldat fra vår tid. Det var nemlig en tysk soldat fra annen verdenskrig som hadde kjørt seg i hjel på motorsykkel oppe på Heia. Og det var han som til tider sto der og viste seg for forbipasserende.

Da dette var fortalt, skjønte jeg hva det var som hadde gitt meg en følelse av at det var noe som ikke stemte. Soldaten var jo kledd i en slik uniform som de brukte under annen verdenskrig, og ikke i en slik som dagens militære bruker.

Fra Skrolsvik fort, (også kjent som Senjehesten), som ble anlagt av tyskerne under andre verdenskrig.

Fra min utgivelse “Det er mer mellom himmel og jord”

Liv forteller dette:

I et hus utenfor Tromsø hendte det noe merkelig. Et samboerpar skulle leie dette huset for en tid, og det virket som et fint og trivelig hus. Men det skulle det snart vise seg at det ikke var.

Da klokken ble 24.00, så forsvant plutselig lyset. Mannen gikk for å sjekke sikringene, men da ble det med ett lys igjen. Det samme skjedde tre ganger, og til slutt så samboerparet bare på hverandre og lo, for nå var de sikre på at det var venner som gjorde narr av dem.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Neste kveld skjedde det samme igjen, og denne gangen skjønte de at det ikke var en spøk fra venner. De hadde nemlig låst ytterdøren tidligere på kvelden for å være sikre på at ingen skulle komme seg inn.

Dette fenomenet gjentok seg kveld etter kveld til samme tidspunkt, og til slutt orket de ikke mer av dette, og flyttet ut.

Andre folk flyttet inn, men det samme skjedde med dem også, og nå er det ingen som vil bo der lenger.

Fra min utgivelse “Det er mer mellom himmel og jord”.

Da jeg var ca. 13 år, skulle klassen min besøke stedets bygdemuseum.

Så lenge jeg kan huske, har jeg vært interessert i det overnaturlige, og jeg hadde også hørt at det skjedde merkelige ting på dette museet. Etter ankomst ble vi vist inn i et rom der det hang mye forskjellige arbeidsverktøy på veggene. Vi sto og satt der det var plass, for museumsbestyreren skulle fortelle litt om gamle dager for oss.  Jeg satt ved en vegg som var full av redskaper, og støttet meg med den ene hånden på gulvet. Jeg følte at det jeg ble fortalt, gikk inn det ene øret og ut det andre. Ikke for at historie fra gamle dager ikke interesserer meg, nei tvert imot, det var bare det at jeg var mer opptatt av om jeg kom til å få oppleve noe merkelig her, kanskje til og med se noe!

Mens jeg satt slik og så ut i rommet og rundt omkring, hørte jeg plutselig et dunk ved siden av meg, og alle ble stille og snudde seg mot der jeg satt. Jeg snudde meg også, og til min store forbauselse, – like ved hånden min, bare et par cm fra, lå det en øks! Den hadde laget et dypt hakk i gulvet, og jeg kunne bare tenke meg at det hadde gjort vondt å få den rett på hånden. Øksen hadde falt ned på ganske uforklarlig vis, for ingen hadde vært i nærheten av å røre den, og opphenget var i orden. Jeg så at bestyreren ble litt rar da dette skjedde, men hadde ikke tid til å tenke mer på det. Jeg hadde nok med å tenke på om det var jeg selv som hadde bedt om det, slik jeg satt og håpet på at jeg skulle få oppleve noe…

En stund etter at guidingen var ferdig, kom en lærer bort til meg og fortalte at museumsbestyreren hadde sagt til henne at det nok ikke var noen naturlig grunn til at øksen falt ned fra veggen. Det var faktisk så mye uro med denne øksen at de låste den inn hver kveld når museet stengte. Egentlig så ble jeg ikke noe overrasket over dette, men jeg har voktet meg vel for å ønske å få oppleve noe slikt flere ganger.

Bilde lånt fra DigitalMuseum

Min egen opplevelse fritt fra min utgivelse “Det er mer mellom himmel og jord”

Anita forteller.

Høststormen slår mot huset, det knaker og braker, og storhavet utenfor er i kok. Vi sitter inne på kjøkkenet til oldemor, det er varmt og godt. Petromaxen sender ut varme og lys, og bjørkeveden i ovnen knitrer. Alle er stille, vi sitter bare å lytter til været.

Med ett høres et bank i veggen ved ytterdøren, så blir det helt stille igjen.

– Sikkert bare vinden som slår, sier oldemor, men hun ser urolig ut. Brått reiser hun seg og går bort til kjøkkenvinduet. – Herremin, det er jo en mann nede i fjæra som trenger hjelp, sier hun.

Vi stormer til vinduet, men der er det ingen mann. Kanskje det var draugen, er det noen som foreslår. Der var det igjen, nye bank i veggen. Oldemor stormer ut i bislaget, og der på trappa sitter naboen, han Alfred, helt utslått. Han forteller at han var kommet over fjorden med båten sin. Så da var det jo sant at oldemor hadde sett en mann i fjæra. Men hvordan kunne han klare å banke i veggen og være i fjæra på samme tid?

– Kom inn å kvil deg du Alfred, sier Oldemor, så skal du få deg en kaffeskvett før du går videre. Det var stille på kjøkkenet. Det eneste som hørtes var stormen ute, og Alfred som slurpet kaffen. Plutselig tar Alfred seg til brystet, og sier at han har vondt. Oldemor får lagt han på divanen i stuen. Og ja, Alfred, han sto aldri mer opp fra den divanen, han døde da.

Det ble panikk i huset, alle sprang rundt, snakka, ropte og gråt. Hjelp ble tilkalt, selv om det var for sent… Et øyeblikk føltes det som om jeg var usynlig for dem, men det var kun et kort øyeblikk. For der ble jeg oppdaget, og sendt på kammerset. Ingen unger fikk være til stede når noen var død, de var redd vi kunne bli skremt. Så for sikkerhets skyld ble kammersdøren låst. Og der lå jeg og hørte på alt kaoset og gråten fra stuen, og jeg var livredd. Så livredd at det tok lang tid før jeg sovnet.

Langt inne i søvnen hørte jeg at noen ropte navnet mitt. Jeg våknet til slutt med et rykk i kroppen av at noen enda ropte på meg. Og der satt en stor mørk mann på kne foran sengen, oppi en kleskiste som tilhørte min oldemor, og med utstrakte armer mot meg, og han sa; Kom hit til meg du, banet mitt, så skal jeg passe på deg.

Jeg stormet til kammersdøren og slo vilt på den mens jeg hylte og skrek alt det jeg kunne. Jeg var mildt sagt vettskremt. Plutselig ble døren åpnet, og med et byks var jeg i armene til en eller annen. Jeg snudde meg rundt for å vise dem mannen på rommet, han satt der ennå, fortsatt med utstrakte armer mot meg. jeg så han. Men det gjorde ikke de andre.

Jeg så ofte samme mørke mannen opp gjennom min barndom, og helt inn i voksen alder. Først da jeg var 44 år, fikk jeg svar på hvem han var. Det var oldefaren min, som døde 3 uker før jeg ble født. Han var min hjelper. Og når jeg tenker tilbake på andre hendelser, så har han bestandig vært med meg når jeg har hatt det vanskelig.

Illustrasjon Elisabeth Jakobsen

Fra utgivelsen “Det er mer mellom himmel og jord”

Da min bror døde for noen år siden, fikk jeg også et forvarsel om det.

Broren min hadde hatt hjertefeil i nesten tyve år, men han var i fin og god form. Derfor kom dette dødsfallet både plutselig og uventet på oss.

En natt drømte jeg at jeg og min bror var hjemme ved vårt barndomshjem. På øvermarken der var det en vanngrøft, og vi sto begge to på kanten av denne grøften, og hadde med oss hver vår bag. Så tok jeg bagen min med meg og gikk mot huset, mens broren min ble stående igjen på grøftekanten.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Broren min døde denne morgenen, hjemme i sin egen seng, på sin egen bursdag.

Illustrasjon Elisabeth Jakobsen

Fra “Det er mer mellom himmel og jord”

Jeg vokste opp på en bondegård med masse dyr. Dette som jeg skal fortelle om nå, hendte tidlig på sommeren, og lammene og søyene var nettopp sluppet ut. Noen av lammene fikk ikke nok melk, og ble det vi kaller flaskelam. Vi ungene hadde hver sin gang å gi lammene flaske, og denne dagen var det min tur.

Jeg tok med meg melkespannet og flaskene, og gikk oppfor fjøset hvor dyrene sto i et gjerde. Mens jeg sto og holdt på å ordne til flaskene, kom det plutselig sigende en tåkedis, som bare ble tettere og tettere. Kroppen min skalv, og jeg skyndte meg å bli ferdig. Lammene pattet og koste seg, og brukte sin tid på å drikke opp melken, og det nyttet ikke for meg å få dem til å patte fortere.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Med ett kom det en stor, mørk mann ut av tåken, og mot meg. Først ble jeg helt paralysert, så satte jeg i et hyl, kastet spannet og flaskene fra meg, og la på sprang ned mot huset.

Mamma kom ut å lurte på hva som sto på. Jeg hylte og skrek, og fortalte henne om mannen som kom etter meg. Jeg pekte opp mot tåken for å vise henne mannen. Mannen sto nå og så på meg, og jeg så på han, men mamma så ingen…

Fra “Det er mer mellom himmel og jord”

Trine forteller.

Det var en gang en slektning av meg, Ole, som skulle være heimeværer (passe hus og heim) for en onkel av seg som skulle reise bort en stund. Ole skulle også passe kreaturene til onkelen mens denne var bortreist. Dette var om høsten, det var mørkt, og Ole var helt alene der, – men det hadde han ikke sett på som noe problem.

Men om kvelden fikk han en slik ekkel følelse av uhygge, og Ole lette da etter en bibel eller en salmebok som han kunne lese litt i, men han fant ingen. Nei da var det ingenting han kunne gjøre med det, og han bestemte seg for å gå til sengs. Han gikk opp på loftet. Der skulle han sove på et stort rom som lå til med det samme man kom opp trappen.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Da Ole var kommet vel i seng, fikk han plutselig se en mann i oljeklær som sto i loftstrappen. Det tok en stund før mannen forsvant, og etter det så Ole ikke mer til han. Men Ole hadde fått sett nøye på han, og da han kom hjem igjen, fortalte han til tanten sin hva han hadde opplevd, og hvordan mannen så ut. Da visste hun med en gang hvem denne mannen som Ole hadde sett, var. Det var bestefaren hans, som hadde omkommet på havet.

Fra utgivelsen “Det er mer mellom himmel og jord”