Dette hendte meg en høst da jeg var på besøk hos oldemor, jeg tror det var den høsten jeg begynte på skolen, det året jeg ble syv år.
Det var verken bilvei eller strøm der som oldemor bodde, og det eneste fremkomstmiddelet var med båt over fjorden. Posten som kom, ble levert på talestasjonen ca. 1 km unna der oldemor bodde, og dit måtte vi gå via en skogssti.
Denne dagen var det min tur til å hente posten. Det var begynt å bli skumt ute, og mørkeredd som jeg var, grudde jeg meg allerede. Men jeg sa ingenting om det, og dersom jeg skyndte meg, så rakk jeg tilbake før det ble helt mørkt.
Jeg kom fram til talestasjonen, og fikk hentet posten. På tilbaketuren prøvde jeg å tenke på alt annet enn det at jeg var alene i skogen i nesten mørket. Da jeg kom fram til en plass som heter Storgropen, fikk jeg en følelse av at jeg ikke var alene. Og da jeg så opp i gropen, satt det en stor mann på sine knær, og det så ut som han ba opp mot himmelen. Han hadde på seg en mørk dress, og så veldig stor og mektig ut.
Jeg ble mildt sagt livredd, fikk problemer med å puste, og hjertet slo vilt i brystet på meg. Det kjentes som at føttene skulle svikte under meg, og jeg kom meg nesten ikke av flekken. Denne mannen i gropen sa ingenting, satt bare på sine knær med ryggen mot meg, og ba opp mot himmelen.
På et eller annet vis kom jeg meg hjem til oldemor. Jeg var hvit i ansiktet og storgråt, og fortalte det jeg hadde opplevd. Oldemor var like rolig som alltid, og sa bare at jeg ikke skulle være redd. – Du vet, sa hun, at det finnes mye rart mellom himmel og jord, og det er ikke alt vi skal forstå eller få svar på. Det er en mening med alt vet du, og skal du noen gang forstå det, ja da kommer nok svarene til deg.
Denne hendelsen har forundret meg i mange, mange år. Etter å ha båret med meg og tenkt på de ordene til oldemor, føler jeg at jeg i dag har forstått denne opplevelsen. Jeg tror jeg hele mitt liv har vært veldig beskyttet av noe kraftfullt rundt meg, ja som den mannen i Storgropen.
Fra “Det er mer mellom himmel og jord!”
