Jeg vokste opp på en bondegård med masse dyr. Dette som jeg skal fortelle om nå, hendte tidlig på sommeren, og lammene og søyene var nettopp sluppet ut. Noen av lammene fikk ikke nok melk, og ble det vi kaller flaskelam. Vi ungene hadde hver sin gang å gi lammene flaske, og denne dagen var det min tur.
Jeg tok med meg melkespannet og flaskene, og gikk oppfor fjøset hvor dyrene sto i et gjerde. Mens jeg sto og holdt på å ordne til flaskene, kom det plutselig sigende en tåkedis, som bare ble tettere og tettere. Kroppen min skalv, og jeg skyndte meg å bli ferdig. Lammene pattet og koste seg, og brukte sin tid på å drikke opp melken, og det nyttet ikke for meg å få dem til å patte fortere.
Med ett kom det en stor, mørk mann ut av tåken, og mot meg. Først ble jeg helt paralysert, så satte jeg i et hyl, kastet spannet og flaskene fra meg, og la på sprang ned mot huset.
Mamma kom ut å lurte på hva som sto på. Jeg hylte og skrek, og fortalte henne om mannen som kom etter meg. Jeg pekte opp mot tåken for å vise henne mannen. Mannen sto nå og så på meg, og jeg så på han, men mamma så ingen…
Fra “Det er mer mellom himmel og jord”
