Anita forteller.
Høststormen slår mot huset, det knaker og braker, og storhavet utenfor er i kok. Vi sitter inne på kjøkkenet til oldemor, det er varmt og godt. Petromaxen sender ut varme og lys, og bjørkeveden i ovnen knitrer. Alle er stille, vi sitter bare å lytter til været.
Med ett høres et bank i veggen ved ytterdøren, så blir det helt stille igjen.
– Sikkert bare vinden som slår, sier oldemor, men hun ser urolig ut. Brått reiser hun seg og går bort til kjøkkenvinduet. – Herremin, det er jo en mann nede i fjæra som trenger hjelp, sier hun.
Vi stormer til vinduet, men der er det ingen mann. Kanskje det var draugen, er det noen som foreslår. Der var det igjen, nye bank i veggen. Oldemor stormer ut i bislaget, og der på trappa sitter naboen, han Alfred, helt utslått. Han forteller at han var kommet over fjorden med båten sin. Så da var det jo sant at oldemor hadde sett en mann i fjæra. Men hvordan kunne han klare å banke i veggen og være i fjæra på samme tid?
– Kom inn å kvil deg du Alfred, sier Oldemor, så skal du få deg en kaffeskvett før du går videre. Det var stille på kjøkkenet. Det eneste som hørtes var stormen ute, og Alfred som slurpet kaffen. Plutselig tar Alfred seg til brystet, og sier at han har vondt. Oldemor får lagt han på divanen i stuen. Og ja, Alfred, han sto aldri mer opp fra den divanen, han døde da.
Det ble panikk i huset, alle sprang rundt, snakka, ropte og gråt. Hjelp ble tilkalt, selv om det var for sent… Et øyeblikk føltes det som om jeg var usynlig for dem, men det var kun et kort øyeblikk. For der ble jeg oppdaget, og sendt på kammerset. Ingen unger fikk være til stede når noen var død, de var redd vi kunne bli skremt. Så for sikkerhets skyld ble kammersdøren låst. Og der lå jeg og hørte på alt kaoset og gråten fra stuen, og jeg var livredd. Så livredd at det tok lang tid før jeg sovnet.
Langt inne i søvnen hørte jeg at noen ropte navnet mitt. Jeg våknet til slutt med et rykk i kroppen av at noen enda ropte på meg. Og der satt en stor mørk mann på kne foran sengen, oppi en kleskiste som tilhørte min oldemor, og med utstrakte armer mot meg, og han sa; Kom hit til meg du, banet mitt, så skal jeg passe på deg.
Jeg stormet til kammersdøren og slo vilt på den mens jeg hylte og skrek alt det jeg kunne. Jeg var mildt sagt vettskremt. Plutselig ble døren åpnet, og med et byks var jeg i armene til en eller annen. Jeg snudde meg rundt for å vise dem mannen på rommet, han satt der ennå, fortsatt med utstrakte armer mot meg. jeg så han. Men det gjorde ikke de andre.
Jeg så ofte samme mørke mannen opp gjennom min barndom, og helt inn i voksen alder. Først da jeg var 44 år, fikk jeg svar på hvem han var. Det var oldefaren min, som døde 3 uker før jeg ble født. Han var min hjelper. Og når jeg tenker tilbake på andre hendelser, så har han bestandig vært med meg når jeg har hatt det vanskelig.
Illustrasjon Elisabeth Jakobsen
Fra utgivelsen “Det er mer mellom himmel og jord”
Det var litt av en opplevelse. Å kunne se en hjelper.
Ja det er nok ikke alle som får det. Eller kanskje vi alle har gjort det på et tidspunkt, da vi var barn. Og at vi bare har glemt det… 🤔😊
Det er godt å tenke på at vi alle har en hjelper ved vår side 🙂 Jeg tror vi har det, men ikke alle som tror på det da…
Jeg vet ikke hvem jeg har, jo – av og til tror jeg jeg vet det… men… at jeg har noen, det er helt sikkert :_)
Min erfaring med dette, er at vi alle har i alle fall en hjelper med oss. Denne kalle jeg for Guide, den som har vært med oss siden dagen vi var født. Noen har flere, og ofte er det avdøde familiemedlemmer. Spennende å høre at du tror du vet hvem det er, det stemmer sikkert 🤗 Om du vil fortelle om det, så gjør gjerne det 😊
Jeg har ekstrabesteforeldre – der mamma vokste opp (hennes tante og onkel som var barnløse – fikk låne mamma) Og der var vi barna hver sommer og alle andre tider også…
Mulig det er min ekstrabestemor… og begge… når det har gått lang nok tid – gir de beskjed om at det er på tide jeg besøker gravene deres. Dette har de gjort ved å vende barndomsbilder av meg mot deres retning, gang på gang, til jeg tok hintet. Nå er jeg der av og til. Men siden jeg er født…vet ikke 🙂
Det høres veldig ut som at det er dine ekstrabesteforeldre som er hos deg, og artig at de minner deg på at du må se til gravstedet deres. Takk for at du delte 🙏😊