Det var en båt fra nordfylket, og mannen som eide denne båten, hadde hatt en skikkelig nedtur den senere tid. Og nå var han nesten på konkursens rand.
De lå ved kai i Tromsø der de prøvde å skaffe seg nok mannskap til å gå på fiske til Bjørnøya. På grunn av de økonomiske forholdene hadde han problemer med å skaffe nok menn til å bli med, de turte rett og slett ikke, på grunn av økonomien.
Mens de lå ved kai, kom det plutselig en mann ombord. Han spurte skipperen om de hadde plass til han, og hvis de hadde det, så skulle skipperen ikke angre på at han hadde latt han få bli med. Joda, svarte skipperen som sant var, han hadde da plass til denne mannen.
Dette var på den tiden da hver mann hadde sitt eget bruk når de dro ut på fiske, og skipperen spurte om ikke mannen også hadde det. Jo, det hadde han, det var ikke noe problem. De kunne bare stoppe og hente det på turen til Bjørnøya, for han bodde den veien. Mannen stilte en betingelse for å kunne bli med, og det var at han fikk sin egen koi (køye) i båten. Dette var intet problem, de skulle skipperen ordne.
Båten gikk da ut fra Tromsø, og de skulle som avtalt stoppe ved Langsund der denne mannen bodde, for å hente bruket hans. Da de kom frem dit, rodde de inn til naustet hans, slik at han fikk hentet utstyret sitt. De andre ombord syntes det var litt rart at han ikke var oppom huset for å si adjø, – han hentet bare det han skulle ha i naustet, og så dro de igjen.
På turen til Bjørnøya la de merke til at hver gang det ble litt for folksomt nede i lugaren, så gikk mannen opp på dekk, det var som om han ikke ville være for nært de andre. Mannskapet hadde også lagt merke til at hver gang han gikk opp på rortaket og speidet ut over havet, så ble det som regel vind en stund etterpå.
Fisket på Bjørnøya gikk kjempebra, de hadde ikke fisket slik på lange tider. Og det tok ikke lang tid før båten var full, og de dro hjem til Tromsø igjen for å gjøre opp lotten. Men da lotten var ferdig oppgjort, og mannskapet skulle få sin del, var mannen borte. De kunne ikke finne han noen steder, og ingen visste hvor han var blitt av. Dette syntes de andre var veldig rart, og de begynte å undersøke litt.
De tok kontakt med folk på Langesund der mannen bodde, og fant da ut noen veldig skremmende. Det viste seg nemlig at mannen som de hadde hatt med seg på fisket, han hadde omkommet på Bjørnøya noen år tidligere…
Etter denne hendelsen ble skipperen på denne båten, rik av fisket. Han beholdt båten i mange år, og da han skiftet båt, var den gamle så forringet at det ikke var noe igjen av verdi i den. Men i gammel fisketro tok man alltid en planke fra den gamle båten, og brukte i den nye, – det gjorde denne skipperen også, og det gikk bra med han resten av livet.
Jeg og en venninne hadde i noen sommerdager benyttet “Gammelstuen” som oppholdssted da huset lå nært til sommerjobben vår. Etter at jobben var avsluttet, reiste vi hjem uten å ha ryddet og vasket; vi tok bare med oss det mest nødvendige.
Denne regntunge høstdagen gikk jeg derfor til bygda fra hytten vår for å rydde og ta med meg resten av utstyret hjem. Jeg var lettere amper til sinns etter en krangel med mine foreldre tidligere på dagen, og humøret forbedret seg ikke ettersom klær og sko ble gjennomvåte av regn og søle.
Da jeg kom frem til Gammelstuen, var jeg både våt og kald, og jeg bestemte meg for å fyre opp i den store vedovnen som sto på kjøkkenet. Ute i gangen var det i mange år blir lagret opptenningsved, og jeg hentet meg en favn, og begynte å tenne i ovnen.
Etter å ha tent på gjentatte ganger uten at det ville fatne fyr, ble jeg aggressiv. Jeg følte at alt og alle gikk meg imot, og det var nok min for lengst avdøde oldefar jeg hadde i tankene da jeg til slutt utbrøt, – Jaja, når dere ikke vil ha meg her så! Og så tok jeg kjelen med vann som skulle varmet opp, og helte det over de få glørne som var i ovnen. Det var såpass mye vann at det rant ut av ovnslukene, sammen med sot og aske, og ned på gulvet.
Når jeg hadde gjort dette, hørte jeg en bil utenfor, og mens jeg sto ved vinduet for å se hvem det kunne være, hørte jeg at det skrapte, nesten slik det høres når det blir gjort rent for aske i ovnen. Og da jeg snudde meg mot ovnen, brant det så lystig i veden at flammene sto ut gjennom ovnsringene.
Jeg fikk fullstendig sjokk! Det skulle ikke være mulig at det kunne brenne i veden etter alt vannet som jeg nettopp hadde slått over for å være sikker på at det ikke skulle ligge gjør igjen og ulme når jeg var dratt. I panikk rev jeg til meg skoene som jeg hadde satt til tørk ved ovnen, og la på dør.
Senere ble min mor med meg for å hente resten av tingene mine, for jeg torde ikke å gå inn dit alene igjen. Jeg har siden aldre vært der alene, selv om jeg i ettertid har tenkt at det ikke var noe å frykte. Det var bare noen som ville meg vel, noen som ville vise at jeg var velkommen der.
For noen år siden, fikk jeg spørsmål om å komme og besøke et bygg i mitt lokalmiljø som tidligere blant annet har vært brukt som psykiatrisk senter. Bygget var på denne tiden under oppussing, da kommunen midlertidig skulle leie det som sykehjem.
Da jeg fikk tilbud om å komme dit, var det fra de som tok seg av oppussingen. Ved flere anledninger hadde de opplevd merkelige ting som ikke kunne la seg forklare, og da de også overnattet i bygningen fikk de jo med seg hele døgnets opplevelser. Ved en anledning hadde det vært så ille at noen av dem hadde valgt å sove i bilen.
En sen novemberkveld drar jeg bortover sammen med to venninner. Vi ankommer stedet, og blir møtt av Kjell, mannen som har hovedansvaret for oppussingen. Vi presenterer oss, og slår av en liten prat i underetasjen. Her forteller Kjell om en episode han hadde hatt for noen kvelder tilbake siden, da han sto og pratet i telefonen, og en eske kom susende ut fra en hylle.
Vi bestemmer oss for å gå til stuen som arbeiderne bruker til oppholdsrom, og jeg skjønner fort at det er lett å gå seg vill i denne bygningen for de som ikke er kjent her. Min ene venninne som er med på denne typen jakt for første gang, føler seg med ett veldig dårlig. Hun får vondt i hodet, og tungt for å puste, og det er så vidt hun klarer å komme seg opp trappen til første etasje. Vi sitter og prater litt med arbeiderne, og får høre litt av hva de har opplevd her. Ikke alle er like overbeviste på at det er noe overnaturlig, men de kan likevel ikke forklare det på en naturlig måte.
Vi bestemmer oss for å rusle rundt i gangene litt, og kommer til en trapp som fører ned til kjelleren (er flere trapper ned) og den ene venninnen min går ut i trappegangen først, men kommer snart tilbake, ganske overveldet. – Der var det helt grusomt!! sier hun, og forklarer det som en veldig trykkende følelse. Jeg tar turen ut selv, og er ikke i tvil om at hun snakker sant. Jeg får en sterk følelse av oppgitthet, og vil bare gråte. For mitt indre ser jeg noen stå å se ut av vinduet, som om personen bare venter på å bli hentet bort herifra.
Men det skjer ikke så veldig mye mer enn at jeg kjenner at det definitiv er mye åndelig aktivitet her, (men som jeg har oppdaget; helt vanlig når jeg er tilstede så trekker de fleste energiene av en eller annen grunn seg unna). En av de gangene vi hadde pause i stuen, så kom det et nærvær inn der. Rommet ble betydelig kaldere, det merket vi alle sammen. Dette følte jeg hadde med en mann å gjøre. Må nesten forklare dette også, – når vi er mange til stede på en slik undersøkelse, så er det ikke lett å få mye info fra en åndelig energi. Det blir for mange energier å sortere ut, siden vi levende også er energi, med tanker, følelser og alt som er. Og denne gangen gav den meg ingenting. Jeg kjenner ganske fort når det ikke er mer å hente, og vi bestemte oss for å ta kveld og dra hjem. Med tilbudet om å komme tilbake på en ny runde.
Runde 2
Noe vi da også gjorde, og denne gang hadde vi invitert med oss Troms Folkeblad, ved Maria Holm Simonsen. Etter ca. en uke var vi igjen tilbake på bygget. Det første som ble gjort før vi begynte på runden, var å få jordet de to som ikke kunne dette selv. Dette for at vi skulle slippe flere ubehagelige kroppslige reaksjoner som vi hadde sett på min venninne sist vi var her.
Denne gangen var det lettere å orientere seg, selv om vi nå stort sett gikk i mørket. I et rom helt i enden av gangen på den ene siden av bygget, ba ene venninnen som hadde med videokamera, meg om å komme. Hun mente hun hadde sett en skygge på videokameraet som var innstilt på nattmodus.
Da jeg kom inn i rommet tok det en liten stund før jeg klarte å få tak på energien som befant seg der. Jeg følte den fulgte etter meg rundt i rommet, som om den ville ta meg i hånden. Og der så jeg henne, – det var en liten jente, på rundt 5-6 år. Hun hadde lyst hår, og hvit fotsid kjole på seg, som en nattkjole. Hun var veldig livlig følte jeg, en munter energi. Men likevel var hun ensom, og skulle ikke være igjen her.
Det får meg til å tenke på hvilken sørgelig historie som nok ligger gjemt i bygningen her. For mange år siden var den eldste delen av bygget brukt som tuberkulosehjem, og det sies at det døde rundt 18 barn og ungdom her. Jeg tror nok at den lille jenta stammer fra den tiden. Hun var så blid at det nesten gjorde vondt i meg, for henne som aldri fikk lov til å vokse opp. Sammen med den ene venninnen min, førte vi henne over. Hun snudde og vinket til oss før hun ble ett med lyset…
Vi gikk videre rundt i bygget, noen steder følte jeg tilstedeværelse av energi, så forsvinner den bort, for så å komme tilbake igjen. Et sted oppi dette (da vi var i kjelleren) forsvant Kjell fra oss. Med et høres orgelmusikk fra mørket, og etter noen skrekkslagne sekunder, finner vi Kjell sittende å gapskratte ved et orgel i svarteste mørket. Vi var sikkert et syn der vi sto med hvite, redde fjes å stirret på han. Dette er dårlig gjort, og spøken slo ikke så godt an som han sikkert hadde trodd.
Vi går videre, – opp trapper, og ned trapper, inn på rom og ut av rom. Att og fram. Noen plasser er energien verre enn andre steder, og det er spesielt et sted i den eldste delen av bygget. Her blir vi rett og slett dårlige, og gruer oss skikkelig for å gå inn. Opp trappen her kives vi om hvem som skal gå sist, her vil vi helst ikke føle at vi har noen etter oss som ikke er av levende kjøtt og blod. Det er rett og slett en ekkel atmosfære, som om vi blir jaget på. Oppe i andre etasje stilner det litt av, men blir likevel ikke helt rolig. I mørket kan jo selvfølgelig alle katter bli grå, men her er det mer enn mørke som rår.
Denne trappen likte ingen av oss.
Gangtunnelen som er bygget mellom det som opprinnelig var ansattebolig, og resten av hjemmet. Her var det ikke noe hyggelig å være.
På loftet finner vi noen små kott-lignende rom, og en stige som fører enda lenger opp. Her var det ikke mange av oss som hadde noen lyst til å gå opp.
Kott på loftet.
Men nå kjenner vi godt at vi begynner å bli slitne, klokken har passert langt ut i de små nattetimer, og siden vår egen energi svinner hen, så er det like greit å gi seg. Selv om vi ikke opplevde det mest skremmende, – vi verken hørte eller så noe med våre fysiske øyne, så er jeg ganske fornøyd. En sjel er over der den hører til. Skulle det bli noen anledning til å komme hit ved senere anledning, så får jeg kanskje muligheten til å hjelpe flere over til rett sted.
Epilog:
Har i ettertid fått høre at det er flere, både leieboere og ansatte som har opplevd ting etter at bygget igjen ble benyttet som sykehjem en stakket stund, – ting som ikke kan forklares med fornuftig grunn. Etter at stedet er ferdig renovert, tar kommunen over og noen av kommunens eldste innbyggere bor her til det nye sykehjemmet står klart. Det er blitt meg fortalt at det har vært flere merkelige hendelser her i denne perioden, observert både av beboere og ansatte. Noen eksempler på dette er bankelyder fra rom det ikke var mennesker i, og noen påsto også at de så små barn der. Ifølge beskrivelsen de gav så de syke/utmagret ut.
Jeg har vært i kontakt med et ungt par som en tid leide en leilighet i en del av dette bygget. Hun forteller om en varmeovn på badet som på uforklarlig vis hele tiden skrudde seg ned fra 3 til 1, og følelsen av å være iaktatt var påtrengende sterk, spesielt på badet. En episode hun husker spesielt godt, er denne;
“En morgen sto jeg opp fordi jeg måtte på do. Jeg gikk inn på badet, lukket døren, og satte meg ned på toalettet. Plutselig var det noen som tok tak i dørhåndtaket. Jeg skvatt til, og ropte til samboeren min at han måtte slutte å tøve med meg. Da han svarte fra andre siden av veggen der soverommet vårt var, gikk det kaldt nedover ryggen på meg. Jeg så at håndtaket gikk ned, og det er ikke noen vindu på badet så trekk var det ikke, og jeg hadde lukket døren helt.”
Hun forteller også om at de var slitne og tappet for energi, og slet en god del med hodepine da de bodde der. Og hun torde aldri være alene hjemme, da hun uansett ikke følte det som at hun var alene. – “Jeg var veldig glad da vi flyttet derifra” sier hun.
I et bedriftsbygg i området hadde det i lang tid blitt festet en del vel mye. De som brukte bygget til dette, hadde lenge blitt advart mot all denne festingen, på grunn av at det ble så mye renning opp og ned trappene i det treetasjes huset. Men det var ingen som tok disse advarslene på alvor, og en kveld gikk det som det måtte gå, – en av festdeltakerne falt ned fra tredje etasje og slo seg i hjel. Fra da av ble det slutt på festingen. beboerne hadde fått seg en lærepenge som sved.
Det gikk flere år, og så hendte det seg slik at det var kommet nye folk til i bygget. Dette var også folk som ikke gikk unna for en god fest, og så startet det på igjen på samme viset som før.
Etter en slik festkveld, da alle hadde gått til ro, skjedde det noe merkelig. En av dem som hadde deltatt på festen, ble vekket av at det sto en mann ved siden av sengen og så på han. Denne festdeltakeren var vanligvis så tung å få våken, at de de andre måtte reise han i sengen når han skulle opp på morgenen. Men nå våknet han med det samme, og kom stormende inn på rommet til en annen i huset, der han oppskaket fortalte hva han hadde opplevd. Og mens han var der inne hos denne kvinnen, så kom alle de andre som var i huset, i tur og orden inn på rommet, og de fortalte alle sammen om den samme opplevelsen med denne mannen som de var blitt vekket av.
Senere fant de ut om mannen som hadde falt ned og slått seg i hjel i dette bygget, og da alle som hadde sett han, kunne fortelle det samme om klærne som han hadde hatt på seg (det var noen spesielle klær han hadde på seg den kvelden han døde) så skjønte de at det var han som hadde kommet tilbake fra den andre siden for å advare mot all denne festingen, som kunne ende med nok et tragisk dødsfall.
De syntes det var litt rart at denne kvinnen ikke hadde sett mannen, men da de tenkte seg om, så hadde hun aldri vært noen deltaker i denne festingen. Hun hadde heller vært den som ba de andre om å ta det med ro, uten hell.
Her er noe av det jeg opplever til daglig i mitt hjem.
Når jeg er nede på vaskerommet for å vaske og legge sammen klær, føler jeg at det er noen som står bak meg, eller at det står noen i gangen og følger med meg. Noen ganger kjenner jeg blomsterduft, som forsvinner like fort som den kommer. Jeg kan få følelsen av ekstrem lykke og velvære, og jeg føler at det er noe godt/godhet som er til stede.
Nede i matboden føler jeg meg utrygg. Der synes jeg ikke det er noe koselig å være. Jeg har prøvd å gjøre det hyggelig der, med mer lys, tepper på gulvet osv., men den ekle følelsen er der likevel. Her har jeg også sett den mannen som er “litt” uhyggelig og skremmende.
Når jeg skal opp på loftet, føler jeg at det er noen som står på toppen av trappen og sperrer. Hunden min går noen ganger rundt det eller den som er der. Det er akkurat som om noen ikke vil at vi skal gå der oppe.
På soverommet føler man ro og trygghet. Der kan også den blomsterduften fra vaskerommet forekomme noen ganger. Jeg sover aldri så godt som jeg gjør på dette rommet.
På kjøkkenet har det vært en manneskikkelse som har åpenbart seg. Ofte står han bak meg. Han er lav, ubarbert og med fillete klær, og smiler et djevelsk glis. Jeg later som om jeg ikke ser han, men om han ikke lar meg være i fred, ber jeg han om å gå. Da forsvinner han som regel. Jeg prøver på mitt beste å være autoritær når han dukker opp, for dette er MITT hus, og her er det JEG som bestemmer.
Når man er på badet, hører man ofte at det kommer noen inn ytterdøren, og man kan høre tydelige skritt i gangen. Ja, dette er noe av det jeg opplever i mitt hjem. Det at jeg opplever ting daglig, gjør vel at det nesten er blitt en vane.
Det var søndag formiddag, og jeg lå på sofaen under pleddet og slappet av. Jeg lå og så litt på tv samtidig som jeg sendte meldinger på mobilen.
Plutselig hørte jeg et smell på loftet, akkurat som om noen trampet hardt i gulvet over meg. Jeg hørte tydelige skritt på gjesterommet, før døren smalt igjen. Så smalt døren som går fra loftstuen ned mot trappen også igjen, og jeg hørte at det var noen som kom gående ned trappen.
Hunden min som lå i gangen, ble urolig og begynte å knurre og gå fram og tilbake. Jeg satte meg halvveis opp i sofaen, og hysjet på hunden, ba han om å være stille. Så hørte jeg at døren til WC, som ligger i gangen, gikk opp og igjen. Da ble hunden veldig urolig. Jeg trodde jeg holdt på å bli gal, – Er dette virkelig? tenkte jeg. – Jeg er jo her alene…
Deretter begynte jeg å fryse så jeg hakket tenner, og jeg kjente en kulde som begynte i nakken, og gikk helt ned til korsryggen. Jeg ble helt stiv, kunne ikke bevege meg, og ble liggende på ryggen. Der sofaen står, kan man ikke se ut i gangen, da må man først runde et hjørne. Så plutselig, fra dette hjørnet, kom det en skikkelse. Den var ikke særlig høy, og det var vanskelig å se tydelige detaljer, for skikkelsen var liksom skyggeaktig. Men jeg mener det var en mann. Han smilte til meg, men det var ikke et slikt godt og varmt smil som varmer deg langt inn i sjelen. Nei dette var mer et djevelsk smil, sånn man smiler når man har spilt noen et puss.
Skikkelsen kom sakte mot meg, og det var så kaldt at jeg kjente hårene reiste seg på armene mine. Jeg hakket tenner og skalv i hele kroppen. Jeg klarte til slutt å pipe fram; – Hold deg unna meg, jeg vil ikke ha deg her! Og da forsvant skikkelsen. Kulden slapp tak i kroppen min, og hunden ble rolig igjen. Alt på et blunk.
Jeg satte meg spørrende opp i sofaen, og kunne ikke begripe hva som hadde skjedd. Holdt jeg på å bli gal? Var dette en drøm? Jeg gikk ut i gangen til hunden min, og han lå å skalv i et hjørne. Jeg satte med ned ved siden av han, og krøp han opp i fanget mitt og nektet å gå fra meg. Da visste jeg at dette var virkelig, det er flere som bor i huset mitt.
En kveld hadde jeg vært ute på kino med venner, og siden vi etterpå hadde gått på kafe, var klokken ganske mye da jeg kom hjem. I det samme jeg kommer inn ytterdøren, hører jeg tydelig smell fra stuen. Jeg går inn og lokaliserer at lyden jeg hører, kommer fra lampen som står på tv. Dette er en telys-lampe i smijern, som henger i en krok. Lykten roterer rundt og rundt, og dette resulterte i en høy lyd da lykten traff stangen/foten. Jeg sto en stund og så på dette, og følte at jeg fikk kuldegysninger i hele kroppen.
Jeg tok opp mobilen og ringte min søster. Hun spurte hvor jeg var siden det bråkte så rundt meg, og jeg fortalte at jeg var hjemme i min egen stue. Det ble helt stille i andre enden, og så sa søster, – Jeg ble helt kald nedover ryggen nå, Hege… hva er det som skjer hjemme hos deg? Jeg fortalte at telys-lampen sto på tv-en og roterte og vibrerte.
Søster hørte tydelig smellene gjennom telefonen, noe som gjorde meg lettet siden jeg nesten trodde at jeg holdt på å bli gal. Jeg avsluttet samtalen, og satte meg ned i en stol, og slik satt jeg og så på at lampen snurret rundt og rundt, i større og mindre fart om en annen. Etter en stund stoppet den, og det ble roligere stemning i huset igjen. Da gikk jeg å la meg.
Denne historien kommer fra Hege Anita i Trondheim.
I midten av agust 2002 skulle jeg holde utdrikningslag for den kommende konen til broren min. Vi samlet oss hjemme hos meg, åtte damer som skulle kle opp den blivende brud. Vi hadde planlagt å gjøre mye sprell og fanteri med henne, som man vanligvis gjør på et utdrikningslag.
Det var en meget varm sommerdag, en slik dag det er så varmt fordi det ikke blåser, og selv i skyggen føler man at man koker. Så vi valgte i sitte inne i stuen. Vi hørte på musikk, og satt og skravlet og lo, og hadde det riktig så hyggelig.
Mens vi sminket “bruden”, gikk jeg inn på badet for å hente noe. Plutselig hørte jeg at det smalt i soveromsdøren oppe på loftet. Jeg hørte at det ble stille i stuen, kun musikken summet lavt. Så smekket persiennene på alle vinduene i 1.etasje igjen. Også vinduet som sto åpent i gangen, smalt igjen. Hunden min som oppholdt seg i gangen, begynte å knurre mens den stirret opp i luften på en bestemt plass. Så ble han urolig, og begynte å gå rundt i ring mens han bjeffet og knurret om hverandre. Ingen av damene i stuen sa noe, før “bruden” brøt stillheten og sa; Hege, jeg tror det spøker her… Søsteren min, som også var der, prøvde å åpne og lukke persiennene for hånd, men det var umulig. Alle så seg rundt med en spørrende mine i fjeset, hva var det som hadde skjedd?!
Ikke så lenge etterpå begynte skravla å gå igjen, og vi “glemte” hva som hadde hendt. Hunden min roet seg også. Og etter hvert gikk vi ned i kjellerstuen for å fortsette festen der. Men da begynte varmekablene å skru seg av og på. Vi satt alle sammen og så på at bryteren beveget seg hurtig opp og ned i ca. 5 minutter. Jeg gikk bort til bryteren og prøvde å holde den nede, men så snart jeg slapp, begynte den igjen. Lyset begynte å blinke, og CD-spilleren sluttet å virke. Damene satt bare å måpte og stirret forundret på det som skjedde rundt dem.
Men nå syntes jeg det var nok, og ropte høyt ut i luften, – No får det sjå te å bli ro hær da! Da ble det stille. Lyset blinket ikke mer, og CD-spilleren begynte å spille igjen.
Litt senere gikk en av damene opp på WC. Da hun kom ned igjen var hun andpusten og hvit i ansiktet. – Hva har skjedd? spurte en av oss. – Var noen opp i gangen i sted? lurte hun på. Vi bekreftet som sant var, at det kun var hunden min som oppholdt seg der. Hun fortalte så at hun tydelig hadde hørt skritt i gangen, og hunden hadde knurret og veldig urolig. Hun hadde hørt at døren inn til stuen hadde åpnet og lukket seg. Etter dette hadde hunden roet seg. Hun var overbevist om at det var noen/noe der. Vi dro tidlig på byen den kvelden…
De neste historiene kommer fra et hus som tilhørte min familie. Huset finnes ikke lenger.
Dette hendte en gang da bestefar var på fiske i Lofoten. De hadde en ku som skulle kalve, og da bestefar dro, hadde han bedt bestemor å passe godt på kua, dag som natt, slik at alt gikk bra med kalvingen. Og da kua ikke hadde fått noe kalv den dagen heller, måtte bestemor opp også på natten for å se om det var noen kalv på tur.
Nå hadde det seg slik at de hadde en hund som var så glad i å følge med ut i fjøset, men denne natten orket ikke bestemor å ha den med, den lå uansett og sov så søtt under stuebordet. Hun forsikret seg bare om at døren var godt lukket, og så gikk hun i fjøset.
I fjøset sto det bare bra til med kua, ingen kalv var på tur ennå, så bestemor kunne bare gå inn å legge seg igjen. Men da hun kom ut av fjøset, holdt hun på å snuble i noe som lå rett utenfor fjøsdøren, og det var hunden! Der lå den og sov, akkurat slik den lå inne under stuebordet da bestemor gikk i fjøset.
Det var ingen dører eller vinduer som var åpne da hun kom tilbake til huset, så hvordan hunden havnet utenfor fjøsdøren, var og ble et mysterium.
En annen historie fra dette huset kan du lese om Her
