I år 1118, ble den første orden av militære munker grunnlagt av Hughes de Payens, ridder av Champgne, og åtte følgesvenner, da de sverget en evig ed i nærvær av patriarken/ herskeren av Jerusalem. De fikk navnet Tempelherrer.
De var kjent som Kristi fattige riddere, og levde på almisser. De begynte snart å bære den berømte hvite drakten, som de hadde fra cistersienserne, og drakten hadde i tillegg et rødt kors på.
Til å begynne med, var deres oppgave å forsvare veiene til Palestina for de nye pilegrimene som strømmet til Jerusalem fra Europa etter det første korstoget. Ridderne ble snart et eget kraftsentrum, og flere sluttet seg til dem, tross en spartansk livsførsel.
Først var kirken svært vennlig innstilt ovenfor ridderne. Eiendommene deres var fritatt for skatt, de mottok gunstbevisninger av alle slag, de sto ikke under noen jurisdiksjon, og de trengte ikke betale den kirkelige tienden. Dette førte, ikke så overraskende, til en voksende antipati mot dem fra visse deler av den vanlige geistligheten.
Tempelherrene bygde noen imponerende borger i Palestina. Disse tjente både som utgangspunkt for militære felttog, og som kapeller som krigsmunkene kunne trekke seg tilbake til. Navnet tempelherrene kommer tilsynelatende av at de hadde det historiske hovedkvarteret sitt i Jerusalem ved Klippemoskeen på Tempelhøyden, Templum Domini. Det var der det mange trodde at Salomo bygget det legendariske templet sitt, med den påståtte skatten. Tempelkirken i London, bygget av tempelherrene er også bygget etter modell av denne.
Ordenen opprettet et av verdens første internasjonale banksystemer, og rike riddere og landeiere deponerte gladelig mesteparten av rikdommene sine i ordenes trygge hender, selvfølgelig mot en viss avgift. Tempelherrene eide etter hvert store eiendommer i både Europa og Midtøsten.
De fikk rykte på seg for å være hemmelighetsfulle, og besatt av ritualer, og dette ryktet i tillegg til deres enorme økonomiske og militære makt, var nok grunnen til deres ende i 1307.
Fredag 13. oktober 1307, ble mange av tempelherrene i Frankrike arrestert av kong Filip den smukke. Mange av dem ble torturert og henrettet, og andre ble tvunget til å innrømme at ordenen praktiserte kjetterske handlinger, som å dyrke Baphomet, et gudebilde med geitehode. Pave Clemens V, sendte ut en pavebulle (et pavelig skriv utstedt i en spesiell anledning) som oppløste ordenen, og ved det sluttet den offisielt å eksistere. Makten og posisjonen deres hadde gjort dem veldig upopulære i deler av kirken, og i tillegg var Kong Filip den smukke av Frankrike, ute etter å få fingrene i bankorganisasjonen og dets nettverk.
Mye tyder derimot at rester av ordenen overlevde, blant annet i Skottland hos Robert Bruce, (som deltok i opprøret mot Edvard 1 av England, sammen med William Wallaces, “Braveheart”). Robert Bruce var allerede bannlyst av kirken.
Det har vært spekulert i om Tempelherrene hadde funnet en stor skatt under Tempelhøyden. Det fortelles om kister fylt med bøker og dokumenter som i hemmelighet ble fraktet bort fra Frankrike like før deres fall. Mange tror disse dokumentene ble fraktet til England eller Skottland. I tillegg er det flere teorier om at de ikke bare fant store skatter under Tempelhøyden, men også Paktens ark, og den hellige gralen. Hemmeligheter som ville være skadelig for kirken.
Ja sånn gikk det med Tempelherrene. Jeg håper en del av dem fortsatt eksisterer i dag. Grådighet og misunnelse har ALLTID vært et problem, og i dette tilfellet ble ordenens suksess deres bane.
Kildeopplysninger hentet fra Simon Cox, Nøkkelen til Da Vinci Koden.
Helt siden jeg var liten jente på begynnelsen av 80-tallet har jeg sett opp på himmelen når jeg var ute. Jeg vet ikke hva som fikk jeg til å gjøre det, men jeg vet at jeg så etter “noe(n)”.
Jeg har også alltid vært frittalende når det kommer til å snakke om UFO, utenomjordisk liv og alt dette merkelige som har skjedd og fortsatt skjer angående slike observasjoner. Men ikke så veldig mange som ønsker å prate om dette, noe jeg finner litt merkelig, er det skummelt å prate om? 🤔
Jeg har nok blitt sett litt rart på når jeg har snakket om dette, og følt meg ganske alene i min fascinering av disse historier og opplevelser man har hørt om, og kanskje vitnet selv. Nå skjer det endelig noe omkring disse fenomenene, og det har allerede vært to offentlige høringer i den Amerikanske kongressen.
Blir spennende å se hva som skjer videre 😊
Hva tenker dere om dette, tror dere på besøk fra andre planter?
Har dere hatt noen egne opplevelser med dette?
Fra 1916!
Fra 1914!
Observasjonene beskrevet i tekstene ovenfor er fra Forsvarets arkiv, korrespondanse om observerte flygende objekter.
Opprinnelig var denne faktisk en talisman eller et hellig geometrisk tegn, som kan spores tilbake til det gamle Hellas, om ikke lenger. Ordet pentagram er gresk og betyr “fem streker”, men symbolet selv var i bruk mye tidligere. Det greske ordet kan være en modifikasjon av et ord fra det gamle Mesopotamia rundt 3000 f.Kr. som angivelig betydde “himmellegeme” eller “stjerne”. I egyptisk mytologi og symbolikk representerte det femtakkede pentagrammet inne i en sirkel duat, eller underverdenen.
Om man deler et eple på tvers, så vil man se en form som dette, en femtakket stjerne 🙂
I kristen tradisjon har pentagrammet vært brukt til å symbolisere de fem sårene til Kristus.
I hebraisk tro ble pentagrammet knyttet til de 5 Mosebøkene.
I svart magi blir pentagrammet snudd med spissen ned. Dette er en forholdsvis moderne tendens, og ikke kjent fra eldre tid.
For pytagoreerne representerte de fem spissene de fem elementene; ild, jord, luft, vann og urelementet (eteren, ide, det guddommelige). De mente også at pentagrammet var matematisk perfekt, og fant ut at forholdstallet det gylne snitt gjemte seg i linjene.
Et pentagram har det gylne snitt i seg, også kjent som phi, det guddommelige, eller det gylne forholdstall. Man finner dette tallet overraskende ofte i naturlige strukturer, og i menneskekroppen, (også i menneskeskapt kunst og arkitektur).
Pentagrammet kalles i noen kilder også for Salomos stjerne, eller Salomos segl. Det blir også brukt i arabiske magitradisjoner og ritualer, og også i jødiske ritualer.
Her er kort litt om eplet:
Malus sieversii (villeple fra fjellene i Sentral-Asia) er anerkjent som en viktig stamfaderart til det dyrkede eplet, og er morfologisk lik. På grunn av den genetiske variasjonen i Sentral-Asia regnes denne regionen generelt som opprinnelsessenteret for epler. Eplet antas å ha blitt domestisert for 4000–10000 år siden i Tian Shan-fjellene, og deretter å ha reist langs Silkeveien til Europa.
I tillegg til å skildre eplefrukten, har ordet «eple» også blitt brukt om alle slags frukter på flere europeiske språk. Dette har ført til at man har flere epler i historiene våre enn vi strengt tatt har dekning for. Den forbudte frukten som Adam og Eva spiste av kaller man i dag gjerne et eple, og den gule kveden som sådde splid mellom vakre greske gudinner er også blitt til et stridens eple.
I norrøn mytologi voktet Idunn et antall epler som gudene spiste av for å holde seg unge. Epler går også igjen som legende eller drepende frukter blant annet i romanen/filmen Drømmen om Narnia, og eventyret om Snøhvit. Wilhelm Tell er kjent for å skutt et eple plassert på sønnens hode i to med en pil fra armbrøsten sin. Vitenskapsmannen Isaac Newton skal ha utviklet teorien sin om tyngdekraften fordi han så et eple falle fra et tre.
Nes kirkeruiner finner man ytterst på odden der som Glomma og Vorma møtes. Med historie tilbake til før 1000-tallet.
Det finnes mange spøkelseshistorier fra stedet, som at presten som jeg never nedenfor skal ha hengt seg i kapellet, at han skal ha murt barna sine inn i veggen bak alteret, og andre grusomheter. Jeg ønsket å komme til bunns i dette så langt som mulig, og med de opplysninger jeg har funnet fram, laget dette innlegget. Slik at neste gang noen tar seg en tur for å oppleve paranormal aktivitet ved Nes, så kanskje man kan være åpen for at det er noen andre enn den gamle prosten Jacob, som jeg mener har fått et unødvendig dårlig rykte på seg etter sin død, som lurer rundt her 😊
Jacob Christian Finckenhagen var prost og sogneprest ved Nes fra 1800 til 1837.
Han var født i 1756, og ble gift med Charlotta Amalia Hassing. De hadde ved folketelling i 1801, barna: Ane 19 år gammel (Charlottas datter av første ekteskap), Nils Severin 14 år, Søren Hassing 13 år, Christiana 9 år. Finner også et barn, Inger Margrethe født i 1802.
Jacob Christian dør 22. februar 1837, plutselig av slagtilfelle, og da er han en gammel mann, på ca. 81 år. Jernkorset på hans grav skal fortsatt finnes ved Nes kirkeruiner. På den står det “Jubel Olding” på grunn av hans lange virke som embetsmann i over 50 år. Ved hans begravelse var det prost Nicolay Wergeland som holdt begravelsestalen, og denne prostens sønn, var ingen ringere enn Henrik Wergeland, som hadde skrevet dikt for anledningen.
Henslumret er vaar gamle Fader, Og ingen fik farvel ham sagt. For sent vor Graad hans Haand nu bader i Kors paa stille Hjerte lagt den Haand, o er den ikke kjær, som signet har saa tidt envher. Den stragte han til Sorg og Nøden for os til himmelen i bøn, og Herren derfor gav ham Døden saa stille som et Kys til Løn. Kun derom for sig selv han bad, og med et Smil han død der sad.
Sønnen Søren Hassing Finckenhagen går i farens fotspor, og jobber som residerende kapellan til Nes, til han får jobben som sogneprest til Hjartdal og Sauherad.
Det kan godt være at gamle Finckenhagen fortsatt rusler rundt på Nes etter sin død, men da tror jeg det må være på grunn av at han elsket arbeidsplassen sin så mye at han ikke vil forlate. Tatt i betraktning hans yrke, må man nesten gå ut fra at han var en troende mann, og at han ønsket å møte sin skaper, men man vet jo aldri. Hans kone var død tre år tidligere.
Bildet er av Finckenhagen. Lånt fra Wikipedia/Riksantikvaren.
Den følgende historien har jeg vært så heldig å få fra Arne Grønlund. Jeg har tidligere postet en fortelling fra dette stedet, den kan du lese om her
Bakteppe
Kårvikhamn er ei bygd ca 2,5 mil nord for Finnsnes i Troms, og ca 4 mil fra Sørreisa, hvor jeg vokste opp. I begynnelsen av 1950-tallet skjedde det noe i bygda som vakte oppsikt over hele landet. Ett av husene skulle ha blitt utsatt for dunking og banking i veggene, et fenomen som kan gå under betegnelsen bankeånder. På mitt hjemsted ble disse åndene kalt for Kårvikspøkelset. Historien spredde seg og skal ha blitt omtalt i et underholdningsprogram i radio med Frimann Clasen, også kjent som Lyktemanden. Jeg var selv i femårs alderen den gangen, men kan likevel huske at folk snakket om hendelsene.
En ung journalist, Odd Smith Robertsen, dro fra Tromsø til Kårvikhamn for å komme på talefot med disse bankeåndene. Han ga en så levende beskrivelse av åndene at det la grunnlaget for en betydelig opplagsøkning for avisen han representerte. I et intervju med Nordlys i 1993 mintes Robertsen bankeåndene. Han nedtonet da dramatikken. – Det var en episode, ikke mer.
En kjent nord-norsk predikant, Didrik Solli, hadde også engasjert seg saken. Han bodde i Rossfjordstraumen, ca tre mil fra Sørreisa og ca to mil fra Kårvikhamn. Han pleide å holde evangeliske møter i Sørreisa og overnatte hos en dame et par kilometer fra hjemmet mitt. En søndag formiddag, kort tid etter hendelsene, bestemte min far seg for å dra å snakke med Solli, for han kjente ham godt. Jeg husker at han fortalte historien flere ganger. Han kunne ikke erindre alle detaljene i Sollis beretning, men mente å kunne gjengi det viktigste. Noen år før han døde leste han den inn på lydbånd slik at vi ikke skulle glemme den.
Didrik Sollis beretning
Solli kjente noen mennesker i Stockholm som var veldig interessert i sjelevandring. Så fikk han et brev, hjem til Rossfjorden, fra en av dem. De ville at han skulle ta seg en tur til Kårvikhamn for å undersøke hva som skjer der borte. De hadde lest i tidningen at det er noe de kaller for bankeånder og så hadde de sett på kartet at Kårvikhamn og Rossfjordstraumen ligger ganske nært.
Solli hadde ingen bekjente i Kårvikhamn, men i hjembygda hans, Sollia, var det en jente fra Kårvikhamn som arbeidet som slåttehjelp. Han tok kontakt med jenta og spurte om hun kunne ordne det slik at han fikk mulighet til å komme til Kårvikhamn for å høre og se hva som skjedde. Jenta svarte at da burde han vente til det ble mørkt, for når det er sommer og lyst, så pleier det å være stille. Men så snart det begynner å bli mørkt om kveldene, begynner urolighetene igjen.
Da det ble høst, fikk Solli brev fra jente som skrev at nå kunne han komme, for nå hadde det begynt å banke igjen. Da dro Solli til Kårvikhamn og kom fram på ettermiddagen til det huset hvor urolighetene foregikk. Der bodde det ei mor, to voksne jenter og en sønn. Huset hadde en og en halv etasje, med et en etasjes tilbygg med ei trapp som gikk gjennom veggen og opp til loftet. På loftet sto det to senger på hver side. Innerst i rommet var det et lite blindloft som ble brukt til oppbevaring. De to jentene lå på hver sin seng på den venstre sida, mens moren og sønnen lå på den høyre sida. Bunnen i sengene besto av noen staurer. Journalisten fra Tromsø, som hadde undersøkt saken, mente at jentene lå og ristet og ranglet med staurene og det var hele levenet som var der. Men de som hadde opplevd det hele, hadde opplevd ganske andre ting.
Mens de satt og drakk kaffe ba Solli moren om å fortelle hva hun hadde opplevd siden det begynte. De andre tre i familien gikk etter hvert ut. Hun sa hun kunne fortelle litt, men til sammen ble det så altfor mye. Hun fortalte om en gang hun kom inn på loftet. Da hun åpnet døra fra trappa til loftet, kom det et fosforlignende, selvlysende dyr over den første senga på høyre side. Det hopper i golvet, og da det var kommet under senga, kom det lyd som hørtes ut som når man kaster en stein i havet.
De satt lenge og pratet sammen utover kvelden. Da klokka ble elleve sa Solli at nå var det blitt sent og at de burde holde kveld, og at han ville være helt alene i huset til natten. Det skulle du ha sagt før, sa moren, for nå har folk lagt seg og vi hadde ingen steder å gjøre av oss. Ja, ja svarte Solli, så får dere bare gå og legge dere først, så skal jeg gå sist. Han skulle ligge i senga til den ene av jentene. Så gikk de og la seg først og da Solli la seg, forsikret han seg om at døra var godt stengt.
Da de hadde lagt seg sa moren at nå må han Solli lese fadervår for oss i kveld. Hun ville være litt kristelig siden de hadde en predikant i huset. I realiteten er jeg ikke mer avhengig av fadervår enn en hvilken som helst frivillig bønn, svarte Solli, men i kveld tror jeg at vi skal la det være, for tenk om det kunne hindre disse usynlige å komme. Å nei, sa moren, det får være som han Solli vil, lettet og glad for det. Jentene hadde slått på ei lampe, men Solli sa at nå skulle det være stille, dere skal slukke lampa og vi skal ha det mørkt. Å nei, sa jentene, lampa har ikke vi hattslukket på lange tider. Det tør vi ikke. Jo, sa Solli, vi skal ha det mørkt. Ja, ja svarte jentene, vi har jo lommelykta.
Så ble det stille. Men de lå ikke så veldig lenge, så fikk de høre et kraftig slag mot ytterdøra nede, og den sprang på vid vegg med en gang. Da tente jentene lommelykta. Nei, sa Solli, det skal være mørkt. Så hørte de det kom folk med støvler på seg. De gikk rett opp trappa til loftet. Solli telte skrittene og regnet ut at det trolig var tre menn. Da de kom opp trappa gikk døra opp. Med det samme de kom inn, ble det stille. Etter en liten stund begynte det å ramle i den senga hvor de to jentene lå sammen. Da var det ikke fritt for at jeg fikk en snikende, tvilende tanke om at kanskje var det slik at journalisten hadde rett, at det var jentene som lagde lydene, fortalte Solli. Men det varte ikke lenge før det flyttet over til den senga hvor han lå.Da hadde han følelsen av at han lå på en levende madrass som gynget og beveget seg. Han lå ganske rolig uten å si noe. Så ble det stille. Men så begynte det å grave ved fotenden av senga. Det grov og grov og beveget seg langs kroppen hans. Da begynte det å stryke fram og tilbake like ved øret hans.
Da handlet han resolutt uten å tenke. Han kastet teppet av seg, reiste seg opp og sa at dersom det er noe dere vil, så gå inn på det lille mørkerommet, og så får jeg vite hva dere egentlig er ute etter. Da han snakket til dem brukte han det samiske språket, slik at de som var i rommet ikke skulle høre hva han sa. Han hadde lært seg samisk etter mange års virke blant samene i Finnmark. Så gikk han bort til det lille rommet og lukket døra. Han så ingen ting, for det var mørkt, men hadde følelsen av at han ikke var alene i rommet. Og så sa han at det er nok for i kveld, men er det noe spesielt dere vil, så kom igjen i morgen ved fem-tida. Da ble det stille. Han gikk å la seg, og det var ikke mer å høre den natta.
Han sov kanskje litt mer enn vanlig neste morgen, sto opp, gikk ned og sa til moren at han ville blir her en dag til. Ja, sa hun, det får bli som du vil. Så gikk dagen. De snakket om de vanlige tingene og kanskje hun fortalte litt mer. Like før klokka fem gikk Solli opp på loftet og la seg i den senga som han hadde ligget i natta før. For å bruke hans egne ord: Vi kan si jeg sov. Plutselig sto det tre menn framfor senga. De var gjennomvåt og vannet rant av dem. Den ene, som sto nærmest, hadde kasjettlue. Skyggen var knust og det rant blod nedover ansiktet på ham og han bannet. Solli ville ta ham i hånda, men det ville ikke mannen. Han sa at du har en varm ånd mens jeg har en kald ånd. Detaljene i den videre samtalen har ikke Solli sagt så mye om, bortsett fra at han forlangte at fra nå av skulle det bli ro i huset og familien skulle få leve i fred.
Senere sto han opp, gikk ned og spurte moren om hun kjente noen som kunne passe til beskrivelsen av den mannen som hadde stått nærmest. Da svarte hun at jeg hadde sett sønnen hennes og så begynt hun å gråte. Så fortalte hun om en hendelse da Peder, sønnen hennes, hadde kjørt ved hele dagen. Det var blitt mørkt og han la seg ned på golvet for å hvile, sliten og trøtt. Da blåste det opp til sydvestlig kuling. Det lå båter på havna, og en av båtene hadde slitt seg fra fortøyningen. En nabo kom og ba om at Peder måtte bli med for å fortøye båten på nytt. Da han gikk var han sint og antakelig så bannet han, sa moren. Da de skulle ro ut med ankeret, gikk båten rundt og Peder og en mann til mistet livet. Etter ei tid begynte det å ramle kraftig i huset. Det banket på veggene og de hørte underlige lyder på forskjellig plasser.
Epilog
Etter Sollis besøk har ingen observert noen tegn på uforklarlige hendelser i Kårvikhamn som kunne tyde på bankeånder. Avisen Nordlys skrev at det skulle ikke mer til for å stanse bankeåndene i Kårvikhamn enn at en kjent predikant fra Nordnorge var der og snakket noen ord på samisk.
Spekulasjonene gikk om hvem de to andre var som Solli hadde sett. Man mente at den ene av dem var han som omkommet i havna sammen med sønnen Peder da de skulle fortøye båten. Den andre skulle være en mann fra bygda som hadde druknet i havet noen år tidligere.
Tilfeldighetene skulle gjøre at Astrid, den ene datteren i det hjemsøkte huset i Kårvikhamn, senere ble gift med et søskenbarn av min far. Jeg husker at min mor sa på spøk at han hadde giftet seg med Kårvikspøkelset.
Mange år senere var min far på en skogstur sammen med et annet søskenbarn, svogeren til Astrid. Han kunne videreformidle Astrids forklaring til hendelsene i Kårvikhamn. Sommeren før det hele begynte hadde hun tatt seg jobb som slåttehjelp på en gård i Lyngen. Der hadde hun truffet en gutt som hun hadde forlovet seg med. Etter at hun kom hjem på sensommeren innså hun at det bare hadde vært en flyktig sommerforelskelse. Hun skrev derfor et brev hvor hun hevet forlovelsen. På høsten samme året begynte urolighetene i hjemmet hennes i Kårvikhamn. Så var det altså min bror som måtte unngjelde og vekkes fra sin hvile for at han skulle få sin hevn, avsluttet hun.
Da pappa var i 16-årsalderen, hadde han en skremmende opplevelse.
En kveld i 22-23 tiden, var han og noen kamerater ute og “herjet”, skøyet og gjorde litt fanteri slik ungdommen gjerne gjør. Kameratene var gått ned til et hus for å utføre en fantestrek, mens min far skulle bli igjen oppe på veien for å holde vakt.
Det hadde seg slik at dette huset lå like ved bygdas kirkegård. Og det var mens pappa sto slik og holdt vakt at det plutselig sto noen foran han på veien. Pappa trodde et lite øyeblikk at det var noen av kameratene som ville drive gjøn med han, men den uhyggelige følelsen som kom fra skikkelsen, var ikke til å ta feil av. Det lyste hvitt av den, og det var vanskelig å se hva det var, pappa bare ante konturene av det som han sterkt følte var en mann.
Med ett rakte skikkelsen hånda ut mot pappa, akkurat som om den ville håndhilse på han. Og pappa kunne liksom ikke gjøre noe annet enn å ta vedkommende i hånda. Det var som om det ikke var pappa selv som styrte viljen. Akkurat da hendene deres møttes, forsvant den lysende skikkelsen like plutselig som den kom, og pappa var igjen alene på veien.
Det er vel unødvendig å si at han ble skremt av dette, og da de andre kom opp fra huset, så de straks på han at det var hendt noe. Oppskaket fortalte han dem hva som hadde hendt, og de ble så redde at de dro hjem hver til sitt alle sammen.
Fra min utgivelse “Det er mer mellom himmel og jord”
Tidligere i år ble jeg kontaktet av Eirik som er med i Norwegian Ghost Hunters, angående et innlegg jeg har på bloggen.
Eirik er utdannet filmfotograf, og det er han som produserer videoene til Norwegian Ghost Hunters, må bare si det, han er utrolig dyktig 👏
Jeg spurte om jeg kanskje kunne få vite location på neste episode som ikke var sluppet enda, så kunne jeg ta en kort reading på denne, og se om det stemte med noe av det de hadde opplevd. Denne jakten var allerede gjennomført, men ikke publisert.
Jeg fikk da vite at stedet var en båt, nemlig KNM Narvik, som er en norsk fregatt av Oslo-klassen, bygget i 1964. Nå er hun pensjonert, og blitt museumsskip ved Marinemuseet i Horten.
Jeg har aldri hørt noe om overnaturlige hendelser på denne båten, og har heller aldri utført en reading av et skip, så det var både nytt og spennende.
Her kommer liten reading som jeg har gjort av KNM Narvik.
Jeg fikk opp to energier her. Den ene er av en ung mann/gutt, begynnelsen av 20årene. Ser han i matrosdress, og tilhørende lue. Denne føler jeg er mest under dekk, og får følelsen av at han har vært maskinist, i hvertfall den type jobb. Ser han også med verktøy i hånda, tror det er en stor skiftnøkkel. Jeg føler også at denne har vært en stille type, ikke veldig utadvendt med andre.
Jeg fornemmer også en eldre mann her, autoritær, føles som hans rolle har vært kaptein eller lignende. Utseendemessig er han ganske kraftig, rak i ryggen, mørk, velfrisert skjegg. Han har på en høyhalset genser (sånn hals man bretter ned) og uniform, og lue. Denne føler jeg er et sted i 50årene. Tidsmessig tror jeg denne mannen må ha tilhørt et av de første mannskapene, men føler likevel av en eller annen grunn at han ikke tidsmessig passer helt inn.
Denne åndeverden er ikke alltid like lett å tolke, biter her og biter der. Hvorfor disse to ser ut til å henge igjen der, vet jeg ikke. Får ikke opp noe om hvordan de har mønstret av… om de da noen gang gjorde det.
Svar fra Eirik;
Herregud du treffer… Tror du kommer til å bli litt satt ut når du ser episode 3 😅
KNM Narvik. Bildet lånt fra nett, fotograf Philip Hofgaard/NRK
Opptak gjort av babymonitor, i et hjemsøkt hus i Norge. Studien av dette pågikk over en periode på ca. fire måneder. Det ble gjort hundrevis av opptak, og på noen av disse er det stemmer og lyder som ikke kan forklares av noe som var til stede i huset da opptakene ble gjort.
På opptaket ser man stue, døren på bildet er ytterdør, som fører ut til et nyere tilbygg av en kaldgang. Til venstre i bildet er inngang til kjøkken, til høyre ser vi trapp. Babycamera står plassert i vinduskarmen i stuen.
Det er kun ved opptak av stemmer og andre lyder fra paranormal aktivitet at lyden er svak. Som om disse har et slags slør foran seg. Opptak som er gjort med levende mennesker er til sammenligning så sterke at man ikke trenger headset for å høre.
Opptak gjort av babymonitor, i et hjemsøkt hus i Norge. Studien av dette pågikk over en periode på ca. fire måneder. Det ble gjort hundrevis av opptak, og på noen av disse er det stemmer og lyder som ikke kan forklares av noe som var til stede i huset da opptakene ble gjort.
På opptaket ser man stue, døren på bildet er ytterdør, som fører ut til et nyere tilbygg av en kaldgang. Til venstre i bildet er inngang til kjøkken, til høyre ser vi trapp. Babycamera står plassert i vinduskarmen i stuen.
Det er kun ved opptak av stemmer og andre lyder fra paranormal aktivitet at lyden er svak. Som om disse har et slags slør foran seg. Opptak som er gjort med levende mennesker er til sammenligning så sterke at man ikke trenger headset for å høre.
Det jeg hører her, er på ca. 36 sekunder ut i opptaket.
Kom kom, kom kom, er ikke noen fasit, jeg tror hun sier det, men er ikke sikker.
Opptak gjort av babymonitor, i et hjemsøkt hus i Norge. Studien av dette pågikk over en periode på ca. fire måneder. Det ble gjort hundrevis av opptak, og på noen av disse er det stemmer og lyder som ikke kan forklares av noe som var til stede i huset da opptakene ble gjort.
På opptaket ser man stue, døren på bildet er ytterdør, som fører ut til et nyere tilbygg av en kaldgang. Til venstre i bildet er inngang til kjøkken, til høyre ser vi trapp. Babycamera står plassert i vinduskarmen i stuen.
Det er kun ved opptak av stemmer og andre lyder fra paranormal aktivitet at lyden er svak. Som om disse har et slags slør foran seg. Opptak som er gjort med levende mennesker er til sammenligning så sterke at man ikke trenger headset for å høre.
På dette opptaket kan det høres ut som noen styrer med et eller annet på kjøkkenet.
