Den følgende historien har jeg vært så heldig å få fra Arne Grønlund. Jeg har tidligere postet en fortelling fra dette stedet, den kan du lese om her
Bakteppe
Kårvikhamn er ei bygd ca 2,5 mil nord for Finnsnes i Troms, og ca 4 mil fra Sørreisa, hvor jeg vokste opp. I begynnelsen av 1950-tallet skjedde det noe i bygda som vakte oppsikt over hele landet. Ett av husene skulle ha blitt utsatt for dunking og banking i veggene, et fenomen som kan gå under betegnelsen bankeånder. På mitt hjemsted ble disse åndene kalt for Kårvikspøkelset. Historien spredde seg og skal ha blitt omtalt i et underholdningsprogram i radio med Frimann Clasen, også kjent som Lyktemanden. Jeg var selv i femårs alderen den gangen, men kan likevel huske at folk snakket om hendelsene.
En ung journalist, Odd Smith Robertsen, dro fra Tromsø til Kårvikhamn for å komme på talefot med disse bankeåndene. Han ga en så levende beskrivelse av åndene at det la grunnlaget for en betydelig opplagsøkning for avisen han representerte. I et intervju med Nordlys i 1993 mintes Robertsen bankeåndene. Han nedtonet da dramatikken. – Det var en episode, ikke mer.
En kjent nord-norsk predikant, Didrik Solli, hadde også engasjert seg saken. Han bodde i Rossfjordstraumen, ca tre mil fra Sørreisa og ca to mil fra Kårvikhamn. Han pleide å holde evangeliske møter i Sørreisa og overnatte hos en dame et par kilometer fra hjemmet mitt. En søndag formiddag, kort tid etter hendelsene, bestemte min far seg for å dra å snakke med Solli, for han kjente ham godt. Jeg husker at han fortalte historien flere ganger. Han kunne ikke erindre alle detaljene i Sollis beretning, men mente å kunne gjengi det viktigste. Noen år før han døde leste han den inn på lydbånd slik at vi ikke skulle glemme den.
Didrik Sollis beretning
Solli kjente noen mennesker i Stockholm som var veldig interessert i sjelevandring. Så fikk han et brev, hjem til Rossfjorden, fra en av dem. De ville at han skulle ta seg en tur til Kårvikhamn for å undersøke hva som skjer der borte. De hadde lest i tidningen at det er noe de kaller for bankeånder og så hadde de sett på kartet at Kårvikhamn og Rossfjordstraumen ligger ganske nært.
Solli hadde ingen bekjente i Kårvikhamn, men i hjembygda hans, Sollia, var det en jente fra Kårvikhamn som arbeidet som slåttehjelp. Han tok kontakt med jenta og spurte om hun kunne ordne det slik at han fikk mulighet til å komme til Kårvikhamn for å høre og se hva som skjedde. Jenta svarte at da burde han vente til det ble mørkt, for når det er sommer og lyst, så pleier det å være stille. Men så snart det begynner å bli mørkt om kveldene, begynner urolighetene igjen.
Da det ble høst, fikk Solli brev fra jente som skrev at nå kunne han komme, for nå hadde det begynt å banke igjen. Da dro Solli til Kårvikhamn og kom fram på ettermiddagen til det huset hvor urolighetene foregikk. Der bodde det ei mor, to voksne jenter og en sønn. Huset hadde en og en halv etasje, med et en etasjes tilbygg med ei trapp som gikk gjennom veggen og opp til loftet. På loftet sto det to senger på hver side. Innerst i rommet var det et lite blindloft som ble brukt til oppbevaring. De to jentene lå på hver sin seng på den venstre sida, mens moren og sønnen lå på den høyre sida. Bunnen i sengene besto av noen staurer. Journalisten fra Tromsø, som hadde undersøkt saken, mente at jentene lå og ristet og ranglet med staurene og det var hele levenet som var der. Men de som hadde opplevd det hele, hadde opplevd ganske andre ting.
Mens de satt og drakk kaffe ba Solli moren om å fortelle hva hun hadde opplevd siden det begynte. De andre tre i familien gikk etter hvert ut. Hun sa hun kunne fortelle litt, men til sammen ble det så altfor mye. Hun fortalte om en gang hun kom inn på loftet. Da hun åpnet døra fra trappa til loftet, kom det et fosforlignende, selvlysende dyr over den første senga på høyre side. Det hopper i golvet, og da det var kommet under senga, kom det lyd som hørtes ut som når man kaster en stein i havet.
De satt lenge og pratet sammen utover kvelden. Da klokka ble elleve sa Solli at nå var det blitt sent og at de burde holde kveld, og at han ville være helt alene i huset til natten. Det skulle du ha sagt før, sa moren, for nå har folk lagt seg og vi hadde ingen steder å gjøre av oss. Ja, ja svarte Solli, så får dere bare gå og legge dere først, så skal jeg gå sist. Han skulle ligge i senga til den ene av jentene. Så gikk de og la seg først og da Solli la seg, forsikret han seg om at døra var godt stengt.
Da de hadde lagt seg sa moren at nå må han Solli lese fadervår for oss i kveld. Hun ville være litt kristelig siden de hadde en predikant i huset. I realiteten er jeg ikke mer avhengig av fadervår enn en hvilken som helst frivillig bønn, svarte Solli, men i kveld tror jeg at vi skal la det være, for tenk om det kunne hindre disse usynlige å komme. Å nei, sa moren, det får være som han Solli vil, lettet og glad for det. Jentene hadde slått på ei lampe, men Solli sa at nå skulle det være stille, dere skal slukke lampa og vi skal ha det mørkt. Å nei, sa jentene, lampa har ikke vi hatt slukket på lange tider. Det tør vi ikke. Jo, sa Solli, vi skal ha det mørkt. Ja, ja svarte jentene, vi har jo lommelykta.
Så ble det stille. Men de lå ikke så veldig lenge, så fikk de høre et kraftig slag mot ytterdøra nede, og den sprang på vid vegg med en gang. Da tente jentene lommelykta. Nei, sa Solli, det skal være mørkt. Så hørte de det kom folk med støvler på seg. De gikk rett opp trappa til loftet. Solli telte skrittene og regnet ut at det trolig var tre menn. Da de kom opp trappa gikk døra opp. Med det samme de kom inn, ble det stille. Etter en liten stund begynte det å ramle i den senga hvor de to jentene lå sammen. Da var det ikke fritt for at jeg fikk en snikende, tvilende tanke om at kanskje var det slik at journalisten hadde rett, at det var jentene som lagde lydene, fortalte Solli. Men det varte ikke lenge før det flyttet over til den senga hvor han lå. Da hadde han følelsen av at han lå på en levende madrass som gynget og beveget seg. Han lå ganske rolig uten å si noe. Så ble det stille. Men så begynte det å grave ved fotenden av senga. Det grov og grov og beveget seg langs kroppen hans. Da begynte det å stryke fram og tilbake like ved øret hans.
Da handlet han resolutt uten å tenke. Han kastet teppet av seg, reiste seg opp og sa at dersom det er noe dere vil, så gå inn på det lille mørkerommet, og så får jeg vite hva dere egentlig er ute etter. Da han snakket til dem brukte han det samiske språket, slik at de som var i rommet ikke skulle høre hva han sa. Han hadde lært seg samisk etter mange års virke blant samene i Finnmark. Så gikk han bort til det lille rommet og lukket døra. Han så ingen ting, for det var mørkt, men hadde følelsen av at han ikke var alene i rommet. Og så sa han at det er nok for i kveld, men er det noe spesielt dere vil, så kom igjen i morgen ved fem-tida. Da ble det stille. Han gikk å la seg, og det var ikke mer å høre den natta.
Han sov kanskje litt mer enn vanlig neste morgen, sto opp, gikk ned og sa til moren at han ville blir her en dag til. Ja, sa hun, det får bli som du vil. Så gikk dagen. De snakket om de vanlige tingene og kanskje hun fortalte litt mer. Like før klokka fem gikk Solli opp på loftet og la seg i den senga som han hadde ligget i natta før. For å bruke hans egne ord: Vi kan si jeg sov. Plutselig sto det tre menn framfor senga. De var gjennomvåt og vannet rant av dem. Den ene, som sto nærmest, hadde kasjettlue. Skyggen var knust og det rant blod nedover ansiktet på ham og han bannet. Solli ville ta ham i hånda, men det ville ikke mannen. Han sa at du har en varm ånd mens jeg har en kald ånd. Detaljene i den videre samtalen har ikke Solli sagt så mye om, bortsett fra at han forlangte at fra nå av skulle det bli ro i huset og familien skulle få leve i fred.
Senere sto han opp, gikk ned og spurte moren om hun kjente noen som kunne passe til beskrivelsen av den mannen som hadde stått nærmest. Da svarte hun at jeg hadde sett sønnen hennes og så begynt hun å gråte. Så fortalte hun om en hendelse da Peder, sønnen hennes, hadde kjørt ved hele dagen. Det var blitt mørkt og han la seg ned på golvet for å hvile, sliten og trøtt. Da blåste det opp til sydvestlig kuling. Det lå båter på havna, og en av båtene hadde slitt seg fra fortøyningen. En nabo kom og ba om at Peder måtte bli med for å fortøye båten på nytt. Da han gikk var han sint og antakelig så bannet han, sa moren. Da de skulle ro ut med ankeret, gikk båten rundt og Peder og en mann til mistet livet. Etter ei tid begynte det å ramle kraftig i huset. Det banket på veggene og de hørte underlige lyder på forskjellig plasser.
Epilog
Etter Sollis besøk har ingen observert noen tegn på uforklarlige hendelser i Kårvikhamn som kunne tyde på bankeånder. Avisen Nordlys skrev at det skulle ikke mer til for å stanse bankeåndene i Kårvikhamn enn at en kjent predikant fra Nordnorge var der og snakket noen ord på samisk.
Spekulasjonene gikk om hvem de to andre var som Solli hadde sett. Man mente at den ene av dem var han som omkommet i havna sammen med sønnen Peder da de skulle fortøye båten. Den andre skulle være en mann fra bygda som hadde druknet i havet noen år tidligere.
Tilfeldighetene skulle gjøre at Astrid, den ene datteren i det hjemsøkte huset i Kårvikhamn, senere ble gift med et søskenbarn av min far. Jeg husker at min mor sa på spøk at han hadde giftet seg med Kårvikspøkelset.
Mange år senere var min far på en skogstur sammen med et annet søskenbarn, svogeren til Astrid. Han kunne videreformidle Astrids forklaring til hendelsene i Kårvikhamn. Sommeren før det hele begynte hadde hun tatt seg jobb som slåttehjelp på en gård i Lyngen. Der hadde hun truffet en gutt som hun hadde forlovet seg med. Etter at hun kom hjem på sensommeren innså hun at det bare hadde vært en flyktig sommerforelskelse. Hun skrev derfor et brev hvor hun hevet forlovelsen. På høsten samme året begynte urolighetene i hjemmet hennes i Kårvikhamn. Så var det altså min bror som måtte unngjelde og vekkes fra sin hvile for at han skulle få sin hevn, avsluttet hun.
