De neste historiene kommer fra et hus som tilhørte min familie. Huset finnes ikke lenger.
Dette hendte en gang da bestefar var på fiske i Lofoten. De hadde en ku som skulle kalve, og da bestefar dro, hadde han bedt bestemor å passe godt på kua, dag som natt, slik at alt gikk bra med kalvingen. Og da kua ikke hadde fått noe kalv den dagen heller, måtte bestemor opp også på natten for å se om det var noen kalv på tur.
Nå hadde det seg slik at de hadde en hund som var så glad i å følge med ut i fjøset, men denne natten orket ikke bestemor å ha den med, den lå uansett og sov så søtt under stuebordet. Hun forsikret seg bare om at døren var godt lukket, og så gikk hun i fjøset.
I fjøset sto det bare bra til med kua, ingen kalv var på tur ennå, så bestemor kunne bare gå inn å legge seg igjen. Men da hun kom ut av fjøset, holdt hun på å snuble i noe som lå rett utenfor fjøsdøren, og det var hunden! Der lå den og sov, akkurat slik den lå inne under stuebordet da bestemor gikk i fjøset.
Det var ingen dører eller vinduer som var åpne da hun kom tilbake til huset, så hvordan hunden havnet utenfor fjøsdøren, var og ble et mysterium.
En annen historie fra dette huset kan du lese om Her
Til deg som tåler å høre litt mørk historie fra gamle dager, er dette en podkast jeg vil anbefale på det varmeste.
Både Torgrim og Kyrre er fantastisk gode programledere, og med strikkinga på fanget følger jeg i spenning med når de forteller om det ene drapet etter det andre. Føler jeg lærer noe nytt fra hver episode 😄
Torgrim Sørnes har gitt ut flere bøker om henrettelser i Norge. Jeg har også hatt æren av å jobbe sammen med han på en bestemt sak. Hvem vet, kanskje den en dag også blir en episode i Henrettelsespodden 😉
Etter en vindfull helg, så kom dagen i dag med en (forhåpentligvis) forsmak på sommer, hele 18 grader i skyggen 😎 Ifølge værmelding til yr ser det dessverre ikke særlig bra ut for resten av mai måned, så her var det bare å hive seg rundt å få gjort litt forefallende utendørs.
Har fått på plass utemøbler, og nesten hele paviljongen (er meldt liten kuling på torsdag så venter med resten av veggene til etter denne). Er noen år siden jeg har hatt paviljong-taket på, det tør jeg rett og slett ikke lenger siden det er så mye sterk vind her hele året nå, (man kan jo undres litt på over hva som skjer med klimaet). Ellers ble det litt rydding og klargjøring til at jeg snart endelig skal begynne å male inngangspartiet på huset, Jeeeeii 👏👏 Gleder meg skikkelig til det, har tenkt på det i flere år, og nå begynner skuldrene endelig å fungere sånn noenlunde igjen, etter at jeg har hatt Frozen shoulder i begge skuldre i snart seks år. Men, dette skal jeg få til 💪 Håper det blir så bra som jeg har drømt om 😅 Og at yr tar feil…🥲
Ser ut til at det blir rabarbra i år også 😊 Husker godt når man var barn, og fikk sukker i en kopp som vi kunne dyppe i, surt og søtt 😋
Det fineste treet jeg har på eiendommen, – Rogna er snaaart fult utsprunget, herlighet som jeg lengter etter grønn skog 💚🍃
Utsikten min, kveldsol på fjellet som enda bærer litt snø ☀️ For de som ikke bor i nord, bildet er tatt ca. kl 21.53, og det blir ikke noe særlig mørkere resten av kvelden/natten.
Nelliken (Pink kisses) fikk komme ut i dag, så håper været ikke blir for ille framover, da må den nok inn en tur igjen 💜
Den her sangen til Randi Hansen, sang jeg mye som liten jente. Selv om sola nok ikke skinner så ofte som vi Senjaværinger sikkert gjerne skulle ønske, så er det en vakker tekst, og hyllest til denne vakre eventyrøya. Kan jo trøste oss med at vi har midnattsol, så vi kan få i pose og sekk i noen måneder 🌞
Det jeg nå skal fortelle om, hendte meg i en tid jeg jobbet som nattevakt ved et sted i Sør-Troms. Det begynte som en helt vanlig natt, men så endret det seg drastisk.
Jeg hadde gått en av de faste rundene, og hadde tenkt å slappe litt av på sofaen som sto ute i hallen. Jeg la meg nedpå, og sjeferhunden som jeg alltid hadde med meg på nattevakt, la seg på gulvet ved siden av. Alt var stille og rolig, men plutselig satte hunden i å klynke som en gal. Den for opp og sprang rundt og rundt i ring, som om det var noe som holdt på å skremme vettet av henne. Jeg må ærlig innrømme at det var helt forferdelig å høre og se på, og jeg prøvde fortvilet å få den til å stoppe, men det var umulig.
Så med ett var det over, og jeg tok hunden med meg ut en tur for at vi begge skulle få roet oss ned i litt frisk luft. Da vi kom inn igjen, tenkte jeg at det var best at vi tok oss en ny runde, i tilfelle det var noen som gjorde innbrudd, det kunne jo være det hunden hadde reagert så på.
Da vi kom inn på det store husholdnings-kjøkkenet, skjedde det noe igjen. Det ble et forferdelig rammel i alt av øser og kar som hang over ovnene. Det var akkurat som om noen førte en hånd over alt som var der, men jeg så ingenting. Så ble det stille.
Jeg opplevde ikke mer den natten, og like etter sluttet jeg som nattevakt der. I ettertid har jeg hørt at det er flere som har opplevd lignende ting som jeg gjorde den natten. Og ikke vet jeg, men kanskje kan det ha sammenheng med at det like i nærheten er en gammel samisk gravplass…
Tenkte den her vakre fuglen måtte få sitt eget fotoshoot-innlegg 🤗
Har svermet av bjørkefink her i det siste, og denne dagen mistet jeg tellingen på 12 stykker som var her samtidig på kranglet om noe så herlig som solsikkefrø 😅
Bjørkefink gjør seg til for kamera 😉📷
Eehh…ups, ja her har det da sneket seg inn en blåmeis 🤔 Men den er vakker den også 🤩
Ser ut som den danser svanesjøen…. eller noe 😅
“I’m the boss here!” 🫵
Profilbilde 🧡
Nyyydelig! 🥰
Så flott å se på! Koser seg med frø og litt nøtter 🤗
Okei, okei, jeg backer ut her! 😓 (sier kjøttmeisen)
Dette hendte meg i en periode da jeg kjørte lastebiltransport. Jeg hadde vært i Tromsø og hentet varer, og var på tur for å levere disse. Det var vinterstid, og snøen lå ennå tung over det meste.
Da jeg nærmet meg Heia, var det allerede sent, men det var jeg vant til. Det var slik det var å kjøre transport, ingen 9-16 jobb.
Da jeg kom opp mot rasteplassen, så jeg at det sto en person nær veien, og jeg tenkte med meg selv at dette var rart, hvem er det som står her oppe vinterstid? Og idet jeg passerte vedkommende, så jeg at det var en mann, kledd i militære klær og med gevær. Jeg syntes det var merkelig at det skulle være noe der oppe på denne tiden av året, men tenkte at det kanskje var militærøvelse i området, og at mannen tilhørte der.
Jeg kom så fram til stedet jeg skulle losse varene, og så skulle jeg bare spise litt før jeg kjørte tilbake til Tromsø. Mens jeg satt og spiste sammen med min oppdragsgiver, kom jeg på hendelsen oppe på Heia, og jeg spurte om han visste om det pågikk noen øvelser i området. Nei, det hadde han ikke hørt noe om. Jeg fortalte om mannen som jeg hadde sett, og da ble oppdragsgiveren så rar. Jeg spurte hva det var for noe, og da fortalte han at også han hadde sett denne soldaten stå der, helt alene på Heia.
Og det var ikke noen soldat fra vår tid. Det var nemlig en tysk soldat fra annen verdenskrig som hadde kjørt seg i hjel på motorsykkel oppe på Heia. Og det var han som til tider sto der og viste seg for forbipasserende.
Da dette var fortalt, skjønte jeg hva det var som hadde gitt meg en følelse av at det var noe som ikke stemte. Soldaten var jo kledd i en slik uniform som de brukte under annen verdenskrig, og ikke i en slik som dagens militære bruker.
Fra Skrolsvik fort, (også kjent som Senjehesten), som ble anlagt av tyskerne under andre verdenskrig.
Fra min utgivelse “Det er mer mellom himmel og jord”
Dette hendte meg en høst da jeg var på besøk hos oldemor, jeg tror det var den høsten jeg begynte på skolen, det året jeg ble syv år.
Det var verken bilvei eller strøm der som oldemor bodde, og det eneste fremkomstmiddelet var med båt over fjorden. Posten som kom, ble levert på talestasjonen ca. 1 km unna der oldemor bodde, og dit måtte vi gå via en skogssti.
Denne dagen var det min tur til å hente posten. Det var begynt å bli skumt ute, og mørkeredd som jeg var, grudde jeg meg allerede. Men jeg sa ingenting om det, og dersom jeg skyndte meg, så rakk jeg tilbake før det ble helt mørkt.
Jeg kom fram til talestasjonen, og fikk hentet posten. På tilbaketuren prøvde jeg å tenke på alt annet enn det at jeg var alene i skogen i nesten mørket. Da jeg kom fram til en plass som heter Storgropen, fikk jeg en følelse av at jeg ikke var alene. Og da jeg så opp i gropen, satt det en stor mann på sine knær, og det så ut som han ba opp mot himmelen. Han hadde på seg en mørk dress, og så veldig stor og mektig ut.
Jeg ble mildt sagt livredd, fikk problemer med å puste, og hjertet slo vilt i brystet på meg. Det kjentes som at føttene skulle svikte under meg, og jeg kom meg nesten ikke av flekken. Denne mannen i gropen sa ingenting, satt bare på sine knær med ryggen mot meg, og ba opp mot himmelen.
På et eller annet vis kom jeg meg hjem til oldemor. Jeg var hvit i ansiktet og storgråt, og fortalte det jeg hadde opplevd. Oldemor var like rolig som alltid, og sa bare at jeg ikke skulle være redd. – Du vet, sa hun, at det finnes mye rart mellom himmel og jord, og det er ikke alt vi skal forstå eller få svar på. Det er en mening med alt vet du, og skal du noen gang forstå det, ja da kommer nok svarene til deg.
Denne hendelsen har forundret meg i mange, mange år. Etter å ha båret med meg og tenkt på de ordene til oldemor, føler jeg at jeg i dag har forstått denne opplevelsen. Jeg tror jeg hele mitt liv har vært veldig beskyttet av noe kraftfullt rundt meg, ja som den mannen i Storgropen.
Dette hendte meg på begynnelsen av 2000-tallet da jeg var en flittig gjest ved Lenvik folkebibliotek. Jeg var på leting etter bøker som inneholdt emner om forskjellige fuglearter, siden vi på denne tiden var i full gang med å starte opp fuglepark hjemme på gården vår. Jeg hadde funnet en del stoff, og gikk nå bare litt omkring mellom reolene for å se om det var noe mer som var av interesse .
Da jeg rundet hjørnet på en av bokreolene, så jeg rett på en bok som sto øverst oppe på en av hyllene. Det sto flere bøker der, men det er denne ene som jeg “ser”. Jeg bort til den og tar den ned fra hyllen. “Min øy i havet” het den, og var skrevet av Kjell Fjørtoft. Jeg hadde aldri hørt om denne Kjell Fjørtoft, men jeg snudde til baksiden og leste det som sto skrevet der. Boken så ut til å handle om Hekkingen, en øy ute i havgapet på nordsiden av Senja. Og Hekkingen hadde jeg hørt om, for pappa hadde flere ganger nevnt denne i forbindelse med fiskesteder som de brukte å være ved. Mer enn dette visste jeg ikke, men det var noe med denne boken, og da jeg dro hjem fra biblioteket den dagen, så hadde jeg også boken “Min øy i havet” med meg.
Da jeg senere fikk tid til å sette meg ned og lese i boken, tok det ikke lang tid før jeg fikk meg et lite sjokk. For i boken dukket det opp et navn som jeg hadde mye kjennskap til, – det tilhørte min 6.tippoldefar, Fogd over Senjen og Troms, Andreas Tønder. I boken sto det at Andreas Tønder hadde eid Hekkingen i en periode før han gav den videre til sin sønnedatter (barnebarn) da hun giftet seg.
Dette var helt nye og overraskende opplysninger for meg, og også for min søster, som var den som hadde drevet med slektsgranskning, og var den som hadde vekket min interesse for denne mannen mange år tidligere. Dette var for meg, en så merkelig måte å få vite mer om min forfar og slekten på, at jeg velger å se på det som et utrolig sammentreff. Jeg tror det var meningen at jeg skulle finne den boken…
Husene på Hekkingen
Her er enda et slikt merkelig sammentreff når det gjaldt å finne opplysninger om min forfader.
For en god del år siden gikk det på tv en serie som het “Solens sønn og Månens datter”. Den var filmet her i Nord-Norge, og handlet om en ung kvinne ved navn Birte Olsdatter fra Aursfjord, som sammen med sin kjæreste, drepte mannen sin Jens Olsen (det var i virkeligheten hennes bror Benjamin som hjalp til med drapet), og prøvde å skjule mordet. Dette var en film som engasjerte meg veldig. Jeg var sint og frustrert over Birtes skjebne, og selv om hun drepte sin mann, så følte jeg at ingen tok hensyn til alt hun måtte tåle fra denne tyrannen. For å ikke snakke om den rettergangen som hun hadde fått. Hadde jeg hatt den presten foran meg, så hadde jeg nok ikke vært så grei å ha med å gjøre.
Da jeg en gang på begynnelsen av 2000-tallet fikk internett, surfet jeg ganske mye både etter det ene og det andre. En dag fikk jeg det for meg at jeg skulle lete etter litt stoff om Birte Olsdatter, som er hovedpersonen i denne tv-serien, og jeg kom inn på en side om Kjervik-mordet, der hele historien var skrevet ned. Da jeg hadde lest en del av historien, kom jeg til noen som fikk hjertet til å slå kolbøtte og hårene i nakken til å reise seg. For gjett hvem som var fogd, – jo det var selvfølgelig “min” Andreas Tønder!
Han hadde hatt veldig mye med Birte å gjøre, og jeg kunne lese videre at hun hadde sittet på hans gård på Vang i flere år før straffen ble fullbyrdet. Dette var helt nye og uventede opplysninger for meg, Andreas Tønder var ikke nevnt med et ord i filmatiseringen av “Solens sønn og Månens datter”, og jeg kan mildt sagt si at jeg ble både sint og sjokkert. Dette hadde jeg ikke ventet meg, og skuffelsen var dermed stor – at den av mine forfedre som jeg var så stolt av, (han er beskrevet som en godhjertet fogd) hadde hatt innvirkning på Birte Olsdatters skjebne. Etter hvert som tiden har gått, og jeg forstår mer av rettssystemet på denne tiden, vet jeg nå at det ikke var Fogd Tønder alene som bestemte hva som skulle skje med Birte og Benjamin. Og, de var tross alt, mordere.
Etter at sjokket hadde lagt seg, og jeg hadde fått tenkt litt over saken, følte jeg at dette var noe som jeg skulle vite. Kanskje var det derfor Birtes historie rørte så ved meg allerede som 18-åring. Det er som om disse bitene skal på plass i et puslespill. Men hvordan det kommer til å se ut… ja det er det bare tiden som kan vise.
Fritt etter min utgivelse i 2007 “Det er mer mellom himmel og jord”.
Birte og Benjamin ble dømt til døden ved halshugging. Historien har i masser av år blitt fortalt slik at dette skjedde på Ryøya i Troms i 1742.
Nye opplysninger som jeg har bidratt med å oppklare har nå vist at dette ikke stemmer. Levningene etter Birte og Benjamin ble funnet på Sandholmen i Lenvikfjorden i 1946, ca. 1 times rotur unna fogdegården til min forfar Andreas Tønder. Jeg ser nå hvorfor jeg fikk alle disse inputene opp gjennom årene, både min genuine interesse for min forfader, og for Birtes skjebne. Tross i at mye er oppklart, føler jeg ikke at jeg er ferdig med denne saken enda 🤗
I et hus utenfor Tromsø hendte det noe merkelig. Et samboerpar skulle leie dette huset for en tid, og det virket som et fint og trivelig hus. Men det skulle det snart vise seg at det ikke var.
Da klokken ble 24.00, så forsvant plutselig lyset. Mannen gikk for å sjekke sikringene, men da ble det med ett lys igjen. Det samme skjedde tre ganger, og til slutt så samboerparet bare på hverandre og lo, for nå var de sikre på at det var venner som gjorde narr av dem.
Neste kveld skjedde det samme igjen, og denne gangen skjønte de at det ikke var en spøk fra venner. De hadde nemlig låst ytterdøren tidligere på kvelden for å være sikre på at ingen skulle komme seg inn.
Dette fenomenet gjentok seg kveld etter kveld til samme tidspunkt, og til slutt orket de ikke mer av dette, og flyttet ut.
Andre folk flyttet inn, men det samme skjedde med dem også, og nå er det ingen som vil bo der lenger.
Fra min utgivelse “Det er mer mellom himmel og jord”.
