Min søster leide en tid et eldre hus som i over flere tiår har vært beryktet her i bygda for sine merkelige hendelser.  Jeg var liten jente da jeg første gang kom i nærkontakt med dette stedet.

Her kommer noen historier fra denne tiden.

På grunn av samboers jobb i et vaktselskap, var min søster og henne lille sønn mye alene på kveld og natt.  En kveld hun og sønnen hadde lagt seg på soverommet på loftet, fikk hun plutselig høre gitarspilling som hørtes ut som det kom fra første etasje.  Min søster hadde gitar, den hang på veggen nede i stuen, men hvem var det som spilte på denne nå?  Det var jo bare henne og sønnen på 1 år som var hjemme… Hun lå livredd i sengen og hørte på, og til slutt stilnet gitarspillingen av.  Et lite øyeblikk etterpå, hørte hun lette fottrinn som kom løpende opp trappen.  Skrittene fortsatte bortover gulvet, til de stoppet utenfor døren der min søster og sønnen lå.  Så ble det stille, helt stille….  Søster turte ikke stå opp å sjekke hva dette kunne ha vært for noen, – hun trakk teppet over hodet og ba til høyere makter helt til hun sovnet av utmattelse.

Her er en annen opplevelse fra dette huset.

Søster hadde vært på loftet og lagt sønnen, og var på tur ned trappen da hun hørte bråk som kom fra kjøkkenet.  Hun tenkte at det kanskje var kommet noen på besøk mens hun var på loftet, men syntes samtidig det var litt rart, for hun hadde ikke hørt verken bildur eller ytterdøren.  Hun gikk inn på kjøkkenet for å se, og til sin store forbauselse er det “snurrebassen” til sønnen som bråker sånn.  Den snurrer og spinner rundt og rundt på kjøkkengulvet, og ikke så det ut til at den hadde tenkt å stoppe av seg selv heller, så søster måtte stoppe den fysisk med hendene sine.  Det var ikke kommet noen på besøk, i alle fall ikke noen som man kunne se…

Denne opplevelsen hadde jeg da jeg var ca. 9 år gammel, og er vel noe av det aller første jeg husker å ha opplevd av overnaturlige ting, møte med noe “annet”.

Jeg, mamma og søster hadde vært en tur på loftet for å se etter noe på et av rommene.  Da vi skulle gå ned igjen, gikk jeg sist, og på grunn av et eller annet som jeg ikke vet den dag i dag, det var nærmeste som jeg ikke styrte det selv, – så snudde jeg meg mot døren til det rommet som lå nærmest trappen.  Da fikk jeg se at dørhåndtaket sakte ble trykket ned, og døren gled opp.  Hvor lang tid dette tok vet jeg ikke, men det var ingen som ropte og spurte hvor jeg ble av, så det kan ikke ha tatt så lang tid.  Etter at døren var åpnet, skjedde det ikke noe mer, og jeg var “fri” til å gå ned.  Jeg fortalte straks til mamma og min søster hva jeg hadde opplevd, og jeg husker at de så på hverandre, og så sa de at jeg ikke skulle tenke noe på det, det var sånt som pleide å skje i gamle hus.  Jeg slo meg til ro med det.  Men jeg glemte aldri denne hendelsen, og jeg tenkte og pratet nok jevnlig om det de neste årene.  Først da jeg var rundt 14 år, fikk jeg vite at dette var et av de overnaturlige fenomenet som skjedde i det hust, og at min søster ved flere anledninger hadde opplevd det samme.

Mamma opplevde dette en gang hun var der.

Broren min skulle være barnevakt for sin nevø en kveld/natt.  Han hadde sommerjobb i et fjøs og skulle tidlig opp neste dag.  Det var egentlig meningen at han skulle dra hjem for å sove, men da søster ble lenger borte en forventet, og nevøen i tillegg slo seg vrang og ikke ville sove, – ringte han til mamma og fikk henne til å komme bortover med vekkerklokke og for å prøve å få gutten til å sove.  Joda, mamma hun dro bort til søsters hus, og overtok leggingen av barnebarnet.  Mens hun sto ved barnesengen på rommet på loftet, hørte hun plutselig lette fottrinn som kom løpende opp trappen.  Skrittene fortsatte over gulvet til de stoppet rett utenfor døren til rommet der mamma befant seg.  Men dette pågikk tenkte mamma på om det var søster som var kommet hjem, men hun syntes det var litt rart, for hun hadde ikke hørt noen bil, og heller ikke at ytterdøren hadde gått opp.  Da det ikke kom noen inn på rommet etter at skrittene var stanset, lukket hun opp døren for å se om det sto noen der ute i gangen, men det var ikke en levende sjel å se.  Barnebarnet var sovnet, så hun gikk ned for å se, men den eneste som var der, var sønnen som hadde sovnet på sofaen.

Denne historien er jeg blitt fortalt av en som som ofte brukte å være på besøk hos dem som bodde i huset etter at min søster og hennes familie flyttet ut.  Han forteller dette:

“Da min kamerat flyttet til dette huset, var jeg ofte hos han for å hjelpe han med det ene og det andre.  Kameraten min merket snart at det var flere beboere der enn bare han selv.  Han hadde hester med seg til gården, og disse hadde han flere merkelige opplevelser med.  Inne i fjøset hadde han fire båser, en til hver hest, og det skjedde mer enn en gang at han kom til fjøset og fant at disse hadde byttet plass.  Hestene sto slik at to og to hester sto på samme side, skulle disse bytte plass med hverandre, måtte de ut av fjøset og inn en annen dør.  Men det var tydeligvis intet hinder for den eller de som flyttet rundt på hestene, og det uten å lage et eneste spor etter seg.  Når kameraten var inne i huset, hørte han ofte fottrinn komme opp eller ned trappen til loftet, og han hørte også gitarspilling fra usynlige strenger, selv når han var ute i fjøset og jobbet.

Jeg har selv opplevd uforklarlige ting i det huset.  Som den gangen jeg skulle prøve å tenne opp i en gammel vedkomfyr som sto på kjøkkenet.  Jeg slet virkelig med å få veden til å ta fyr, og hele tiden var det som om noen sto tett bak ryggen på meg.  Kanskje var det noen som ikke ville at jeg skulle klare å fyre opp, ikke vet jeg, men ekkelt var det iallefall!  En gang jeg kom ut på trappen til huset, fikk jeg se en mann som gikk bortover mot fjøset.  Han virket liten og tynn og hadde vademelsklær på seg.  Da han kom under låvebroen forsvant han i løse luften…”

Fritt etter min utgivelse “Det er mer mellom himmel og jord”

Illustrasjon Elisabeth Jakobsen

I dag 16 mars, feires Kvenfolkets dag.

Hyvvää kväänikansan  päivää – Gratulerer med kvenfolkets dag! 🙂

Kvener er folk av finsk/kvensk ætt i Nord-Norge.  Allerede så tidlig som 800-tallet er kvener nevnt i Ottars beretning som ble nedskrevet ved hoffet til kong Alfred av Wessex.

På norrønt kvenir eller kvænir, eller cwenas på gammelengelsk. Noen velger å kalle seg for norskfinner.

Kvenene kom fra Kvenland, og den geografiske beliggenhet på dette stedet er mest trolig de flate landområdene i den innerste delen av Bottenviken. Stedet er nevnt både i Ottars beretning, og i Snorre Sturlasons konge og ættesagaer. Er ikke det spennende? 🙂

Allerede på 1500-tallet finner man kvensk bosetting i Nord-Norge.  Og det er ikke usannsynlig at de har vært her i nord mye tidligere enn det også.

Kvener ble i 1998 anerkjent som nasjonal minoritet.  I 2005 ble språket kvensk anerkjent som eget språk.

Den mest kjente kvenen i Norge er trolig Leonhard Seppala, hundekjører og gullgraver, som var med på å grunnlegge byen Nome i Alaska. Han var født i Skiboten i Troms, og var kven på begge foreldres side. Dere har kanskje sett tegnefilmen om hunden Balto, som var med i serumløpet, også kjent som “Kappløpet med døden”.  Seppala var oppdretter av både Togo, sin egen lederhund i løpet, og Balto som gikk for Gunnar kaasen.

 

Det kvenske flagget som ble tatt i bruk i 2009.  Motivet er en solrose/solblomst, – “aurinkonkukka”.

 

 

 

Men så til hvorfor jeg har skrevet dette, jeg er også av kvensk herkomst!  Jeg kan spore mine aner tilbake til kvenlandet både fra min pappa, og min mammas side.  Det har ikke blitt snakket så mye om dette i min familie. Kanskje var det ikke noe man snakket høyt om. Kanskje visste ikke senere etterkommer om det før slektsforskere i familien fant det ut.

Kvener måtte dessverre også gjennom fornorskningspolitikken, men jeg krysser fingre for at dette nå forandrer seg. Jeg vet selv alt for lite om deres historie, men jeg lærer noe nytt hver gang jeg søker opp og leser. Som feks. nå som jeg skulle finne om det var noen tradisjonelle matretter som var spesielle for kvenfolket. Ja, har du skulle sett, mat som jeg selv har vokst opp med, blant annet lutefisk, boknafisk, blodpølse, blodpuddig, lammerull, – herlighet! 🙂

Nå skulle jeg ønske jeg kunne lære meg flytende kvensk, men… jeg tror det kan bli litt vanskelig, –  derimot har jeg tro på mine barnebarn, bare de får muligheten 🙂

Min kvenske tippoldemor på farssiden, som levde på 1800-tallet skal etter sigende ha vært veldig stolt av sin herkomst, og snakket mye om det. Hennes forfedres familie kom til Nord-Strømmen, Malangen Troms rundt 1740-45, og området de kom fra var Kukkola, Happaranda, Laivaniemi, Torneå, Tornedalen.

Er du også kven? 🙂

 

Avslutningsvis tar jeg med denne flotte hymnen som blir omtalt som Kvenenes nasjonalsang, og den kommer opprinnelig mest trolig fra Tornedalen.

 

 

Denne historien er skrevet med tillatelse fra forfatteren av “Min øy i havet”, Kjell Fjørtoft.

Ragne… hvem var hun?  Hvordan var det egentlig å leve ute i havgapet for så mange år siden? Spørsmålene er mange, og svarene kan jeg bare prøve å tenke meg til.

Jeg kan lese om Ragne i boken “Min øy i havet”. Og som den filosofen jeg er, så går tankene mine først og fremst til henne, men også til hennes familie og det livet de hadde på Hekkingen på slutten av 1700-tallet.

Forfatter Kjell Fjørtoft forteller så vakker og detaljrikt om livet som utspant seg her på denne tiden, at jeg nesten kan føle at jeg er der og opplever det selv. Og når han så forteller at det ennå er noen igjen i huset ute på Hekkingen, ja da sprenger tårene på, og jeg føler så for den unge jenta som endte sine dager her ute, i sitt livs vår.

I stuen vugger den gamle gyngestolen frem og tilbake, som om noen nettopp har forlatt den. På loftet høres lette skritt over gulvet… Og i kammerset rett over stuen høres det rasling i tepper, som om noen snur seg i sengen. Hva var det som gjorde at hun valgte å bli igjen der ute?  Eller kanskje hadde hun ikke noe valg.

Ragne var liten jente da hun kom til Hekkingen for første gang, bare 2 år gammel. Hun var adoptert, og foreldrenes eneste barn. Likevel kaller hun dem aldri for mor og far, men for Agnes og Ole, som var deres rettelige navn.

Fjørtoft forteller at han snakker med Ragne. Hun sier at hun vil at han skal fortelle Hekkingens historie, som også er en del av hennes historie.  Bare slik kan hun få fred med seg selv. Og det gjør han så i denne boken.

I petroleumslampens skjær får han en kveld se henne sitte i gyngestolen og strikke. Først er det som om hun er gjennomsiktig – han kan se sprinklene i gyngestolen tvers gjennom henne. Så blir hun tydeligere, og han kan se hvordan hun ser ut. Håret er langt og mørkt. Klærne hun har på seg er en strikket jakke over en bluse og et langt svart skjørt. Hun ser på han og sier at hun har fulgt med han helt siden første gang han kom ut til øya. Hun forteller også at hun er den eneste som er igjen her ute, de andre er borte for lenge siden.

Graven til Ragne finner han på gamle Hillesøy kirkegård. Her ble hennes jordiske levninger satt ned en gang for over 200 år siden. En overgrodd, bortglemt grav med et rustent jernkors er eneste synlige bevis på at hun noen gang har levd i denne verden. De blomster som vokser her, er de ville, og de er nok de vakreste som kan være her på dette stedet.

Ragne Stadt. Jenta som bare ble 17 år gammel. Jeg undres, har hun fått fred nå….

Fra min utgivelse ” Det er mer mellom himmel og jord”

 

Illustrasjon Elisabeth Jakobsen

Denne historien kommer fra Ivar.

Dette hendte under høstjakten for noen år siden.  Per skulle jakte skogsfugl noen dager, og bestemte seg for å bruke gammen som står i denne aktuelle dalen som base for sitt opphold.  Den første kvelden Per kom ned fra jakt, fyrte han opp i ovnen, lagde mat og satte seg for å spise.  Da kom det plutselig en mann inn til han i gammen.  Per spurte om han ville ha noe å spise, men mannen svarte ikke, han var i det hele tatt veldig stille, – satte seg bare foran ovnen og varmet hendene sine.  Per skulle tidlig opp neste morgen for å jakte videre, så han tok kvelden og la seg for å sove.  Neste morgen da Per våknet, var mannen borte.

Den andre kvelden Per var i gammen, kom ikke denne mannen, men tredje kvelden så var han der igjen.  Akkurat det samme skjedde denne gangen også; Per lurte på om han ville ha noe mat, men det svarte mannen ikke noe på, satte seg bare ved vedovnen og varmet nevene.  Og da Per våknet neste morgen var mannen borte.

Da Per var vel hjemme igjen, ble han spurt om jaktdagene sine, og da de spurte om han hadde truffet på folk, så fortalte han om denne mannen som hadde kommet innom gammen et par kvelder, og at det var noe litt rart med det.  Da fikk han vite at det var en mann som for en tid tilbake siden hadde blitt borte i dette området, og han ble aldri funnet.  Det var nok denne som hadde vært innom gammen for å hente seg litt varme…

Fra min utgivelse  ‘Det er mer mellom himmel og jord’

Illustrasjon: Elisabeth Jakobsen

Denne historien er fra Heidi.

Dette hendte meg en sommer for en god del år tilbake siden.  Jeg skulle vanne blomstene hos mine foreldre mens de var bortreist på ferie.  Siden dette var før det var vanlig at alle hus hadde egen fasttelefon, så hadde vi gjort en avtale om at mine foreldre skulle ringe meg denne dagen, til et bestemt klokkeslett, – da de hadde telefon og ikke jeg.  Jeg gikk da ned til huset deres som ikke lå mange meter fra mitt eget.

Jeg vannet blomstene mens jeg ventet på at telefonen skulle ringe. Og endelig så ringte det.  Jeg gikk ut i gangen til telefonbordet, og løftet av røret. Det var som forventet mine foreldre som ringte fra sitt feriested i Sverige.

Det var mens jeg sto slik å pratet med dem, at jeg plutselig hørte fottrinn fra loftet.  Fra der jeg sto i gangen, kunne jeg tydelige høre at noen kom gående over gulvet oppe i loftsgangen.  Hva i all verden var dette? tenkte jeg.  Jeg er jo alene i huset!  Og ytterdøren var låst da jeg kom, det var umulig at det kunne være noen andre her.

Jeg ble så redd da jeg hørte disse skrittene, – og da de begynte å komme ned trappen, som hadde utgang til den gangen jeg sto i nå, kjente jeg panikken komme.  Jeg strakte meg så langt ledning rakk, mot ytterdøren, og fikk åpnet den på vidt gap.  Jeg hørte at naboen på oversiden fortsatt klippet plenen, slik han hadde gjort da jeg låste meg inn, og den ujevne duren fra gressklipperen føltes betryggende.

Jeg avsluttet samtalen med mine foreldre så fort jeg kunne, uten å fortelle noe om skrittene som jeg hørte, og så skyndte jeg meg ut og låste døren etter meg, ennå oppskaket og skjelvende over det jeg nettopp hadde opplevd. Hva dette var for noe, har jeg aldri funnet ut av, og ved senere anledninger som blomsterpasser gikk jeg aldri til mitt barndomshjem alene.

Fra min utgivelse ” Det er mer mellom himmel og jord”

 

Illustrasjon Elisabeth Jakobsen.

To brødre hadde bestemt seg for at de sammen skulle kjøpe en fiskebåt fra Helgeland.  Mannen som de kjøpte båten fra, sa at de ikke måtte bli redde hvis de så en mann om bord på denne båten, – det var ikke noe ondt i ham, han var bare god.

Det skulle vise seg at de både skulle se og høre mye til denne mannen.  En episoden med denne karen opplevde de en dag de var på fiske i Lofoten.  Brødrene lå på havet med båten, sammen med flere andre båter, da de plutselig fikk høre at det begynte å stikke og ramle med kjettinger.  Den ene av brødrene sa da at nå skulle de bare fortøye båten godt, for nå ble det “vær”.  De gjorde så, og like etter ble det et forferdelig uvær.  Brødrenes båt var en av få som ikke drev på land den dagen.

En morgen lå båten ved kai.  Det var stille og kov, slik det nesten bestandig er før det blir uvær.  Da fikk skipperen (en av brødrene) som sto i rorhuset, se denne mannen komme ut av egnerhuset med en bylt under armen.  Mannen gikk bortover dekket, akkurat som om han hadde tenkt å gå på land.  Men han gjorde ikke det, i stedet snudde han og gikk tilbake, inn i egnerhuset igjen.  Den dagen ble det et forrykende uvær, det var flere båter som holdt på å forlise.  Skipperen på denne båten sa etterpå, at hvis mannen hadde gått på land denne dagen, så hadde de ikke tatt båten ut.  Så mye stolte de på de på ham og hans varsler.

En morgen de satt i byssa og drakk kaffe, hørte de at det begynte å ramle med bingfjølene i rommet.  De trodde det var en av de andre karene som var begynte å arbeide, men da de gikk for å se etter var det ingen der.  Den dagen fikk de så mye fisk at de nesten ikke skulle klare å komme seg til land.

Da denne båten ble så gammel at det var på tide at den skulle kondemneres, tok de noen planker fra den gamle båten for å ha i den nye, og så lå de to båtene side om side, helt til den gamle var sunket.  Dette gjorde de for at den gode mannen skulle få tid til å gå om bord i den nye båten.  Det sies også at denne båten var den som i alle år fisket best på Vengsøya.  Det var ingen andre som slo den i fiske, og hendte det at denne båten kom til land uten fisk, så var det heller ingen andre båter som hadde fått noe.

Fra min utgivelse “Det er mer mellom himmel og jord”

 

Illustrasjon Elisabeth Jakobsen

Sara forteller:

Da min bror bygde nytt hus, hadde han så lyst til å flytte med seg en stor steinhelle som lå nedenfor trappen til gammelhuset.  Mamma sa til han at han ikke måtte gjøre det.  Men han hadde så lyst på denne hella, at han flyttet den med seg likevel, og plasserte den utenfor kjellerdøren på nyhuset.  Der passet den kjempegodt syntes han.  Fra den dagen ble det uro i huset.

En gang var datteren min der på overnattingsbesøk.  Hun skulle bruke badet som lå i kjelleren, og da opplevde hun at lyset ble slått av mens hun var der.  Bryteren til badet lå i første etasje, så datteren min trodde det var mormoren som tullet med henne, eller hadde glemt at hun var på badet og dermed slått av lyset.  Men da hun ropte opp til de andre at de måtte slutte å tøve og slå på lyset igjen, skjønte de ikke hva hun pratet om.  Det var ingen av dem som hadde rørt lyset.

Senere fikk de som bodde i huset oppleve dette mange ganger, og til tider hørte de også skritt på loftet.  Selv mamma, som aldri gjorde seg bemerket med noe, tok seg i å gå ut i gangen for å se, etter at hun hadde hørt at det kom folk, men det kom ingen.

Det var to innganger til stuen, den ene var gjennom kjøkkenet, og den andre var gjennom gangen.  Og siden det var den fra kjøkkenet som ble mest brukt, satte broren min et orgel foran døren som gikk fra gangen.  En dag han satt og spilte på orgelet, fikk han se at dørhåndtaket rett foran ham ble trykket sakte ned, og så gikk det tilbake igjen.  Da sprang han så fort han kunne ut i gangen for å se hvem det var, men der var det ikke en levende sjel.

Mange år senere gikk datteren min på skole i Tromsø.  Da brukte hun å være mye hos mormoren sin i helgene.  En natt våknet hun av at det sto en kjerring foran sengen hennes.  Den kjerringen hadde gammeldagse klær på seg – tørkle på hodet, og på føttene lugger som var bundet med bånd rundt leggene.  Men hva hun ville det vites ikke.

De som bodde i huset, hørte og opplevde mye uforklarlig i flere år.  Men så bestemte broren min seg for å legge steinhella på plass foran døren til gammelstuen igjen, der den hadde ligget i så mange år.  Og da det var gjort, ble det fred og ro i nyhuset.

Fra min utgivelse “Det er mer mellom himmel og jord”

Illustrasjon Elisabeth Jakobsen

Denne historien kommer fra Lysnes på Senja.

Tre ungdommer fra Vangstrand på Senja, var en søndagskveld ute å hadde det litt moro.  Med ett ble de oppmerksomme på en mann som liksom lurte på dem, det var i alle fall slik disse ungdommen oppfattet det.  De ble enige om at de skulle prøve å løpe etter denne mannen som ingen av dem hadde sett før, se om de klarte å “fakke” han.  Men uansett hvor fort disse guttene sprang, så klarte de ikke å innhente han.  Når guttene sprang, så sprang mannen, og når guttene stoppet, så stoppet også mannen.  De klarte ikke å ta han igjen, det var og ble samme avstand mellom dem hele tiden.

Det bar nedover med dem, til et sted som heter Varnes, og med ett så stoppet denne mannen i et potetland, og så var han som sunket i jorden.  Guttene forsto ingenting, og de ble så vettskremt av det de nettopp hadde opplevd, at de dro hjem det snareste de kunne.

En av guttene bodde på den gården der mannen hadde forsvunnet i potetlandet, og han var helt molefonken når han kom hjem.  Ja, så dårlig så han ut at faren spurte om han var syk, men nei det var han da ikke.  Faren så jo at det var noe som plaget gutten, så han gav seg ikke før han fikk ut av han hva det var.  Da alt var fortalt, gikk de til potetlandet slik at gutten kunne vise dem hvor mannen hadde forsvunnet så sporløst.  Og det viste seg at akkurat på denne plassen klarte de aldri å få hesten til å kjøre over når de skulle pløye åkeren, – de måtte bestandig pløye den biten for hånd.

Nå tok de gutten på alvor, og bestemte seg for å grave opp dette stedet.  Da de hadde gravd seg ned ca. 1 meter, støtte de på en steinhelle, og under den lå det et skjelett.  Skjelettet hadde en pil av bein stående inn mellom ribbeina.  De la alt tilbake, og tok snarest kontakt med Tromsø Museum for å få dem til å komme å gjøre undersøkelser av funnet.  De kom fra museet, og de fant da ut at historien kunne fortelle at dette skjelettet var av en mann som var blitt skutt og drept med pil og bue på et sted som het Durmålselv, for deretter tatt med til Varnes på Vang og begravd på det stedet som senere ble til et potetland.  Alt sammen, både skjelettet av mannen, og pilen er tatt hånd om av Tromsø Museum, og de som har interesse av å få dette bekreftet kan henvende seg dit.

Fra min utgivelse “Det er mer mellom himmel og jord”

Illustrasjon Elisabeth Jakobsen

Jeg var i 2014 var i kontakt med Tromsø Museum, og fått opplyse om at dette skjelettet ikke lenger ligger i utstilling.  Og at det er datert til tidlig jernalder, altså fra ca. 550 – 1050 e.Kr. Jeg skal ved mulighet (tid) kontakte dem igjen, se om det kan bli litt mer ut av denne historien, og kanskje også noen bilder om det lar seg gjøre.

Denne historien kommer fra en kvinne på Senja.

Min far har fortalt om noe merkelig som de fikk i deres hjem på Lysnes.

Det begynte en søndags-ettermiddag.  Da fikk naboen se tre fremmede – en kvinne og to menn – som kom gående opp til fars barndomshjem.  Farmor hørte bråk og larm fra yttergangen, og gikk ut for å se hva det var, men da hun kom ut i gangen var alt stille, og det var ingen å se.

Fra da av fikk de noe merkelig i huset.  De kunne ikke se noe, men de kunne høre tunge skritt, knyttneveslag i bordet mens de satt og spiste, banking og susende lyder.

Farmor og de andre i huset prøvde å få kontakt med dette usynlige, og det fikk de.  De fikk faktisk til en slags avtale med det/dem, om to bank for JA, og tre bank for NEI.   Men de fikk aldri noen forståelse av hvem dette var, eller hva de egentlig gjorde der.

Andre folk i bygda mente at dette bare var fantasi og oppspinn.  Disse ble bedt hjem til farmor og farfar for at de skulle bli overbeviste.  Og det endte som regel med at de ikke våget seg ut i eget ærend, og de dro hjem, våte i buksene som barn.  Presten ble også tilkalt for å prøve å bli kvitt denne ufreden, men det hjalp ingenting.

Like før dette hadde pågått i seks måneder, hadde min far en merkelig drøm.  Han drømte at disse åndene takket for seg , og de fortalte at de skulle flytte til et hus lengre ute på Lysnes.  Som takk for at de hadde fått være der, skulle far og de andre få noe.  Åndene ba far grave mellom hjulene på hestekjerren som sto ute på tunet,  der skulle han finne noe.  Men dessverre så viste det seg at før far fikk fortalt noen om drømmen , så hadde en av brødrene flyttet på kjerra, og det var umulig å si nøyaktig hvor den hadde stått.  Så dermed fikk de aldri vite om det var noe der som “takk”.

Ikke lenge etter denne drømmen forsvant åndene fra huset til farmor og farfar, og det ble igjen fred og ro.

Fra min utgivelse ” Det er mer mellom himmel og jord”.

 

Illustrasjon Elisabeth Jakobsen

 

Epilog:

Jeg har selv kjennskap til stedet, og her har jeg kan du lese litt om det.

Da jeg var liten, var jeg ofte med mamma og pappa og gjorde forskjellige ting på pappas hjemplass.

Det var her det ble samlet ved til vinteren, og her den ble kappet opp før den skulle bringes videre hjem.  Jeg husker en kveld jeg var med mine foreldre dit, det var høst, det var mørkt og det var vind.  Vi skulle fylle varebilen med ved som så skulle kjøres hjem.  Siden det var en del vind denne kvelden, og bilen sto på låvebrua, halvveis inne i fjøset, – satte pappa meg til oppdraget at jeg skulle passe på at låvedøren på den siden vinden kom fra, ikke slo inn mot bilen.

Jeg husker godt denne episoden, selv om det er mange år siden, jeg var kanskje rundt 8-10 år da.  Men det som jeg har tenkt mest på etter at jeg ble voksen, er at jeg på denne tiden ikke visste noe om det som har vært av opplevelser fra dette stedet, men likevel vet jeg at jeg følte at det var noe der, noe uforklarlig.  Det hadde kommet et vindkast som gjorde at jeg så vidt berget døren fra å slå inn i bilen, og jeg ble irritert, ikke på vinden, men på noe annet som jeg ikke den dag i dag kan forklare hva er.  Sa ut i luften at det bare skulle prøve seg en gang til, og ikke før jeg hadde sagt det, så fløy døren inn mot bilen igjen, og denne gang var det så vidt jeg fikk berget den fra å ikke slå inn i siden.  Jeg husker jeg ble overrasket, og tok det nok litt personlig.  Jeg husker også at jeg ble litt redd etter det, men jeg fortsatte med å “berge” bilen, og klarte det.

Det som er rart, er at jeg alltid på dette stedet, også i fjøset, har følt at jeg ikke har vært alene.  Som om det er noen der som holder øye med deg.  Og selv i dag, når jeg sitter her å skriver dette, så kan jeg ikke si hva det er for noe.  Det er litt som om at det kanskje ikke er noe som har hatt menneskelig form noen gang, noe som jeg ikke har vært borti så mange ganger at jeg helt vet hva jeg skal tørre å kalle det.  En energi av noe slag som virker veldig gammel.  Jeg vet at det er flere som har vært redd for å gå i gammelstuen alene, (den finnes ikke lenger nå) og dette huset som mine tippoldeforeldre bygde skal også ha vært hjemsøkt av bankeånder.   Mine tippoldeforeldre klarte å kommunisere med dette, og fenomenet var i sin tid svært beryktet i bygda og også utenfor den.  Selv presten klarte ikke å få bukt med det som var der den gang.  Men jeg føler ikke helt at disse energiene hører sammen, så kanskje det bare er noe litt spesielt ved dette stedet…

I min ungdom fikk jeg spørsmål fra andre ungdommer som kom fra denne bygda, og jeg skjønte etter hvert at historien fra dette huset, der også min pappa ble født og vokste opp, fortsatt ble snakket om, generasjoner etterpå.

Det fortelles i denne historien at bankeåndene forsvant fra huset, – likevel er det mange historier herfra, lenge etter at mine tippoldeforeldre er døde.  Flere av dem står skrevet her på bloggen.  Det var min oldefar som overtok huset, og så min bestefar, så her vokste min pappa opp.  Det er blitt meg fortalt at bestemor, tross sine opplevelser her, aldri likte å snakke om det som skjedde.  Jeg har selv vært i dette huset, etter at det var fraflyttet, og vi (meg selv og noen venner) dro dit en ettermiddag for å se om vi opplevde noe, noe vi da ikke gjorde.  Vi oppholdt oss ikke der lenge, huset var gammelt da, over 100 år, og ikke et sted vi barn fikk “leke” oss.  Nå er huset revet, og resten overtatt av annen familie, så det er nærmest umulig for meg å finne mer ut av det som engang angivelig skal ha husert her.  Skulle det noen gang vise seg at jeg har muligheten til å finne ut mer om det, så skal dere selvfølgelig få høre om det.  En spennende ting å ta med seg i familiehistorien er det uansett.

Det snakkes mye om at barn har fantasivenner, og ifølge min mamma, så hadde også jeg en slik i min barndom.  Og det var en hund.  Nå sies det jo at hunder er menneskets beste venn, og venner husker man jo (?), men skal jeg være ærlig så husker jeg ikke noe av dette.

Så det jeg skriver nå, blir ikke lange innlegget og er kun basert på mammas observasjoner, og det som jeg den gang da fortalte henne om denne vennen min.  Jeg var i 4-5 årsalderen da denne hunden dukket opp.  Mamma forteller at hun til tider var veldig lei av å høre og ta hensyn til den firbente vennen min.  Den skulle blant annet ha plass ved siden av meg når vi spiste middag, og jeg formante mamma både hvor hun kunne og ikke kunne sette stolen, måtte jo for alt i verden ikke sette den på hunden.  Akkurat det at jeg sa ifra hvor den lå/satt var jo i grunnen veldig greit forteller mamma videre, for da slapp det jo å skje ulykker.

Jeg lurte på hvordan denne hunden så ut, og spurte mamma om jeg hadde sagt noe om det.  Men det eneste hun mener å huske om det, var at jeg hadde sagt at den var sort i fargen.  Hun ville ikke spørre så mye om det, det var liksom nok at hun måtte ta hensyn, klappe og stryke denne hunden som hun ikke kunne se.  Hun ville ikke oppmuntre meg til mer.

Mamma syns det er veldig rart at jeg ikke husker noe av dette siden det gikk lang tid før jeg sluttet å snakke om hunden, – nesten et helt år.  Selv synes jeg også det er litt merkelig, og jeg lurer på om dette var ren fantasi, eller om jeg faktisk hadde en slik venn en tid i mitt unge liv.  Og om det i så fall var virkelig nok for meg, – hvorfor kom den, hvor kom den fra, og hvorfor forsvant den…