Sara forteller:
Da min bror bygde nytt hus, hadde han så lyst til å flytte med seg en stor steinhelle som lå nedenfor trappen til gammelhuset. Mamma sa til han at han ikke måtte gjøre det. Men han hadde så lyst på denne hella, at han flyttet den med seg likevel, og plasserte den utenfor kjellerdøren på nyhuset. Der passet den kjempegodt syntes han. Fra den dagen ble det uro i huset.
En gang var datteren min der på overnattingsbesøk. Hun skulle bruke badet som lå i kjelleren, og da opplevde hun at lyset ble slått av mens hun var der. Bryteren til badet lå i første etasje, så datteren min trodde det var mormoren som tullet med henne, eller hadde glemt at hun var på badet og dermed slått av lyset. Men da hun ropte opp til de andre at de måtte slutte å tøve og slå på lyset igjen, skjønte de ikke hva hun pratet om. Det var ingen av dem som hadde rørt lyset.
Senere fikk de som bodde i huset oppleve dette mange ganger, og til tider hørte de også skritt på loftet. Selv mamma, som aldri gjorde seg bemerket med noe, tok seg i å gå ut i gangen for å se, etter at hun hadde hørt at det kom folk, men det kom ingen.
Det var to innganger til stuen, den ene var gjennom kjøkkenet, og den andre var gjennom gangen. Og siden det var den fra kjøkkenet som ble mest brukt, satte broren min et orgel foran døren som gikk fra gangen. En dag han satt og spilte på orgelet, fikk han se at dørhåndtaket rett foran ham ble trykket sakte ned, og så gikk det tilbake igjen. Da sprang han så fort han kunne ut i gangen for å se hvem det var, men der var det ikke en levende sjel.
Mange år senere gikk datteren min på skole i Tromsø. Da brukte hun å være mye hos mormoren sin i helgene. En natt våknet hun av at det sto en kjerring foran sengen hennes. Den kjerringen hadde gammeldagse klær på seg – tørkle på hodet, og på føttene lugger som var bundet med bånd rundt leggene. Men hva hun ville det vites ikke.
De som bodde i huset, hørte og opplevde mye uforklarlig i flere år. Men så bestemte broren min seg for å legge steinhella på plass foran døren til gammelstuen igjen, der den hadde ligget i så mange år. Og da det var gjort, ble det fred og ro i nyhuset.
Fra min utgivelse “Det er mer mellom himmel og jord”
Illustrasjon Elisabeth Jakobsen
