Denne historien er fra Heidi.
Dette hendte meg en sommer for en god del år tilbake siden. Jeg skulle vanne blomstene hos mine foreldre mens de var bortreist på ferie. Siden dette var før det var vanlig at alle hus hadde egen fasttelefon, så hadde vi gjort en avtale om at mine foreldre skulle ringe meg denne dagen, til et bestemt klokkeslett, – da de hadde telefon og ikke jeg. Jeg gikk da ned til huset deres som ikke lå mange meter fra mitt eget.
Jeg vannet blomstene mens jeg ventet på at telefonen skulle ringe. Og endelig så ringte det. Jeg gikk ut i gangen til telefonbordet, og løftet av røret. Det var som forventet mine foreldre som ringte fra sitt feriested i Sverige.
Det var mens jeg sto slik å pratet med dem, at jeg plutselig hørte fottrinn fra loftet. Fra der jeg sto i gangen, kunne jeg tydelige høre at noen kom gående over gulvet oppe i loftsgangen. Hva i all verden var dette? tenkte jeg. Jeg er jo alene i huset! Og ytterdøren var låst da jeg kom, det var umulig at det kunne være noen andre her.
Jeg ble så redd da jeg hørte disse skrittene, – og da de begynte å komme ned trappen, som hadde utgang til den gangen jeg sto i nå, kjente jeg panikken komme. Jeg strakte meg så langt ledning rakk, mot ytterdøren, og fikk åpnet den på vidt gap. Jeg hørte at naboen på oversiden fortsatt klippet plenen, slik han hadde gjort da jeg låste meg inn, og den ujevne duren fra gressklipperen føltes betryggende.
Jeg avsluttet samtalen med mine foreldre så fort jeg kunne, uten å fortelle noe om skrittene som jeg hørte, og så skyndte jeg meg ut og låste døren etter meg, ennå oppskaket og skjelvende over det jeg nettopp hadde opplevd. Hva dette var for noe, har jeg aldri funnet ut av, og ved senere anledninger som blomsterpasser gikk jeg aldri til mitt barndomshjem alene.
Fra min utgivelse ” Det er mer mellom himmel og jord”
Illustrasjon Elisabeth Jakobsen.