Denne historien kommer fra en kvinne på Senja.
Min far har fortalt om noe merkelig som de fikk i deres hjem på Lysnes.
Det begynte en søndags-ettermiddag. Da fikk naboen se tre fremmede – en kvinne og to menn – som kom gående opp til fars barndomshjem. Farmor hørte bråk og larm fra yttergangen, og gikk ut for å se hva det var, men da hun kom ut i gangen var alt stille, og det var ingen å se.
Fra da av fikk de noe merkelig i huset. De kunne ikke se noe, men de kunne høre tunge skritt, knyttneveslag i bordet mens de satt og spiste, banking og susende lyder.
Farmor og de andre i huset prøvde å få kontakt med dette usynlige, og det fikk de. De fikk faktisk til en slags avtale med det/dem, om to bank for JA, og tre bank for NEI. Men de fikk aldri noen forståelse av hvem dette var, eller hva de egentlig gjorde der.
Andre folk i bygda mente at dette bare var fantasi og oppspinn. Disse ble bedt hjem til farmor og farfar for at de skulle bli overbeviste. Og det endte som regel med at de ikke våget seg ut i eget ærend, og de dro hjem, våte i buksene som barn. Presten ble også tilkalt for å prøve å bli kvitt denne ufreden, men det hjalp ingenting.
Like før dette hadde pågått i seks måneder, hadde min far en merkelig drøm. Han drømte at disse åndene takket for seg , og de fortalte at de skulle flytte til et hus lengre ute på Lysnes. Som takk for at de hadde fått være der, skulle far og de andre få noe. Åndene ba far grave mellom hjulene på hestekjerren som sto ute på tunet, der skulle han finne noe. Men dessverre så viste det seg at før far fikk fortalt noen om drømmen , så hadde en av brødrene flyttet på kjerra, og det var umulig å si nøyaktig hvor den hadde stått. Så dermed fikk de aldri vite om det var noe der som “takk”.
Ikke lenge etter denne drømmen forsvant åndene fra huset til farmor og farfar, og det ble igjen fred og ro.
Fra min utgivelse ” Det er mer mellom himmel og jord”.
Illustrasjon Elisabeth Jakobsen
Epilog:
Jeg har selv kjennskap til stedet, og her har jeg kan du lese litt om det.
Da jeg var liten, var jeg ofte med mamma og pappa og gjorde forskjellige ting på pappas hjemplass.
Det var her det ble samlet ved til vinteren, og her den ble kappet opp før den skulle bringes videre hjem. Jeg husker en kveld jeg var med mine foreldre dit, det var høst, det var mørkt og det var vind. Vi skulle fylle varebilen med ved som så skulle kjøres hjem. Siden det var en del vind denne kvelden, og bilen sto på låvebrua, halvveis inne i fjøset, – satte pappa meg til oppdraget at jeg skulle passe på at låvedøren på den siden vinden kom fra, ikke slo inn mot bilen.
Jeg husker godt denne episoden, selv om det er mange år siden, jeg var kanskje rundt 8-10 år da. Men det som jeg har tenkt mest på etter at jeg ble voksen, er at jeg på denne tiden ikke visste noe om det som har vært av opplevelser fra dette stedet, men likevel vet jeg at jeg følte at det var noe der, noe uforklarlig. Det hadde kommet et vindkast som gjorde at jeg så vidt berget døren fra å slå inn i bilen, og jeg ble irritert, ikke på vinden, men på noe annet som jeg ikke den dag i dag kan forklare hva er. Sa ut i luften at det bare skulle prøve seg en gang til, og ikke før jeg hadde sagt det, så fløy døren inn mot bilen igjen, og denne gang var det så vidt jeg fikk berget den fra å ikke slå inn i siden. Jeg husker jeg ble overrasket, og tok det nok litt personlig. Jeg husker også at jeg ble litt redd etter det, men jeg fortsatte med å “berge” bilen, og klarte det.
Det som er rart, er at jeg alltid på dette stedet, også i fjøset, har følt at jeg ikke har vært alene. Som om det er noen der som holder øye med deg. Og selv i dag, når jeg sitter her å skriver dette, så kan jeg ikke si hva det er for noe. Det er litt som om at det kanskje ikke er noe som har hatt menneskelig form noen gang, noe som jeg ikke har vært borti så mange ganger at jeg helt vet hva jeg skal tørre å kalle det. En energi av noe slag som virker veldig gammel. Jeg vet at det er flere som har vært redd for å gå i gammelstuen alene, (den finnes ikke lenger nå) og dette huset som mine tippoldeforeldre bygde skal også ha vært hjemsøkt av bankeånder. Mine tippoldeforeldre klarte å kommunisere med dette, og fenomenet var i sin tid svært beryktet i bygda og også utenfor den. Selv presten klarte ikke å få bukt med det som var der den gang. Men jeg føler ikke helt at disse energiene hører sammen, så kanskje det bare er noe litt spesielt ved dette stedet…
I min ungdom fikk jeg spørsmål fra andre ungdommer som kom fra denne bygda, og jeg skjønte etter hvert at historien fra dette huset, der også min pappa ble født og vokste opp, fortsatt ble snakket om, generasjoner etterpå.
Det fortelles i denne historien at bankeåndene forsvant fra huset, – likevel er det mange historier herfra, lenge etter at mine tippoldeforeldre er døde. Flere av dem står skrevet her på bloggen. Det var min oldefar som overtok huset, og så min bestefar, så her vokste min pappa opp. Det er blitt meg fortalt at bestemor, tross sine opplevelser her, aldri likte å snakke om det som skjedde. Jeg har selv vært i dette huset, etter at det var fraflyttet, og vi (meg selv og noen venner) dro dit en ettermiddag for å se om vi opplevde noe, noe vi da ikke gjorde. Vi oppholdt oss ikke der lenge, huset var gammelt da, over 100 år, og ikke et sted vi barn fikk “leke” oss. Nå er huset revet, og resten overtatt av annen familie, så det er nærmest umulig for meg å finne mer ut av det som engang angivelig skal ha husert her. Skulle det noen gang vise seg at jeg har muligheten til å finne ut mer om det, så skal dere selvfølgelig få høre om det. En spennende ting å ta med seg i familiehistorien er det uansett.
