Svunnen tid

Denne historien er skrevet med tillatelse fra forfatteren av “Min øy i havet”, Kjell Fjørtoft.

Ragne… hvem var hun?  Hvordan var det egentlig å leve ute i havgapet for så mange år siden? Spørsmålene er mange, og svarene kan jeg bare prøve å tenke meg til.

Jeg kan lese om Ragne i boken “Min øy i havet”. Og som den filosofen jeg er, så går tankene mine først og fremst til henne, men også til hennes familie og det livet de hadde på Hekkingen på slutten av 1700-tallet.

Forfatter Kjell Fjørtoft forteller så vakker og detaljrikt om livet som utspant seg her på denne tiden, at jeg nesten kan føle at jeg er der og opplever det selv. Og når han så forteller at det ennå er noen igjen i huset ute på Hekkingen, ja da sprenger tårene på, og jeg føler så for den unge jenta som endte sine dager her ute, i sitt livs vår.

I stuen vugger den gamle gyngestolen frem og tilbake, som om noen nettopp har forlatt den. På loftet høres lette skritt over gulvet… Og i kammerset rett over stuen høres det rasling i tepper, som om noen snur seg i sengen. Hva var det som gjorde at hun valgte å bli igjen der ute?  Eller kanskje hadde hun ikke noe valg.

Ragne var liten jente da hun kom til Hekkingen for første gang, bare 2 år gammel. Hun var adoptert, og foreldrenes eneste barn. Likevel kaller hun dem aldri for mor og far, men for Agnes og Ole, som var deres rettelige navn.

Fjørtoft forteller at han snakker med Ragne. Hun sier at hun vil at han skal fortelle Hekkingens historie, som også er en del av hennes historie.  Bare slik kan hun få fred med seg selv. Og det gjør han så i denne boken.

I petroleumslampens skjær får han en kveld se henne sitte i gyngestolen og strikke. Først er det som om hun er gjennomsiktig – han kan se sprinklene i gyngestolen tvers gjennom henne. Så blir hun tydeligere, og han kan se hvordan hun ser ut. Håret er langt og mørkt. Klærne hun har på seg er en strikket jakke over en bluse og et langt svart skjørt. Hun ser på han og sier at hun har fulgt med han helt siden første gang han kom ut til øya. Hun forteller også at hun er den eneste som er igjen her ute, de andre er borte for lenge siden.

Graven til Ragne finner han på gamle Hillesøy kirkegård. Her ble hennes jordiske levninger satt ned en gang for over 200 år siden. En overgrodd, bortglemt grav med et rustent jernkors er eneste synlige bevis på at hun noen gang har levd i denne verden. De blomster som vokser her, er de ville, og de er nok de vakreste som kan være her på dette stedet.

Ragne Stadt. Jenta som bare ble 17 år gammel. Jeg undres, har hun fått fred nå….

Fra min utgivelse ” Det er mer mellom himmel og jord”

Illustrasjon Elisabeth Jakobsen