Det snakkes mye om at barn har fantasivenner, og ifølge min mamma, så hadde også jeg en slik i min barndom. Og det var en hund. Nå sies det jo at hunder er menneskets beste venn, og venner husker man jo (?), men skal jeg være ærlig så husker jeg ikke noe av dette.
Så det jeg skriver nå, blir ikke lange innlegget og er kun basert på mammas observasjoner, og det som jeg den gang da fortalte henne om denne vennen min. Jeg var i 4-5 årsalderen da denne hunden dukket opp. Mamma forteller at hun til tider var veldig lei av å høre og ta hensyn til den firbente vennen min. Den skulle blant annet ha plass ved siden av meg når vi spiste middag, og jeg formante mamma både hvor hun kunne og ikke kunne sette stolen, måtte jo for alt i verden ikke sette den på hunden. Akkurat det at jeg sa ifra hvor den lå/satt var jo i grunnen veldig greit forteller mamma videre, for da slapp det jo å skje ulykker.
Jeg lurte på hvordan denne hunden så ut, og spurte mamma om jeg hadde sagt noe om det. Men det eneste hun mener å huske om det, var at jeg hadde sagt at den var sort i fargen. Hun ville ikke spørre så mye om det, det var liksom nok at hun måtte ta hensyn, klappe og stryke denne hunden som hun ikke kunne se. Hun ville ikke oppmuntre meg til mer.
Mamma syns det er veldig rart at jeg ikke husker noe av dette siden det gikk lang tid før jeg sluttet å snakke om hunden, – nesten et helt år. Selv synes jeg også det er litt merkelig, og jeg lurer på om dette var ren fantasi, eller om jeg faktisk hadde en slik venn en tid i mitt unge liv. Og om det i så fall var virkelig nok for meg, – hvorfor kom den, hvor kom den fra, og hvorfor forsvant den…
