En dag for mange, mange år siden, var det en dame med navn Guri. Hun var en fin dame, av den sorten som kledde seg pent og som ofte gikk i høyhælte sko. En dag måtte Guri gå et ærend til noen andre i bygda for å låne seg brød. Da hun var på vei hjem, tok hun en snarvei og gikk over fjæra som på dette angivelige stedet hadde leire. Men da Guri møtte på leira, ønsket hun ikke å skitne til de pene skoene slik at de ble ødelagt. Så hun la brødene ned på leira for å kunne trå på dem, og dermed komme seg hel og ren over.
Ifølge sagnet skulle hun ikke ha gjort dette. Høyrer makter likte ikke hva de så, – at hun brukte maten til å trå på slik at hun ikke skulle få ødelagt skoene sine. Så straffen ble at leira åpnet seg, og Guri sank ned i den, sammen med brødene, – maten som hun ikke viste takknemmelighet over. Stedet heter Guribogen, men blir på folkemunne kalt Gurrabogen.
Mamma forteller at selv i sin barndom var de livredde når de måtte forbi her på kveldene, og oftest ble de fulgt forbi stedet av de som var større og tøffere. Siden stort sett alle sagn og legender har sitt utgangspunkt i noe som faktisk har skjedd, så lurer jeg selvfølgelig på, finnes det noen bevis for at denne Guri har eksistert? Og om hun gjorde det, var hun bare veldig uheldig at hun trådde et sted med synkeleire, og dermed ble historien til? Noen ganger skulle jeg ønske det fantes en faktabok om slik sagn…
Guri-bogen.
Jeg har prøvd å finne ut om det kan ha vært noe i dette sagnet, har denne Guri virkelig eksistert? Jeg har ikke klart å finne noen med dette navnet som skal ha forulykket i dette området, enda. Men, jeg har fått opplyst at det tidligere har vært hus rett ved siden av dette stedet. Så det er ikke usannsynlig at noen har gått over leira for å korte ned veien. Jeg skal lete videre 😊
Bildet ovenfor er et gammelt flyfoto som viser at det har ligget en gård rett ved leira der Guri skal ha omkommet. Den eksisterer ikke i dag, men er en gammel gård, så her har det nok vært folk og hus lenge.
De fleste av oss kjenner til Leonardo Da Vinci sitt bilde av Den vitruviske mann. Leonardo skal ha laget dette bildet på bakgrunn av verket til en mann med navn Vitruvius, som levde flere hundre år før han selv.
Vitruvius var en romersk arkitekt og ingeniør som levde ca. 80-70 f. kr. Han kom opp med ideen om at alle bygninger skulle ha tre attributter, firmitas, utilitas og venustas (styrke, nytte og skjønnhet). Prinsippene ble senere bredt tatt i bruk i romersk arkitektur.
Vitruvius, arkitekten, sier i sitt arkitektoniske verk om arkitekturen at målene til menneskekroppen fra naturen side er fordelt som følger: 4 fingre utgjør en hånd og 4 hender utgjør 1 fot, 6 hender utgjør 1 alen, 4 alen utgjør høyden av et menneske, Og 4 alen utgjør et skritt og 24 hender utgjør et menneske. Og disse målene bruker han i bygningene sine. Hvis du sprer bena dine så mye at høyden din blir 1/14 mindre og hever armene dine inntil langfingrene dine når så høyt som issen vet du at midtpunktet mellom de utspredte lemmene vil ligge i navlen og at bena dine og gulvet danner en likesidet trekant.
Jeg er stor fan av Leonardo da Vinci 🙂 Her har jeg puslet den vitruviske mann som Leonardo tegnet ca. 1490.
Teksten under bildet:
Lengden av de utstrakte armene til et menneske er lik høyden. Avstanden fra hårfestet til nederst på haken utgjør en tidel av menneskets høyde. Fra nederst på haken til issen utgjør avstanden en åttedel av høyden. Fra øverst på brystet til issen er det en sjettedel. Strekket fra øverst på brystet til hårfestet utgjør en sjudel av hele mennesket. Strekket fra brystvortene til issen utgjør en firedel. Bare skulderbredden utgjør en firedel. Fra albuen til de ytterste fingerspissene utgjør en femdel av, og fra hele albuen til vinkelen i armhulen er det en åttedel. Hele hånden vil være en tidel av mennesket. Begynnelsen av kjønnsorganene markerer menneskets midtpunkt. Fra under kneet til begynnelsen av kjønnsorganene vil være en firedel. Avstanden fra nederst på haken til nesen og fra hårfestet til øyenbrynene er den samme, og i likhet med øret, en tredel av ansiktet.
Komposisjonene av Den vitruviske mann, sånn som den er tegnet av Leonardo da Vinci, er basert bare på teksten fra Vitruvius om dimensjonene av menneskekroppen, og som har vist seg å være veldig korrekte når man tar hensyn til han forenklet litt ved å avrunde til små heltall.
Spennende, og fascinerende hvor flinke mennesker kan være på sine områder 🙂
En gang på 1930-tallet var det noen folk som hadde vært på besøk hos en slektning på Kvaløya. Denne slektningen, en mann, var svært gnieraktig. Og da det ble dårlig vær da folkene var der på besøk, spurte de om de kunne overnatte hos mannen. Men nei, det ville han ikke ha noe av. Han mente været slett ikke var så dårlig, så de kunne godt ro hjem igjen.
De tok da på hjemvei, og mens de la ut på sjøen i det dårlige været, gikk mannen opp på en utsikts-topp for å se etter dem. Og han ble faktis vitne til at båten med slektningene kantret og folket falt i sjøen.
En kone som bodde på andre siden av fjorden, var på tur inn i fjøset da hun syntes hun hørte rop om hjelp. Mest sannsynlig var ropene fra den mannen som var i båten. Han skulle være veldig flink til å svømme, og må ha vært veldig nær land før han druknet, ellers kunne ikke konen som i ettertid mente hun hørte noe, ha hørt ropene fra der hun bodde.
En tid etter dette var den gnieraktige mannen på vrakleting i fjæra. Han hadde da fått se en mann i oljeklær som begynte å følge etter han. Når mannen gikk, så gikk også mannen i oljeklær, og når mannen stoppen, så stoppet også den andre. Da den gamle gnieren kom hjem til seg selv, besvimte han av utmattelse og redsel over å ha blitt forfulgt av denne mannen i oljeklær.
De som fikk høre om denne opplevelsen, mente det var en av slektningene hans som omkom under forliset som hadde forfulgt han på grunn av hans gnieraktighet, den som gjorde at han fikk liv på samvittigheten.
Fra min utgivelse “Det er mer mellom himmel og jord”
Om noen skulle ønske å bruke opplysninger fra denne saken, send meg en forespørsel.
I 2017 publiserte jeg første gang en blogg-artikkel om søskenparet Birte og Benjamin, kjent fra Kjervikmordet i Malangen, og også fra tv-serien “Solens sønn og månens datter”. I den artikkelen forteller jeg om min hypotese om deres mulige siste hvilested på Geitryggen på Bjorelvnes i Lenvik.
Jeg har lyst til å fortelle litt om hva som har skjedd siden den gang, og etter at Troms Folkeblad skrev om min hypotese juni samme år. Ikke lenge etter denne publiseringen, ble jeg kontaktet av Lenvik historielag, ved Magne Lorentsen, som ønsket et samarbeide med meg. Jeg sa naturligvis ja, da jeg allerede hadde erfart at jeg som privatperson ikke kunne stå alene i en slik stor søknadsprosess.
Troms Folkeblad skrev i 2017 om min hypotese om hvem som mulig hviler i denne graven. Foto Maria Jørgensen
Masteroppgaven til Solum som var den som ga meg de ledetrådene jeg trengte for å starte denne jakten, kom på sensommeren 2017 til saga sang og visefestival i Aursfjorden. Her skulle hun holde foredrag om Kjervik-mordet. Hun håpet at jeg kunne komme dit, noe jeg selvfølgelig gjorde, vi rakk fram til andre gang foredraget skulle starte. Det var hyggelig å kunne hilse på Marte for første gang, og også få høre henne fortelle om dette som jeg ellers bare har sittet og lest for meg selv på nett. Marte la også fram de nye opplysninger som jeg har funnet fram til, og muligheten for at dette kan være snakk om Birte og Benjamin’s gravsted. Responsen fra publikum av foredraget var overveldende positivt. Alle syntes dette var så spennende, og kunne ikke skjønne at det ikke skulle være mulig å gjøre undersøkelser som kan føre til sikre svar.
Marte holder foredrag om Kjervikmordet på gammelskolen i Aursfjord 2017 . På spørsmål om hva det ville bety for henne å få et svar på hvem som lå i graven på Sandholmen, svarer hun; Jeg ville syns det var kjempespennende om vi faktisk fant levningene etter Birte og Benjamin. Skjebnen deres er uansett både voldsom og fascinerende, men å vite hvor de ble gravlagt hadde vært stort. Foto: Evy Avilde Fjellro
Jeg kan ikke hjelpe for at jeg føler meg veldig ydmyk når det kommer slike tilbakemeldinger på en sak som har hengt med meg siden jeg selv var ungjente. Jeg vet at denne saken har stor personlig interesse for meg selv, men det å oppleve at den faktisk engasjerer så mange andre også, det gleder meg veldig.
Den flotte Aursfjordsaga. Denne var ikke bygget da Birte og Benjamin levde. Foto Maria Jørgensen.
Det hadde jo vært fantastisk dersom jeg nå hadde kunne fortelle at hele denne prosessen med å få til en gjenåpning har gått knirkefritt, men det kan jeg ikke.
Jeg har blitt sendt hit og dit i mine forsøk etter å finne noen som ville hjelpe oss, da vi trengte å vise til at noen større og mer offentlig enn meg som privatperson, hadde ønske og interesse av å finne ut om det virkelig kan være Birte og Benjamin som ligger i denne graven. Jeg vet ikke hvor mange offentlige jeg har vært i kontakt med for å høre om de ville stå sammen med meg på en søknad om dette, jeg har for lengst mistet oversikten. Samtlige har sagt nei, svarene har vært som interesse, tid, kompetanse, økonomi, prioriteringer osv.
Men når det er sagt, så har det heldigvis ikke bare vært negative holdninger jeg har blitt møtt med. Og hadde det ikke vært for en utrolig flott person jeg kom kontakt med i kirkeverge Eli Blomseth Helgesen, hun har vært med oss gjennom denne prosessen om en gjenåpning fra begynnelsen, -så har vi nok ikke hatt en sjanse til å komme noen vei med dette. Hun har gjort en fantastisk jobb med dette, og har vært en god støttespiller.
Fra funnet på Sandholmen 1946. Lensmann Johannes Irgens og sønnen Leif Irgens. Privat foto.
Jeg har også vært i kontakt med Johannes Irgens, sønn av Lensmannen som ble kontaktet vedrørende funnet av graven, og han forteller at han var med til Sandholmen den dagen levningene ble tatt opp. Han husker også at levningene ble levert til graveren ved Bjorelvnes, i en tysk ammunisjons-kasse. Dette husker han spesielt godt, fordi han fikk en maken kasse for å oppbevare lekene sine i, og tilføyer at det var bra kassene ikke ble forbyttet.
På spørsmål om størrelse på denne kassen, så mener Johannes at den må ha vært ca 70-75 cm lang 35-40 cm bred og ca 45-50 cm dyp. I hver ende var den forsynt med en kraftig tauhempe som bærestropp. Kassen var trehvit, og utvendig påført ammunisjonsdata. Johannes Irgens forteller også at han husker det var veldig usikkerhet rundt “kvinnekroppen” i denne graven siden den var lite bein av denne som ble funnet. Derfor ble det gravd og lett på flere plasser på Sandholmen, men uten at det ble funnet ytterligere bein.
Leif Irgens og ukjent, poserer med bein fra gravfunnet i 1946. Privat foto.
Gravfreden står sterkt i Norge, og det er ikke en enkel sak å få lov til å gjenåpne en grav. Det skal være sterke grunner for at man skal få en slik tillatelse, og det forstår og respekterer jeg helt og holdent. I denne spesielle saken vår, har den historiske betydningen blitt vektlagt, det å kunne bekrefte eller avkrefte om dette er snakk om søskenparet fra Malangen. For oss som kjenner til historien vil det bety at noe av de historiske data må omskrives, som rettersted, dødsår etc. Dette er en historie om 3 personers tragiske skjebne som tross sine 278 år, fortsatt lever i beste velgående. Jeg vet det er mange flere av oss som ønsker å få et svar. Bare fordi det betyr noe.
Minnesmerke på en umerket grav. Får vi muligheten til å finne ut mer om hvem som ligger her? Jeg håper fortsatt. Foto Maria Jørgensen.
Birte tilsto på nytt og sa hun var villig til å gå i døden for sine gjerninger. På spørsmål om uenigheten mellom henne og Jens forklarte hun at Jens mistenkte henne for å være utro med Erich, som var kven. Han hadde hjulpet til med vinterfisket på Aursfjordgården, mens Birte fortsatt var ugift. Jens hadde også tatt fra henne den myndigheten en kone skulle ha; hun rådet ikke over maten. Hans ”arrighet” gjorde henne lei av livet, forklarte hun.
Like før mordet skjedde, hevdet Birte at hun ikke ropte på Benjamin, men at han kom ut av stuen av seg selv. Det var ikke planlagt å drepe Jens den dagen, men ved en anledning. Krangelen startet ved at Jens spurte hvem som skulle få hosene hun satt og strikket på. Hvem andre enn deg, hadde Birte svart, men Jens fortsatte med å si at du har vel noen andre du vil gi dem til.
Birte ble så spurt hvor lenge de hadde planlagt å ta livet av Jens. Hun svarte at hun ikke hadde tenkt på det før Benjamin flyttet inn, men de planla det ikke mer enn tre dager før det skjedde. Ingen andre var tilstedet da drapet skjedde. Jens far bodde for langt unna til å høre om Jens ropte, noe han ikke gjorde, ifølge Birte. Hun forklarte at hun hugget kun et hugg med øksen og at det fortsatt var liv i Jens da Benjamin hugget en gang til. Det var fortsatt liv i han etter at Benjamin hadde hugget. Birte sa at samvittigheten hadde overbevist henne om at hun fortjente å dø og at hun var klar over at hun fortjente kongens og Guds vrede. Hun konstaterte at hun ikke hadde noe å unnskylde seg med.
Dette er et kryssjern brukt til å lage spor til tønnelokket, og kanskje likt det Birte hevdet skulle være drapsvåpnet. Ingen lot tenke for mye på at det umulig kunne vært drapsvåpnet i forhold til skadene de fant å offeret. Først i 1739 tilsto Birte at det var en øks som ble brukt den skjebnefulle dagen.
Bildet lånt fra Sunnfjord Museum.
Saksøkeren spurte om hun kunne fortelle den sanne historien. Hun sa først at hun ikke husket helt, men forklarte så at Benjamin var i stuen, da det som vanlig oppstod en krangel mellom ektefellene. Jens skulle til å slå henne, men da kom Benjamin ut og sa: ”Hva vil du din Skielm, vil du slaa min søster?” Han stoppet Jens, la han i bakken, og ba Birte om å hugge Jens med øksa, som lå på bakken. Benjamin hugget etterpå i samme såret, men det var fortsatt liv i Jens da de dro han ned i fjæra. Benjamin løftet han alene opp i båten og sank han i sjøen. Så ble de enige om å sette fyr på gården. Sitat fra avhør av Birte juni 1739, – Marte Solum’s Masteroppgave. Bilde er fra “Solens sønn og månens datter”.
Benjamin som ble beskrevet som en høy og velvoksen kar, tilstod at alt han og hans søster hadde sagt var riktig, og at han var forberedt på å møte sin død for gjerningen. Han ble spurt om han kjente til uvennskapet mellom dem, og forklarte at Birte ikke rådet over noe som helst i huset, og at han ofte tilsnakket Jens om hans uskikkelighet. Videre fortalte Benjamin at ektefellene kranglet mye. Jens nevnte ofte Erich (kvenen), og beskyldte Birte for å være utro mot ham.
Benjamin var vant til kranglingen, derfor fulgte ikke spesielt med på denne krangelen. Han fikk ikke med seg at de kranglet før Birte ropte på Benjamin. ”Benjamin, kom du, hand vil slaa mig.” Hans forklaring var helt motsatt av det Birte sa. Birte hevdet at Benjamin kom av seg selv, mens Benjamin hevdet Birte ropte på han. På spørsmål om de hadde planlagt mordet den dagen, sa han nei. De hadde ikke snakket om mordet tidligere heller, verken på Aursfjordgården, eller etter han kom til Kjervika. Kun tre dager før det hendte hadde de snakket om det.
Han ble da spurt hvor lenge han har vært hos Birte og Jens. Benjamin trodde ca fem uker. Birte sa omtrent tre, men hun legger til at det er så lenge siden, hun husker ikke helt. Den var med Jens’ tillatelse at Benjamin fulgte med Birte til Kjervika. Benjamin spiste av Jens’ mat og arbeidet for ham, ikke som en tjener, men som en svoger. Benjamin forklarte videre at han hadde snakket til Jens om deres dårlige forhold. Jens ble da sint og la Benjamin for hat. På tross av det, ønsket ikke Benjamin å skade Jens. Benjamin forklarte videre at han ikke var eldre enn 17 å da mordet ble begått. Han var ikke like høy som nå sa han. Han hadde ikke vært til nattverd før mordet skjedde, noe som peker på at han ikke var så gammel. På samme måte som Birte, forklarte han at han fortjente kongens og Guds vrede i tillegg til å dø.
På sommertinget juni 1739, frasa fogden seg ansvaret med å holde Birte og Benjamin fengslet siden han ikke hadde noen egnede hus å holde dem i. De hadde vært på Vang siden de ble hentet fra Torne i Sverige i 1736. Tønder ba Michel Hvid påta seg fangeholdet. Michel Hvid derimot sendte ansvaret over på lensmannen, med løfte om at det han forlangte for å ha dem i forvaring, det skulle han få.I følge stevningen av søsknenes mor og brødre i 1741, kan det likevel se ut som Birte og Benjamin ble værende i arrest på Vang.
Sommeren 1740 rømmer Birte og Benjamin til Aursfjorden, hvor familien huser dem til de igjen blir hentet tilbake i arresten på Vang 28 april 1741. Bilde er fra filmen “Solens sønn og månens datter”.
Dommen over Birte ble stående slik bygdetinget allerede hadde dømt henne på sommertinget 1739. Det ble konkludert at uten Benjamin ville ikke Birte ha angrepet sin mann. Han som kom som en fredsmegler, ble i stedet en fredsforstyrrer. Han skulle hindret Birte i å myrde Jens, ikke hjulpet henne. Dermed fikk han 7. mai 1740 like streng straff som Birte.
”Nemlig. At hun af Skarpretteren først med gloendes Tænger skal knebes udenfor det Stæd mordet er begaaet, dernest 3de ganger imellem gierningsstædet hvor mordet er begaaet og Retterstæden, og allersist paa Rætterstædet, derefter hendes høyre haand levendes afhugges med en øxse, saa og hofvedet iligemaade med en øxse afhugges Kropen af Natmanden henlægges på Stegle, saa og Hofvedet med haanden sættes på stage over lægemet, Andre slibrige mordiskee og u-dædigste Mennisker til Skræchelse og afskye. Og endelig hendes Blodslod at være forbrudt, halfdelen til den dræptis arvinger, og den anden halfe Deel til den dræptis herskap.”
Hodene skulle settes på stake og kroppene legges på steile. Det ble søkt om benådning fra del av straffen, Birte og Benjamin ble pardonert fra å knipes med glødende tenger. Bilde lånt fra forskning.no
Jeg må også fortelle om en litt spesiell oppdagelse som jeg har gjort i løpet av denne våren, da jeg lette litt etter forfedre på en spesifikk linje på mitt slektstre . Jeg kommer da over interessante opplysninger om min 4-tippoldemor, som var født og oppvokst i en bedrestilt familie i Sør-Trøndelag. Etter at faren hennes dør i 1743, blir flere av de eldste barna fra hans første ekteskap sendt ut i tjeneste, og Antonetta Andreasdatter Boysen blir sendt nordover, til en av de største gårdene i Aursfjorden. Her har hun vært i en eller annen form for arbeid, (slike tjenester var ofte som barnepiker, guvernanter eller lærerinner). At min 4-tippoldemor var godt skrivekyndig vet man av et brev hun selv har skrevet ved skiftet etter sin avdøde mann i 1785. Det er meget sannsynlig at det er i Aursfjorden hun treffer på kvenen Hans Hansson, barnefødt i Kukkola, Tornio i Finland . At jeg har mange forfedre som er kvener (både finsk og svensk side) visste jeg fra før, men denne koblingen var likevel veldig spesiell å finne ut mer om.
For da denne grenen av mine 4- tippoldeforeldres førstefødte sønn blir døpt i 1756, er det ingen ringere enn to av Birte og Benjamin’s brødre, Anders og Peder med ektefeller, to søstre Bull, som står oppskrevet som faddere på dette barnet. Min 4-tippoldemor, (og kanskje mulig også min 4-tippoldefar) som kom til å bosette på Strømmen i Rossfjord, var altså i tjeneste på Aursfjordgården der Birte og Benjamin var født og oppvokst. Jeg har fått bekreftet at det var Anders og Peder som bor og driver Aursfjordgården på den tiden Antonetta var i tjeneste der.
Jeg kan ikke la være for å tenke om man bare på et eller annet vis kunne skrudd tiden tilbake, slik at man kunne snakket med mine forfedre som tjente på Aursfjordgården, og min 6-tippoldefar Fogd Andreas Tønder, – og få fylt ut alle hull som vi mangler i historien. Foto Maria Jørgensen.
Dette var spennende opplysninger å komme over, også fordi det bekrefter at familien på Aursfjordgården har hatt mye med kvenene i området å gjøre. Det er godt kjent blant slektsforskere, at Malangen over en lang tidsepoke har vært nedslagsfelt for innvandring av nybyggere fra Finland og Sverige, fra det såkalte Kvenlandet. Kvenene var flinke håndverkere og jordbrukere, og deres kunnskaper var nok vel ansett hos mange.
Birte sier jo i et av de siste avhørene at Jens ofte beskyldte henne for å være utro med kvenen Eric som hadde hjulpet til med vinterfisket hos familien før Birte ble gift. Disse faktaopplysninger om min egen slekt fra dette området og denne familien, forsterker bare sannheten i dette bildet. Og jeg er ikke i tvil om at det kan være noe i det. Kanskje var det akkurat sånn at hjertet til Birte banket litt ekstra for en ung og staut kar av kvensk herkomst…
Brødrene Anders og Peder som må ha kjent godt til mine forfedre, blir 25 oktober 1741, sammen med sin mor Karen Andersdatter og i alle fall en bror til, stevnet for å ha skjult og hjulpet Birte og Benjamin mens de var på den siste rømningen i Aursfjorden. De ble dømt til å betale 30 riksdaler for dette.
På sommeren 1740 klarte Birte og Benjamin å rømme for fjerde og siste gang. De oppholdt seg i Aursfjorden og ble skjult av familien. De ble hentet 28. april 1741, og ført tilbake i arresten på Vang, der de satt til siste stund. Bilde er fra “Solens sønn og månens datter”.
“Karen Andersdatter, og hennes tre sønner, Anders, Peder og Kield ble så stilt for retten og spurt om de hadde tvunget Birte til å gifte seg. Karen bekreftet at hun gjerne ville at Birte skulle gifte seg med Jens, og at hun overtalte Birte, selv om hun ante at Birte ikke ville. Det samme sa brødrene: De kunne bare overtale, ikke tvinge henne. Karen Andersdatter fortalte også at under den første rømningen til skogs stod husene i Aursfjorden åpne, men at de ikke så eller snakket med Birte eller Benjamin. De andre fluktene visste ikke familien noe om.” Sitat fra Marte Strand’s masteroppgave.
Det er tydelig for meg at familieforholdet her har vært sterkt, selv etter at Birte og Benjamin tilsto drapet på Jens. Det er nok mye som har har blitt sagt her, som vi bare kan tenke oss til. På et vis har de nok følt seg medskyldig til at ekteskapet endte i drap, og har nok slitt med dårlig samvittighet for at de presset Birte for hardt til å gifte seg med en mann som hun ikke hadde hjerte for, og som etter hvert viste seg å ikke være snill med henne.
De ukjente i graven på Sandholmen 1946. Privat foto.
Jeg har selvfølgelig tenkt på at dersom vi får tillatelse til å åpne denne graven, og det skulle vise seg at disse levningene ikke på noen som helst mulig måte kan være søskenparet Birte og Benjamin, hva da? Svaret er veldig enkelt, da skjønner jeg at det nok aldri kommer til å bli noe løsning på hvor det ble av disse to etter sin død, hvor de ble gravlagt. At henrettelsen likevel skjedde i 1741, og mest sannsynlig i nærheten av fogdegården til min 6-tippoldefar Andreas Tønder, på Vang på Senja, ser jeg uansett på som veldig sannsynlig. Rettsprotokollene lyver ikke.
Kanskje blir det nok et mysterium å ta for seg. Levningene etter de to menneskene som ble funnet på Sandholmen i 1946 må uansett være noen som engang har hatt både navn og en historie. Så da fortsetter vel min søken etter svar på hvem disse kan være. Det er en vinn-vinn situasjon uansett slik jeg ser det.
Vi venter fortsatt i spenning.
Denne artikkelen var første gang publisert i 2018.
Denne historien er ikke noen spøkelseshistorie, men den handler om den intuisjon som vi mennesker er i besittelse av, og som vi til tider overgir oss helt til.
Jeg driver med slektsgranskning, og det var en sommer for noen år siden at jeg skulle finne graven til mine oldeforeldre. På et eller annet vis hadde jeg fått gale navn på mine papirer, og da jeg ba kirkevergen hjelpe meg å finne frem til graven, kunne hun ikke finne navnene noen steder i sitt kartotek.
Til tross for dette, visste jeg at de var gravlagt på denne kirkegården, og tok derfor med meg to venninner og dro ut for å lete etter gravene. Dette er en stor gravlund, og vi brukte en hel formiddag på å komme over alt, uten resultater.
Jeg var temmelig skuffet da vi måtte gi opp letingen, så dagen etter måtte jeg bare dra en tur til. Jeg gikk raskere til verks denne gangen, fulgte mest stiene, fremfor å kikke på alle gravskriftene.
Mens jeg gikk slik, fikk jeg en merkelig følelse av at jeg måtte stoppe og kikke meg tilbake. Denne følelsen var så sterk at jeg gjorde det, og da falt øynene automatisk på en gravstein som lå noen meter unna. Den var nesten skjult for meg, bak en stor gran. Det føltes nesten som om graven trakk meg mot seg, og da jeg leste navnene på steinen, bare visste jeg at dette måtte være graven jeg lette etter.
Jeg noterte ned navn, fødsels- og dødsdatoer, og da jeg senere sjekket dette, var det virkelig mine oldeforeldres gravstein.
Intuisjon er ofte en merkelig følelse, og er vi vare så kan den gi oss mange svar.
Illustrasjon Elisabeth Jakobsen.
Fra min utgivelse “Det er mer mellom himmel og jord”
Det jeg skal fortelle om nå, hendte meg kort tid etter at pappa døde. Jeg jobber på en landbruksskole, der jeg har ansvaret for bedriftens hønsehus.
En dag jeg er på mitt vanlige stell, opplever jeg noe merkelig. Jeg går ved burene og plukker egg. Nesten ved enden av den ene rekken med bur, får jeg øye på en hammer som ligger på gulvet. Jeg vet at det har foregått noe arbeid her inne for noen dager siden, og tenker at det sikkert er noen som har glemt den igjen. Jeg bestemmer meg for å ta den med for å legge den på plass der den skal være, men i neste sekund har jeg glemt det.
Så runder jeg rekken av hønsebur, slik at jeg er på andre siden av der jeg var. Jeg skvetter til da jeg oppdager at det ligger en hammer foran meg på gulvet. “Det var da svært som de har rotet med hammere her” tenker jeg, og tar opp den som ligger på gulvet, for så å komme på at jeg glemte å ta med den jeg så ligge på andre siden. Jeg går tilbake for å hente den, men da jeg kommer dit jeg så den lå, så er det ingen hammer der, den er søkk borte!
Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro, men jeg er iallefall alene her inne, så det er umulig at noen kan ha spilt meg et puss. Og plutselig kommer jeg til å tenke på pappa. Kanskje det er han som gjør dette, – han var snekker, og var veldig nøye og påpasselig med å ta vare på verktøyene sine. Kanskje han ikke likte at verktøyet lå slik og slang, eller kanskje det var en måte å vise at han er her på. Pappa har bodd i et annet land enn meg, så det har vært lite kontakt gjennom årene. Kanskje han nå viste at han kan være hos meg så ofte han vil…
Ja jeg vet ikke, men hammeren den hengte jeg opp på veggen på kontoret, det følte jeg pappa ville blitt glad for.
Fra min utgivelse ” Det er mer mellom himmel og jord”
Jens Bastian var i et bryllup, og utpå kvelden ble han både god og full av alle drikkevarene som ble servert der. Så med et fant han ut at han skulle gå til graven til sin avdøde bror for å få denne med på festen.
Da Jens Bastian kom til graven, sa han “Ligg nå ikke der, kom å bli med meg på fest heller!” Men det skulle han ikke sagt, for da han skulle gå, sto han nemlig bom fast på graven. Uansett hvor mye han prøvde å komme seg vekk, kunne han ikke rikke seg av flekken. Han ropte og huiet alt det han kunne, og til slutt var det noen folk som hørte han, og kom for å prøve å hjelpe.
Men hva de enn gjorde, så fikk de ikke Jens Bastian løs.
Rolf, søskenbarnet til pappa, bodde på en øy ute i havet. Som ung dro Rolf på fiske til Finnmarken. Og det var han som sto til rors denne aktuelle kvelden. Det var dårlig vær, sikten var elendig, men plutselig syntes Rolf at han så noe ute i havet. Det kunne lignet på et vrak. Men Rolf snudde ikke for å se, og etter dette ble han plaget med dødninger.
Det var spesielt i 22-tiden om kvelden at han var svært plaget. Da var det et forferdelig bråk med dunking i veggene. De andre karene sa at han måtte gå ut, men Rolf svarte at jo, det måtte han. Og når Rolf kom ut, sto det 6-7 menn og ventet på han.
En gang hadde de dratt han med seg helt ned til sjøen, slik at han drivende våt da han kom tilbake. Til slutt var Rolf så plaget med dette at han ba en onkel av seg til å hjelpe han å ta dette bort, slik at han fikk fred igjen.
Etterpå kunne onkelen fortelle at Rolf hadde hele det forliste mannskapet på seg, og grunnen til det var at han ikke hadde stoppet den gangen på Finnmarken da han trodde han hadde sett et vrak. Antakelig har det vært liv på dette vraket, noen som har ligget og klamret seg fast og ventet på at hjelpen skulle komme…
Fra min utgivelse ” Det er mer mellom himmel og jord”
Onkelen min jobbet en tid på Tromsøya, og da bodde han på en brakke som hadde vært brukt av tyskerne under krigen. Det var et forferdelig bråk på denne brakken nesten bestandig, og av den grunn var det ingen som torde overnatte der alene.
Så hadde det seg slik at onkelen min måtte bli alene på denne brakken en natt, men han var en ordentlig tøffing, og mente at dette skulle gå bra.
Utpå natten ble det fryktelig mye bråk og uro, og da fikk han se en liten barnehånd på vinduet i brakken. Da de andre kom tilbake igjen, fortalte han hva han hadde opplevd om natten, og sammen bestemte de seg for å undersøke litt utenfor og rundt brakken for å se om de kunne finne ut hvorfor det var så mye uro der om natten.
Det de fant, var et barnelik som hadde vært begravd under brakken, og de tror at det har ligget der siden krigens dager. Da de hadde fjernet disse levningene, ble det helt stille på brakken.
Fra min utgivelse “Det er mer mellom himmel og jord”
Aursfjordgården, her trådde Birte og Benjamin sine barneføtter. Foto: Maria Jørgensen
De fleste gjengivelser av historien om Birte Olsdatter og hennes bror Benjamin, sier at de skal ha blitt halshugget på Ryøya i Troms i 1742.
Men stemmer virkelig dette?
For flere år siden kom jeg over en masteroppgave skrevet av Marte Solum Strand, der hun fremlegger nye beviser og en hypotese om at dette skal ha skjedd på Vang, Lysnes på Senja, allerede året 1741.
Ut fra det jeg allerede hadde lest og funnet ut angående dette hørtes dette mye mer riktig ut enn at fangene skulle ha vært brakt til Ryøya for fullbyrdelse av straffen. Hittil er det ikke funnet noen notater på hvor henrettelsen av Birte og Benjamin skal ha funnet sted.
Bakgrunnen for min interesse i denne saken, startet i 1993 da jeg så NRKs tv-serie ‘Solens sønn og månens datter’, for første gang. Birtes skjebne gjorde meg opprørt, og jeg følte det var mye som ikke ble tatt hensyn til. Da jeg noen år etterpå oppdager at min 6-tippoldefar var fogden som hadde alt å gjøre med denne saken, (noe som ikke var nevnt med et ord i filmatiseringen) ble min frustrasjon bare større. Jeg har siden den gang gjort meg mange tanker om denne spesielle saken som trakk så i langdrag, og som må ha innvirket på mange liv.
Kjervika. Her i dette området skal Birte ha levd det korte ekteskapet sammen med ektemannen Jens Olsen. Foto: Maria Jørgensen
Historien om Birte-saken er i korte trekk dette:
Jens Olsen ble meldt savnet tirsdag 9. juni 1733. Samtidig brant husene på gården hans ned. Far til Jens, krevde at konen, Birte Olsdatter, skulle forklare seg på tinget 10. juni 1733. Jens døde kropp fløt opp i fjæra i slutten av juli. Da Birte og Benjamin fikk høre dette, rømte de til skogs. Denne flukten gjorde dem mistenkte for mordet på Birtes ektemann. Benjamin dro senere for å unnskylde seg til sorenskriver Rosenfeldt. Birte var på flukt helt til onsdag 28. oktober 1733 da hun etter fogdens ordre ble pågrepet og ført til fogdegården på Vang. Birte tilstod drapet, og hun ble fengslet og lagt i jern. Hun påstod at hun hadde gjort alt alene, men at Benjamin hjalp henne å senke liket på sjøen.
Birte og Benjamin klarte å rømme fire ganger på den tiden de satt i arrest. Det ble også gjort en feil i saksbehandlingen, noe som gjorde at saken til slutt måtte starte helt på nytt, og ting tok tid. Det gikk ca. åtte år fra mordet skjedde til de fikk sin straff fullbyrdet.
Lagting på Vang 21. april 1740
På spørsmål om uenigheten mellom henne og Jens forklarte hun at Jens mistenkte henne for å være utro med Erich, som var kven. Han hadde hjulpet til med vinterfisket på Aursfjordgården, mens Birte fortsatt var ugift. Jens hadde også tatt fra henne den myndigheten en kone skulle ha; hun rådet ikke over maten. Hans arrighet gjorde henne lei av livet, forklarte hun. Like før mordet skjedde, hevdet Birte at hun ikke ropte på Benjamin, men at han kom ut av stuen av seg selv. Det var ikke planlagt å drepe Jens den dagen, men ved en anledning.
Krangelen startet ved at Jens spurte hvem som skulle få hosene hun satt og strikket på. Hvem andre enn deg, hadde Birte svart, men Jens fortsatte med å si at du har vel noen andre du vil gi dem til. Birte ble så spurt hvor lenge de hadde planlagt å ta livet av Jens. Hun svarte at hun ikke hadde tenkt på det før Benjamin flyttet inn, men de planla det ikke mer enn tre dager før det skjedde. Ingen andre var til stede da drapet skjedde. Anna Maria Erichsen, som var en gammel kone som hadde tjent hos dem siden Birte dro hjem til Karen Andersdatter vinteren 1732-33, var hos en nabo. Jens far bodde for langt unna til å høre om Jens ropte, noe han ikke gjorde, ifølge Birte. Hun forklarte at hun hugget kun et hugg med øksen og at det fortsatt var liv i Jens da Benjamin hugget en gang til. Det var fortsatt liv i han etter at Benjamin hadde hugget.
“Birte sa at samvittigheten hadde overbevist henne om at hun fortjente å dø og at hun var klar over at hun fortjente kongens og Guds vrede. Hun konstaterte at hun ikke hadde noe å unnskylde seg med. Benjamin ble spurt om han kjente til uvennskapet mellom dem, og forklarte at Birte ikke rådet over noe som helst i huset, og at han ofte tilsnakket Jens om hans uskikkelighet. Videre fortalte Benjamin at ektefellene kranglet mye. Jens nevnte ofte Erich (kvenen), og beskyldte Birte for å være utro mot ham. Benjamin var vant til kranglingen, derfor fulgte ikke spesielt med på denne krangelen. Han fikk ikke med seg at de kranglet før Birte ropte på Benjamin. Benjamin, kom du, hand vil slaa mig.
Tingets dom over Birte ble skjerpet etter den Kongelige Forordning 16.10.1697106 : Hun skulle klipes med glødende tenger fire ganger, først på stedet drapet ble begått, så to ganger på vei til retterstedet, til sist på retterstedet. Så skulle høyre hånd hugges av før hodet ble avhugget, begge deler med øks. Kroppen skulle legges på steile og hode settes på stake.
Nemlig. At hun af Skarpretteren først med gloendes Tænger skal knebes udenfor det Stæd mordet er begaaet, dernest 3de ganger imellem gierningsstædet hvor mordet er begaaet og Retterstæden, og allersist paa Rætterstædet, derefter hendes høyre haand levendes afhugges med en øxse, saa og hofvedet iligemaade med en øxse afhugges Kropen af Natmanden henlægges på Stegle, saa og Hofvedet med haanden sættes på stage over lægemet, Andre slibrige mordiskee og u-dædigste Mennisker til Skræchelse og afskye. Og endelig hendes Blodslod at være forbrudt, halfdelen til den dræptis arvinger, og den anden halfe Deel til den dræptis herskap.
Dommen over Birte ble stående slik bygdetinget allerede hadde dømt henne på sommertinget 1739. Det ble konkludert at uten Benjamin ville ikke Birte ha angrepet sin mann. Han som kom som en fredsmegler, ble i stedet en fredsforstyrrer. Han skulle hindret Birte i å myrde Jens, ikke hjulpet henne. Dermed fikk han på lagtinget i 1740 like streng straff som Birte.
Det ble søkt om benådning og denne ble innvilget: De slapp å bli knepet med glødende tenger, for på den måten å møte døden med større verdighet.”
“Delinkventene klarte å rømme en siste gang. Mest sannsynlig oppholdt de seg hjemme i Aursfjorden, og hvorfor myndighetene drøyde så lenge med å hente dem, blir bare spekulasjoner, for eksempel i retning av kostnadsbesparelse. 28. april 1741 ble de hentet tilbake i arrest. Familien ble stevnet på grunn av at de hjalp og huset Birte og Benjamin. Dokumenter beviser at Birte og Benjamin satt som fanger på fogdegården på Vang helt til siste slutt. 10. juni 1741 ble det holdt sommerting på Vang. Rosenfeldt var syk, dermed ble tinget holdt hos fogd Andreas Tønder på Vang. Tinget er ikke ført inn i justisprotokollen, men det refereres til det i fogderegnskap fra 1741. Søsknene ble trolig henrettet 10. juni 1741 på Vang, Senja. – Marte Solum Strand
Våren 2016 kom jeg tilfeldigvis over spennende opplysninger, som også ble starten på søken etter svar.
Kan det ha være Birte og Benjamin som lå i graven som ble funnet og åpnet i 1946?
Sandholmen i Lenvik!
Fornminne: Grav, funnet av Fritjof Kildal, Bukkskinn i 1946. Vistes på overflaten ved at marken var nedsunket her. Etter antallet knokler dreide det seg om to skjelett, men bare 1 kranium ble funnet. Under skjelettene var det rester av en trekistebunn. Knoklene ble gjenbegravet ved hovedkirkegården på Bjorelvnes.
Dette er notert ned på kulturminner fra Sandholmen i Lenvik. To skjeletter, bare et kranium funnet…
Datering for funnet er satt til etterreformatorisk tid, som er tiden fra reformasjonen i 1536 til i dag. Et bevis for at dette må være snakk om Birte og Benjamin? Hvem ellers kan ha blitt gravlagt på dette stedet, i uvigslet jord, på en liten holme i skipsleia tilhørende Gisundet etter 1500-tallet? Ca. 1 times roing i båt fra fogdegården Vang der Andreas Tønder hadde hatt fangene i bevaring.
Sandholmen i Lenvikfjorden. Bildet er lånt fra ‘I Ottars rike’
Det tok nesten nøyaktig åtte år fra drapet fant sted, til dommen ble fullbyrdet. Benjamin sier at han har jobbet på fogdegården på Vang i løpet av denne tiden. Flere ting tyder på at i alle fall han, har gått ganske fritt i store deler av fangenskapet. De klarte også å rømme fire ganger på disse årene.
Jeg har vært i kontakt med Tromsø museum, der jeg fikk oversendt disse papirene angående funnet på Sandholmen. Veldig spennende lesning. De bildene som nevnes i dette brevet, har jeg dessverre enda ikke klart å finne fram til. I følge statsarkivet i Tromsø som har gått igjennom alle kilder de har mulighet til, er ikke disse å finne noe sted, så det kan dessverre tyde på at de aldri ble arkivert i noe offentlig arkiv. Jeg har likevel funnet fram til et bilde fra dette funnet, det kan man lese om litt lenger ned.
Legg merke til at lensmannen skriver i sitt brev til politimesteren i Tromsø, at “Det ene mennesket hadde vært adskillig større enn det annet.” Følgende er sakset fra Marte Solum Strand: “Benjamin som ble beskrevet som en høy og velvoksen kar, tilstod at alt han og hans søster hadde sagt var riktig, og at han var forberedt på å møte sin død for gjerningen.“ Og i et annet avhør sier han at haner større nå enn det han var da drapet skjedde.
Også jeg har vært i kontakt med lokalbefolkning på Senja som kan fortelle meg at det stemmer at det gikk et sagn om at noen skulle vært halshugget på Sandholmen. Og i min søken etter flere svar og kilder til dette, ble jeg tipset om en artikkel som ble publisert i årbok for Lenvik 2002, der Kjell Nergård hadde skrevet om akkurat dette gravfunnet på Sandholmen. Der fremlegges det et sagn om at det var en mann fra Yttergård i Stønnesbotn, som skal ha blitt gravlagt på Sandholmen. Han var mistenkt for å ha drept en hel familie fra Huselv. Videre fortelle artikkelforfatteren også at dette nok ikke kan være noe hold i, siden den mistenkte var avgått ved døden i Alta i 1804, lenge før denne saken var ferdig etterforsket, og som jo forståelig nok heller ingen var dømt for. Det er vel lite trolig at den mistenkte ble fraktet tilbake til Senja for så å bli gravlagt på Sandholmen, som en morder, uten å være dømt for det. Det forklarer heller ikke hvorfor det skal ha vært to skjeletter i samme grav.
I denne artikkelen var det til alt hell et bilde fra dette funnet på Sandholmen. Fotograf er Kåbel Hansen. Han og to studiekamerater var med lensmann Irgens for å grave opp disse levningene. Hjemme hos Irgens på Gibostad, poserte to av guttene med hodeskallen som ble funnet, trolig tilhørende Benjamin eller Birte. Hansen fortalte også at det måtte vært en stor mann som de hadde funnet levningene etter, da lårbeinet var 12-15 cm lenger enn hans eget, og at han selv var 17-18 år den gangen, og alminnelig av størrelse.
Bilde av de to guttene og hodeskallen. Bildet er tatt i 1946.
Hvordan var de siste timer i Birte og Benjamins liv?
Slik kan det ha sett ut når allmuen seilte for å overvære henrettelsen på Vang eller Sandholmen i Lenvik. Bildet er fra filmen ‘Solens sønn og månens datter’
“Å drepe noen innad i familien ble sett på som et ekstremt grovt drap, dette vises i forordningen av 16. oktober 1697. For et slikt drap var det ikke nok å dømmes til døden, men det skulle settes et eksempel til skrekk og avsky. Derfor skulle den dømte knipes med glødende tenger og armen skulle hogges av. Dette i tillegg til selve henrettelsen der hodet skulle hogges av med øks.
Som nevnt fins det ikke kjente kilder som dekker henrettelsen, men fra avrettingsforordningen 1737 vet vi at de som ble dømt til døden ved halshugging skulle gravlegges på retterstedet, sammen med hodet. Dette gjaldt bare om ikke dødsdommen ble skjerpet, for da skulle ofte hodet settes på stake. Offentlige henrettelser skjedde gjerne på høye topper nært ferdselsårer. De var store begivenheter med preg av religiøs seremoni. De skulle være moralske og religiøst dannende; til skrekk og advarsel. Henrettelsene skjedde ofte om morgenen, klokken seks eller sju i sommerhalvåret.” – Marte Solum Strand
Utdrag av kart over Gisundet og Lenvikfjorden, som viser hvordan Sandholmen ligger så og si midt i skipsleia. Et høvelig sted for å sette hoder på stake til skrekk og advarsel. Det manglet et kranium fra gravfunnet på Sandholmen…
I justisprotokollen står det at håndjernene ble igjen på Vang etter at morderne fra Malangen blev rettet i 1741. Bildet er fra filmen ‘Solens sønn og månens datter’
“Den dømte skulle være kledd i hvitt, med sorte bånd. Dette må ha virket sterkt på tilskuerne. Hvite klær, rødt blod. I følge Krogh skulle lenkene tas av rett før henrettelsen.” Bildet er fra filmen ‘Solens sønn og månens datter’
..det siste allmuen så av Birte var hennes lange lyse hår som flagret i vinden…
Kan det være at Birte’s lange lyse hår flagret fra Sandholmen i Lenvikfjorden? Bildet er fra filmen ‘Solens sønn og månens datter’
Sandholmen i Lenvikfjorden, sett fra Senja. Foto Maria Jørgensen
Må historien omskrives…
En annen sak jeg også med stor glede har lykkes med å oppklare, er hvor levningene av disse to ble gjenbegravd. Og det ganske så nøyaktig også. De ligger nå i en umerket grav på Kvil 1 på Geitryggen, Bjorelvnes.
Det er veldig rart å tenke på at jeg ved flere anledninger opp gjennom årene har besøkt denne gravlunden på Bjorelvnes, uten å vite at det er en sannsynlighet for at Birte og broren Benjamin siste hvilested befinner seg her. Omstendighetene og årene siden deres bortgang tatt i betraktning, trodde jeg det var helt utenkelig at det noen gang skulle være mulig å besøke søskenparets grav.
Så, 282 år etter at Birte og Benjamin avgikk ved døden, kan man nå viderefortelle at hendelsen mest sannsynlig fant sted på Vang, eller på Sandholmen i Lenvik, det herrens år 1741.
Og dersom det var slik, 205 år etter sin død fikk levningene etter Birte og Benjamin endelig sitt siste hvilested, på Bjorelvnes i Lenvik.
Bjorelvnes Kirke. Foto Maria Jørgensen
En varm og nydelig sommerkveld 2017, drar jeg til Bjorelvnes for å prøve å finne den umerkede graven som jeg er rimelig sikker på gjemmer levningene etter Birte og Benjamin. Ikke bare er dette en dag som jeg har ventet på i over ett år, og som jeg trodde det var meget usannsynlig at jeg noen gang skulle kunne besøke. Det er også en spesiell dato, – 10 juni, og nøyaktig på dagen 276 år siden sommertinget ble holdt på Vang, datoen som med stor sannsynlighet er dagen da søskenparet forlot denne jord.
For meg er dette veldig spesielt, og jeg velger å legge ned minnestein på dette stedet. Den store steinen er hentet fra Vang på Senja, og den lille steinen er hentet fra Aursfjordbotn. Hvite roser for respekt og ydmykhet. Visst var de mordere, og de fikk også sin straff for det. Likevel kan det ikke ha vært enkelt å bli presset inn i et ekteskap som det var liten mulighet til å komme seg ut av, tross sine forsøk på det. Vi kan være glade for at vår verden er blitt oppdatert på det punktet.
Minnesmerke på en hittil umerket grav. Foto Maria Jørgensen
Personlig er jeg inntil det motsatte er bevist, sikker på at dette funnet fra Sandholmen i 1946 dreier seg om levningene etter Birte og Benjamin. Hvorfor en hodeskalle ble funnet i graven, med to skjeletter, blir bare for meg å spekulere i. Det kan være forskjellige grunner til det, en teori kan kanskje være at Benjamin’s hode aldri ble satt på stake. Eller det kan være at det ene hodet var borte da kroppene ble lagt i graven. Ifølge straffen skulle kroppene legges på steile og hodene skulle stå på stake, til skrekk og advarsel, – og vind og vær i området kan jo ha gjort sitt til at et hode har forsvunnet. Det kan ha gått lang tid fra straffen ble fullbyrdet, til levningen ble begravet.
Uansett så har dette vært en utrolig oppdagelse å gjøre, jeg føler meg beæret over å ha fått være med på å avklare dette for ettertiden. Tusen takk til alle sammen som har bidratt med hjelp i denne saken, og en ekstra stor takk til Marte Solum Strand som har latt meg få gjengi av hennes arbeid med Birte-saken, – uten dere hadde jeg ikke greid det!
Fødselsår til Birte er usikkert, men det kan være 1709. Det opplyses av et ting-referat anno 25 juli 1733 at hun er 24 år.
Birte fødte et dødfødt barn som ble gravlagt ved kirkegården.
På lagting på Vang april 1740 ble Erich nevnt for første gang. Han skal, ifølge Birte og Benjamin, vært opphav til flere krangler mellom ekteparet. Dette er et nytt moment i saken, men har ikke blitt nevnt tidligere.
