Dette hendte meg på begynnelsen av 2000-tallet da jeg var en flittig gjest ved Lenvik folkebibliotek. Jeg var på leting etter bøker som inneholdt emner om forskjellige fuglearter, siden vi på denne tiden var i full gang med å starte opp fuglepark hjemme på gården vår. Jeg hadde funnet en del stoff, og gikk nå bare litt omkring mellom reolene for å se om det var noe mer som var av interesse .
Da jeg rundet hjørnet på en av bokreolene, så jeg rett på en bok som sto øverst oppe på en av hyllene. Det sto flere bøker der, men det er denne ene som jeg “ser”. Jeg bort til den og tar den ned fra hyllen. “Min øy i havet” het den, og var skrevet av Kjell Fjørtoft. Jeg hadde aldri hørt om denne Kjell Fjørtoft, men jeg snudde til baksiden og leste det som sto skrevet der. Boken så ut til å handle om Hekkingen, en øy ute i havgapet på nordsiden av Senja. Og Hekkingen hadde jeg hørt om, for pappa hadde flere ganger nevnt denne i forbindelse med fiskesteder som de brukte å være ved. Mer enn dette visste jeg ikke, men det var noe med denne boken, og da jeg dro hjem fra biblioteket den dagen, så hadde jeg også boken “Min øy i havet” med meg.
Da jeg senere fikk tid til å sette meg ned og lese i boken, tok det ikke lang tid før jeg fikk meg et lite sjokk. For i boken dukket det opp et navn som jeg hadde mye kjennskap til, – det tilhørte min 6.tippoldefar, Fogd over Senjen og Troms, Andreas Tønder. I boken sto det at Andreas Tønder hadde eid Hekkingen i en periode før han gav den videre til sin sønnedatter (barnebarn) da hun giftet seg.
Dette var helt nye og overraskende opplysninger for meg, og også for min søster, som var den som hadde drevet med slektsgranskning, og var den som hadde vekket min interesse for denne mannen mange år tidligere. Dette var for meg, en så merkelig måte å få vite mer om min forfar og slekten på, at jeg velger å se på det som et utrolig sammentreff. Jeg tror det var meningen at jeg skulle finne den boken…
Her er enda et slikt merkelig sammentreff når det gjaldt å finne opplysninger om min forfader.
For en god del år siden gikk det på tv en serie som het “Solens sønn og Månens datter”. Den var filmet her i Nord-Norge, og handlet om en ung kvinne ved navn Birte Olsdatter fra Aursfjord, som sammen med sin kjæreste, drepte mannen sin Jens Olsen (det var i virkeligheten hennes bror Benjamin som hjalp til med drapet), og prøvde å skjule mordet. Dette var en film som engasjerte meg veldig. Jeg var sint og frustrert over Birtes skjebne, og selv om hun drepte sin mann, så følte jeg at ingen tok hensyn til alt hun måtte tåle fra denne tyrannen. For å ikke snakke om den rettergangen som hun hadde fått. Hadde jeg hatt den presten foran meg, så hadde jeg nok ikke vært så grei å ha med å gjøre.
Da jeg en gang på begynnelsen av 2000-tallet fikk internett, surfet jeg ganske mye både etter det ene og det andre. En dag fikk jeg det for meg at jeg skulle lete etter litt stoff om Birte Olsdatter, som er hovedpersonen i denne tv-serien, og jeg kom inn på en side om Kjervik-mordet, der hele historien var skrevet ned. Da jeg hadde lest en del av historien, kom jeg til noen som fikk hjertet til å slå kolbøtte og hårene i nakken til å reise seg. For gjett hvem som var fogd, – jo det var selvfølgelig “min” Andreas Tønder!
Han hadde hatt veldig mye med Birte å gjøre, og jeg kunne lese videre at hun hadde sittet på hans gård på Vang i flere år før straffen ble fullbyrdet. Dette var helt nye og uventede opplysninger for meg, Andreas Tønder var ikke nevnt med et ord i filmatiseringen av “Solens sønn og Månens datter”, og jeg kan mildt sagt si at jeg ble både sint og sjokkert. Dette hadde jeg ikke ventet meg, og skuffelsen var dermed stor – at den av mine forfedre som jeg var så stolt av, (han er beskrevet som en godhjertet fogd) hadde hatt innvirkning på Birte Olsdatters skjebne. Etter hvert som tiden har gått, og jeg forstår mer av rettssystemet på denne tiden, vet jeg nå at det ikke var Fogd Tønder alene som bestemte hva som skulle skje med Birte og Benjamin. Og, de var tross alt, mordere.
Etter at sjokket hadde lagt seg, og jeg hadde fått tenkt litt over saken, følte jeg at dette var noe som jeg skulle vite. Kanskje var det derfor Birtes historie rørte så ved meg allerede som 18-åring. Det er som om disse bitene skal på plass i et puslespill. Men hvordan det kommer til å se ut… ja det er det bare tiden som kan vise.
Fritt etter min utgivelse i 2007 “Det er mer mellom himmel og jord”.
Birte og Benjamin ble dømt til døden ved halshugging. Historien har i masser av år blitt fortalt slik at dette skjedde på Ryøya i Troms i 1742.
Nye opplysninger som jeg har bidratt med å oppklare har nå vist at dette ikke stemmer. Levningene etter Birte og Benjamin ble funnet på Sandholmen i Lenvikfjorden i 1946, ca. 1 times rotur unna fogdegården til min forfar Andreas Tønder. Jeg ser nå hvorfor jeg fikk alle disse inputene opp gjennom årene, både min genuine interesse for min forfader, og for Birtes skjebne. Tross i at mye er oppklart, føler jeg ikke at jeg er ferdig med denne saken enda 🤗
Birte og Benjamin – Kjervikmordet i Malangen
Gir ikke opp håpet om et svar – Kjervikmordet i Malangen
