Lørdag kom med et fantastisk fint vær, det ble plutselig varmt og deilig i nord🌤️ Våren har vært treg, begynte så bra, så ble det veldig kaldt igjen, og snøen ligger fortsatt, men vi vet hvor vi bor 🤔 Selv om det kan virke som man nesten glemmer det år for år😅 Etter mange lange vintermåneder er jeg så klar for grønne marker og skog, og midnattsol igjen! 🤗 Men, jeg benyttet i alle fall anledningen “godt vær” til å ta litt bilder av de vakre små bevingende venner som, noen av dem har vært fraværende i mange måneder nå.
Grønnfink, hann og hunn.
Granmeis 🤍🥜
Kjøttmeis, og Grønnfink.
Grønnfink koser seg med fuglepeanøtter, solsikkefrø og litt meisebolle.
Grønnfink inn for landing.
Like an angel, 🕊️ Grønnfinker.
Så ble det søndag, – gråere vær med god temperatur, rundt 10+. Regnet kom senere på ettermiddagen, med vind 🌧️ Så nå må vel den skitne snøen snart forsvinne for godt denne vinteren🙏Er så artig å se at de fleste kommer i par nå, kjærligheten blomstrer i takt med våren 🥰 De bygger reder og legger egg, så håper frostnettene snart er over slik at det kan bli mange små 🐣
Grønnsisik, hann og hunn 💚
Dompap hunn og hann, se for et nydelig par de er❤️
Da jeg var ca. 13 år, skulle klassen min besøke stedets bygdemuseum.
Så lenge jeg kan huske, har jeg vært interessert i det overnaturlige, og jeg hadde også hørt at det skjedde merkelige ting på dette museet. Etter ankomst ble vi vist inn i et rom der det hang mye forskjellige arbeidsverktøy på veggene. Vi sto og satt der det var plass, for museumsbestyreren skulle fortelle litt om gamle dager for oss. Jeg satt ved en vegg som var full av redskaper, og støttet meg med den ene hånden på gulvet. Jeg følte at det jeg ble fortalt, gikk inn det ene øret og ut det andre. Ikke for at historie fra gamle dager ikke interesserer meg, nei tvert imot, det var bare det at jeg var mer opptatt av om jeg kom til å få oppleve noe merkelig her, kanskje til og med se noe!
Mens jeg satt slik og så ut i rommet og rundt omkring, hørte jeg plutselig et dunk ved siden av meg, og alle ble stille og snudde seg mot der jeg satt. Jeg snudde meg også, og til min store forbauselse, – like ved hånden min, bare et par cm fra, lå det en øks! Den hadde laget et dypt hakk i gulvet, og jeg kunne bare tenke meg at det hadde gjort vondt å få den rett på hånden. Øksen hadde falt ned på ganske uforklarlig vis, for ingen hadde vært i nærheten av å røre den, og opphenget var i orden. Jeg så at bestyreren ble litt rar da dette skjedde, men hadde ikke tid til å tenke mer på det. Jeg hadde nok med å tenke på om det var jeg selv som hadde bedt om det, slik jeg satt og håpet på at jeg skulle få oppleve noe…
En stund etter at guidingen var ferdig, kom en lærer bort til meg og fortalte at museumsbestyreren hadde sagt til henne at det nok ikke var noen naturlig grunn til at øksen falt ned fra veggen. Det var faktisk så mye uro med denne øksen at de låste den inn hver kveld når museet stengte. Egentlig så ble jeg ikke noe overrasket over dette, men jeg har voktet meg vel for å ønske å få oppleve noe slikt flere ganger.
Bilde lånt fra DigitalMuseum
Min egen opplevelse fritt fra min utgivelse “Det er mer mellom himmel og jord”
Har lyst til å vise denne filmen av bildet “The Light” av Akiane.
Ingen tvil om at hun har et utrolig talent, og bildet er fantastisk vakkert. Ikke så lett å forklare, og kanskje ikke så lett å forstå, men lyset som hun maler her, har jeg sett før. Når jeg har hjulpet energier videre, over til den andre siden.
Akiane hevder å få sine visjoner fra Gud og Jesus, og selv om jeg ikke tror på noen religion, så tror jeg på at det er “noe” der ute. Noen sier man skaper sin egen himmel, og den kan jeg følge.
Akiane hevder å ha vært i himmelen, hun skal ha vært fysisk borte i flere timer. Hun sier at hun var alt og overalt, i alt. Jeg kan relatere til dette, for det var slik jeg følte det på min reise tilbake til et annet liv, selv om min fysiske kropp ikke dro noe sted.
Noe å tenke på, – Akiane uttaler dette, sakset fra wikipedia, og oversatt til norsk;
Religiøs kunst med skulpturer, relieffer og malerier i en av sogneskolene jeg gikk på, påvirket i stor grad min senere tiltrekning til legendariske skikkelser. For første gang fikk jeg møte verdens syn på hva guddommelighet skulle være, men innerst inne følte jeg at jeg oppfattet alt i en mye bredere og dypere forstand. Det virket for meg som om de fleste var fullstendig uvitende om andre virkeligheter, eller at de virkelighetene de oppfattet kun ble sett fra en veldig snever vinkel.
Høststormen slår mot huset, det knaker og braker, og storhavet utenfor er i kok. Vi sitter inne på kjøkkenet til oldemor, det er varmt og godt. Petromaxen sender ut varme og lys, og bjørkeveden i ovnen knitrer. Alle er stille, vi sitter bare å lytter til været.
Med ett høres et bank i veggen ved ytterdøren, så blir det helt stille igjen.
– Sikkert bare vinden som slår, sier oldemor, men hun ser urolig ut. Brått reiser hun seg og går bort til kjøkkenvinduet. – Herremin, det er jo en mann nede i fjæra som trenger hjelp, sier hun.
Vi stormer til vinduet, men der er det ingen mann. Kanskje det var draugen, er det noen som foreslår. Der var det igjen, nye bank i veggen. Oldemor stormer ut i bislaget, og der på trappa sitter naboen, han Alfred, helt utslått. Han forteller at han var kommet over fjorden med båten sin. Så da var det jo sant at oldemor hadde sett en mann i fjæra. Men hvordan kunne han klare å banke i veggen og være i fjæra på samme tid?
– Kom inn å kvil deg du Alfred, sier Oldemor, så skal du få deg en kaffeskvett før du går videre. Det var stille på kjøkkenet. Det eneste som hørtes var stormen ute, og Alfred som slurpet kaffen. Plutselig tar Alfred seg til brystet, og sier at han har vondt. Oldemor får lagt han på divanen i stuen. Og ja, Alfred, han sto aldri mer opp fra den divanen, han døde da.
Det ble panikk i huset, alle sprang rundt, snakka, ropte og gråt. Hjelp ble tilkalt, selv om det var for sent… Et øyeblikk føltes det som om jeg var usynlig for dem, men det var kun et kort øyeblikk. For der ble jeg oppdaget, og sendt på kammerset. Ingen unger fikk være til stede når noen var død, de var redd vi kunne bli skremt. Så for sikkerhets skyld ble kammersdøren låst. Og der lå jeg og hørte på alt kaoset og gråten fra stuen, og jeg var livredd. Så livredd at det tok lang tid før jeg sovnet.
Langt inne i søvnen hørte jeg at noen ropte navnet mitt. Jeg våknet til slutt med et rykk i kroppen av at noen enda ropte på meg. Og der satt en stor mørk mann på kne foran sengen, oppi en kleskiste som tilhørte min oldemor, og med utstrakte armer mot meg, og han sa; Kom hit til meg du, banet mitt, så skal jeg passe på deg.
Jeg stormet til kammersdøren og slo vilt på den mens jeg hylte og skrek alt det jeg kunne. Jeg var mildt sagt vettskremt. Plutselig ble døren åpnet, og med et byks var jeg i armene til en eller annen. Jeg snudde meg rundt for å vise dem mannen på rommet, han satt der ennå, fortsatt med utstrakte armer mot meg. jeg så han. Men det gjorde ikke de andre.
Jeg så ofte samme mørke mannen opp gjennom min barndom, og helt inn i voksen alder. Først da jeg var 44 år, fikk jeg svar på hvem han var. Det var oldefaren min, som døde 3 uker før jeg ble født. Han var min hjelper. Og når jeg tenker tilbake på andre hendelser, så har han bestandig vært med meg når jeg har hatt det vanskelig.
Da min bror døde for noen år siden, fikk jeg også et forvarsel om det.
Broren min hadde hatt hjertefeil i nesten tyve år, men han var i fin og god form. Derfor kom dette dødsfallet både plutselig og uventet på oss.
En natt drømte jeg at jeg og min bror var hjemme ved vårt barndomshjem. På øvermarken der var det en vanngrøft, og vi sto begge to på kanten av denne grøften, og hadde med oss hver vår bag. Så tok jeg bagen min med meg og gikk mot huset, mens broren min ble stående igjen på grøftekanten.
Jeg vokste opp på en bondegård med masse dyr. Dette som jeg skal fortelle om nå, hendte tidlig på sommeren, og lammene og søyene var nettopp sluppet ut. Noen av lammene fikk ikke nok melk, og ble det vi kaller flaskelam. Vi ungene hadde hver sin gang å gi lammene flaske, og denne dagen var det min tur.
Jeg tok med meg melkespannet og flaskene, og gikk oppfor fjøset hvor dyrene sto i et gjerde. Mens jeg sto og holdt på å ordne til flaskene, kom det plutselig sigende en tåkedis, som bare ble tettere og tettere. Kroppen min skalv, og jeg skyndte meg å bli ferdig. Lammene pattet og koste seg, og brukte sin tid på å drikke opp melken, og det nyttet ikke for meg å få dem til å patte fortere.
Med ett kom det en stor, mørk mann ut av tåken, og mot meg. Først ble jeg helt paralysert, så satte jeg i et hyl, kastet spannet og flaskene fra meg, og la på sprang ned mot huset.
Mamma kom ut å lurte på hva som sto på. Jeg hylte og skrek, og fortalte henne om mannen som kom etter meg. Jeg pekte opp mot tåken for å vise henne mannen. Mannen sto nå og så på meg, og jeg så på han, men mamma så ingen…
Det var en gang en slektning av meg, Ole, som skulle være heimeværer (passe hus og heim) for en onkel av seg som skulle reise bort en stund. Ole skulle også passe kreaturene til onkelen mens denne var bortreist. Dette var om høsten, det var mørkt, og Ole var helt alene der, – men det hadde han ikke sett på som noe problem.
Men om kvelden fikk han en slik ekkel følelse av uhygge, og Ole lette da etter en bibel eller en salmebok som han kunne lese litt i, men han fant ingen. Nei da var det ingenting han kunne gjøre med det, og han bestemte seg for å gå til sengs. Han gikk opp på loftet. Der skulle han sove på et stort rom som lå til med det samme man kom opp trappen.
Da Ole var kommet vel i seng, fikk han plutselig se en mann i oljeklær som sto i loftstrappen. Det tok en stund før mannen forsvant, og etter det så Ole ikke mer til han. Men Ole hadde fått sett nøye på han, og da han kom hjem igjen, fortalte han til tanten sin hva han hadde opplevd, og hvordan mannen så ut. Da visste hun med en gang hvem denne mannen som Ole hadde sett, var. Det var bestefaren hans, som hadde omkommet på havet.
Tenkte jeg skulle skrive et lite innlegg om bibelen, siden jeg kommer til å nevne den i noen av mine framtidige innlegg. Jeg betegner meg ikke som en religiøs person av noe slag. Jeg tror på veldig mye, også på forskning og vitenskap. Dette er mine tanker og meninger. Jeg stiller spørsmål, – spørsmål som for meg er både spennende og viktig å forsøke å finne svar på og som for meg kan være forenelig med min tro.
Noen av tekstene i bibelen er faktisk ganske interessante å “forske” på. Og for meg med min medfødte evne og interesse for den “andre siden”, blir det ganske naturlig at jeg også havner i en form for konflikt med en del av det som er skrevet i denne.
“Ingen må drive med besvergelser, spørre gjenferd og spådomsånder til råds eller søke råd hos de døde. For alle som gjør slikt har Herren avsky for, og det er på grunn av slik styggedom Herren din Gud driver folkene bort fra deg.” 5Mosebok 18.11
“De levende vet at de skal dø, men de døde vet slett ingenting. De får ikke lenger noen lønn, for minnet om dem er glemt.” Fork.9.5
“Alt du kan gjøre med din hånd, skal du gjøre etter beste evne. For i dødsriket, som du går til er det verken arbeid eller plan, verken kunnskap eller visdom.” Fork.9.10
Moses med lovens tavler (1624) av Guido Reni. Bilde fra Wikipedia.
Jeg har selvfølgelig vært i mer enn en interessant diskusjon opp gjennom årene, med hardbarka kristne om mye av det som står i bibelen. Meningen deres om at det er djevelen selv man er i kontakt med om man sier man har hatt en opplevelse som betegnes som paranormal. Denne skal lure menneskene. Uansett hva jeg prøver å si om den saken, så er det han som skal lure og lede oss vekk.
Diskusjoner med JV har til tider vært morsomme, og da jeg tidligere orket å bruke tid på dørstokken med dem, så ønsket de å komme tilbake for å snakke mer. Jeg vet disse menneskene aldri kommer til å forstå noe av det jeg snakker om, de er altfor dypt inne i sine tekster til å prøve. Men det må være veldig behagelig, det å finne trøst eller mening i en tekst. Å bare godta at det står skrevet, og sånn er det.
Likevel så skjønner ikke hvordan noen i dag kan tro at verden/jorden ikke er mer enn ca. 6000 år gammel, og når jeg blant annet spør hvordan de forklarer dinosaurene som skal ha hersket på jorden før menneskene (eller hvem som skapte disse), og det i ca. 200 millioner år før de dør ut for ca. 65 millioner år siden, – så er svaret at de er falsk, de har aldri levd. Igjen blir vi lurt.
Så da har vel heller ikke alle de andre raser av homo-arter vært her, som neandertalerne som skal ha levd fra ca. 450 000 år – 28 000 år siden. Det eldste funnet som til nå er funnet av et fortidsmenneske er datert 1,4 million år gammelt, og ble funnet i Spania. Det moderne mennesket har så langt en fartstid på ca. 300 000 år.
Blant annet Svaneøgler, levde på Svalbard for ca. 147 millioner år siden. (Bilde lånt fra forskning.no Bilde: Roberts, m.fl, PeerJ, Esther van Hulsen).
Selv er jeg døpt og konfirmert, og har også vært gift, som kristen. Jeg går i kirken ved anledninger som dåp, konfirmasjon og begravelser, men det er fordi det er tradisjon, og skaper en fin ramme rundt slike hendelser. Spesielt om kirken er av litt årgang blir jeg veldig andektig, og jeg kan godt bli rørt til tårer av en salme. Jeg kan “be” når jeg har det tungt, men for meg er gud noe annet enn bare en “han” der oppe. For meg er gud altet, den store gode kraften der jeg tror at alles sjeler har sin opprinnelse fra. Jeg har ikke noe ansikt eller personifisering på det jeg betegner som Gud.
Jeg har siden min ungdomstid alltid lurt på dette med Gud og Jesus, og for meg hørtes bibelen mer ut som en eventyrbok enn noe man skulle sette sin lit til i gleder og sorger. Det var for mange løse tråder. Og ettersom jeg vokste til, og så at disse trådene var enda mer løse enn jeg gjorde i min ungdom, begynte jeg å lese det jeg kom over av teorier, hypoteser og fakta, om det som står skrevet i bibelen. Heldigvis ser jeg at det når endelig begynner å bli bekreftelser fra bibel-arkeologer/forskere på mye av det som jeg har stilt spørsmål ved, og det føles godt.
I Nye testamente leser man om Jesus, og blir lært at han døde på korset for menneskeheten skyld og synd. Jeg tror at Jesus var en virkelig person, men ikke at han var sønn av (en) Gud slik han blir framstilt gjennom den kristne tro. Han kunne nok snakke for seg, kanskje er det en mulighet for at han kunne heale/ helbrede slik det også finnes noen mennesker som kan i dag, eller han bare var en elskelig person som fikk andre til å føle seg bra. Her er det mye rom for å tenke på hvem han var som menneske. At hans virke bare varte i ca. tre år, og at det ikke finnes nedtegnelser om han fra den tiden han faktisk levde, finner jeg noe merkelig. Han skal visstnok også ha vært av kongelig ætt, som går helt tilbake til Adam. Det står vel ikke noen steder i bibelen(?) at Jesus er sønn av Gud, men at han var sønn av Josef. Og flere søsken hadde han også, ja hele 5 brødre og et ukjent antall søstre, som ikke er navngitt. Jeg lærte ikke noe av dette på barne- og ungdomsskolen.
Min bibel som kom i mitt eie da jeg giftet meg, har ofte blitt slått opp i de senere år. Bibelen ble ikke skrevet som et samlet bokverk, men består av 66-73 små bøker /skrifter, GT og NT.
Når det kommer til det Gamle testamente er det trolig verdens mest redigerte verk, og de fem Mosebøkene har vært igjennom en uhyre komplisert skrivefusjons- og redigeringsprosess i de 400 årene fra ca. 850-450 f.Kr. Et av spørsmålene man kan stille seg, hvorfor finnes det to forskjellige skapelsesberetninger i en og samme bok, og som skal være skrevet av samme mann?
Men så var det vel ikke engang Moses som skrev disse bøkene, da han skal ha levd flere århundrer før de ble skrevet. For min del så er det GT som er mest givende å ta for seg, her ligger det mye spennende informasjon som både kan sjokkere og oppklare en hel del om begynnelsen på mennesket slik vi kjenner det i dag.
Er det mulighet for at sannheten er en ganske annen enn den vi har lært i vår barnetro, eller i alle fall svært omskrevet og at den kanskje ikke lenger tjener sitt formål den en gang var skrevet for?
Jeg fascineres av at så mange fortsatt tolker bibelen bokstavelig, uten å stille de spørsmålene som kanskje kan gi de svarene på det som er så grunnleggende i denne troen som mange av oss er vokst opp med. Den er vel ingen spådomsbok som kan forutsi framtiden flere tusen år. Jeg ser bibelen som en form for historiebok, som dersom man leser “mellom linjene”, kan finne mye spennende informasjon om blant annet vår opprinnelse og eksistens. Men jeg er ikke på langt nær ferdig med å tolke og studere denne for min egen del enda.
Bibel-arkeologer hevder at Det gamle testamentets opphav stammer fra den sumeriske kulturen, også kalt “sivilisasjonens vugge”. Dette kommer jeg tilbake til 😊
Da jeg var ni år, ble pappa syk med magesår. Vi hadde vært på kirkesøndag, og denne dagen hadde pappa ikke vært med fordi han var så dårlig. Og da vi kom hjem, var han blitt sendt på sykehuset. Jeg visste at pappa var syk, men ikke hvor alvorlig det var, og jeg hadde ikke tenkt på at dette var noe han kunne dø av.
Pappa hadde ligget på sykehuset i 2 uker da mamma fortalte at han var så frisk at han snart skulle få komme hjem.
Søndag morgen, akkurat 14 dager etter at han var innlagt på sykehuset, våknet jeg av et drømmesyn, der jeg hadde sett at pappa var død. Jeg ropte og skrek slik at søsteren min som jeg delte rom med, våknet, og hun ble så redd at hun vekket de andre i huset. Jeg fortsatte å rope at pappa var død, men det var det ingen som ville tro på, han var jo så frisk at mamma hadde reist til byen for å hente han hjem.
Men da telefonene åpnet kl. 9 på morgenen, kom naboen med telefonbud til oss. Pappa hadde dødd på sykehuset den natten. Så det forvarslet fikk jeg om det.
Fra min utgivelse “Det er mer mellom himmel og jord”
Da jeg var i tyveårene, kjørte jeg båtskyss fra ei bygd på Senja til Tromsø. De jeg fraktet var for det meste syke personer som skulle til sykehuset i Tromsø. Dette er jo en del år siden, og da fantes det verken helikoptre eller raske sykebiler. Den snareste veien til Tromsø var med båt.
En morgen fikk jeg øye på noen som sto ute i båten min. Jeg kunne ikke skjønne hvem dette kunne være, eller hvordan personen hadde kommet seg ut i båten. Dette var jo en sjark som ligger et stykke fra land, og man måtte i robåt for å komme seg ut til den.
Jeg kom meg ut, og sprang ned i fjæra for å kunne se bedre, og da fikk jeg se at det var ei lita jente som sto der ute i båten, og det så ut som hun gråt. Jeg hev meg i båten og rodde så fort jeg kunne ut til sjarken, men da jeg kom fram, var jenta borte. Jeg gjennomsøkte båten, men hun var ikke å finne, – det var som om hun aldri hadde vært der, og jeg begynte å tro at jeg hadde sett syner.
Mens jeg sto der ute i båten, fikk jeg se at det kom folk inne på land. De gikk ned mot fjæra, og det var mest sannsynlig noen som trengte båtskyss. Så jeg rodde inne til land igjen, og menneskene som ventet der inne, sa at de trengte skyss til Tromsø. De måtte komme seg til sykehuset så snart råd var, for de hadde ei lita jente som hadde brent seg stygt.
Vi dro av gårde, men rakk ikke fram i tide. Den lille jenta døde om bord i båten min av skadene hun hadde fått. Jeg vet ikke hva det var jeg opplevde denne morgenen ute på båten. Kanskje var det et forvarsel jeg fikk, men det får jeg vel aldri vite.
Illustrasjon Elisabeth Jakobsen
Fra min utgivelse “Det er mer mellom himmel og jord”
