En gang på 1930-tallet var det noen folk som hadde vært på besøk hos en slektning på Kvaløya. Denne slektningen, en mann, var svært gnieraktig. Og da det ble dårlig vær da folkene var der på besøk, spurte de om de kunne overnatte hos mannen. Men nei, det ville han ikke ha noe av. Han mente været slett ikke var så dårlig, så de kunne godt ro hjem igjen.
De tok da på hjemvei, og mens de la ut på sjøen i det dårlige været, gikk mannen opp på en utsikts-topp for å se etter dem. Og han ble faktis vitne til at båten med slektningene kantret og folket falt i sjøen.
En kone som bodde på andre siden av fjorden, var på tur inn i fjøset da hun syntes hun hørte rop om hjelp. Mest sannsynlig var ropene fra den mannen som var i båten. Han skulle være veldig flink til å svømme, og må ha vært veldig nær land før han druknet, ellers kunne ikke konen som i ettertid mente hun hørte noe, ha hørt ropene fra der hun bodde.
En tid etter dette var den gnieraktige mannen på vrakleting i fjæra. Han hadde da fått se en mann i oljeklær som begynte å følge etter han. Når mannen gikk, så gikk også mannen i oljeklær, og når mannen stoppen, så stoppet også den andre. Da den gamle gnieren kom hjem til seg selv, besvimte han av utmattelse og redsel over å ha blitt forfulgt av denne mannen i oljeklær.
De som fikk høre om denne opplevelsen, mente det var en av slektningene hans som omkom under forliset som hadde forfulgt han på grunn av hans gnieraktighet, den som gjorde at han fikk liv på samvittigheten.
Fra min utgivelse “Det er mer mellom himmel og jord”
