En mann fra Troms forteller dette.
Da jeg var i tyveårene, kjørte jeg båtskyss fra ei bygd på Senja til Tromsø. De jeg fraktet var for det meste syke personer som skulle til sykehuset i Tromsø. Dette er jo en del år siden, og da fantes det verken helikoptre eller raske sykebiler. Den snareste veien til Tromsø var med båt.
En morgen fikk jeg øye på noen som sto ute i båten min. Jeg kunne ikke skjønne hvem dette kunne være, eller hvordan personen hadde kommet seg ut i båten. Dette var jo en sjark som ligger et stykke fra land, og man måtte i robåt for å komme seg ut til den.
Jeg kom meg ut, og sprang ned i fjæra for å kunne se bedre, og da fikk jeg se at det var ei lita jente som sto der ute i båten, og det så ut som hun gråt. Jeg hev meg i båten og rodde så fort jeg kunne ut til sjarken, men da jeg kom fram, var jenta borte. Jeg gjennomsøkte båten, men hun var ikke å finne, – det var som om hun aldri hadde vært der, og jeg begynte å tro at jeg hadde sett syner.
Mens jeg sto der ute i båten, fikk jeg se at det kom folk inne på land. De gikk ned mot fjæra, og det var mest sannsynlig noen som trengte båtskyss. Så jeg rodde inne til land igjen, og menneskene som ventet der inne, sa at de trengte skyss til Tromsø. De måtte komme seg til sykehuset så snart råd var, for de hadde ei lita jente som hadde brent seg stygt.
Vi dro av gårde, men rakk ikke fram i tide. Den lille jenta døde om bord i båten min av skadene hun hadde fått. Jeg vet ikke hva det var jeg opplevde denne morgenen ute på båten. Kanskje var det et forvarsel jeg fikk, men det får jeg vel aldri vite.
Illustrasjon Elisabeth Jakobsen
Fra min utgivelse “Det er mer mellom himmel og jord”
