Dette opplevde jeg for noen år siden, i en tid da jeg kjørte drosje. Denne natten var jeg på tur fra Lenvik til Tromsø. Jeg hadde en passasjer med meg i bilen, og denne satt framme ved siden av meg.
Da vi kom til Heia, fikk jeg plutselig se ei jente som sto ute på veikanten og haiket. Rett etter at vi hadde passert, tenkte jeg at jeg kanskje skulle ha stoppet og tatt henne på, det var jo kaldt og natt. Jeg sa det jeg tenkte til min passasjer, men han så bare ut som et spørsmålstegn. Jeg spurte om han ikke hadde lagt merke til jenta som sto og haiket, men nei, han hadde ikke sett noen.
Da kom jeg til å huske at jeg hadde hørt en historie om en jente som skulle ha blitt påkjørt der oppe på Heia, og at hun senere, etter sin død, var blitt sett der på veikanten, der hun sto og haiket.
Senere fortalte jeg om min opplevelse til en kompis av meg, og han hadde hørt om en som hadde tatt henne på. Jenta oppførte seg helt normalt, snakket og oppførte seg som en levende. Men da det var gått en liten stund, så ble det helt iskaldt i bilen, og så var jenta borte…
Fra min utgivelse “Det er mer mellom himmel og jord”
Jeg er så glad i fuglelivet, og synes det er like spennende hver dag å se hvem som kommer innom for å få seg en matbit. Nå som det endelig begynner å bli litt oppholdsvær og lysere dager her nord, blir det oftere mulighet til å få rigget utstyr og tatt bilder ute, gledes! 🙂
Det kan være så mange meninger om dette med å være sanndrømt. Jeg har iallefall drømt ting som senere har vist seg å skje, og jeg har fått mange varsler gjennom drømmer.
En drøm jeg kan fortelle om, er denne. I 1951 ventet jeg barn. Da fødselen nærmet seg lå jeg hjemme, for det var jo det som var vanlig på den tiden. På formiddagen merket jeg at noe var galt. Mannen min og jordmoren var ute på kjøkkenet, og jeg lå å døste da jeg plutselig fikk se et lite vesen komme svevende i luften , innhyllet i noe som lignet på gasbind. Det var en liten nyfødt baby. Den svevde litt rundt over sengene, og stoppet litt over mannen min sin seng. Hele tiden lå jeg og fulgte med denne babyen. Så svevde den bort mot vinduet, og der var det som om den beveget seg litt opp og ned, før den løste seg opp og for ut av vinduet.
Det var ei kjerring som hadde vasket mølje til kvelds, og da hadde hun funnet en mennesketann i fiskemagen. Hun la tannen i en fyrstikkeske for å oppbevare den til neste gang det var mulig å få den i viet jord.
Det kunne jo være at denne tannen var fra noen som hadde omkommet på havet, og før i tiden var dette helt vanlig å gjøre dersom de fant noen menneskedeler i fiskemager. De tok vare på det til noen skulle begraves, og det kunne komme i viet jord.
Denne fyrstikkesken med tannen ville ikke ligge i ro på peishyllen der kjerringa hadde lagt den. Den falt ned hele tiden, og til slutt ble det så plagsomt at kjerringa plasserte esken i naustet, og der lå den til neste gang det ble begravelse.
En dag gikk Tom for å hente torv i torvsjåen deres. På vei dit måtte han passere gården til naboen. Denne naboen hadde et arbeidsrom under fjøset der han brukte å sitte og smi, og gjøre forskjellige ting. Naboen var ute da Tom kom forbi, og han stoppet for å slå av en prat.
Etter en stund gikk Tom videre, og da han rundet fjøshjørnet, så fikk han se at det sto en likkiste lent opp mot fjøsveggen. Tom trodde han så syner, så han snudde og gikk tilbake til naboen, snakket litt mer med han, og gikk så på nytt. Men det samme synet møtte han nok en gang, kisten sto der enda.
Tom ble stående og se litt på den, og da forsvant den plutselig rett foran øynene på han, det var som om den aldri hadde vært der. Tom gikk videre til torvsjåen og gjorde seg ferdig med det han skulle gjøre der. Likkisten så han ikke mer til.
Noen dager senere ble Tom veldig syk. Han hadde fått røde hunder, og han var så dårlig at han til og med skrev testamente som han la under hodeputen. Ja, så dårlig var han at han virkelig trodde at han kom til å dø. Men neida, Tom ble frisk igjen, og rett etter ble naboens sønn syk. Han ble sendt til sykehuset, og de fant ut at han hadde hull på blindtarmen. Livet sto dessverre ikke til å redde, og naboens sønn døde, bare 21 år gammel.
Tom tenkte etter dette at den likkisten som han hadde sett ved fjøsveggen til naboen, nok hadde vært et forvarsel om det som skulle skje der på gården.
Fra min tidligere utgivelse ‘Det er mer mellom himmel og jord’
Min søster leide en tid et eldre hus som i over flere tiår har vært beryktet her i bygda for sine merkelige hendelser. Jeg var liten jente da jeg første gang kom i nærkontakt med dette stedet.
Her kommer noen historier fra denne tiden.
På grunn av samboers jobb i et vaktselskap, var min søster og henne lille sønn mye alene på kveld og natt. En kveld hun og sønnen hadde lagt seg på soverommet på loftet, fikk hun plutselig høre gitarspilling som hørtes ut som det kom fra første etasje. Min søster hadde gitar, den hang på veggen nede i stuen, men hvem var det som spilte på denne nå? Det var jo bare henne og sønnen på 1 år som var hjemme… Hun lå livredd i sengen og hørte på, og til slutt stilnet gitarspillingen av. Et lite øyeblikk etterpå, hørte hun lette fottrinn som kom løpende opp trappen. Skrittene fortsatte bortover gulvet, til de stoppet utenfor døren der min søster og sønnen lå. Så ble det stille, helt stille…. Søster turte ikke stå opp å sjekke hva dette kunne ha vært for noen, – hun trakk teppet over hodet og ba til høyere makter helt til hun sovnet av utmattelse.
Her er en annen opplevelse fra dette huset.
Søster hadde vært på loftet og lagt sønnen, og var på tur ned trappen da hun hørte bråk som kom fra kjøkkenet. Hun tenkte at det kanskje var kommet noen på besøk mens hun var på loftet, men syntes samtidig det var litt rart, for hun hadde ikke hørt verken bildur eller ytterdøren. Hun gikk inn på kjøkkenet for å se, og til sin store forbauselse er det “snurrebassen” til sønnen som bråker sånn. Den snurrer og spinner rundt og rundt på kjøkkengulvet, og ikke så det ut til at den hadde tenkt å stoppe av seg selv heller, så søster måtte stoppe den fysisk med hendene sine. Det var ikke kommet noen på besøk, i alle fall ikke noen som man kunne se…
Denne opplevelsen hadde jeg da jeg var ca. 9 år gammel, og er vel noe av det aller første jeg husker å ha opplevd av overnaturlige ting, møte med noe “annet”.
Jeg, mamma og søster hadde vært en tur på loftet for å se etter noe på et av rommene. Da vi skulle gå ned igjen, gikk jeg sist, og på grunn av et eller annet som jeg ikke vet den dag i dag, det var nærmeste som jeg ikke styrte det selv, – så snudde jeg meg mot døren til det rommet som lå nærmest trappen. Da fikk jeg se at dørhåndtaket sakte ble trykket ned, og døren gled opp. Hvor lang tid dette tok vet jeg ikke, men det var ingen som ropte og spurte hvor jeg ble av, så det kan ikke ha tatt så lang tid. Etter at døren var åpnet, skjedde det ikke noe mer, og jeg var “fri” til å gå ned. Jeg fortalte straks til mamma og min søster hva jeg hadde opplevd, og jeg husker at de så på hverandre, og så sa de at jeg ikke skulle tenke noe på det, det var sånt som pleide å skje i gamle hus. Jeg slo meg til ro med det. Men jeg glemte aldri denne hendelsen, og jeg tenkte og pratet nok jevnlig om det de neste årene. Først da jeg var rundt 14 år, fikk jeg vite at dette var et av de overnaturlige fenomenet som skjedde i det hust, og at min søster ved flere anledninger hadde opplevd det samme.
Mamma opplevde dette en gang hun var der.
Broren min skulle være barnevakt for sin nevø en kveld/natt. Han hadde sommerjobb i et fjøs og skulle tidlig opp neste dag. Det var egentlig meningen at han skulle dra hjem for å sove, men da søster ble lenger borte en forventet, og nevøen i tillegg slo seg vrang og ikke ville sove, – ringte han til mamma og fikk henne til å komme bortover med vekkerklokke og for å prøve å få gutten til å sove. Joda, mamma hun dro bort til søsters hus, og overtok leggingen av barnebarnet. Mens hun sto ved barnesengen på rommet på loftet, hørte hun plutselig lette fottrinn som kom løpende opp trappen. Skrittene fortsatte over gulvet til de stoppet rett utenfor døren til rommet der mamma befant seg. Men dette pågikk tenkte mamma på om det var søster som var kommet hjem, men hun syntes det var litt rart, for hun hadde ikke hørt noen bil, og heller ikke at ytterdøren hadde gått opp. Da det ikke kom noen inn på rommet etter at skrittene var stanset, lukket hun opp døren for å se om det sto noen der ute i gangen, men det var ikke en levende sjel å se. Barnebarnet var sovnet, så hun gikk ned for å se, men den eneste som var der, var sønnen som hadde sovnet på sofaen.
Denne historien er jeg blitt fortalt av en som som ofte brukte å være på besøk hos dem som bodde i huset etter at min søster og hennes familie flyttet ut. Han forteller dette:
“Da min kamerat flyttet til dette huset, var jeg ofte hos han for å hjelpe han med det ene og det andre. Kameraten min merket snart at det var flere beboere der enn bare han selv. Han hadde hester med seg til gården, og disse hadde han flere merkelige opplevelser med. Inne i fjøset hadde han fire båser, en til hver hest, og det skjedde mer enn en gang at han kom til fjøset og fant at disse hadde byttet plass. Hestene sto slik at to og to hester sto på samme side, skulle disse bytte plass med hverandre, måtte de ut av fjøset og inn en annen dør. Men det var tydeligvis intet hinder for den eller de som flyttet rundt på hestene, og det uten å lage et eneste spor etter seg. Når kameraten var inne i huset, hørte han ofte fottrinn komme opp eller ned trappen til loftet, og han hørte også gitarspilling fra usynlige strenger, selv når han var ute i fjøset og jobbet.
Jeg har selv opplevd uforklarlige ting i det huset. Som den gangen jeg skulle prøve å tenne opp i en gammel vedkomfyr som sto på kjøkkenet. Jeg slet virkelig med å få veden til å ta fyr, og hele tiden var det som om noen sto tett bak ryggen på meg. Kanskje var det noen som ikke ville at jeg skulle klare å fyre opp, ikke vet jeg, men ekkelt var det iallefall! En gang jeg kom ut på trappen til huset, fikk jeg se en mann som gikk bortover mot fjøset. Han virket liten og tynn og hadde vademelsklær på seg. Da han kom under låvebroen forsvant han i løse luften…”
Fritt etter min utgivelse “Det er mer mellom himmel og jord”
Hyvvää kväänikansan päivää – Gratulerer med kvenfolkets dag! 🙂
Kvener er folk av finsk/kvensk ætt i Nord-Norge. Allerede så tidlig som 800-tallet er kvener nevnt i Ottars beretning som ble nedskrevet ved hoffet til kong Alfred av Wessex.
På norrønt kvenir eller kvænir, eller cwenas på gammelengelsk. Noen velger å kalle seg for norskfinner.
Kvenene kom fra Kvenland, og den geografiske beliggenhet på dette stedet er mest trolig de flate landområdene i den innerste delen av Bottenviken. Stedet er nevnt både i Ottars beretning, og i Snorre Sturlasons konge og ættesagaer. Er ikke det spennende? 🙂
Allerede på 1500-tallet finner man kvensk bosetting i Nord-Norge. Og det er ikke usannsynlig at de har vært her i nord mye tidligere enn det også.
Kvener ble i 1998 anerkjent som nasjonal minoritet. I 2005 ble språket kvensk anerkjent som eget språk.
Den mest kjente kvenen i Norge er trolig Leonhard Seppala, hundekjører og gullgraver, som var med på å grunnlegge byen Nome i Alaska. Han var født i Skiboten i Troms, og var kven på begge foreldres side. Dere har kanskje sett tegnefilmen om hunden Balto, som var med i serumløpet, også kjent som “Kappløpet med døden”. Seppala var oppdretter av både Togo, sin egen lederhund i løpet, og Balto som gikk for Gunnar kaasen.
Det kvenske flagget som ble tatt i bruk i 2009. Motivet er en solrose/solblomst, – “aurinkonkukka”.
Men så til hvorfor jeg har skrevet dette, jeg er også av kvensk herkomst! Jeg kan spore mine aner tilbake til kvenlandet både fra min pappa, og min mammas side. Det har ikke blitt snakket så mye om dette i min familie. Kanskje var det ikke noe man snakket høyt om. Kanskje visste ikke senere etterkommer om det før slektsforskere i familien fant det ut.
Kvener måtte dessverre også gjennom fornorskningspolitikken, men jeg krysser fingre for at dette nå forandrer seg. Jeg vet selv alt for lite om deres historie, men jeg lærer noe nytt hver gang jeg søker opp og leser. Som feks. nå som jeg skulle finne om det var noen tradisjonelle matretter som var spesielle for kvenfolket. Ja, har du skulle sett, mat som jeg selv har vokst opp med, blant annet lutefisk, boknafisk, blodpølse, blodpuddig, lammerull, – herlighet! 🙂
Nå skulle jeg ønske jeg kunne lære meg flytende kvensk, men… jeg tror det kan bli litt vanskelig, – derimot har jeg tro på mine barnebarn, bare de får muligheten 🙂
Min kvenske tippoldemor på farssiden, som levde på 1800-tallet skal etter sigende ha vært veldig stolt av sin herkomst, og snakket mye om det. Hennes forfedres familie kom til Nord-Strømmen, Malangen Troms rundt 1740-45, og området de kom fra var Kukkola, Happaranda, Laivaniemi, Torneå, Tornedalen.
Er du også kven? 🙂
Avslutningsvis tar jeg med denne flotte hymnen som blir omtalt som Kvenenes nasjonalsang, og den kommer opprinnelig mest trolig fra Tornedalen.
Denne historien er skrevet med tillatelse fra forfatteren av “Min øy i havet”, Kjell Fjørtoft.
Ragne… hvem var hun? Hvordan var det egentlig å leve ute i havgapet for så mange år siden? Spørsmålene er mange, og svarene kan jeg bare prøve å tenke meg til.
Jeg kan lese om Ragne i boken “Min øy i havet”. Og som den filosofen jeg er, så går tankene mine først og fremst til henne, men også til hennes familie og det livet de hadde på Hekkingen på slutten av 1700-tallet.
Forfatter Kjell Fjørtoft forteller så vakker og detaljrikt om livet som utspant seg her på denne tiden, at jeg nesten kan føle at jeg er der og opplever det selv. Og når han så forteller at det ennå er noen igjen i huset ute på Hekkingen, ja da sprenger tårene på, og jeg føler så for den unge jenta som endte sine dager her ute, i sitt livs vår.
I stuen vugger den gamle gyngestolen frem og tilbake, som om noen nettopp har forlatt den. På loftet høres lette skritt over gulvet… Og i kammerset rett over stuen høres det rasling i tepper, som om noen snur seg i sengen. Hva var det som gjorde at hun valgte å bli igjen der ute? Eller kanskje hadde hun ikke noe valg.
Ragne var liten jente da hun kom til Hekkingen for første gang, bare 2 år gammel. Hun var adoptert, og foreldrenes eneste barn. Likevel kaller hun dem aldri for mor og far, men for Agnes og Ole, som var deres rettelige navn.
Fjørtoft forteller at han snakker med Ragne. Hun sier at hun vil at han skal fortelle Hekkingens historie, som også er en del av hennes historie. Bare slik kan hun få fred med seg selv. Og det gjør han så i denne boken.
I petroleumslampens skjær får han en kveld se henne sitte i gyngestolen og strikke. Først er det som om hun er gjennomsiktig – han kan se sprinklene i gyngestolen tvers gjennom henne. Så blir hun tydeligere, og han kan se hvordan hun ser ut. Håret er langt og mørkt. Klærne hun har på seg er en strikket jakke over en bluse og et langt svart skjørt. Hun ser på han og sier at hun har fulgt med han helt siden første gang han kom ut til øya. Hun forteller også at hun er den eneste som er igjen her ute, de andre er borte for lenge siden.
Graven til Ragne finner han på gamle Hillesøy kirkegård. Her ble hennes jordiske levninger satt ned en gang for over 200 år siden. En overgrodd, bortglemt grav med et rustent jernkors er eneste synlige bevis på at hun noen gang har levd i denne verden. De blomster som vokser her, er de ville, og de er nok de vakreste som kan være her på dette stedet.
Ragne Stadt. Jenta som bare ble 17 år gammel. Jeg undres, har hun fått fred nå….
Fra min utgivelse ” Det er mer mellom himmel og jord”
Dette hendte under høstjakten for noen år siden. Per skulle jakte skogsfugl noen dager, og bestemte seg for å bruke gammen som står i denne aktuelle dalen som base for sitt opphold. Den første kvelden Per kom ned fra jakt, fyrte han opp i ovnen, lagde mat og satte seg for å spise. Da kom det plutselig en mann inn til han i gammen. Per spurte om han ville ha noe å spise, men mannen svarte ikke, han var i det hele tatt veldig stille, – satte seg bare foran ovnen og varmet hendene sine. Per skulle tidlig opp neste morgen for å jakte videre, så han tok kvelden og la seg for å sove. Neste morgen da Per våknet, var mannen borte.
Den andre kvelden Per var i gammen, kom ikke denne mannen, men tredje kvelden så var han der igjen. Akkurat det samme skjedde denne gangen også; Per lurte på om han ville ha noe mat, men det svarte mannen ikke noe på, satte seg bare ved vedovnen og varmet nevene. Og da Per våknet neste morgen var mannen borte.
Da Per var vel hjemme igjen, ble han spurt om jaktdagene sine, og da de spurte om han hadde truffet på folk, så fortalte han om denne mannen som hadde kommet innom gammen et par kvelder, og at det var noe litt rart med det. Da fikk han vite at det var en mann som for en tid tilbake siden hadde blitt borte i dette området, og han ble aldri funnet. Det var nok denne som hadde vært innom gammen for å hente seg litt varme…
Fra min utgivelse ‘Det er mer mellom himmel og jord’
Dette hendte meg en sommer for en god del år tilbake siden. Jeg skulle vanne blomstene hos mine foreldre mens de var bortreist på ferie. Siden dette var før det var vanlig at alle hus hadde egen fasttelefon, så hadde vi gjort en avtale om at mine foreldre skulle ringe meg denne dagen, til et bestemt klokkeslett, – da de hadde telefon og ikke jeg. Jeg gikk da ned til huset deres som ikke lå mange meter fra mitt eget.
Jeg vannet blomstene mens jeg ventet på at telefonen skulle ringe. Og endelig så ringte det. Jeg gikk ut i gangen til telefonbordet, og løftet av røret. Det var som forventet mine foreldre som ringte fra sitt feriested i Sverige.
Det var mens jeg sto slik å pratet med dem, at jeg plutselig hørte fottrinn fra loftet. Fra der jeg sto i gangen, kunne jeg tydelige høre at noen kom gående over gulvet oppe i loftsgangen. Hva i all verden var dette? tenkte jeg. Jeg er jo alene i huset! Og ytterdøren var låst da jeg kom, det var umulig at det kunne være noen andre her.
Jeg ble så redd da jeg hørte disse skrittene, – og da de begynte å komme ned trappen, som hadde utgang til den gangen jeg sto i nå, kjente jeg panikken komme. Jeg strakte meg så langt ledning rakk, mot ytterdøren, og fikk åpnet den på vidt gap. Jeg hørte at naboen på oversiden fortsatt klippet plenen, slik han hadde gjort da jeg låste meg inn, og den ujevne duren fra gressklipperen føltes betryggende.
Jeg avsluttet samtalen med mine foreldre så fort jeg kunne, uten å fortelle noe om skrittene som jeg hørte, og så skyndte jeg meg ut og låste døren etter meg, ennå oppskaket og skjelvende over det jeg nettopp hadde opplevd. Hva dette var for noe, har jeg aldri funnet ut av, og ved senere anledninger som blomsterpasser gikk jeg aldri til mitt barndomshjem alene.
Fra min utgivelse ” Det er mer mellom himmel og jord”
