To brødre hadde bestemt seg for at de sammen skulle kjøpe en fiskebåt fra Helgeland. Mannen som de kjøpte båten fra, sa at de ikke måtte bli redde hvis de så en mann om bord på denne båten, – det var ikke noe ondt i ham, han var bare god.
Det skulle vise seg at de både skulle se og høre mye til denne mannen. En episoden med denne karen opplevde de en dag de var på fiske i Lofoten. Brødrene lå på havet med båten, sammen med flere andre båter, da de plutselig fikk høre at det begynte å stikke og ramle med kjettinger. Den ene av brødrene sa da at nå skulle de bare fortøye båten godt, for nå ble det “vær”. De gjorde så, og like etter ble det et forferdelig uvær. Brødrenes båt var en av få som ikke drev på land den dagen.
En morgen lå båten ved kai. Det var stille og kov, slik det nesten bestandig er før det blir uvær. Da fikk skipperen (en av brødrene) som sto i rorhuset, se denne mannen komme ut av egnerhuset med en bylt under armen. Mannen gikk bortover dekket, akkurat som om han hadde tenkt å gå på land. Men han gjorde ikke det, i stedet snudde han og gikk tilbake, inn i egnerhuset igjen. Den dagen ble det et forrykende uvær, det var flere båter som holdt på å forlise. Skipperen på denne båten sa etterpå, at hvis mannen hadde gått på land denne dagen, så hadde de ikke tatt båten ut. Så mye stolte de på de på ham og hans varsler.
En morgen de satt i byssa og drakk kaffe, hørte de at det begynte å ramle med bingfjølene i rommet. De trodde det var en av de andre karene som var begynte å arbeide, men da de gikk for å se etter var det ingen der. Den dagen fikk de så mye fisk at de nesten ikke skulle klare å komme seg til land.
Da denne båten ble så gammel at det var på tide at den skulle kondemneres, tok de noen planker fra den gamle båten for å ha i den nye, og så lå de to båtene side om side, helt til den gamle var sunket. Dette gjorde de for at den gode mannen skulle få tid til å gå om bord i den nye båten. Det sies også at denne båten var den som i alle år fisket best på Vengsøya. Det var ingen andre som slo den i fiske, og hendte det at denne båten kom til land uten fisk, så var det heller ingen andre båter som hadde fått noe.
Fra min utgivelse “Det er mer mellom himmel og jord”
Da min bror bygde nytt hus, hadde han så lyst til å flytte med seg en stor steinhelle som lå nedenfor trappen til gammelhuset. Mamma sa til han at han ikke måtte gjøre det. Men han hadde så lyst på denne hella, at han flyttet den med seg likevel, og plasserte den utenfor kjellerdøren på nyhuset. Der passet den kjempegodt syntes han. Fra den dagen ble det uro i huset.
En gang var datteren min der på overnattingsbesøk. Hun skulle bruke badet som lå i kjelleren, og da opplevde hun at lyset ble slått av mens hun var der. Bryteren til badet lå i første etasje, så datteren min trodde det var mormoren som tullet med henne, eller hadde glemt at hun var på badet og dermed slått av lyset. Men da hun ropte opp til de andre at de måtte slutte å tøve og slå på lyset igjen, skjønte de ikke hva hun pratet om. Det var ingen av dem som hadde rørt lyset.
Senere fikk de som bodde i huset oppleve dette mange ganger, og til tider hørte de også skritt på loftet. Selv mamma, som aldri gjorde seg bemerket med noe, tok seg i å gå ut i gangen for å se, etter at hun hadde hørt at det kom folk, men det kom ingen.
Det var to innganger til stuen, den ene var gjennom kjøkkenet, og den andre var gjennom gangen. Og siden det var den fra kjøkkenet som ble mest brukt, satte broren min et orgel foran døren som gikk fra gangen. En dag han satt og spilte på orgelet, fikk han se at dørhåndtaket rett foran ham ble trykket sakte ned, og så gikk det tilbake igjen. Da sprang han så fort han kunne ut i gangen for å se hvem det var, men der var det ikke en levende sjel.
Mange år senere gikk datteren min på skole i Tromsø. Da brukte hun å være mye hos mormoren sin i helgene. En natt våknet hun av at det sto en kjerring foran sengen hennes. Den kjerringen hadde gammeldagse klær på seg – tørkle på hodet, og på føttene lugger som var bundet med bånd rundt leggene. Men hva hun ville det vites ikke.
De som bodde i huset, hørte og opplevde mye uforklarlig i flere år. Men så bestemte broren min seg for å legge steinhella på plass foran døren til gammelstuen igjen, der den hadde ligget i så mange år. Og da det var gjort, ble det fred og ro i nyhuset.
Fra min utgivelse “Det er mer mellom himmel og jord”
Tre ungdommer fra Vangstrand på Senja, var en søndagskveld ute å hadde det litt moro. Med ett ble de oppmerksomme på en mann som liksom lurte på dem, det var i alle fall slik disse ungdommen oppfattet det. De ble enige om at de skulle prøve å løpe etter denne mannen som ingen av dem hadde sett før, se om de klarte å “fakke” han. Men uansett hvor fort disse guttene sprang, så klarte de ikke å innhente han. Når guttene sprang, så sprang mannen, og når guttene stoppet, så stoppet også mannen. De klarte ikke å ta han igjen, det var og ble samme avstand mellom dem hele tiden.
Det bar nedover med dem, til et sted som heter Varnes, og med ett så stoppet denne mannen i et potetland, og så var han som sunket i jorden. Guttene forsto ingenting, og de ble så vettskremt av det de nettopp hadde opplevd, at de dro hjem det snareste de kunne.
En av guttene bodde på den gården der mannen hadde forsvunnet i potetlandet, og han var helt molefonken når han kom hjem. Ja, så dårlig så han ut at faren spurte om han var syk, men nei det var han da ikke. Faren så jo at det var noe som plaget gutten, så han gav seg ikke før han fikk ut av han hva det var. Da alt var fortalt, gikk de til potetlandet slik at gutten kunne vise dem hvor mannen hadde forsvunnet så sporløst. Og det viste seg at akkurat på denne plassen klarte de aldri å få hesten til å kjøre over når de skulle pløye åkeren, – de måtte bestandig pløye den biten for hånd.
Nå tok de gutten på alvor, og bestemte seg for å grave opp dette stedet. Da de hadde gravd seg ned ca. 1 meter, støtte de på en steinhelle, og under den lå det et skjelett. Skjelettet hadde en pil av bein stående inn mellom ribbeina. De la alt tilbake, og tok snarest kontakt med Tromsø Museum for å få dem til å komme å gjøre undersøkelser av funnet. De kom fra museet, og de fant da ut at historien kunne fortelle at dette skjelettet var av en mann som var blitt skutt og drept med pil og bue på et sted som het Durmålselv, for deretter tatt med til Varnes på Vang og begravd på det stedet som senere ble til et potetland. Alt sammen, både skjelettet av mannen, og pilen er tatt hånd om av Tromsø Museum, og de som har interesse av å få dette bekreftet kan henvende seg dit.
Fra min utgivelse “Det er mer mellom himmel og jord”
Illustrasjon Elisabeth Jakobsen
Jeg var i 2014 var i kontakt med Tromsø Museum, og fått opplyse om at dette skjelettet ikke lenger ligger i utstilling. Og at det er datert til tidlig jernalder, altså fra ca. 550 – 1050 e.Kr. Jeg skal ved mulighet (tid) kontakte dem igjen, se om det kan bli litt mer ut av denne historien, og kanskje også noen bilder om det lar seg gjøre.
Min far har fortalt om noe merkelig som de fikk i deres hjem på Lysnes.
Det begynte en søndags-ettermiddag. Da fikk naboen se tre fremmede – en kvinne og to menn – som kom gående opp til fars barndomshjem. Farmor hørte bråk og larm fra yttergangen, og gikk ut for å se hva det var, men da hun kom ut i gangen var alt stille, og det var ingen å se.
Fra da av fikk de noe merkelig i huset. De kunne ikke se noe, men de kunne høre tunge skritt, knyttneveslag i bordet mens de satt og spiste, banking og susende lyder.
Farmor og de andre i huset prøvde å få kontakt med dette usynlige, og det fikk de. De fikk faktisk til en slags avtale med det/dem, om to bank for JA, og tre bank for NEI. Men de fikk aldri noen forståelse av hvem dette var, eller hva de egentlig gjorde der.
Andre folk i bygda mente at dette bare var fantasi og oppspinn. Disse ble bedt hjem til farmor og farfar for at de skulle bli overbeviste. Og det endte som regel med at de ikke våget seg ut i eget ærend, og de dro hjem, våte i buksene som barn. Presten ble også tilkalt for å prøve å bli kvitt denne ufreden, men det hjalp ingenting.
Like før dette hadde pågått i seks måneder, hadde min far en merkelig drøm. Han drømte at disse åndene takket for seg , og de fortalte at de skulle flytte til et hus lengre ute på Lysnes. Som takk for at de hadde fått være der, skulle far og de andre få noe. Åndene ba far grave mellom hjulene på hestekjerren som sto ute på tunet, der skulle han finne noe. Men dessverre så viste det seg at før far fikk fortalt noen om drømmen , så hadde en av brødrene flyttet på kjerra, og det var umulig å si nøyaktig hvor den hadde stått. Så dermed fikk de aldri vite om det var noe der som “takk”.
Ikke lenge etter denne drømmen forsvant åndene fra huset til farmor og farfar, og det ble igjen fred og ro.
Fra min utgivelse ” Det er mer mellom himmel og jord”.
Illustrasjon Elisabeth Jakobsen
Epilog:
Jeg har selv kjennskap til stedet, og her har jeg kan du lese litt om det.
Da jeg var liten, var jeg ofte med mamma og pappa og gjorde forskjellige ting på pappas hjemplass.
Det var her det ble samlet ved til vinteren, og her den ble kappet opp før den skulle bringes videre hjem. Jeg husker en kveld jeg var med mine foreldre dit, det var høst, det var mørkt og det var vind. Vi skulle fylle varebilen med ved som så skulle kjøres hjem. Siden det var en del vind denne kvelden, og bilen sto på låvebrua, halvveis inne i fjøset, – satte pappa meg til oppdraget at jeg skulle passe på at låvedøren på den siden vinden kom fra, ikke slo inn mot bilen.
Jeg husker godt denne episoden, selv om det er mange år siden, jeg var kanskje rundt 8-10 år da. Men det som jeg har tenkt mest på etter at jeg ble voksen, er at jeg på denne tiden ikke visste noe om det som har vært av opplevelser fra dette stedet, men likevel vet jeg at jeg følte at det var noe der, noe uforklarlig. Det hadde kommet et vindkast som gjorde at jeg så vidt berget døren fra å slå inn i bilen, og jeg ble irritert, ikke på vinden, men på noe annet som jeg ikke den dag i dag kan forklare hva er. Sa ut i luften at det bare skulle prøve seg en gang til, og ikke før jeg hadde sagt det, så fløy døren inn mot bilen igjen, og denne gang var det så vidt jeg fikk berget den fra å ikke slå inn i siden. Jeg husker jeg ble overrasket, og tok det nok litt personlig. Jeg husker også at jeg ble litt redd etter det, men jeg fortsatte med å “berge” bilen, og klarte det.
Det som er rart, er at jeg alltid på dette stedet, også i fjøset, har følt at jeg ikke har vært alene. Som om det er noen der som holder øye med deg. Og selv i dag, når jeg sitter her å skriver dette, så kan jeg ikke si hva det er for noe. Det er litt som om at det kanskje ikke er noe som har hatt menneskelig form noen gang, noe som jeg ikke har vært borti så mange ganger at jeg helt vet hva jeg skal tørre å kalle det. En energi av noe slag som virker veldig gammel. Jeg vet at det er flere som har vært redd for å gå i gammelstuen alene, (den finnes ikke lenger nå) og dette huset som mine tippoldeforeldre bygde skal også ha vært hjemsøkt av bankeånder. Mine tippoldeforeldre klarte å kommunisere med dette, og fenomenet var i sin tid svært beryktet i bygda og også utenfor den. Selv presten klarte ikke å få bukt med det som var der den gang. Men jeg føler ikke helt at disse energiene hører sammen, så kanskje det bare er noe litt spesielt ved dette stedet…
I min ungdom fikk jeg spørsmål fra andre ungdommer som kom fra denne bygda, og jeg skjønte etter hvert at historien fra dette huset, der også min pappa ble født og vokste opp, fortsatt ble snakket om, generasjoner etterpå.
Det fortelles i denne historien at bankeåndene forsvant fra huset, – likevel er det mange historier herfra, lenge etter at mine tippoldeforeldre er døde. Flere av dem står skrevet her på bloggen. Det var min oldefar som overtok huset, og så min bestefar, så her vokste min pappa opp. Det er blitt meg fortalt at bestemor, tross sine opplevelser her, aldri likte å snakke om det som skjedde. Jeg har selv vært i dette huset, etter at det var fraflyttet, og vi (meg selv og noen venner) dro dit en ettermiddag for å se om vi opplevde noe, noe vi da ikke gjorde. Vi oppholdt oss ikke der lenge, huset var gammelt da, over 100 år, og ikke et sted vi barn fikk “leke” oss. Nå er huset revet, og resten overtatt av annen familie, så det er nærmest umulig for meg å finne mer ut av det som engang angivelig skal ha husert her. Skulle det noen gang vise seg at jeg har muligheten til å finne ut mer om det, så skal dere selvfølgelig få høre om det. En spennende ting å ta med seg i familiehistorien er det uansett.
Det snakkes mye om at barn har fantasivenner, og ifølge min mamma, så hadde også jeg en slik i min barndom. Og det var en hund. Nå sies det jo at hunder er menneskets beste venn, og venner husker man jo (?), men skal jeg være ærlig så husker jeg ikke noe av dette.
Så det jeg skriver nå, blir ikke lange innlegget og er kun basert på mammas observasjoner, og det som jeg den gang da fortalte henne om denne vennen min. Jeg var i 4-5 årsalderen da denne hunden dukket opp. Mamma forteller at hun til tider var veldig lei av å høre og ta hensyn til den firbente vennen min. Den skulle blant annet ha plass ved siden av meg når vi spiste middag, og jeg formante mamma både hvor hun kunne og ikke kunne sette stolen, måtte jo for alt i verden ikke sette den på hunden. Akkurat det at jeg sa ifra hvor den lå/satt var jo i grunnen veldig greit forteller mamma videre, for da slapp det jo å skje ulykker.
Jeg lurte på hvordan denne hunden så ut, og spurte mamma om jeg hadde sagt noe om det. Men det eneste hun mener å huske om det, var at jeg hadde sagt at den var sort i fargen. Hun ville ikke spørre så mye om det, det var liksom nok at hun måtte ta hensyn, klappe og stryke denne hunden som hun ikke kunne se. Hun ville ikke oppmuntre meg til mer.
Mamma syns det er veldig rart at jeg ikke husker noe av dette siden det gikk lang tid før jeg sluttet å snakke om hunden, – nesten et helt år. Selv synes jeg også det er litt merkelig, og jeg lurer på om dette var ren fantasi, eller om jeg faktisk hadde en slik venn en tid i mitt unge liv. Og om det i så fall var virkelig nok for meg, – hvorfor kom den, hvor kom den fra, og hvorfor forsvant den…
