Dette hendte meg i en periode da jeg kjørte lastebiltransport. Jeg hadde vært i Tromsø og hentet varer, og var på tur for å levere disse. Det var vinterstid, og snøen lå ennå tung over det meste.
Da jeg nærmet meg Heia, var det allerede sent, men det var jeg vant til. Det var slik det var å kjøre transport, ingen 9-16 jobb.
Da jeg kom opp mot rasteplassen, så jeg at det sto en person nær veien, og jeg tenkte med meg selv at dette var rart, hvem er det som står her oppe vinterstid? Og idet jeg passerte vedkommende, så jeg at det var en mann, kledd i militære klær og med gevær. Jeg syntes det var merkelig at det skulle være noe der oppe på denne tiden av året, men tenkte at det kanskje var militærøvelse i området, og at mannen tilhørte der.
Jeg kom så fram til stedet jeg skulle losse varene, og så skulle jeg bare spise litt før jeg kjørte tilbake til Tromsø. Mens jeg satt og spiste sammen med min oppdragsgiver, kom jeg på hendelsen oppe på Heia, og jeg spurte om han visste om det pågikk noen øvelser i området. Nei, det hadde han ikke hørt noe om. Jeg fortalte om mannen som jeg hadde sett, og da ble oppdragsgiveren så rar. Jeg spurte hva det var for noe, og da fortalte han at også han hadde sett denne soldaten stå der, helt alene på Heia.
Og det var ikke noen soldat fra vår tid. Det var nemlig en tysk soldat fra annen verdenskrig som hadde kjørt seg i hjel på motorsykkel oppe på Heia. Og det var han som til tider sto der og viste seg for forbipasserende.
Da dette var fortalt, skjønte jeg hva det var som hadde gitt meg en følelse av at det var noe som ikke stemte. Soldaten var jo kledd i en slik uniform som de brukte under annen verdenskrig, og ikke i en slik som dagens militære bruker.
Fra Skrolsvik fort, (også kjent som Senjehesten), som ble anlagt av tyskerne under andre verdenskrig.
Fra min utgivelse “Det er mer mellom himmel og jord”
Dette hendte meg en høst da jeg var på besøk hos oldemor, jeg tror det var den høsten jeg begynte på skolen, det året jeg ble syv år.
Det var verken bilvei eller strøm der som oldemor bodde, og det eneste fremkomstmiddelet var med båt over fjorden. Posten som kom, ble levert på talestasjonen ca. 1 km unna der oldemor bodde, og dit måtte vi gå via en skogssti.
Denne dagen var det min tur til å hente posten. Det var begynt å bli skumt ute, og mørkeredd som jeg var, grudde jeg meg allerede. Men jeg sa ingenting om det, og dersom jeg skyndte meg, så rakk jeg tilbake før det ble helt mørkt.
Jeg kom fram til talestasjonen, og fikk hentet posten. På tilbaketuren prøvde jeg å tenke på alt annet enn det at jeg var alene i skogen i nesten mørket. Da jeg kom fram til en plass som heter Storgropen, fikk jeg en følelse av at jeg ikke var alene. Og da jeg så opp i gropen, satt det en stor mann på sine knær, og det så ut som han ba opp mot himmelen. Han hadde på seg en mørk dress, og så veldig stor og mektig ut.
Jeg ble mildt sagt livredd, fikk problemer med å puste, og hjertet slo vilt i brystet på meg. Det kjentes som at føttene skulle svikte under meg, og jeg kom meg nesten ikke av flekken. Denne mannen i gropen sa ingenting, satt bare på sine knær med ryggen mot meg, og ba opp mot himmelen.
På et eller annet vis kom jeg meg hjem til oldemor. Jeg var hvit i ansiktet og storgråt, og fortalte det jeg hadde opplevd. Oldemor var like rolig som alltid, og sa bare at jeg ikke skulle være redd. – Du vet, sa hun, at det finnes mye rart mellom himmel og jord, og det er ikke alt vi skal forstå eller få svar på. Det er en mening med alt vet du, og skal du noen gang forstå det, ja da kommer nok svarene til deg.
Denne hendelsen har forundret meg i mange, mange år. Etter å ha båret med meg og tenkt på de ordene til oldemor, føler jeg at jeg i dag har forstått denne opplevelsen. Jeg tror jeg hele mitt liv har vært veldig beskyttet av noe kraftfullt rundt meg, ja som den mannen i Storgropen.
Dette hendte meg på begynnelsen av 2000-tallet da jeg var en flittig gjest ved Lenvik folkebibliotek. Jeg var på leting etter bøker som inneholdt emner om forskjellige fuglearter, siden vi på denne tiden var i full gang med å starte opp fuglepark hjemme på gården vår. Jeg hadde funnet en del stoff, og gikk nå bare litt omkring mellom reolene for å se om det var noe mer som var av interesse .
Da jeg rundet hjørnet på en av bokreolene, så jeg rett på en bok som sto øverst oppe på en av hyllene. Det sto flere bøker der, men det er denne ene som jeg “ser”. Jeg bort til den og tar den ned fra hyllen. “Min øy i havet” het den, og var skrevet av Kjell Fjørtoft. Jeg hadde aldri hørt om denne Kjell Fjørtoft, men jeg snudde til baksiden og leste det som sto skrevet der. Boken så ut til å handle om Hekkingen, en øy ute i havgapet på nordsiden av Senja. Og Hekkingen hadde jeg hørt om, for pappa hadde flere ganger nevnt denne i forbindelse med fiskesteder som de brukte å være ved. Mer enn dette visste jeg ikke, men det var noe med denne boken, og da jeg dro hjem fra biblioteket den dagen, så hadde jeg også boken “Min øy i havet” med meg.
Da jeg senere fikk tid til å sette meg ned og lese i boken, tok det ikke lang tid før jeg fikk meg et lite sjokk. For i boken dukket det opp et navn som jeg hadde mye kjennskap til, – det tilhørte min 6.tippoldefar, Fogd over Senjen og Troms, Andreas Tønder. I boken sto det at Andreas Tønder hadde eid Hekkingen i en periode før han gav den videre til sin sønnedatter (barnebarn) da hun giftet seg.
Dette var helt nye og overraskende opplysninger for meg, og også for min søster, som var den som hadde drevet med slektsgranskning, og var den som hadde vekket min interesse for denne mannen mange år tidligere. Dette var for meg, en så merkelig måte å få vite mer om min forfar og slekten på, at jeg velger å se på det som et utrolig sammentreff. Jeg tror det var meningen at jeg skulle finne den boken…
Husene på Hekkingen
Her er enda et slikt merkelig sammentreff når det gjaldt å finne opplysninger om min forfader.
For en god del år siden gikk det på tv en serie som het “Solens sønn og Månens datter”. Den var filmet her i Nord-Norge, og handlet om en ung kvinne ved navn Birte Olsdatter fra Aursfjord, som sammen med sin kjæreste, drepte mannen sin Jens Olsen (det var i virkeligheten hennes bror Benjamin som hjalp til med drapet), og prøvde å skjule mordet. Dette var en film som engasjerte meg veldig. Jeg var sint og frustrert over Birtes skjebne, og selv om hun drepte sin mann, så følte jeg at ingen tok hensyn til alt hun måtte tåle fra denne tyrannen. For å ikke snakke om den rettergangen som hun hadde fått. Hadde jeg hatt den presten foran meg, så hadde jeg nok ikke vært så grei å ha med å gjøre.
Da jeg en gang på begynnelsen av 2000-tallet fikk internett, surfet jeg ganske mye både etter det ene og det andre. En dag fikk jeg det for meg at jeg skulle lete etter litt stoff om Birte Olsdatter, som er hovedpersonen i denne tv-serien, og jeg kom inn på en side om Kjervik-mordet, der hele historien var skrevet ned. Da jeg hadde lest en del av historien, kom jeg til noen som fikk hjertet til å slå kolbøtte og hårene i nakken til å reise seg. For gjett hvem som var fogd, – jo det var selvfølgelig “min” Andreas Tønder!
Han hadde hatt veldig mye med Birte å gjøre, og jeg kunne lese videre at hun hadde sittet på hans gård på Vang i flere år før straffen ble fullbyrdet. Dette var helt nye og uventede opplysninger for meg, Andreas Tønder var ikke nevnt med et ord i filmatiseringen av “Solens sønn og Månens datter”, og jeg kan mildt sagt si at jeg ble både sint og sjokkert. Dette hadde jeg ikke ventet meg, og skuffelsen var dermed stor – at den av mine forfedre som jeg var så stolt av, (han er beskrevet som en godhjertet fogd) hadde hatt innvirkning på Birte Olsdatters skjebne. Etter hvert som tiden har gått, og jeg forstår mer av rettssystemet på denne tiden, vet jeg nå at det ikke var Fogd Tønder alene som bestemte hva som skulle skje med Birte og Benjamin. Og, de var tross alt, mordere.
Etter at sjokket hadde lagt seg, og jeg hadde fått tenkt litt over saken, følte jeg at dette var noe som jeg skulle vite. Kanskje var det derfor Birtes historie rørte så ved meg allerede som 18-åring. Det er som om disse bitene skal på plass i et puslespill. Men hvordan det kommer til å se ut… ja det er det bare tiden som kan vise.
Fritt etter min utgivelse i 2007 “Det er mer mellom himmel og jord”.
Birte og Benjamin ble dømt til døden ved halshugging. Historien har i masser av år blitt fortalt slik at dette skjedde på Ryøya i Troms i 1742.
Nye opplysninger som jeg har bidratt med å oppklare har nå vist at dette ikke stemmer. Levningene etter Birte og Benjamin ble funnet på Sandholmen i Lenvikfjorden i 1946, ca. 1 times rotur unna fogdegården til min forfar Andreas Tønder. Jeg ser nå hvorfor jeg fikk alle disse inputene opp gjennom årene, både min genuine interesse for min forfader, og for Birtes skjebne. Tross i at mye er oppklart, føler jeg ikke at jeg er ferdig med denne saken enda
I et hus utenfor Tromsø hendte det noe merkelig. Et samboerpar skulle leie dette huset for en tid, og det virket som et fint og trivelig hus. Men det skulle det snart vise seg at det ikke var.
Da klokken ble 24.00, så forsvant plutselig lyset. Mannen gikk for å sjekke sikringene, men da ble det med ett lys igjen. Det samme skjedde tre ganger, og til slutt så samboerparet bare på hverandre og lo, for nå var de sikre på at det var venner som gjorde narr av dem.
Neste kveld skjedde det samme igjen, og denne gangen skjønte de at det ikke var en spøk fra venner. De hadde nemlig låst ytterdøren tidligere på kvelden for å være sikre på at ingen skulle komme seg inn.
Dette fenomenet gjentok seg kveld etter kveld til samme tidspunkt, og til slutt orket de ikke mer av dette, og flyttet ut.
Andre folk flyttet inn, men det samme skjedde med dem også, og nå er det ingen som vil bo der lenger.
Fra min utgivelse “Det er mer mellom himmel og jord”.
Det var fullmåne-kveld, og jeg og en venninne, og min sønn, bestemte oss for at vi skulle gå på Nesset og oppleve naturlandskapet i fortryllende fullmåne-skinn.
Da vi kom frem, var det allerede begynt å bli mørkt, og vi lagde bål og grillet pølser mens vi ventet på at fullmånen skulle komme fram. Jeg satt alene på den ene siden av bålet, og de to andre satt sammen rett ovenfor meg. Da jeg satt og skrev navnet mitt i Nesseboken, fikk jeg en følelse av at det var noen flere sammen med oss. Jeg så opp fra boken, og da så jeg en mørk skikkelse som gikk bak venninnen min og sønnen min, og så plutselig bare forsvant den. Jeg sa ingenting om dette til de to andre, ville ikke skremme dem.
Så reiste de to andre seg for å gå og finne en plass for å gjøre sitt fornødne, og jeg gjorde meg ferdig med skrivingen i boka, og gikk etter dem. Etterpå foreslo jeg at vi skulle gå helt ned til Nesset og nyte utsikten ut over havet, men jeg syntes med ett at venninnen min så litt rar ut. Hun ville ikke sitte, og virket urolig, det virket mer som at hun bare ville dra hjem.
Men vi ventet da en stund til på at fullmånen skulle vise seg fra sin ypperste prakt, noe den ikke gjorde denne kvelden. Så vi bestemte oss for å tusle hjemover. Venninnen min virket enda urolig, og gikk unormalt fort. Jeg tok henne igjen, og spurte hva det var som plaget henne. – Jooooo, svarer hun litt unnvikende, jeg hadde en rar opplevelse på Nesset i sted, men jeg torde ikke si noe der og da, var redd for å skremme opp meg selv og dere.
Og så fortalte hun at da hun og sønnen min hadde gått bort fra bålet for å gjøre sitt fornødne, så hadde hun snudd seg og sett at det var noen som satt på samme side av bålet som de hadde sittet, og den personen hadde lest i ei bok. Hun hadde trodd at det var meg, men kunne ikke skjønne hvordan jeg kunne ha skiftet plass så fort, og hvorfor, og da hun snudde seg tilbake, så sto jeg rett foran henne.
Dette var en rar opplevelse, og jeg lurer på om det var en og samme person vi hadde sett, kanskje det var Nessekallen…
Lørdag kom med et fantastisk fint vær, det ble plutselig varmt og deilig i nord Våren har vært treg, begynte så bra, så ble det veldig kaldt igjen, og snøen ligger fortsatt, men vi vet hvor vi bor Selv om det kan virke som man nesten glemmer det år for år Etter mange lange vintermåneder er jeg så klar for grønne marker og skog, og midnattsol igjen! Men, jeg benyttet i alle fall anledningen “godt vær” til å ta litt bilder av de vakre små bevingende venner som, noen av dem har vært fraværende i mange måneder nå.
Grønnfink koser seg med fuglepeanøtter, solsikkefrø og litt meisebolle.
Grønnfink inn for landing.
Like an angel, Grønnfinker.
Så ble det søndag, – gråere vær med god temperatur, rundt 10+. Regnet kom senere på ettermiddagen, med vind Så nå må vel den skitne snøen snart forsvinne for godt denne vinterenEr så artig å se at de fleste kommer i par nå, kjærligheten blomstrer i takt med våren De bygger reder og legger egg, så håper frostnettene snart er over slik at det kan bli mange små
Da jeg var ca. 13 år, skulle klassen min besøke stedets bygdemuseum.
Så lenge jeg kan huske, har jeg vært interessert i det overnaturlige, og jeg hadde også hørt at det skjedde merkelige ting på dette museet. Etter ankomst ble vi vist inn i et rom der det hang mye forskjellige arbeidsverktøy på veggene. Vi sto og satt der det var plass, for museumsbestyreren skulle fortelle litt om gamle dager for oss. Jeg satt ved en vegg som var full av redskaper, og støttet meg med den ene hånden på gulvet. Jeg følte at det jeg ble fortalt, gikk inn det ene øret og ut det andre. Ikke for at historie fra gamle dager ikke interesserer meg, nei tvert imot, det var bare det at jeg var mer opptatt av om jeg kom til å få oppleve noe merkelig her, kanskje til og med se noe!
Mens jeg satt slik og så ut i rommet og rundt omkring, hørte jeg plutselig et dunk ved siden av meg, og alle ble stille og snudde seg mot der jeg satt. Jeg snudde meg også, og til min store forbauselse, – like ved hånden min, bare et par cm fra, lå det en øks! Den hadde laget et dypt hakk i gulvet, og jeg kunne bare tenke meg at det hadde gjort vondt å få den rett på hånden. Øksen hadde falt ned på ganske uforklarlig vis, for ingen hadde vært i nærheten av å røre den, og opphenget var i orden. Jeg så at bestyreren ble litt rar da dette skjedde, men hadde ikke tid til å tenke mer på det. Jeg hadde nok med å tenke på om det var jeg selv som hadde bedt om det, slik jeg satt og håpet på at jeg skulle få oppleve noe…
En stund etter at guidingen var ferdig, kom en lærer bort til meg og fortalte at museumsbestyreren hadde sagt til henne at det nok ikke var noen naturlig grunn til at øksen falt ned fra veggen. Det var faktisk så mye uro med denne øksen at de låste den inn hver kveld når museet stengte. Egentlig så ble jeg ikke noe overrasket over dette, men jeg har voktet meg vel for å ønske å få oppleve noe slikt flere ganger.
Bilde lånt fra DigitalMuseum
Min egen opplevelse fritt fra min utgivelse “Det er mer mellom himmel og jord”
Har lyst til å vise denne filmen av bildet “The Light” av Akiane.
Ingen tvil om at hun har et utrolig talent, og bildet er fantastisk vakkert. Ikke så lett å forklare, og kanskje ikke så lett å forstå, men lyset som hun maler her, har jeg sett før. Når jeg har hjulpet energier videre, over til den andre siden.
Akiane hevder å få sine visjoner fra Gud og Jesus, og selv om jeg ikke tror på noen religion, så tror jeg på at det er “noe” der ute. Noen sier man skaper sin egen himmel, og den kan jeg følge.
Akiane hevder å ha vært i himmelen, hun skal ha vært fysisk borte i flere timer. Hun sier at hun var alt og overalt, i alt. Jeg kan relatere til dette, for det var slik jeg følte det på min reise tilbake til et annet liv, selv om min fysiske kropp ikke dro noe sted.
Noe å tenke på, – Akiane uttaler dette, sakset fra wikipedia, og oversatt til norsk;
Religiøs kunst med skulpturer, relieffer og malerier i en av sogneskolene jeg gikk på, påvirket i stor grad min senere tiltrekning til legendariske skikkelser. For første gang fikk jeg møte verdens syn på hva guddommelighet skulle være, men innerst inne følte jeg at jeg oppfattet alt i en mye bredere og dypere forstand. Det virket for meg som om de fleste var fullstendig uvitende om andre virkeligheter, eller at de virkelighetene de oppfattet kun ble sett fra en veldig snever vinkel.
Høststormen slår mot huset, det knaker og braker, og storhavet utenfor er i kok. Vi sitter inne på kjøkkenet til oldemor, det er varmt og godt. Petromaxen sender ut varme og lys, og bjørkeveden i ovnen knitrer. Alle er stille, vi sitter bare å lytter til været.
Med ett høres et bank i veggen ved ytterdøren, så blir det helt stille igjen.
– Sikkert bare vinden som slår, sier oldemor, men hun ser urolig ut. Brått reiser hun seg og går bort til kjøkkenvinduet. – Herremin, det er jo en mann nede i fjæra som trenger hjelp, sier hun.
Vi stormer til vinduet, men der er det ingen mann. Kanskje det var draugen, er det noen som foreslår. Der var det igjen, nye bank i veggen. Oldemor stormer ut i bislaget, og der på trappa sitter naboen, han Alfred, helt utslått. Han forteller at han var kommet over fjorden med båten sin. Så da var det jo sant at oldemor hadde sett en mann i fjæra. Men hvordan kunne han klare å banke i veggen og være i fjæra på samme tid?
– Kom inn å kvil deg du Alfred, sier Oldemor, så skal du få deg en kaffeskvett før du går videre. Det var stille på kjøkkenet. Det eneste som hørtes var stormen ute, og Alfred som slurpet kaffen. Plutselig tar Alfred seg til brystet, og sier at han har vondt. Oldemor får lagt han på divanen i stuen. Og ja, Alfred, han sto aldri mer opp fra den divanen, han døde da.
Det ble panikk i huset, alle sprang rundt, snakka, ropte og gråt. Hjelp ble tilkalt, selv om det var for sent… Et øyeblikk føltes det som om jeg var usynlig for dem, men det var kun et kort øyeblikk. For der ble jeg oppdaget, og sendt på kammerset. Ingen unger fikk være til stede når noen var død, de var redd vi kunne bli skremt. Så for sikkerhets skyld ble kammersdøren låst. Og der lå jeg og hørte på alt kaoset og gråten fra stuen, og jeg var livredd. Så livredd at det tok lang tid før jeg sovnet.
Langt inne i søvnen hørte jeg at noen ropte navnet mitt. Jeg våknet til slutt med et rykk i kroppen av at noen enda ropte på meg. Og der satt en stor mørk mann på kne foran sengen, oppi en kleskiste som tilhørte min oldemor, og med utstrakte armer mot meg, og han sa; Kom hit til meg du, banet mitt, så skal jeg passe på deg.
Jeg stormet til kammersdøren og slo vilt på den mens jeg hylte og skrek alt det jeg kunne. Jeg var mildt sagt vettskremt. Plutselig ble døren åpnet, og med et byks var jeg i armene til en eller annen. Jeg snudde meg rundt for å vise dem mannen på rommet, han satt der ennå, fortsatt med utstrakte armer mot meg. jeg så han. Men det gjorde ikke de andre.
Jeg så ofte samme mørke mannen opp gjennom min barndom, og helt inn i voksen alder. Først da jeg var 44 år, fikk jeg svar på hvem han var. Det var oldefaren min, som døde 3 uker før jeg ble født. Han var min hjelper. Og når jeg tenker tilbake på andre hendelser, så har han bestandig vært med meg når jeg har hatt det vanskelig.
Våren har vært treg, begynte så bra, så ble det veldig kaldt igjen, og snøen ligger fortsatt, men vi vet hvor vi bor 
Selv om det kan virke som man nesten glemmer det år for år
Etter mange lange vintermåneder er jeg så klar for grønne marker og skog, og midnattsol igjen! 
Grønnfinker.
Så nå må vel den skitne snøen snart forsvinne for godt denne vinteren
Er så artig å se at de fleste kommer i par nå, kjærligheten blomstrer i takt med våren 
De bygger reder og legger egg, så håper frostnettene snart er over slik at det kan bli mange små 
