Denne historien kommer fra Senja.
Dette er en historie som søsteren min opplevde for rundt tyve år siden. De bodde ytterst i ei bygd, og en dag nabokona hadde vært å jaget geitene på beite, kom hun innom søsteren min for å ta seg en kopp kaffe og sludre litt.
Akkurat denne dagen hadde nabokonen funnet et oljeforkle i fjæra. Det var hvitt og så ikke ut til å være brukt mye. Nabokonen lurte på om søsteren min ville ha dette forkleet, og søster svarte at hun bare skulle legge det der, for mannen og sønnen var jo fiskere, så forkleet ble det vel alltid bruk for. Søster kunne jo også bruke det når hun vasket klær. Så forkleet ble nå liggende der i kjelleren.
Etter noen dager begynte de å merke uro i huset. Første dagen søster hørte noe, var hun kommet hjem etter tur på butikken. Kåpen hennes var blitt våt i regnet, så hun hadde hengt den til tørk i kjellernedgangen. Så satte hun seg godt til rette ved kjøkkenbordet, men nytt ukeblad og en kopp kaffe. Men ikke før hadde hun satt seg ned, så hørte hun et forferdelig rammel fra kjelleren. “Der falt kåpen ned og rev meg oljespannet som sto i kjellertrappen”, tenkte hun og gikk for å se etter. Men nei, kåpen hang der hun hadde hengt den, og spannet sto der det hadde stått. Søster forsto ingenting, men hun slo seg til ro igjen.
Hun hørte ikke mer denne dagen, men siden ble det bare verre og verre. Det ramlet i kjelleren. Var de i kjøkkenet, kunne de høre “det” i stuen, ja “det” kom så langt som opp i loftsgangen, og til slutt var de så skremte av dette alle sammen at de sov på samme rom; søster og mannen, to halvvoksne gutter og gamlingene. “Det” skubbet mot veggene, og lagde lyder som om det var noen som var iført oljeklær. Søster sa at det var helt forferdelig, hun holdt på å bli tøvete av all denne plagingen.
En morgen mannen var stått opp for å dra på havet, hørte han at det var noen som tok tak i rørene som gikk ned fra loftet, og ristet hardt i dem. Da hadde han trampet i gulvet og sagt, ” Nå må det bli stille, slik at jeg får kjelen kokt!” Og da ble det stille.
En morgen satt ungene å hørte på barnetimen, og søster satt å nøstet en hempe garn. Da banket det hardt på kjøkkendøren. Søster skjønte at det ikke var noen som kom på besøk, og derfor ba hun ikke inn den eller det som banket på. Og etter en stund ga det seg.
Folk som var på besøk hos dem hørte også dette bråket. Og da det til slutt var så ille, og ingen ende ville ta, sendte de bud etter presten. Men det hjalp heller ikke. Da bestemte de seg for å lete gjennom alt som var av garn og liner i kjelleren, for de tenkte at det kanskje var noe som hadde fulgt med brukene, som var årsak til all denne ufreden. Men de fant ingenting.
Så fikk eldste gutten plutselig øye på noe, og spurte faren hva det var for slags forkle? Han pekte på det som nabokonen hadde funnet i fjæra. “Det er i alle fall ikke mitt” hadde faren svart. Og så spurte de søster om det var hun som hadde kjøpt dette forkleet, men nei, det hadde hun da ikke, og så fortalte hun om hvordan forkleet hadde kommet i hus.
De fikk presten til å komme igjen, for å rådslå seg med han hva de skulle gjøre med forkleet. Og de bestemte seg for å legge det tilbake i fjæra der det var funnet. Da de hadde gjort dette, kom uroen mer og mer bort fra huset. Men helt stille ble det ikke før forkleet var rekt sjøs igjen.
Svigerbroren til søster bodde like ved dem, og han fortalte i ettertid at den dagen nabokonen hadde kommet med forkleet hadde han sett en oljehyrt mann som kom gående mot huset til søster, og at denne mannen hadde forsvunnet inn i kjelleren. Svigerbror hadde tatt dette som et dårlig tegn da han visste at broren var ute på fiske ennå, og han hadde tenkt med seg selv, at i dag blir det å skje noe på havet. Han hadde snakket med søster senere på dagen og spurt om broren var kommet hjem, men han hadde ikke fortalt hva han hadde sett.
Dette er jo nesten for bevis å regne på den uroen som kom i huset mens oljeforkleet var der. Vil også bare fortelle at denne vinteren, like før dette skjedde hos min søster, – var det en båt “Boye Nilsen” som forliste utenfor Senja, hele mannskapet omkom. Kanskje var det en av de omkomnes forkle som søster fikk i hus, og eieren av det likeså…
Fra min utgivelse “Det er mer mellom himmel og jord”
