Om noen skulle ønske å bruke opplysninger fra denne saken, send meg en forespørsel.
I 2017 publiserte jeg første gang en blogg-artikkel om søskenparet Birte og Benjamin, kjent fra Kjervikmordet i Malangen, og også fra tv-serien “Solens sønn og månens datter”. I den artikkelen forteller jeg om min hypotese om deres mulige siste hvilested på Geitryggen på Bjorelvnes i Lenvik.
Jeg har lyst til å fortelle litt om hva som har skjedd siden den gang, og etter at Troms Folkeblad skrev om min hypotese juni samme år. Ikke lenge etter denne publiseringen, ble jeg kontaktet av Lenvik historielag, ved Magne Lorentsen, som ønsket et samarbeide med meg. Jeg sa naturligvis ja, da jeg allerede hadde erfart at jeg som privatperson ikke kunne stå alene i en slik stor søknadsprosess.
Troms Folkeblad skrev i 2017 om min hypotese om
hvem som mulig hviler i denne graven.
Foto Maria Jørgensen
Masteroppgaven til Solum som var den som ga meg de ledetrådene jeg trengte for å starte denne jakten, kom på sensommeren 2017 til saga sang og visefestival i Aursfjorden. Her skulle hun holde foredrag om Kjervik-mordet. Hun håpet at jeg kunne komme dit, noe jeg selvfølgelig gjorde, vi rakk fram til andre gang foredraget skulle starte. Det var hyggelig å kunne hilse på Marte for første gang, og også få høre henne fortelle om dette som jeg ellers bare har sittet og lest for meg selv på nett. Marte la også fram de nye opplysninger som jeg har funnet fram til, og muligheten for at dette kan være snakk om Birte og Benjamin’s gravsted. Responsen fra publikum av foredraget var overveldende positivt. Alle syntes dette var så spennende, og kunne ikke skjønne at det ikke skulle være mulig å gjøre undersøkelser som kan føre til sikre svar.
Marte holder foredrag om Kjervikmordet på gammelskolen i Aursfjord 2017 .
På spørsmål om hva det ville bety for henne å få et svar på hvem som lå i graven på Sandholmen, svarer hun; Jeg ville syns det var kjempespennende om vi faktisk fant levningene etter Birte og Benjamin. Skjebnen deres er uansett både voldsom og fascinerende, men å vite hvor de ble gravlagt hadde vært stort. Foto: Evy Avilde Fjellro
Jeg kan ikke hjelpe for at jeg føler meg veldig ydmyk når det kommer slike tilbakemeldinger på en sak som har hengt med meg siden jeg selv var ungjente. Jeg vet at denne saken har stor personlig interesse for meg selv, men det å oppleve at den faktisk engasjerer så mange andre også, det gleder meg veldig.
Den flotte Aursfjordsaga. Denne var ikke bygget da Birte og Benjamin levde.
Foto Maria Jørgensen.
Det hadde jo vært fantastisk dersom jeg nå hadde kunne fortelle at hele denne prosessen med å få til en gjenåpning har gått knirkefritt, men det kan jeg ikke.
Jeg har blitt sendt hit og dit i mine forsøk etter å finne noen som ville hjelpe oss, da vi trengte å vise til at noen større og mer offentlig enn meg som privatperson, hadde ønske og interesse av å finne ut om det virkelig kan være Birte og Benjamin som ligger i denne graven. Jeg vet ikke hvor mange offentlige jeg har vært i kontakt med for å høre om de ville stå sammen med meg på en søknad om dette, jeg har for lengst mistet oversikten. Samtlige har sagt nei, svarene har vært som interesse, tid, kompetanse, økonomi, prioriteringer osv.
Men når det er sagt, så har det heldigvis ikke bare vært negative holdninger jeg har blitt møtt med. Og hadde det ikke vært for en utrolig flott person jeg kom kontakt med i kirkeverge Eli Blomseth Helgesen, hun har vært med oss gjennom denne prosessen om en gjenåpning fra begynnelsen, -så har vi nok ikke hatt en sjanse til å komme noen vei med dette. Hun har gjort en fantastisk jobb med dette, og har vært en god støttespiller.
Fra funnet på Sandholmen 1946. Lensmann Johannes Irgens og sønnen Leif Irgens. Privat foto.
Jeg har også vært i kontakt med Johannes Irgens, sønn av Lensmannen som ble kontaktet vedrørende funnet av graven, og han forteller at han var med til Sandholmen den dagen levningene ble tatt opp. Han husker også at levningene ble levert til graveren ved Bjorelvnes, i en tysk ammunisjons-kasse. Dette husker han spesielt godt, fordi han fikk en maken kasse for å oppbevare lekene sine i, og tilføyer at det var bra kassene ikke ble forbyttet.
På spørsmål om størrelse på denne kassen, så mener Johannes at den må ha vært ca 70-75 cm lang 35-40 cm bred og ca 45-50 cm dyp. I hver ende var den forsynt med en kraftig tauhempe som bærestropp. Kassen var trehvit, og utvendig påført ammunisjonsdata. Johannes Irgens forteller også at han husker det var veldig usikkerhet rundt “kvinnekroppen” i denne graven siden den var lite bein av denne som ble funnet. Derfor ble det gravd og lett på flere plasser på Sandholmen, men uten at det ble funnet ytterligere bein.
Gravfreden står sterkt i Norge, og det er ikke en enkel sak å få lov til å gjenåpne en grav. Det skal være sterke grunner for at man skal få en slik tillatelse, og det forstår og respekterer jeg helt og holdent. I denne spesielle saken vår, har den historiske betydningen blitt vektlagt, det å kunne bekrefte eller avkrefte om dette er snakk om søskenparet fra Malangen. For oss som kjenner til historien vil det bety at noe av de historiske data må omskrives, som rettersted, dødsår etc. Dette er en historie om 3 personers tragiske skjebne som tross sine 278 år, fortsatt lever i beste velgående. Jeg vet det er mange flere av oss som ønsker å få et svar. Bare fordi det betyr noe.
Minnesmerke på en umerket grav. Får vi muligheten til å finne ut mer om hvem som ligger her? Jeg håper fortsatt. Foto Maria Jørgensen.
Birte tilsto på nytt og sa hun var villig til å gå i døden for sine gjerninger. På spørsmål om uenigheten mellom henne og Jens forklarte hun at Jens mistenkte henne for å være utro med Erich, som var kven. Han hadde hjulpet til med vinterfisket på Aursfjordgården, mens Birte fortsatt var ugift. Jens hadde også tatt fra henne den myndigheten en kone skulle ha; hun rådet ikke over maten. Hans ”arrighet” gjorde henne lei av livet, forklarte hun.
Like før mordet skjedde, hevdet Birte at hun ikke ropte på Benjamin, men at han kom ut av stuen av seg selv. Det var ikke planlagt å drepe Jens den dagen, men ved en anledning. Krangelen startet ved at Jens spurte hvem som skulle få hosene hun satt og strikket på. Hvem andre enn deg, hadde Birte svart, men Jens fortsatte med å si at du har vel noen andre du vil gi dem til.
Birte ble så spurt hvor lenge de hadde planlagt å ta livet av Jens. Hun svarte at hun ikke hadde tenkt på det før Benjamin flyttet inn, men de planla det ikke mer enn tre dager før det skjedde. Ingen andre var tilstedet da drapet skjedde. Jens far bodde for langt unna til å høre om Jens ropte, noe han ikke gjorde, ifølge Birte. Hun forklarte at hun hugget kun et hugg med øksen og at det fortsatt var liv i Jens da Benjamin hugget en gang til. Det var fortsatt liv i han etter at Benjamin hadde hugget. Birte sa at samvittigheten hadde overbevist henne om at hun fortjente å dø og at hun var klar over at hun fortjente kongens og Guds vrede. Hun konstaterte at hun ikke hadde noe å unnskylde seg med.
Dette er et kryssjern brukt til å lage spor til tønnelokket, og kanskje likt det Birte hevdet skulle være drapsvåpnet. Ingen lot tenke for mye på at det umulig kunne vært drapsvåpnet i forhold til skadene de fant å offeret. Først i 1739 tilsto Birte at det var en øks som ble brukt den skjebnefulle dagen.
Bildet lånt fra Sunnfjord Museum.
Saksøkeren spurte om hun kunne fortelle den sanne historien. Hun sa først at hun ikke husket helt, men forklarte så at Benjamin var i stuen, da det som vanlig oppstod en krangel mellom ektefellene. Jens skulle til å slå henne, men da kom Benjamin ut og sa: ”Hva vil du din Skielm, vil du slaa min søster?” Han stoppet Jens, la han i bakken, og ba Birte om å hugge Jens med øksa, som lå på bakken. Benjamin hugget etterpå i samme såret, men det var fortsatt liv i Jens da de dro han ned i fjæra. Benjamin løftet han alene opp i båten og sank han i sjøen. Så ble de enige om å sette fyr på gården. Sitat fra avhør av Birte juni 1739, – Marte Solum’s Masteroppgave.
Bilde er fra “Solens sønn og månens datter”.
Benjamin som ble beskrevet som en høy og velvoksen kar, tilstod at alt han og hans søster hadde sagt var riktig, og at han var forberedt på å møte sin død for gjerningen. Han ble spurt om han kjente til uvennskapet mellom dem, og forklarte at Birte ikke rådet over noe som helst i huset, og at han ofte tilsnakket Jens om hans uskikkelighet. Videre fortalte Benjamin at ektefellene kranglet mye. Jens nevnte ofte Erich (kvenen), og beskyldte Birte for å være utro mot ham.
Benjamin var vant til kranglingen, derfor fulgte ikke spesielt med på denne krangelen. Han fikk ikke med seg at de kranglet før Birte ropte på Benjamin. ”Benjamin, kom du, hand vil slaa mig.” Hans forklaring var helt motsatt av det Birte sa. Birte hevdet at Benjamin kom av seg selv, mens Benjamin hevdet Birte ropte på han. På spørsmål om de hadde planlagt mordet den dagen, sa han nei. De hadde ikke snakket om mordet tidligere heller, verken på Aursfjordgården, eller etter han kom til Kjervika. Kun tre dager før det hendte hadde de snakket om det.
Han ble da spurt hvor lenge han har vært hos Birte og Jens. Benjamin trodde ca fem uker. Birte sa omtrent tre, men hun legger til at det er så lenge siden, hun husker ikke helt. Den var med Jens’ tillatelse at Benjamin fulgte med Birte til Kjervika. Benjamin spiste av Jens’ mat og arbeidet for ham, ikke som en tjener, men som en svoger. Benjamin forklarte videre at han hadde snakket til Jens om deres dårlige forhold. Jens ble da sint og la Benjamin for hat. På tross av det, ønsket ikke Benjamin å skade Jens. Benjamin forklarte videre at han ikke var eldre enn 17 å da mordet ble begått. Han var ikke like høy som nå sa han. Han hadde ikke vært til nattverd før mordet skjedde, noe som peker på at han ikke var så gammel. På samme måte som Birte, forklarte han at han fortjente kongens og Guds vrede i tillegg til å dø.
På sommertinget juni 1739, frasa fogden seg ansvaret med å holde Birte og Benjamin fengslet siden han ikke hadde noen egnede hus å holde dem i. De hadde vært på Vang siden de ble hentet fra Torne i Sverige i 1736. Tønder ba Michel Hvid påta seg fangeholdet. Michel Hvid derimot sendte ansvaret over på lensmannen, med løfte om at det han forlangte for å ha dem i forvaring, det skulle han få.I følge stevningen av søsknenes mor og brødre i 1741, kan det likevel se ut som Birte og Benjamin ble værende i arrest på Vang.
Sommeren 1740 rømmer Birte og Benjamin til Aursfjorden, hvor familien huser dem til de igjen blir hentet tilbake i arresten på Vang 28 april 1741.
Bilde er fra filmen “Solens sønn og månens datter”.
Dommen over Birte ble stående slik bygdetinget allerede hadde dømt henne på sommertinget 1739. Det ble konkludert at uten Benjamin ville ikke Birte ha angrepet sin mann. Han som kom som en fredsmegler, ble i stedet en fredsforstyrrer. Han skulle hindret Birte i å myrde Jens, ikke hjulpet henne. Dermed fikk han 7. mai 1740 like streng straff som Birte.
”Nemlig. At hun af Skarpretteren først med gloendes Tænger skal knebes udenfor det Stæd mordet er begaaet, dernest 3de ganger imellem gierningsstædet hvor mordet er begaaet og Retterstæden, og allersist paa Rætterstædet, derefter hendes høyre haand levendes afhugges med en øxse, saa og hofvedet iligemaade med en øxse afhugges Kropen af Natmanden henlægges på Stegle, saa og Hofvedet med haanden sættes på stage over lægemet, Andre slibrige mordiskee og u-dædigste Mennisker til Skræchelse og afskye. Og endelig hendes Blodslod at være forbrudt, halfdelen til den dræptis arvinger, og den anden halfe Deel til den dræptis herskap.”
Hodene skulle settes på stake og kroppene legges på steile.
Det ble søkt om benådning fra del av straffen, Birte og Benjamin
ble pardonert fra å knipes med glødende tenger.
Bilde lånt fra forskning.no
Jeg må også fortelle om en litt spesiell oppdagelse som jeg har gjort i løpet av denne våren, da jeg lette litt etter forfedre på en spesifikk linje på mitt slektstre . Jeg kommer da over interessante opplysninger om min 4-tippoldemor, som var født og oppvokst i en bedrestilt familie i Sør-Trøndelag. Etter at faren hennes dør i 1743, blir flere av de eldste barna fra hans første ekteskap sendt ut i tjeneste, og Antonetta Andreasdatter Boysen blir sendt nordover, til en av de største gårdene i Aursfjorden. Her har hun vært i en eller annen form for arbeid, (slike tjenester var ofte som barnepiker, guvernanter eller lærerinner). At min 4-tippoldemor var godt skrivekyndig vet man av et brev hun selv har skrevet ved skiftet etter sin avdøde mann i 1785. Det er meget sannsynlig at det er i Aursfjorden hun treffer på kvenen Hans Hansson, barnefødt i Kukkola, Tornio i Finland . At jeg har mange forfedre som er kvener (både finsk og svensk side) visste jeg fra før, men denne koblingen var likevel veldig spesiell å finne ut mer om.
For da denne grenen av mine 4- tippoldeforeldres førstefødte sønn blir døpt i 1756, er det ingen ringere enn to av Birte og Benjamin’s brødre, Anders og Peder med ektefeller, to søstre Bull, som står oppskrevet som faddere på dette barnet. Min 4-tippoldemor, (og kanskje mulig også min 4-tippoldefar) som kom til å bosette på Strømmen i Rossfjord, var altså i tjeneste på Aursfjordgården der Birte og Benjamin var født og oppvokst. Jeg har fått bekreftet at det var Anders og Peder som bor og driver Aursfjordgården på den tiden Antonetta var i tjeneste der.
Jeg kan ikke la være for å tenke om man bare på et eller annet vis kunne skrudd tiden tilbake, slik at man kunne snakket med mine forfedre som tjente på Aursfjordgården, og min 6-tippoldefar Fogd Andreas Tønder, – og få fylt ut alle hull som vi mangler i historien. Foto Maria Jørgensen.
Dette var spennende opplysninger å komme over, også fordi det bekrefter at familien på Aursfjordgården har hatt mye med kvenene i området å gjøre. Det er godt kjent blant slektsforskere, at Malangen over en lang tidsepoke har vært nedslagsfelt for innvandring av nybyggere fra Finland og Sverige, fra det såkalte Kvenlandet. Kvenene var flinke håndverkere og jordbrukere, og deres kunnskaper var nok vel ansett hos mange.
Birte sier jo i et av de siste avhørene at Jens ofte beskyldte henne for å være utro med kvenen Eric som hadde hjulpet til med vinterfisket hos familien før Birte ble gift. Disse faktaopplysninger om min egen slekt fra dette området og denne familien, forsterker bare sannheten i dette bildet. Og jeg er ikke i tvil om at det kan være noe i det. Kanskje var det akkurat sånn at hjertet til Birte banket litt ekstra for en ung og staut kar av kvensk herkomst…
Brødrene Anders og Peder som må ha kjent godt til mine forfedre, blir 25 oktober 1741, sammen med sin mor Karen Andersdatter og i alle fall en bror til, stevnet for å ha skjult og hjulpet Birte og Benjamin mens de var på den siste rømningen i Aursfjorden. De ble dømt til å betale 30 riksdaler for dette.
På sommeren 1740 klarte Birte og Benjamin å rømme for fjerde og siste gang.
De oppholdt seg i Aursfjorden og ble skjult av familien. De ble hentet 28. april 1741,
og ført tilbake i arresten på Vang, der de satt til siste stund.
Bilde er fra “Solens sønn og månens datter”.
“Karen Andersdatter, og hennes tre sønner, Anders, Peder og Kield ble så stilt for retten og spurt om de hadde tvunget Birte til å gifte seg. Karen bekreftet at hun gjerne ville at Birte skulle gifte seg med Jens, og at hun overtalte Birte, selv om hun ante at Birte ikke ville. Det samme sa brødrene: De kunne bare overtale, ikke tvinge henne. Karen Andersdatter fortalte også at under den første rømningen til skogs stod husene i Aursfjorden åpne, men at de ikke så eller snakket med Birte eller Benjamin. De andre fluktene visste ikke familien noe om.” Sitat fra Marte Strand’s masteroppgave.
Det er tydelig for meg at familieforholdet her har vært sterkt, selv etter at Birte og Benjamin tilsto drapet på Jens. Det er nok mye som har har blitt sagt her, som vi bare kan tenke oss til. På et vis har de nok følt seg medskyldig til at ekteskapet endte i drap, og har nok slitt med dårlig samvittighet for at de presset Birte for hardt til å gifte seg med en mann som hun ikke hadde hjerte for, og som etter hvert viste seg å ikke være snill med henne.
De ukjente i graven på Sandholmen 1946. Privat foto.
Jeg har selvfølgelig tenkt på at dersom vi får tillatelse til å åpne denne graven, og det skulle vise seg at disse levningene ikke på noen som helst mulig måte kan være søskenparet Birte og Benjamin, hva da? Svaret er veldig enkelt, da skjønner jeg at det nok aldri kommer til å bli noe løsning på hvor det ble av disse to etter sin død, hvor de ble gravlagt. At henrettelsen likevel skjedde i 1741, og mest sannsynlig i nærheten av fogdegården til min 6-tippoldefar Andreas Tønder, på Vang på Senja, ser jeg uansett på som veldig sannsynlig. Rettsprotokollene lyver ikke.
Kanskje blir det nok et mysterium å ta for seg. Levningene etter de to menneskene som ble funnet på Sandholmen i 1946 må uansett være noen som engang har hatt både navn og en historie. Så da fortsetter vel min søken etter svar på hvem disse kan være. Det er en vinn-vinn situasjon uansett slik jeg ser det.
Vi venter fortsatt i spenning.
Denne artikkelen var første gang publisert i 2018.
Kildeopplysninger Marte Solum’s masteroppgave
Link til artikkel Birte og Benjamin – Kjervikmordet i Malangen
Link til artikkel i Troms Folkeblad
