Denne historien kommer fra Tone.
Det var en båt fra nordfylket, og mannen som eide denne båten, hadde hatt en skikkelig nedtur den senere tid. Og nå var han nesten på konkursens rand.
De lå ved kai i Tromsø der de prøvde å skaffe seg nok mannskap til å gå på fiske til Bjørnøya. På grunn av de økonomiske forholdene hadde han problemer med å skaffe nok menn til å bli med, de turte rett og slett ikke, på grunn av økonomien.
Mens de lå ved kai, kom det plutselig en mann ombord. Han spurte skipperen om de hadde plass til han, og hvis de hadde det, så skulle skipperen ikke angre på at han hadde latt han få bli med. Joda, svarte skipperen som sant var, han hadde da plass til denne mannen.
Dette var på den tiden da hver mann hadde sitt eget bruk når de dro ut på fiske, og skipperen spurte om ikke mannen også hadde det. Jo, det hadde han, det var ikke noe problem. De kunne bare stoppe og hente det på turen til Bjørnøya, for han bodde den veien. Mannen stilte en betingelse for å kunne bli med, og det var at han fikk sin egen koi (køye) i båten. Dette var intet problem, de skulle skipperen ordne.
Båten gikk da ut fra Tromsø, og de skulle som avtalt stoppe ved Langsund der denne mannen bodde, for å hente bruket hans. Da de kom frem dit, rodde de inn til naustet hans, slik at han fikk hentet utstyret sitt. De andre ombord syntes det var litt rart at han ikke var oppom huset for å si adjø, – han hentet bare det han skulle ha i naustet, og så dro de igjen.
På turen til Bjørnøya la de merke til at hver gang det ble litt for folksomt nede i lugaren, så gikk mannen opp på dekk, det var som om han ikke ville være for nært de andre. Mannskapet hadde også lagt merke til at hver gang han gikk opp på rortaket og speidet ut over havet, så ble det som regel vind en stund etterpå.
Fisket på Bjørnøya gikk kjempebra, de hadde ikke fisket slik på lange tider. Og det tok ikke lang tid før båten var full, og de dro hjem til Tromsø igjen for å gjøre opp lotten. Men da lotten var ferdig oppgjort, og mannskapet skulle få sin del, var mannen borte. De kunne ikke finne han noen steder, og ingen visste hvor han var blitt av. Dette syntes de andre var veldig rart, og de begynte å undersøke litt.
De tok kontakt med folk på Langesund der mannen bodde, og fant da ut noen veldig skremmende. Det viste seg nemlig at mannen som de hadde hatt med seg på fisket, han hadde omkommet på Bjørnøya noen år tidligere…
Etter denne hendelsen ble skipperen på denne båten, rik av fisket. Han beholdt båten i mange år, og da han skiftet båt, var den gamle så forringet at det ikke var noe igjen av verdi i den. Men i gammel fisketro tok man alltid en planke fra den gamle båten, og brukte i den nye, – det gjorde denne skipperen også, og det gikk bra med han resten av livet.
Fra “Det er mer mellom himmel og jord”
