Denne historien kommer fra en i familien.
Jeg og en venninne hadde i noen sommerdager benyttet “Gammelstuen” som oppholdssted da huset lå nært til sommerjobben vår. Etter at jobben var avsluttet, reiste vi hjem uten å ha ryddet og vasket; vi tok bare med oss det mest nødvendige.
Denne regntunge høstdagen gikk jeg derfor til bygda fra hytten vår for å rydde og ta med meg resten av utstyret hjem. Jeg var lettere amper til sinns etter en krangel med mine foreldre tidligere på dagen, og humøret forbedret seg ikke ettersom klær og sko ble gjennomvåte av regn og søle.
Da jeg kom frem til Gammelstuen, var jeg både våt og kald, og jeg bestemte meg for å fyre opp i den store vedovnen som sto på kjøkkenet. Ute i gangen var det i mange år blir lagret opptenningsved, og jeg hentet meg en favn, og begynte å tenne i ovnen.
Etter å ha tent på gjentatte ganger uten at det ville fatne fyr, ble jeg aggressiv. Jeg følte at alt og alle gikk meg imot, og det var nok min for lengst avdøde oldefar jeg hadde i tankene da jeg til slutt utbrøt, – Jaja, når dere ikke vil ha meg her så! Og så tok jeg kjelen med vann som skulle varmet opp, og helte det over de få glørne som var i ovnen. Det var såpass mye vann at det rant ut av ovnslukene, sammen med sot og aske, og ned på gulvet.
Når jeg hadde gjort dette, hørte jeg en bil utenfor, og mens jeg sto ved vinduet for å se hvem det kunne være, hørte jeg at det skrapte, nesten slik det høres når det blir gjort rent for aske i ovnen. Og da jeg snudde meg mot ovnen, brant det så lystig i veden at flammene sto ut gjennom ovnsringene.
Jeg fikk fullstendig sjokk! Det skulle ikke være mulig at det kunne brenne i veden etter alt vannet som jeg nettopp hadde slått over for å være sikker på at det ikke skulle ligge gjør igjen og ulme når jeg var dratt. I panikk rev jeg til meg skoene som jeg hadde satt til tørk ved ovnen, og la på dør.
Senere ble min mor med meg for å hente resten av tingene mine, for jeg torde ikke å gå inn dit alene igjen. Jeg har siden aldre vært der alene, selv om jeg i ettertid har tenkt at det ikke var noe å frykte. Det var bare noen som ville meg vel, noen som ville vise at jeg var velkommen der.
Her er en annen historie fra dette huset/stedet.
Og Her er også en.