Da pappa var i 16-årsalderen, hadde han en skremmende opplevelse.
En kveld i 22-23 tiden, var han og noen kamerater ute og “herjet”, skøyet og gjorde litt fanteri slik ungdommen gjerne gjør. Kameratene var gått ned til et hus for å utføre en fantestrek, mens min far skulle bli igjen oppe på veien for å holde vakt.
Det hadde seg slik at dette huset lå like ved bygdas kirkegård. Og det var mens pappa sto slik og holdt vakt at det plutselig sto noen foran han på veien. Pappa trodde et lite øyeblikk at det var noen av kameratene som ville drive gjøn med han, men den uhyggelige følelsen som kom fra skikkelsen, var ikke til å ta feil av. Det lyste hvitt av den, og det var vanskelig å se hva det var, pappa bare ante konturene av det som han sterkt følte var en mann.
Med ett rakte skikkelsen hånda ut mot pappa, akkurat som om den ville håndhilse på han. Og pappa kunne liksom ikke gjøre noe annet enn å ta vedkommende i hånda. Det var som om det ikke var pappa selv som styrte viljen. Akkurat da hendene deres møttes, forsvant den lysende skikkelsen like plutselig som den kom, og pappa var igjen alene på veien.
Det er vel unødvendig å si at han ble skremt av dette, og da de andre kom opp fra huset, så de straks på han at det var hendt noe. Oppskaket fortalte han dem hva som hadde hendt, og de ble så redde at de dro hjem hver til sitt alle sammen.
Fra min utgivelse “Det er mer mellom himmel og jord”
