Demon gresk Daimon, (på latinsk Daemon)
Gud, halvgud, naturånd, sjel, gudelignende kraft, skjebne, ånd, vesen.
Har du som meg noen gang lurt på hva en demon er?
Ordet demon blir ofte brukt i paranormale settinger, og jeg har lenge undret over hvem disse vesen er. I mitt arbeid innenfor den paranormale verden, har jeg aldri møtt på noe som oppfyller kriteriene til en demon slik den er framstilt i vår tids religionslære, eller oppfatning gjennom paranormale programmer, spesielt de fra utlandet. De aller fleste tenker på onde makter, og djevelens undersåtter når de høre om disse. Billedlig ser de fleste for seg mørke skapninger, med glødende øyne og horn.
Jeg tror ikke på noen djevel, eller på noen spesifikk gud, så for meg blir det ganske enkelt å skille disse fra hverandre. Samtidig så har jeg denne evnen, der jeg kan se ånder. Og andre vesen.
Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive noe om dette i denne artikkelen, men siden jeg nylig ble påminnet om det nok en gang, – Jeg har hørt det før, og sist for noen dager siden, sagt av religiøse; at de som mener de kan kommunisere med døde, de snakker ikke med de døde, de snakker med djevelen/demoner/onde makter. Og jeg blir like forbauset og provosert hver gang. Disse menneskene som sier dette, de aner faktisk ikke hva de snakker om. Jeg trodde vår forståelse var kommet lenger i 2025, og at denne svovelpreken-holdningen var på tur bort i et så opplyst samfunn som vi har i dag, men nei, den eksisterer fortsatt.
Tenker disse troende noen gang på hva de egentlig skaper av psykiske problemer for mennesker når de i stedet for en alternativ løsning, backer en personens tanker om at den er fulgt av en demon av religiøs oppfatning? Tenker de noen gang på hva dette gjør med et menneskesinn som opplever paranormale fenomener? Eller som har det tøft på grunn av motgang i livet? Kan de gjøre noe for å hjelpe den personen etter at de har lagt på røret, eller dratt hjem? Skal den personen sitter der alene og fortsatt tro at djevelen eller dens hjelpere faktisk er tilstede?
Jeg ser fortsatt at når prester står fram og snakker om en utdrivelse, så er det enten en demon, eller at menneskene som opplever “fenomenene” sliter psykisk. Jeg reflekterer, og tenker at noen tilfeller kan jeg være enig i. Og da komme vi vel inn på dette med at demoner skyldes en sykdom, noen har kanskje hørt noen si at de “sliter med sine egne demoner”… Men det er når disse demonene blir til noe fra styggen selv (som for øvrig var en engel, Lucifer – lysbærer, morgenstjerne), at jeg reagerer.
For en tid tilbake siden sto det i en avis om en kirke som opplevde merkelige fenomener. Alarmer ble utløst tilsynelatende av seg selv, og det kunne høres orgelmusikk fra kirken når den ikke var i bruk. Om enkelte religioner ikke aksepterer at døde mennesker kan gå igjen, hvem var det da som utløste disse alarmene og spilte orgel? Altså, jeg tenker, om det var noe fra den onde siden, hvordan kunne det komme inn i et slikt hus, bygget kun for det gode, Guds hus? Og for hvilken hensikt? Jeg tilbydde dem min hjelp, den ville de ikke ha.
Det mest onde jeg noen gang har møtt på, må være en stakkarslig mann som ikke ønsker å forlate huset sitt. Eller om jeg tenker meg om, så var det nok en psykisk syk person som var igjen på en institusjon. Nå betyr ikke det at denne faktisk var ond, men jeg er litt usikker på slike mennesker, og jeg liker ikke å være sammen med tungt mentalt ustabile personer, som dunker hodet i veggen og klyper levende i rompa, for så å le rått av det (ja det var en ånd, men likevel en person), – dette blir uansett det nærmeste jeg kommer å ha møtt på noen form for ondskap.
Nå tenker du kanskje at jeg ikke har møtt på alle som finnes der ute, – nei det har jeg helt sikkert ikke, men med over 40 års erfaring, så vet jeg noe om det.
I mine undersøkelser har jeg snakket med andre (genuine) medium, jeg har vært i kontakt med oversettere/språkforskere fra disse språkene som ordet demon ser ut til å dukke opp i tidligst av det vi har av nedskrevet materiale, og da er det snakk om tusener av år før bibelen ble til. Blant annet sumeriske skrifter. Jeg har ikke hatt mulighet til å ta for meg alle mytologier/religioners oppfatning.
Guden Enlil og hans kone Ninlil
Både jeg og språkforsker er enige i at ordet demon (har da tatt for oss flere ulike utgangspunkt i forskjellige kulturer og religioner, er at paraplybegrep. Det betyr at et ord, i dette tilfellet DEMON, kan bety ulike ting alt etter hvor, hvem som skriver ned, snakker om det, oppfatter det.
I sumeriske skrifter er demon brukt både som at det er snakk om levende og som ånder. Her veksler de mellom å være gode og onde, og det blir brukt om forskjellige “vesen”. Noen av disse virker som at de kommer innenfra et menneske, for eksempel om man sliter med noe, la oss bare her si depresjon, så vil det kunne betegnes som en demon som fører til denne sykdommen. Altså, depresjon = demon.
Mens en annen type demoner er beskrevet som det man oppfatter som fysiske vesen, som kan ses og høres, og snakke. Og blir oppfattet av flere, ikke bare en person. Beskrivelsen går fra sykdomsdemoner, til demonene Galla som har beskrivelsen å være små som strå i lave sivrørsgjerder. Og store som strå i høye sivrørsgjerder. Samme tegn som blir brukt for demon brukes også om “gidim” og “etemmu” som oversettes med spøkelse, (“spectre”) så dette er mulig en glidende ide/oversettelse.
Bilde og tekst lånt fra Wikipedia; Kentaur og andre greske naturvesener, såkalte daimoner, framstilt i relieff på en romersk sarkofag fra ca. 230 f. Kr. Ordet daimon, seinere skrevet demon, fikk i kristen sammenheng betydningen «avgud» og «ond ånd».
I Gresk mytologi er demoner nesten utelukkende gode. Naturkrefter.
I kristendommen er de utelukkende onde.
Mange mennesker opplever å slite med ting i livene sine, som kan føre til både fysiske og psykiske lidelser over kort eller lengre tid. Noen religioner bruker da begrepet som å si at personen er besatt av en demon. Mange har sikkert sett fra film eller lignende av en demonutdrivelser i religiøse samfunn. Det kan kanskje gi mening i overfladisk betydning, men man må ikke ta det bokstavelig, det betyr ikke at personen virkelig var besatt av et annet vesen. Det minner litt om sumererens sykdomsdemoner. At en sykdom er det samme som en demon.
Bilde lånt fra Wikipedia; Theodor Kittelsens trolltegning av Trollet som grunner på hvor gammelt det er fra 1911.
I gresk mytologi er ordet DEMON brukt i forbindelse med naturvesen. I nordiske tradisjoner kaller vi disse for blant annet hulderfolket, nisser, troll, nøkken, vetter, gnomer, feer, alver og dverger (som de fleste av oss har hørt om). Eksisterer de? Svaret er ja.
Jeg er blitt så vant til å kalle disse for småfolket, eller naturfolket, at jeg har nesten glemt at de like godt kan gå inn under betegnelsen naturvesen.
I motsetning til avdøde mennesker som vi har opplevelser med, er disse levende, men om vi opplever dem, så opplever vi dem som åndelige. Om du finner det vanskelig å forstå, så skjønner jeg det.
Det vi kaller for Nisser, er også naturvesen. Bilde lånt fra Wikipedia.
Jeg vet at disse kan være veldig fysiske, de kan flytte på ting, de kan få ting til å forsvinne, de kan ødelegge ting, og de kan være fysiske på mennesker. Jeg vil si at disse kan være og er, mer fysiske enn avdøde. Fordi de lever.
De kan oppfattes som onde, og noen er kanskje mer hissige enn andre. Kanskje er det individuelt, kanskje er det arten. De kommer ofte i konflikt med mennesker dersom menneskelig aktivitet kommer inn på deres territorium.
Jeg forsker enda på dette, og kommer kanskje til enda mer forståelse/tanker om dette etter hvert. Min konklusjon er så langt at demoner i dagens mest vanlige oppfatning/opplevelse av disse, så handler det om naturvesen, som nevnt ovenfor.
Det jeg finner veldig viktig å poengtere, er at disse har ikke noe med noen djevel å gjøre, det har ingenting med religion å gjøre i det hele tatt.
For åndeverden og religion har ikke noe med hverandre å gjøre, det henger ikke sammen på noe som helst vis. Om religion ikke hadde eksistert, så hadde likevel åndeverden gjort det.
Under husrens sørpå for noen år siden, så jeg en kar som minnet om Stinky fra Mummitrollet. Bilde er lånt fra Wikipedia.
Ved husrens er det ikke så rent sjeldent at man møter på naturvesen. Det er ofte skremmende for de menneskene som har disse opplevelsene, og disse møtene er også ofte veldig fysiske i forhold til opplevelser med ånder fra mennesker.
Under finner du link til artikler om en mann i Troms som hadde fått oppleve vreden til naturvesen, da han skulle rive en gammel fjøs.
Det kan man lese om Her
Og Her
I mange år har jeg hørt om Frammegården, og at den skal være en av Sveriges mest hjemsøkte plasser.
Det følger med utallige skrekkhistorier derfra. Noe av det man kan lese om, er barn som skulle vært innelåst i et kott på loftet, sultet og frosset til døde av sin egen far. Et likrom i kjelleren der de gamle dødene angivelselig skulle ligge å vente til de forlot denne verden. Og at noen skulle være begravd i kjelleren, noen mener dette er de to små barna. Og for å ikke glemme, den historien som sier at det er blitt brent hekser her, under trolldomsprossene.
Men hvor mye av dette stemmer egentlig? Min erfaring med så gamle historier fra steder som mange på sin jakt etter det overnaturlige besøker, er at det som regel finnes et snev av sannhet, som så har spunnet ut av kontroll. Og snart blir ingen lenger interessert i den virkelige historien. Mer makabert, jo bedre.
Jeg har tenkt en stund på at jeg skulle finne ut litt fakta om dette stedet, men vet også at det hadde blitt litt vanskelig for meg, siden jeg ikke er kjent med de svenske arkivene for slikt materiale.
Etter noen korte søk (vanskeligere var det ikke), så fant jeg heldigvis ut at noen har gjort jobben før meg, og jeg ble så glad for denne videoen som ligger med innlegget 👇
Her følger noe viktig informasjon om Frammegården;
Kjerstin Eriksson, som var den som donterte gården til hembygdsforeningen ved sin død i 1941, sa at det hun og andre besøkende hørte på loftet i huset, var småfolket.
Det kan med stor sikkerhet sies at stedet gården ligger på, aldri har vært brukt som sted for heksebrenning. Det er dokumenterte kilder på at det har vært bygninger der i alle fall så langt tilbake som 1500-tallet.
Erick Nilsson tar over Frammegården etter sine foreldre Kjerstin og Nils, og han gifter seg med Anna Lisa i romjulen 1859.
I 1861 blir datteren Kjerstin født, og ikke lenge etter, i 1962 blir sønnen Nils født. I 1864 kommer også datteren Anna, til verden.
Så, i 1865 er det en sykdom som rammer familien, en sykdom som jeg ofte ser som dødsårsak på barn og unge fra denne tiden, Difteri, en halssykdom. Januar dette året blir lille Kjerstin først syk, hun dør 20 januar. Lille Nils slipper heller ikke unna, og 4 februar dør også han av denne sykdommen. De er begge begravd av en prest, og det er ingenting uhyggelig rundt deres dødsfall og begravelse, annet enn sorg og fortvilelse. Kan dere tenke dere hvordan det må ha vært å miste 2 små barn på 14 dager?
Lille Anna slipper heldigvis unna, men sorgen over de to tapte barna blir nok aldri borte. Når de får sitt fjerde barn, en datter i 1866, får hun navnet Kjerstin, som den førstefødte som var død året før. Femte barn blir født i 1872, og han får navnet Nils, etter den lille gutt de også mistet.
Kjerstin, den siste, – det var hun som overtok Frammegården, og som donerer den til hembygdsforeningen, og som på sitt vis har bidratt til at alle spøkelsesglade jegere kan dra dit for å prøve å oppleve noe overnaturlig.
Høyst på tide at man forteller den virkelige historien om dette stedet for ettertiden ✍️
For en del år tilbake siden, dro vi på hyttetur til en i familien. Denne hytta er egentlig et eldre hus som nå er overtatt av en arving, og det skal i framtiden brukes som fritidsbolig.
La meg nå fortelle at første gang jeg var der, så følte jeg en tilstedeværelse av en energi der, noe jeg da også fortalte til min daværende samboer da vi kjørte hjem derfra. Jeg sa også at han ikke måtte si noen om det til de andre (blant annet eierne) pga at jeg heller ville vente på å høre om de kom til å få noen egne opplevelser med dette.
Men over til denne helgen da vi dro dit. Det var lørdag, og vi hadde pakket slik at vi også kunne overnatte. Allerede før vi dro hjemmefra hadde jeg bestemt meg for at det var et av de fire rommene på loftet som jeg ikke kom til å overnatte på. Av en eller annen grunn følte jeg ikke for å sove på dette rommet, det hadde en veldig ekkel energi, noe som jeg ikke helt kunne sette fingeren på hva var for noe.
Med oss hadde mine to yngste barn, og da vi skulle innkvartere oss på rommene, ble til at jenta på 12 år, valgte det rommet som jeg ikke hadde lyst til å sove i. Jeg sa ingenting til henne om den følelsen som dette rommet gir meg, det kunne jo være at det bare var meg. Men der ville hun da altså ligge helt alene, ville ikke engang ha lillebroren sammen med seg, så jeg og samboer måtte ta han sammen med oss på rommet ved siden av, (et rom som jeg forøvrig er helt komfortabel med).
Jeg merket ikke så mye til den åndelig aktiviteten, – bare et lite øyeblikk mens jeg var alene et sted i huset, følte jeg at jeg ble iakttatt. Men jeg er vel blitt ganske vant til dette nå så jeg overså det, og fortsatte med mitt. Jeg fortalte det ikke til noen for det er ikke alltid det egner seg å ta dette videre (snakke om det), jeg skjønner jo at det ikke er like lett å forstå for de som ikke merker slikt. Men hele resten av dagen og kvelden hadde jeg den følelsen av at det var noen av oss som kom til å få merke mer av denne energien.
Senere på kvelden, etter at ungene hadde tatt kveld, ble vi sittende nede å snakke og kose oss rundt kjøkkenbordet. Det hendte så at vi kom inn på dette temaet om ånder og den 6 sans, og til slutt ble det da også fortalt at jeg merker at det er noe i dette huset. Det var som forventet ikke alle som var like åpne for dette, og jeg prøver ikke å prakke på noen min tro, jeg bare forteller det som det er (dersom det er ønsket), så får heller stemningen legge opp til om det blir mer snakk om det eller ikke. Her ble det faktisk til at temaet varte en stund, og jeg fortalte også til de andre hva jeg følte om det rommet ovenpå, der min datter nå lå og sov. Det ble langt på natt før vi tok kveld, uten at vi opplevde noe som helst av han fra den andre siden.
Da det var frokost neste morgen, så gikk jeg opp på loftet for å hente min datter som enda ikke hadde vist seg nede siden kvelden før. Jeg møtte henne i døren, da var hun på tur ned, – og jeg spurte om hun hadde sovet godt. Jo da av og til så, svarte hun. Da jeg spurte hva det var for det da, så sa hun bare at det av og til føltes som om…. – og så ville hun ikke si mer. Det er bare dumt sa hun, og prøvde å le det bort. Har det noe med spøkeri å gjøre? – spurte jeg om, men da bare svarte hun at det ikke var noe å fortelle, det var bare dumt. Jeg maste litt på henne, ville veldig gjerne vite hva hun mente med dette, for jeg hadde jo en følelse av hva det gjaldt. Men jeg fikk ikke mer ut av henne, da.
Litt senere på dagen prøvde jeg igjen å spørre henne ut, men hun ville fortsatt ikke svare meg. Sa bare at; mamma, dersom det hadde vært noe her, så hadde jo du sett det, og sagt det, (noe som da ikke er helt sant, for selv om jeg er åpen om dette, så forteller jeg ikke sånne ting til ungene som jeg er usikker på om de er gamle nok til å takle og forstå, – det legger jeg opp etter alder, og vil overhodet ikke bekymre dem unødvendig dersom det ikke skulle være noe). Men denne gangen gav jeg meg ikke, mest fordi jeg skjønte at hun hadde opplevd noe, og også på grunn av det som jeg så sterkt hadde følt om dette da vi dro bortover.
Jeg forsto at hun ikke kom til å fortelle dette av seg selv, så jeg bare sa til henne; var det slik at du følte at det var noen som så på deg når du lå i senga? Hun så opp på meg fra DSen med et blikk som lyste av spørsmålstegn. Det var bekreftelse nok for meg. Så spurte jeg om hun følte at det kom fra et sted i rommet der det sto en bokhylle, og at hun følte at det var en mann? Da klarte hun ikke holde seg lenger, og utbrøt, – hvordan vet du det?! Jeg smilte bare til henne og sa, – du kjenner vel mamman din. Og da fortalte hun at det var akkurat slik det var. Hun hadde flere ganger kjent at hun ble iskald på ryggen, og måtte snu seg for å se, for det var akkurat som om det var noen som sto og så på henne. Hun ble ikke redd, men det var bare ekkelt, for det var jo ingen der.
Dagen etterpå kom hun frivillig for å prate om det, og da fortalte hun at det føltes ut som at det var en mann, og at han ikke var liten av vekst, – akkurat slik jeg selv så han. Slike hendelser har jeg hatt flere av gjennom årene, hendelser som senere viser seg å skje, og hendelser som jeg ser har skjedd, og får bekreftet. Og det slutter aldri å være spennende. Det må vel også sies at min datter overhodet ikke har tatt noe skade av denne hendelsen, og har opplevd flere uforklarlige ting i voksen alder.
Jeg kan dessverre ikke fortelle alt om hvem denne mannen som min datter og jeg senset er, på grunn av hensyn til familien, men kan si at han døde i noe ung alder på grunn av en ulykke ikke så langt fra hjemmet sitt.
Når jeg leser slike rapporter som dette så er det som jeg tenker først og fremst på, at det er snart 109 år siden denne observasjonen ble meldt inn.
Når det også snakkes om et lys som kan stå stille, blinker, og beveger seg opp og ned, at det beveger seg meget hurtig, – hva kan det ha vært i 1916…
⬇️
⬇️
⬇️
Observasjonene beskrevet i tekstene ovenfor er fra Forsvarets arkiv, korrespondanse om observerte flygende objekter.
Bilder av materiale fra Digitalarkivet.
I 2013 hadde jeg hester som sto på gården til min eksmann. Jeg måtte dit hver kveld for å se til dem, og gi dem vann. Denne kvelden begynte ikke annerledes enn andre, jeg og min yngste datter kjørte de ca. 5 minutter det tok oss å komme dit med bil, vi fylte vann i trauene, og tok oss så turen ned til forhekken som sto ute på jordet, skrått nedenfor huset.
Det er en iskald stjerneklar kveld i oktober, rundt kl. 22. Hestene som diltet etter oss, begynner å spise, og vi står der og plukker litt is av pelsen deres, og koser med dem. Som vanlig kikker jeg opp på stjernehimmelen, finner stjernebilder og ser etter flyvende objekter, som jeg alltid gjør.
Over hodene ser vi et rutefly som går nordover, vi ser det blinker, og hører lyden av det. Like etterpå får jeg øye på et rundt lys over åskammen foran oss, men bak og ved siden av huset til min eks. Jeg stopper helt opp, gjør min datter oppmerksom på det, og sammen blir vi stående å se på dette lyset som beveger seg sakte rett over åskammen, retning nord. Jeg har tidligere bodd på denne gården i 11 år, så jeg kjenner området godt, og vet at det er ingenting bak der som kunne avgi dette lyset. Bare skog og fjell. Fortsetter man videre bakover, havner man på yttersiden av Senja, området Gryllefjord, Torsken (for de som er kjent i området), og videre over et lite havstykke, så er man på Andøya.
Jeg tenker først et øyeblikk på om det kan være et helikopter med lyskaster som er på leting etter ulovlige scooterkjørere, men jeg hører ingen lyd, og stedet er merkelig for en slik akjson siden området ikke er noe egnet for snøscooterkjøring. Lyset er bare ett rundt sterkt lys, ikke noe som blinker, jeg ser heller ingen flykropp.
Jeg står og ser på dette lyset mens det sakte “flyter” over dalsøkket bak gården, og mot nabogården som ligger oppe på neste åskam. Like før lyset kommer til fjøset på denne gården, det har nå gått i en rett linje fra jeg oppdaget det, så stopper lyset noen sekunder, står helt stille, før det vender 180 grader, og skyter avsted mot vest med en sånn hurtighet at det er som tatt ut av en science fiction-film. Det er borte på sekundet (eller mindre).
Jeg kan love at jeg til dags dato ikke aner hva jeg så den kvelden, og hadde det ikke vært for at min datter var med og så det samme, så hadde jeg trodd at jeg innbilte meg det. Så merkelig og uvirkelig var det. Vi har ikke slik teknologi på jorden, vi hadde ikke overlevd en slik fart. Det noe som heter g-krefter, det er som regel den som dreper mennesker som er med i fly som styrter fra stor høyde. Ikke så hyggelig å høre kanskje, men dette er fakta, og den må man forholde seg til, – også når man snakker om UFO og den farten som stort sett alle observasjoner påpeker at de forsvinner i, fra 0 til borte.
Denne observasjonen ble meldt inn til Norsk Ufosenter.
Dette bildet viser åsen der jeg oppdaget dette merkelige lyset. Skal oppdatere bildet om jeg får tatt et bedre som viser hele strekningen vi så det på før det forsvant.
Opphavet til troen om at fredag 13 er en ulykkesdag.
I løpet av et kalenderår, vil det være mellom 1 og 3 fredager som faller på datoen 13. I mange århundre, har denne datoen vært forbundet med ulykke.
Men vet du opphavet til dette?
I år 1118, ble den første orden av militære munker grunnlagt av Hughes de Payens, ridder av Champgne, og åtte følgesvenner, da de sverget en evig ed i nærvær av patriarken/ herskeren av Jerusalem. De fikk navnet Tempelherrer.
De var kjent som Kristi fattige riddere, og levde på almisser. De begynte snart å bære den berømte hvite drakten, som de hadde fra cistersienserne, og drakten hadde i tillegg et rødt kors på.
Til å begynne med, var deres oppgave å forsvare veiene til Palestina for de nye pilegrimene som strømmet til Jerusalem fra Europa etter det første korstoget. Ridderne ble snart et eget kraftsentrum, og flere sluttet seg til dem, tross en spartansk livsførsel.
Først var kirken svært vennlig innstilt ovenfor ridderne. Eiendommene deres var fritatt for skatt, de mottok gunstbevisninger av alle slag, de sto ikke under noen jurisdiksjon, og de trengte ikke betale den kirkelige tienden. Dette førte, ikke så overraskende, til en voksende antipati mot dem fra visse deler av den vanlige geistligheten.
Tempelherrene bygde noen imponerende borger i Palestina. Disse tjente både som utgangspunkt for militære felttog, og som kapeller som krigsmunkene kunne trekke seg tilbake til. Navnet tempelherrene kommer tilsynelatende av at de hadde det historiske hovedkvarteret sitt i Jerusalem ved Klippemoskeen på Tempelhøyden, Templum Domini. Det var der det mange trodde at Salomo bygget det legendariske templet sitt, med den påståtte skatten. Tempelkirken i London, bygget av tempelherrene er også bygget etter modell av denne.
Ordenen opprettet et av verdens første internasjonale banksystemer, og rike riddere og landeiere deponerte gladelig mesteparten av rikdommene sine i ordenes trygge hender, selvfølgelig mot en viss avgift. Tempelherrene eide etter hvert store eiendommer i både Europa og Midtøsten.
De fikk rykte på seg for å være hemmelighetsfulle, og besatt av ritualer, og dette ryktet i tillegg til deres enorme økonomiske og militære makt, var nok grunnen til deres ende i 1307.
Fredag 13. oktober 1307, ble mange av tempelherrene i Frankrike arrestert av kong Filip den smukke. Mange av dem ble torturert og henrettet, og andre ble tvunget til å innrømme at ordenen praktiserte kjetterske handlinger, som å dyrke Baphomet, et gudebilde med geitehode. Pave Clemens V, sendte ut en pavebulle (et pavelig skriv utstedt i en spesiell anledning) som oppløste ordenen, og ved det sluttet den offisielt å eksistere. Makten og posisjonen deres hadde gjort dem veldig upopulære i deler av kirken, og i tillegg var Kong Filip den smukke av Frankrike, ute etter å få fingrene i bankorganisasjonen og dets nettverk.
Mye tyder derimot at rester av ordenen overlevde, blant annet i Skottland hos Robert Bruce, (som deltok i opprøret mot Edvard 1 av England, sammen med William Wallaces, “Braveheart”). Robert Bruce var allerede bannlyst av kirken.
Det har vært spekulert i om Tempelherrene hadde funnet en stor skatt under Tempelhøyden. Det fortelles om kister fylt med bøker og dokumenter som i hemmelighet ble fraktet bort fra Frankrike like før deres fall. Mange tror disse dokumentene ble fraktet til England eller Skottland. I tillegg er det flere teorier om at de ikke bare fant store skatter under Tempelhøyden, men også Paktens ark, og den hellige gralen. Hemmeligheter som ville være skadelig for kirken.
Ja sånn gikk det med Tempelherrene. Jeg håper en del av dem fortsatt eksisterer i dag. Grådighet og misunnelse har ALLTID vært et problem, og i dette tilfellet ble ordenens suksess deres bane.
Kildeopplysninger hentet fra Simon Cox, Nøkkelen til Da Vinci Koden.
Helt siden jeg var liten jente på begynnelsen av 80-tallet har jeg sett opp på himmelen når jeg var ute. Jeg vet ikke hva som fikk jeg til å gjøre det, men jeg vet at jeg så etter “noe(n)”.
Jeg har også alltid vært frittalende når det kommer til å snakke om UFO, utenomjordisk liv og alt dette merkelige som har skjedd og fortsatt skjer angående slike observasjoner. Men ikke så veldig mange som ønsker å prate om dette, noe jeg finner litt merkelig, er det skummelt å prate om? 🤔
Jeg har nok blitt sett litt rart på når jeg har snakket om dette, og følt meg ganske alene i min fascinering av disse historier og opplevelser man har hørt om, og kanskje vitnet selv. Nå skjer det endelig noe omkring disse fenomenene, og det har allerede vært to offentlige høringer i den Amerikanske kongressen.
Blir spennende å se hva som skjer videre 😊
Hva tenker dere om dette, tror dere på besøk fra andre planter?
Har dere hatt noen egne opplevelser med dette?
Fra 1916!
Fra 1914!
Observasjonene beskrevet i tekstene ovenfor er fra Forsvarets arkiv, korrespondanse om observerte flygende objekter.
Bilder av materiale fra Digitalarkivet.
Et pentagram er en femtakket stjerne.
Opprinnelig var denne faktisk en talisman eller et hellig geometrisk tegn, som kan spores tilbake til det gamle Hellas, om ikke lenger. Ordet pentagram er gresk og betyr “fem streker”, men symbolet selv var i bruk mye tidligere. Det greske ordet kan være en modifikasjon av et ord fra det gamle Mesopotamia rundt 3000 f.Kr. som angivelig betydde “himmellegeme” eller “stjerne”. I egyptisk mytologi og symbolikk representerte det femtakkede pentagrammet inne i en sirkel duat, eller underverdenen.
Om man deler et eple på tvers, så vil man se en form som dette, en femtakket stjerne 🙂
I kristen tradisjon har pentagrammet vært brukt til å symbolisere de fem sårene til Kristus.
I hebraisk tro ble pentagrammet knyttet til de 5 Mosebøkene.
I svart magi blir pentagrammet snudd med spissen ned. Dette er en forholdsvis moderne tendens, og ikke kjent fra eldre tid.
For pytagoreerne representerte de fem spissene de fem elementene; ild, jord, luft, vann og urelementet (eteren, ide, det guddommelige). De mente også at pentagrammet var matematisk perfekt, og fant ut at forholdstallet det gylne snitt gjemte seg i linjene.
Et pentagram har det gylne snitt i seg, også kjent som phi, det guddommelige, eller det gylne forholdstall. Man finner dette tallet overraskende ofte i naturlige strukturer, og i menneskekroppen, (også i menneskeskapt kunst og arkitektur).
Pentagrammet kalles i noen kilder også for Salomos stjerne, eller Salomos segl. Det blir også brukt i arabiske magitradisjoner og ritualer, og også i jødiske ritualer.
Her er kort litt om eplet:
Malus sieversii (villeple fra fjellene i Sentral-Asia) er anerkjent som en viktig stamfaderart til det dyrkede eplet, og er morfologisk lik. På grunn av den genetiske variasjonen i Sentral-Asia regnes denne regionen generelt som opprinnelsessenteret for epler. Eplet antas å ha blitt domestisert for 4000–10000 år siden i Tian Shan-fjellene, og deretter å ha reist langs Silkeveien til Europa.
I tillegg til å skildre eplefrukten, har ordet «eple» også blitt brukt om alle slags frukter på flere europeiske språk. Dette har ført til at man har flere epler i historiene våre enn vi strengt tatt har dekning for. Den forbudte frukten som Adam og Eva spiste av kaller man i dag gjerne et eple, og den gule kveden som sådde splid mellom vakre greske gudinner er også blitt til et stridens eple.
I norrøn mytologi voktet Idunn et antall epler som gudene spiste av for å holde seg unge. Epler går også igjen som legende eller drepende frukter blant annet i romanen/filmen Drømmen om Narnia, og eventyret om Snøhvit. Wilhelm Tell er kjent for å skutt et eple plassert på sønnens hode i to med en pil fra armbrøsten sin. Vitenskapsmannen Isaac Newton skal ha utviklet teorien sin om tyngdekraften fordi han så et eple falle fra et tre.
Kilde: Simon Cox og Wikipedia
Nes kirkeruiner finner man ytterst på odden der som Glomma og Vorma møtes. Med historie tilbake til før 1000-tallet.
Det finnes mange spøkelseshistorier fra stedet, som at presten som jeg never nedenfor skal ha hengt seg i kapellet, at han skal ha murt barna sine inn i veggen bak alteret, og andre grusomheter. Jeg ønsket å komme til bunns i dette så langt som mulig, og med de opplysninger jeg har funnet fram, laget dette innlegget. Slik at neste gang noen tar seg en tur for å oppleve paranormal aktivitet ved Nes, så kanskje man kan være åpen for at det er noen andre enn den gamle prosten Jacob, som jeg mener har fått et unødvendig dårlig rykte på seg etter sin død, som lurer rundt her 😊
Jacob Christian Finckenhagen var prost og sogneprest ved Nes fra 1800 til 1837.
Han var født i 1756, og ble gift med Charlotta Amalia Hassing.
De hadde ved folketelling i 1801, barna: Ane 19 år gammel (Charlottas datter av første ekteskap), Nils Severin 14 år, Søren Hassing 13 år, Christiana 9 år. Finner også et barn, Inger Margrethe født i 1802.
Jacob Christian dør 22. februar 1837, plutselig av slagtilfelle, og da er han en gammel mann, på ca. 81 år.
Jernkorset på hans grav skal fortsatt finnes ved Nes kirkeruiner. På den står det “Jubel Olding” på grunn av hans lange virke som embetsmann i over 50 år.
Ved hans begravelse var det prost Nicolay Wergeland som holdt begravelsestalen, og denne prostens sønn, var ingen ringere enn Henrik Wergeland, som hadde skrevet dikt for anledningen.
Henslumret er vaar gamle Fader,
Og ingen fik farvel ham sagt.
For sent vor Graad hans Haand nu bader
i Kors paa stille Hjerte lagt
den Haand, o er den ikke kjær,
som signet har saa tidt envher.
Den stragte han til Sorg og Nøden
for os til himmelen i bøn,
og Herren derfor gav ham Døden
saa stille som et Kys til Løn.
Kun derom for sig selv han bad,
og med et Smil han død der sad.
Sønnen Søren Hassing Finckenhagen går i farens fotspor, og jobber som residerende kapellan til Nes, til han får jobben som sogneprest til Hjartdal og Sauherad.
Det kan godt være at gamle Finckenhagen fortsatt rusler rundt på Nes etter sin død, men da tror jeg det må være på grunn av at han elsket arbeidsplassen sin så mye at han ikke vil forlate. Tatt i betraktning hans yrke, må man nesten gå ut fra at han var en troende mann, og at han ønsket å møte sin skaper, men man vet jo aldri. Hans kone var død tre år tidligere.
Bildet er av Finckenhagen. Lånt fra Wikipedia/Riksantikvaren.