Marias verden

Denne dagen hadde jeg ventet lenge på, ja bort i mot flere år.  Huset som jeg nå hadde ordnet tillatelse til å få besøke var ganske så beryktet for sine overnaturlige hendelser.  Nå skulle jeg endelig få komme dit, og forventningene var nok skyhøye, både hos meg, og mitt team.

Men først må jeg vel fortelle at jeg og mamma dro dit en strålende flott høstformiddag, – jeg hadde så intenst lyst til å se huset og gårdsplassen i dagslys.  Og selvfølgelig hadde jeg tatt en reading av stedet på forhånd. Nå var jeg veldig spent på om noe av det jeg hadde sett ville stemme overens med virkeligheten.

Følgende kommer noe av det jeg fikk gjennom readingen. Jeg fikk opp to energier, en mann og en dame. Følte at disse hadde tilhørighet til hverandre, kanskje som ektepar.  Jeg så henne stå på kjøkkenet og bake, og følte hun hadde en ganske sterk personlighet.  Hun hadde på seg fotsidt skjørt, en bluse og håret var satt opp i nakken.  Hun hadde fyldig barm og var nok slik jeg så henne, i 40-årene.  Jeg følte det som om hun hadde en sorg i seg, at hun var bitter over noe, kanskje hadde det noe med et barn å gjøre (fikk en følelse av at huset manglet barnelatter). Mannen så jeg for meg som normalt høy, litt rund i magen og kunne vel fremstå for meg i 50 årene. Han hadde på seg mørke (svarte) bukser, hvit skjorte og mørk vest.  Fikk også et bilde av at han røkte pipe. I et av synene jeg fikk opp, så jeg at de på vinterstid dro av gårde med hest og slede.  Men det var ikke samme vei som den som fører til huset nå.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tilbake til da jeg og mamma var der denne flotte dagen.  Huset lå badet i sen høstsol og det var fortryllende vakkert.  Likevel får jeg en følelse av at det er noe som ikke stemmer, det er som vi blir iakttatt der vi går rundt på plassen. Ikke veldig uhyggelig, men heller ikke på en velkommen måte.  Jeg går rundt huset flere ganger, stille og veldig andaktig, føler at jeg ikke er på fritt område her.  Til slutt drister jeg meg til å kikke inn et vindu som jeg så vidt rekker opp til.  Og til min store overraskelse finner jeg et lite kjøkken innenfor.  Det hadde jeg ikke ventet meg, for da jeg tok readingen på huset, så lå nemlig kjøkkenet helt på andre siden av huset.  Da måtte jeg jo selvfølgelig sjekke om dette kunne stemme, og tok meg rundt til andre siden av huset, til de vinduene der jeg mente kjøkkenet skulle være.  Og der var det en stue… Dette begynte ikke bra. Hadde jeg tatt så feil? For i de bildene som kom til meg da jeg tok reading, da sto damen og bakte, bordet sto nesten midt på gulvet i rommet, og hun hadde vinduer foran seg, som jeg helt klart følte vendte nedover. Ble  litt skuffet må jeg si, men tenkte at det kanskje var gjort forandringer i huset siden.  Noe jeg enda ikke har lykkes med å finne helt nøyaktig ut av, men jeg er blitt fortalt at kjøkkenet en gang skal ha vært der jeg så det, og at et nytt påbygg nå fungerer som et lite kjøkken. Etter å ha vært der en stund, dro vi hjemover igjen.  Nå var det bare å vente på at spøkelseskvelden skulle komme.

Så var den endelig her, en kald oktoberkveld dro vi da av gårde.  Med varme klær, og godt med mat og snop.  Ingen av oss visste hvor lenge vi kom til å være der, – ble det lite aktivitet, så kom vi vel til å avslutte tidlig, men dersom det tvert imot ble mye? Ja da ble vi til vi hadde fått nok.  Det hadde kommet slapsesnø i løpet av dagen så veien var litt glatt å kjøre på, og etter litt feilkjøring i mørket, (tok feil avkjøring og havnet langt til skogs), kom vi da endelig fram til huset som nå lå der i stummende mørke.  Ikke særlig innbydende akkurat da, men vi satset på at alt ble bedre når vi hadde fått tatt oss inn og tent noen lys.

Da vi var vel inne og hadde fått tent noen elektriske og noen stearinlys, og det varmet godt fra vedovnen i ene stuen (som jeg hadde sett som kjøkken), – tok vi runden rundt i huset.  Dette var som dere sikkert har skjønt til nå, første gang jeg satte mine bein innenfor døren i huset.  Og jeg ble overrasket over hvor innholdsrikt det var i forhold til størrelsen. Vet ikke nøyaktig hvor gammelt jeg skal anslå at dette huset er, men kanskje bygget tidlig 1900.  Etter noen små runder rundt i huset, satte vi oss ned for å lytte mens vi småpratet om hva vi kjente på av energier og stedet.

Vi knipset bilder i hytt og pine, og noen av oss vandret små turer for å prøve se/oppleve noe, enten alene eller sammen. Og så var det tid for mat. Vi hadde det egentlig alt i alt veldig hyggelig. Det spraket fra ovnen, og varmen gjorde oss passelig døsig.  Det var som å være på hytta. Og ettersom klokken gikk og ikke noe overnaturlig skjedde, så ble vi vel litt usikre på om vi i det hele tatt kom til å oppleve noe paranormalt her.  Plutselig så hører vi alle en lyd fra kjøkkenet, eller vi tror i alle fall at det kommer derfra.  Alle farer vi opp, og ut dit for å sjekke om vi kan finne noen naturlig grunn.  Lyden vi hadde hørt kunne minne om når en penge blir sluppet på for eksempel et bord, – den snurrelyden den lager før den legger seg stille.  Men vi fant ikke noe som kunne tilsi å ha laget denne.

Igjen går vi tilbake til det som er basen vår i huset, den første stuen. Noen av oss tar turen ut for å røyke, og der finner vi noen som virkelig setter mitt hjerte i skrekk, – en død mus ligger på trappa!!  Nå trodde jeg selvfølgelig ikke at dette dødsfallet hadde med noe overnaturlig å gjøre, jeg bare rett og slett hater mus, og spesielt de som er døde (høres kanskje merkelig ut skal jeg innrømme, men jeg får bare helt krampe av å se en død mus).  En av mine psykisk “sterk på kadaver” venninne tar seg heldigvis av mitt museproblem, og hiver den langt til skogs. Litt merkelig er det likevel at musa ligger på trappen, det minner litt om slik katten gjør når de skal prøve å vise sine folk hvor flinke de er til å jakte. Men til dette huset kan det vel neppe tilhøre noen katt. Vi er jo langt fra allfarvei, og det er jo ingen som bor her fast. Lar det fare, det hadde sikkert sin naturlige årsak som vi dog ikke kjenner til… eller….

Inne igjen, bestemmer vi oss for å ta en til tur på loftet.  Vi knipser bilder og det dukker opp flere små hvite rundinger, såkalte orb, men der og da kunne jeg ikke si at jeg følte at vi hadde besøk av noe åndelig, så mest sannsynlig bare støv. Av og til kunne noen av oss føle det som at vi hadde noen nyskjerrige blikk på oss, og ellers føltes det som det hadde vært stort sett samme nivået på energi siden vi ankom huset. Likevel, en liten merkelig opplevelse hadde jeg da jeg hadde vært en tur på kjøkkenet. Da jeg på tilbaketur skulle passere den stuen som lå mellom kjøkken og det rommet der vi befant oss, fikk jeg en voldsom energistrøm gjennom ene siden av kroppen.  Det føltes som om den ene armen min løftet seg, helt av seg selv.  Dette varte en stund, så de andre fikk mulighet til å knipse bilder for å se om de kunne avklare noe overnaturlig rundt meg.  Noe som ikke lykkes. Etter en stund avtok denne energien, og armen ble som normal igjen.  Jeg vet fortsatt ikke hva dette var for noe.

Det skjedde lite etter dette, og vi kjente alle at vi nå begynte å bli skikkelig trøtte og slitne.  En siste innspurt skulle vi likevel prøve, nemlig tabletipping.  Vi som skulle delta satte oss rundt bordet som sto i den andre stuen, og plasserte et glass med bunnen opp, midt på bordet. Så plasserte vi en finger hver på bunnen av glasset, og begynte med å spørre om det var noen som ville snakke med oss. Etter gjentatte forsøk uten å lykkes i få svar, gav vi opp. Tror vi egentlig var for slitne til å få dette til, konsentrasjonen vår hadde nok nådd bunnivå. Eller så var det rett og slett ingen som ville snakke med oss.

Vi pakket sammen,noe  skuffet kan vi vel si. Hadde vel regnet med at vi skulle få oppleve mer enn det vi gjorde denne kvelden/natten. Kanskje hadde vi det for hyggelig? Kanskje var vi for mange, Kanskje var vi for høflige og respektfulle? (vi ba om lov til å få være der, da vi kom, noe vi var blitt anbefalt å gjøre). Noen ganger er det sånn at man ikke er heldige å få de beste opplevelsene, men at det virkelig er åndelig aktivitet i dette huset, det er jeg veldig sikker på. Det er mange historier fra både ansatte og andre som har opplevd merkelige hendelser her.

Dersom jeg skulle få noe fakta på bordet når det gjelder det jeg så i min reading, så skal jeg selvfølgelig dele det med dere her.  Og snarere enn jeg hadde regnet med, her har jeg faktisk fått hjelp fra en dame som kommer fra denne bygda, og som kjenner godt til husets historie. Tusen takk!

“Etter all sannsynlighet ble dette huset bygd rundt århundreskiftet, men det har vært bosetting der lenge før det.
De første jeg vet som bodde der var født h.h.v. 1842 og 1850.  De hadde flere barn, bl.a. en sønn f. 1884.
Denne sønnen ble seinere boende der også etter at han giftet seg med sin kusine.
Han er beskrevet som en forferdelig brutal person som mishandlet både kona og ungene, (i hvertfall de to eldste barna). 

Kona var en sterk kvinne med en fortvilet bakgrunn. Hun mista faren da hun var 2 år gammel, og mora døde når hun var 7.  Havna etterhvert i et fosterhjem hvor hun hadde det forferdelig vondt. Så gikk hun fra vondt til verre.  Mannen mishandlet henne en gang mens hun var gravid slik at hun aborterte med enorme blødninger, og ingen trodde hun skulle overleve.  Hun ble dratt ned til nabobygda hvor de kunne komme doktoren i møte, og der ble hun lenge sengeliggende. Det var vinterstid, og jeg mener det ble sagt at de dro henne på en kjelke, men det kan jo være at de brukte hest og slede. Etterpå kom hun tilbake til mannen og bodde på denne gården til de flyttet derfra sist på 30-tallet tror jeg, (De flyttet til et annet tettsted, og da var de mellom 45-55 år gamle).

Lite barnelatter sier du? Ja, de tre ungene deres hørte vel mer bannskap enn latter i heimen, selv om mora var kjent for sitt gode humør og ukuelige pågangsmot.
Denne dama husker jeg godt, hun var ofte tilbake her i bygda for å besøke farmor, – og hennes datterdatter som er jevngammel med meg ble ei god venninne. Ja, de hadde hest, grunnen til at jeg kan si det med sikkerhet er at de hadde en egen kjørevei til vannet nedenfor,- veien har navn etter denne mannen.

Jo hun var flink med mat, ofte brukt i komiteer o.l
Den veien vi kjenner i dag eksisterte ikke da.  Den opprinnelige veien gjennom bygda gikk adskillig lenger opp, omtrent på høyde med huset, kanskje like ovenfor.
At han røkte pipe vil jeg anse som svært sannsynlig.
Når det gjelder økonomien var de nok blant de bedrestilte i bygda, hvordan han forvaltet dette er kanskje en annen sak. Det var aldri noe stort gårdsbruk, han hentet inntekt som murermester.
Kjenner ikke til at det bodde noen fast der etterpå, men huset ble jo også brukt som skolestue i en årrekke (mens familien bodde der).”

Noen av opplevelsene som jeg har hørt om fra stedet er kort fortalt; at verktøy forsvinner for så å dukke opp igjen. Noen som var der for å vaske rundt, hørte mye bråk, og når de gikk for å sjekke var alle kasserollelokkene lagt på rekke og rad i en sofa. En som overhodet ikke trodde på dette, skulle vise at det ikke var noe å være redd for, – skulle sove der alene, det endte med at han dro hjem midt på natten. Da et møte skulle avholdes der, forsvant et brett med mat sporløst.

For en del år tilbake siden, dro vi på hyttetur til en i familien. Denne hytta er egentlig et eldre hus som nå er overtatt av en arving, og det skal i framtiden brukes som fritidsbolig.

La meg nå fortelle at første gang jeg var der, så følte jeg en tilstedeværelse av en energi der, noe jeg da også fortalte til min daværende samboer da vi kjørte hjem derfra. Jeg sa også at han ikke måtte si noen om det til de andre (blant annet eierne) pga at jeg heller ville vente på å høre om de kom til å få noen egne opplevelser med dette.

Men over til denne helgen da vi dro dit. Det var lørdag, og vi hadde pakket slik at vi også kunne overnatte. Allerede før vi dro hjemmefra hadde jeg bestemt meg for at det var et av de fire rommene på loftet som jeg ikke kom til å overnatte på. Av en eller annen grunn følte jeg ikke for å sove på dette rommet, det hadde en veldig ekkel energi, noe som jeg ikke helt kunne sette fingeren på hva var for noe.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Med oss hadde mine to yngste barn, og da vi skulle innkvartere oss på rommene, ble til at jenta på 12 år, valgte det rommet som jeg ikke hadde lyst til å sove i. Jeg sa ingenting til henne om den følelsen som dette rommet gir meg, det kunne jo være at det bare var meg. Men der ville hun da altså ligge helt alene, ville ikke engang ha lillebroren sammen med seg, så jeg og samboer måtte ta han sammen med oss på rommet ved siden av, (et rom som jeg forøvrig er helt komfortabel med).

Jeg merket ikke så mye til den åndelig aktiviteten, – bare et lite øyeblikk mens jeg var alene et sted i huset, følte jeg at jeg ble iakttatt. Men jeg er vel blitt ganske vant til dette nå så jeg overså det, og fortsatte med mitt. Jeg fortalte det ikke til noen for det er ikke alltid det egner seg å ta dette videre (snakke om det), jeg skjønner jo at det ikke er like lett å forstå for de som ikke merker slikt. Men hele resten av dagen og kvelden hadde jeg den følelsen av at det var noen av oss som kom til å få merke mer av denne energien.

Senere på kvelden, etter at ungene hadde tatt kveld, ble vi sittende nede å snakke og kose oss rundt kjøkkenbordet. Det hendte så at vi kom inn på dette temaet om ånder og den 6 sans, og til slutt ble det da også fortalt at jeg merker at det er noe i dette huset. Det var som forventet ikke alle som var like åpne for dette, og jeg prøver ikke å prakke på noen min tro, jeg bare forteller det som det er (dersom det er ønsket), så får heller stemningen legge opp til om det blir mer snakk om det eller ikke. Her ble det faktisk til at temaet varte en stund, og jeg fortalte også til de andre hva jeg følte om det rommet ovenpå, der min datter nå lå og sov. Det ble langt på natt før vi tok kveld, uten at vi opplevde noe som helst av han fra den andre siden.

Da det var frokost neste morgen, så gikk jeg opp på loftet for å hente min datter som enda ikke hadde vist seg nede siden kvelden før. Jeg møtte henne i døren, da var hun på tur ned, – og jeg spurte om hun hadde sovet godt. Jo da av og til så, svarte hun. Da jeg spurte hva det var for det da, så sa hun bare at det av og til føltes som om…. – og så ville hun ikke si mer. Det er bare dumt sa hun, og prøvde å le det bort. Har det noe med spøkeri å gjøre? – spurte jeg om, men da bare svarte hun at det ikke var noe å fortelle, det var bare dumt. Jeg maste litt på henne, ville veldig gjerne vite hva hun mente med dette, for jeg hadde jo en følelse av hva det gjaldt. Men jeg fikk ikke mer ut av henne, da.

Litt senere på dagen prøvde jeg igjen å spørre henne ut, men hun ville fortsatt ikke svare meg. Sa bare at; mamma, dersom det hadde vært noe her, så hadde jo du sett det, og sagt det, (noe som da ikke er helt sant, for selv om jeg er åpen om dette, så forteller jeg ikke sånne ting til ungene som jeg er usikker på om de er gamle nok til å takle og forstå, – det legger jeg opp etter alder, og vil overhodet ikke bekymre dem unødvendig dersom det ikke skulle være noe). Men denne gangen gav jeg meg ikke, mest fordi jeg skjønte at hun hadde opplevd noe, og også på grunn av det som jeg så sterkt hadde følt om dette da vi dro bortover.

Jeg forsto at hun ikke kom til å fortelle dette av seg selv, så jeg bare sa til henne; var det slik at du følte at det var noen som så på deg når du lå i senga? Hun så opp på meg fra DSen med et blikk som lyste av spørsmålstegn. Det var bekreftelse nok for meg. Så spurte jeg om hun følte at det kom fra et sted i rommet der det sto en bokhylle, og at hun følte at det var en mann? Da klarte hun ikke holde seg lenger, og utbrøt, – hvordan vet du det?! Jeg smilte bare til henne og sa, – du kjenner vel mamman din. Og da fortalte hun at det var akkurat slik det var. Hun hadde flere ganger kjent at hun ble iskald på ryggen, og måtte snu seg for å se, for det var akkurat som om det var noen som sto og så på henne. Hun ble ikke redd, men det var bare ekkelt, for det var jo ingen der.

Dagen etterpå kom hun frivillig for å prate om det, og da fortalte hun at det føltes ut som at det var en mann, og at han ikke var liten av vekst, – akkurat slik jeg selv så han. Slike hendelser har jeg hatt flere av gjennom årene, hendelser som senere viser seg å skje, og hendelser som jeg ser har skjedd, og får bekreftet. Og det slutter aldri å være spennende. Det må vel også sies at min datter overhodet ikke har tatt noe skade av denne hendelsen, og har opplevd flere uforklarlige ting i voksen alder.

Jeg kan dessverre ikke fortelle alt om hvem denne mannen som min datter og jeg senset er, på grunn av hensyn til familien, men kan si at han døde i noe ung alder på grunn av en ulykke ikke så langt fra hjemmet sitt.