Den følgende historien har jeg vært så heldig å få fra Arne Grønlund. Jeg har tidligere postet en fortelling fra dette stedet, den kan du lese om her
Bakteppe
Kårvikhamn er ei bygd ca 2,5 mil nord for Finnsnes i Troms, og ca 4 mil fra Sørreisa, hvor jeg vokste opp. I begynnelsen av 1950-tallet skjedde det noe i bygda som vakte oppsikt over hele landet. Ett av husene skulle ha blitt utsatt for dunking og banking i veggene, et fenomen som kan gå under betegnelsen bankeånder. På mitt hjemsted ble disse åndene kalt for Kårvikspøkelset. Historien spredde seg og skal ha blitt omtalt i et underholdningsprogram i radio med Frimann Clasen, også kjent som Lyktemanden. Jeg var selv i femårs alderen den gangen, men kan likevel huske at folk snakket om hendelsene.
En ung journalist, Odd Smith Robertsen, dro fra Tromsø til Kårvikhamn for å komme på talefot med disse bankeåndene. Han ga en så levende beskrivelse av åndene at det la grunnlaget for en betydelig opplagsøkning for avisen han representerte. I et intervju med Nordlys i 1993 mintes Robertsen bankeåndene. Han nedtonet da dramatikken. – Det var en episode, ikke mer.
En kjent nord-norsk predikant, Didrik Solli, hadde også engasjert seg saken. Han bodde i Rossfjordstraumen, ca tre mil fra Sørreisa og ca to mil fra Kårvikhamn. Han pleide å holde evangeliske møter i Sørreisa og overnatte hos en dame et par kilometer fra hjemmet mitt. En søndag formiddag, kort tid etter hendelsene, bestemte min far seg for å dra å snakke med Solli, for han kjente ham godt. Jeg husker at han fortalte historien flere ganger. Han kunne ikke erindre alle detaljene i Sollis beretning, men mente å kunne gjengi det viktigste. Noen år før han døde leste han den inn på lydbånd slik at vi ikke skulle glemme den.
Didrik Sollis beretning
Solli kjente noen mennesker i Stockholm som var veldig interessert i sjelevandring. Så fikk han et brev, hjem til Rossfjorden, fra en av dem. De ville at han skulle ta seg en tur til Kårvikhamn for å undersøke hva som skjer der borte. De hadde lest i tidningen at det er noe de kaller for bankeånder og så hadde de sett på kartet at Kårvikhamn og Rossfjordstraumen ligger ganske nært.
Solli hadde ingen bekjente i Kårvikhamn, men i hjembygda hans, Sollia, var det en jente fra Kårvikhamn som arbeidet som slåttehjelp. Han tok kontakt med jenta og spurte om hun kunne ordne det slik at han fikk mulighet til å komme til Kårvikhamn for å høre og se hva som skjedde. Jenta svarte at da burde han vente til det ble mørkt, for når det er sommer og lyst, så pleier det å være stille. Men så snart det begynner å bli mørkt om kveldene, begynner urolighetene igjen.
Da det ble høst, fikk Solli brev fra jente som skrev at nå kunne han komme, for nå hadde det begynt å banke igjen. Da dro Solli til Kårvikhamn og kom fram på ettermiddagen til det huset hvor urolighetene foregikk. Der bodde det ei mor, to voksne jenter og en sønn. Huset hadde en og en halv etasje, med et en etasjes tilbygg med ei trapp som gikk gjennom veggen og opp til loftet. På loftet sto det to senger på hver side. Innerst i rommet var det et lite blindloft som ble brukt til oppbevaring. De to jentene lå på hver sin seng på den venstre sida, mens moren og sønnen lå på den høyre sida. Bunnen i sengene besto av noen staurer. Journalisten fra Tromsø, som hadde undersøkt saken, mente at jentene lå og ristet og ranglet med staurene og det var hele levenet som var der. Men de som hadde opplevd det hele, hadde opplevd ganske andre ting.
Mens de satt og drakk kaffe ba Solli moren om å fortelle hva hun hadde opplevd siden det begynte. De andre tre i familien gikk etter hvert ut. Hun sa hun kunne fortelle litt, men til sammen ble det så altfor mye. Hun fortalte om en gang hun kom inn på loftet. Da hun åpnet døra fra trappa til loftet, kom det et fosforlignende, selvlysende dyr over den første senga på høyre side. Det hopper i golvet, og da det var kommet under senga, kom det lyd som hørtes ut som når man kaster en stein i havet.
De satt lenge og pratet sammen utover kvelden. Da klokka ble elleve sa Solli at nå var det blitt sent og at de burde holde kveld, og at han ville være helt alene i huset til natten. Det skulle du ha sagt før, sa moren, for nå har folk lagt seg og vi hadde ingen steder å gjøre av oss. Ja, ja svarte Solli, så får dere bare gå og legge dere først, så skal jeg gå sist. Han skulle ligge i senga til den ene av jentene. Så gikk de og la seg først og da Solli la seg, forsikret han seg om at døra var godt stengt.
Da de hadde lagt seg sa moren at nå må han Solli lese fadervår for oss i kveld. Hun ville være litt kristelig siden de hadde en predikant i huset. I realiteten er jeg ikke mer avhengig av fadervår enn en hvilken som helst frivillig bønn, svarte Solli, men i kveld tror jeg at vi skal la det være, for tenk om det kunne hindre disse usynlige å komme. Å nei, sa moren, det får være som han Solli vil, lettet og glad for det. Jentene hadde slått på ei lampe, men Solli sa at nå skulle det være stille, dere skal slukke lampa og vi skal ha det mørkt. Å nei, sa jentene, lampa har ikke vi hatt slukket på lange tider. Det tør vi ikke. Jo, sa Solli, vi skal ha det mørkt. Ja, ja svarte jentene, vi har jo lommelykta.
Så ble det stille. Men de lå ikke så veldig lenge, så fikk de høre et kraftig slag mot ytterdøra nede, og den sprang på vid vegg med en gang. Da tente jentene lommelykta. Nei, sa Solli, det skal være mørkt. Så hørte de det kom folk med støvler på seg. De gikk rett opp trappa til loftet. Solli telte skrittene og regnet ut at det trolig var tre menn. Da de kom opp trappa gikk døra opp. Med det samme de kom inn, ble det stille. Etter en liten stund begynte det å ramle i den senga hvor de to jentene lå sammen. Da var det ikke fritt for at jeg fikk en snikende, tvilende tanke om at kanskje var det slik at journalisten hadde rett, at det var jentene som lagde lydene, fortalte Solli. Men det varte ikke lenge før det flyttet over til den senga hvor han lå. Da hadde han følelsen av at han lå på en levende madrass som gynget og beveget seg. Han lå ganske rolig uten å si noe. Så ble det stille. Men så begynte det å grave ved fotenden av senga. Det grov og grov og beveget seg langs kroppen hans. Da begynte det å stryke fram og tilbake like ved øret hans.
Da handlet han resolutt uten å tenke. Han kastet teppet av seg, reiste seg opp og sa at dersom det er noe dere vil, så gå inn på det lille mørkerommet, og så får jeg vite hva dere egentlig er ute etter. Da han snakket til dem brukte han det samiske språket, slik at de som var i rommet ikke skulle høre hva han sa. Han hadde lært seg samisk etter mange års virke blant samene i Finnmark. Så gikk han bort til det lille rommet og lukket døra. Han så ingen ting, for det var mørkt, men hadde følelsen av at han ikke var alene i rommet. Og så sa han at det er nok for i kveld, men er det noe spesielt dere vil, så kom igjen i morgen ved fem-tida. Da ble det stille. Han gikk å la seg, og det var ikke mer å høre den natta.
Han sov kanskje litt mer enn vanlig neste morgen, sto opp, gikk ned og sa til moren at han ville blir her en dag til. Ja, sa hun, det får bli som du vil. Så gikk dagen. De snakket om de vanlige tingene og kanskje hun fortalte litt mer. Like før klokka fem gikk Solli opp på loftet og la seg i den senga som han hadde ligget i natta før. For å bruke hans egne ord: Vi kan si jeg sov. Plutselig sto det tre menn framfor senga. De var gjennomvåt og vannet rant av dem. Den ene, som sto nærmest, hadde kasjettlue. Skyggen var knust og det rant blod nedover ansiktet på ham og han bannet. Solli ville ta ham i hånda, men det ville ikke mannen. Han sa at du har en varm ånd mens jeg har en kald ånd. Detaljene i den videre samtalen har ikke Solli sagt så mye om, bortsett fra at han forlangte at fra nå av skulle det bli ro i huset og familien skulle få leve i fred.
Senere sto han opp, gikk ned og spurte moren om hun kjente noen som kunne passe til beskrivelsen av den mannen som hadde stått nærmest. Da svarte hun at jeg hadde sett sønnen hennes og så begynt hun å gråte. Så fortalte hun om en hendelse da Peder, sønnen hennes, hadde kjørt ved hele dagen. Det var blitt mørkt og han la seg ned på golvet for å hvile, sliten og trøtt. Da blåste det opp til sydvestlig kuling. Det lå båter på havna, og en av båtene hadde slitt seg fra fortøyningen. En nabo kom og ba om at Peder måtte bli med for å fortøye båten på nytt. Da han gikk var han sint og antakelig så bannet han, sa moren. Da de skulle ro ut med ankeret, gikk båten rundt og Peder og en mann til mistet livet. Etter ei tid begynte det å ramle kraftig i huset. Det banket på veggene og de hørte underlige lyder på forskjellig plasser.
Epilog
Etter Sollis besøk har ingen observert noen tegn på uforklarlige hendelser i Kårvikhamn som kunne tyde på bankeånder. Avisen Nordlys skrev at det skulle ikke mer til for å stanse bankeåndene i Kårvikhamn enn at en kjent predikant fra Nordnorge var der og snakket noen ord på samisk.
Spekulasjonene gikk om hvem de to andre var som Solli hadde sett. Man mente at den ene av dem var han som omkommet i havna sammen med sønnen Peder da de skulle fortøye båten. Den andre skulle være en mann fra bygda som hadde druknet i havet noen år tidligere.
Tilfeldighetene skulle gjøre at Astrid, den ene datteren i det hjemsøkte huset i Kårvikhamn, senere ble gift med et søskenbarn av min far. Jeg husker at min mor sa på spøk at han hadde giftet seg med Kårvikspøkelset.
Mange år senere var min far på en skogstur sammen med et annet søskenbarn, svogeren til Astrid. Han kunne videreformidle Astrids forklaring til hendelsene i Kårvikhamn. Sommeren før det hele begynte hadde hun tatt seg jobb som slåttehjelp på en gård i Lyngen. Der hadde hun truffet en gutt som hun hadde forlovet seg med. Etter at hun kom hjem på sensommeren innså hun at det bare hadde vært en flyktig sommerforelskelse. Hun skrev derfor et brev hvor hun hevet forlovelsen. På høsten samme året begynte urolighetene i hjemmet hennes i Kårvikhamn. Så var det altså min bror som måtte unngjelde og vekkes fra sin hvile for at han skulle få sin hevn, avsluttet hun.
Da pappa var i 16-årsalderen, hadde han en skremmende opplevelse.
En kveld i 22-23 tiden, var han og noen kamerater ute og “herjet”, skøyet og gjorde litt fanteri slik ungdommen gjerne gjør. Kameratene var gått ned til et hus for å utføre en fantestrek, mens min far skulle bli igjen oppe på veien for å holde vakt.
Det hadde seg slik at dette huset lå like ved bygdas kirkegård. Og det var mens pappa sto slik og holdt vakt at det plutselig sto noen foran han på veien. Pappa trodde et lite øyeblikk at det var noen av kameratene som ville drive gjøn med han, men den uhyggelige følelsen som kom fra skikkelsen, var ikke til å ta feil av. Det lyste hvitt av den, og det var vanskelig å se hva det var, pappa bare ante konturene av det som han sterkt følte var en mann.
Med ett rakte skikkelsen hånda ut mot pappa, akkurat som om den ville håndhilse på han. Og pappa kunne liksom ikke gjøre noe annet enn å ta vedkommende i hånda. Det var som om det ikke var pappa selv som styrte viljen. Akkurat da hendene deres møttes, forsvant den lysende skikkelsen like plutselig som den kom, og pappa var igjen alene på veien.
Det er vel unødvendig å si at han ble skremt av dette, og da de andre kom opp fra huset, så de straks på han at det var hendt noe. Oppskaket fortalte han dem hva som hadde hendt, og de ble så redde at de dro hjem hver til sitt alle sammen.
Fra min utgivelse “Det er mer mellom himmel og jord”
Innledningsvis vil jeg si at denne artikkelen bygger på mange av mine personlige tanker som har vært vanskelig å ikke tenke etter at vi fikk godkjennelse til å åpne graven på Bjorelvnes sommeren 2019, og levningene begynte å fortelle sin historie.
En ny gammel grav. Foto Maria Jørgensen
Det har dukket opp mange overraskelser i løpet av denne tiden, som har ført til at jeg må tenke flere scenario rundt den siste tiden i Birte og Benjamins liv, dersom jeg går ut fra at det var disse som ble gravlagt på Sandholmen i Lenvik. Det fortsetter stadig å dukke opp ting som gjør meg litt satt ut, noen til glede og noen til frustrasjon. Jeg har fortsatt stor tro på at dette virkelig er Birte og Benjamin, men jeg må også ta med den ene prosenten som sier at det kan være noen andre. Vi har ikke fått svar på Karbon 14 – dateringen som vil fortelle oss om levningene tilhører 1700-tallet, og det som enda mer avgjørende vil være, – om de kan vise slektskap til nålevende familie etter Birte og Benjamins brødre. En svært krevende DNA-test som jeg inderlig håper kan gi oss en sikker bekreftelse.
Sandholmen i Lenvik. Foto Maria Jørgensen
I 1946 blir det gjort et gravfunn på Sandholmen i Lenvik. I 2017 publiserte jeg min hypotese om at kvinnen og mannen som ble funnet i denne graven, kan være levningene etter det sagnomsuste søskenparet fra Malangen, Birte og Benjamin som i 1741 ble henrettet for drapet på Birte’s ektemann Jens. Man vet at Birte og Benjamin satt i arrest på Fogdegården helt til siste stund, ca. en times rotur fra denne holmen.
Endelig skjer det noe!
I midten av juni 2019, etter en lang prosess for å få lov til å åpne graven får vi endelig en godkjenning!
Tidlig morgen, 25 juli møter vi på Kvil 1 på Geitryggen for å se om vi kan finne nøyaktig gravsted der levningene fra Sandholmen ble satt ned i 1946.
Etter 73 år i jorden, er igjen de første bein kommet opp i dagens lys. Dette er spennende! Foto Maria Jørgensen
Det tok ikke lange tiden før vi var inne på rett spor av graven, og når de første bein begynner å vise seg i dagens lys er vi henrykte over hvor godt de fortsatt er bevart etter så lang tid i jorden på Geitryggen.
Alle bein ligger fint stablet oppå hverandre, slik de var blitt nedlagt i kassen av Lensmann Irgens på Gibostad i 1946.
Det graves i en 73 år gammel grav. Foto Maria Jørgensen
Mange bein i en liten kasse. Her er hodeskallen som ble avbildet også i 1946 kommet til syne. Foto Maria Jørgensen
Her ser man tydelig formen på kassen som levningene ble gravlagt i. Utrolig hvor god forfatning disse bein er i, etter så lang tid i jorden, både på Sandholmen, og på Geitryggen. Foto Maria Jørgensen
Noen svar fører til enda flere spørsmål
Ukene går, og jeg har ventet i stor spenning på at noen av svarene skal begynne å komme. Jeg veksler veldig med hva jeg tror og mener, og usikkerheten hersker. Det kan jo være noen andre. I denne tiden har jeg også begynt å tenke på dette med hodeskallen som ble funnet, – det har aldri vært nevnt at den hadde noen skader, ingen hull i kraniet etter den store jernnaglen som ble brukt til å feste hodet fast til pålen. Siden jeg selv ikke fikk mulighet til å ta hodeskallen i nærmere øyesyn da levningene ble tatt opp på Bjorelvnes, så ble tvilen på om det i det hele tatt kunne være snakk om Birte og Benjamin, bare sterkere.
Ca. 4 uker etter at levningene er tatt opp fra graven, begynner endelig noe svar å komme. Patologen har til og med tatt seg bryet med å sette sammen knoklene, så nå er de blitt til to skjelletter, og ikke bare en haug med blandede bein. Og nå begynner de å fortelle sin historie.
– Det blir bekreftet at det er en mann, og en kvinne.
– Av mannens levninger finnes alle bein foruten noe små hånd og fotbein.
– Av kvinnens levninger mangler hodeskallen og de 5 øverste halsvirvler, og også noen små hånd og fotbein.
Men det som jeg allerede hadde begynt å bekymre meg over, viser seg å være et faktum, – hodeskallen til mannen viser ingen spor etter å ha stått på stake. Det er ingen hull i kraniet etter den jernnaglen som ble brukt til dette formålet. Det som også er overraskende her, er at alle hans halsvirvler er intakte, noe som vil si at han ikke har blitt halshugget. Enda mer overrasket blir jeg når ingen høyre hender er hugget av, – begge skjelettene har sin høyre hånd, og heller ikke disse bein viser noen spor etter øksa.
På dette tidspunkt hagler enda flere spørsmål ned i hodet på meg. Er det likevel ikke Birte og Benjamin som ligger her? Om det er, hvorfor har ikke dødsdommen blitt utført slik den var satt? Hvorfor mangler bare et hode? Hvorfor har ikke deres høyre hender blitt avhugget? Hvorfor er alle bein der, foruten kvinnens hode og 5 halsvirvler, har de aldri ligget på steile? Og ikke minst, hva er mannens dødsårsak?
Det vi ikke får svar på i denne omgang er; hvor gamle levningene kan være, og om de er søsken, – noe som vil være veldig avgjørende og viktig for å kunne bekrefte så godt som mulig om det likevel er sannsynlighet for at det er Birte og Benjamin. Forhåpentligvis kan vi få noen flere svar, men i mellomtiden må jeg jobbe med en parallell løsning, om dette er noen andre enn Birte og Benjamin. Og jeg må også prøve å finne ut om det eksisterer noen samtidsnotater som kan bekrefte hva som har skjedd, dersom det viser seg at det fortsatt kan være snakk om søskenparet fra Aursfjord.
Hodeskallen til mannen som ble funnet på Sandholmen. Litt mer slitt enn den er på bildet fra funnet i 1946, men fortsatt i veldig god tilstand. Den har aldri stått på påle. Foto Maria Jørgensen
Jeg tar igjen kontakt med Forfatter Torgrim Sørnes som jeg snakket med for et par år tilbake siden. Han har skrevet 4 bøker om henrettelser i Norge, og er etterhvert blitt en mentor for meg innenfor dette temaet. Kanskje han kan hjelpe meg å forstå noe av det. Og muligens har han noen andre i sine papirer som kan stemme overens med disse levningene fra Sandholmen. Alle blir tatt med i betraktning, selv om vi ser ekstra på dobbelhenrettelse, mann og kvinne. Sørnes er veldig hjelpsom, og finner fram til dødstraffer som skal være fra dette området. Likevel er det detaljer som blant annet alder, kjønn og hvilken dødstraff de fikk, – for eksempel skulle noen brennes etter halshugging, og det stemmer ikke overens med funnet fra Sandholmen. Dog, om det er Birte og Benjamin har tydeligvis ikke deres fullbyrdelse av straffen heller gått som planlagt. Så hva har skjedd?
Fogderegnskapene er stille
Jeg har fått hjelp fra arkivverket i Oslo til å gå igjennom fogde-regnskapene for årene 1739-1743, og de forteller ingenting om utgiftene på fangeholdet eller henrettelsen til Birte og Benjamin. Året 1741 er det som ville vært mest interessant her, om det står noe om dem fra de blir hentet tilbake fra Aursfjorden fredag 28. april samme år. Men ingenting. Derimot så er fire andre delikventer ført opp i Tønder’s regnskap i denne perioden rundt 1741 (blant annet søskenparet nevnt nedenfor), så man ser jo at et slikt regnskap blir ført. Kan dette bety at Birte og Benjamin blir avrettet like etter at de blir hentet tilbake til Fogdegården? Eller kanskje førte Fogden et privat regnskap for disse.
Jeg har i justisprotokollen funnet at det blir avholdt et ekstraordinært lagting på Vang torsdag 25.mai 1741, en sak mot søskenparet Iver Jensen og Gunhild Jensdatter som hadde bedrevet blodskam. Disse ble dømt til døden, men saken endte med benådning til 10 år tukthus for begge to. I fogderegnskapene er det også framlagt regning på reisen deres til Trondheim, som forøvrig med Fogd Tønder’s jekt, tok hele 3 uker en vei! Så disse ser man forsvant i levende live fra Senja Fogderi, og kan dermed også utelukkes.
Ny bekreftelse
Etter hvert som jeg har lest det meste av kilder som omtaler Kjervik-mordet, ser jeg at det har vært vanskelig å finne faktiske opplysninger om hvor henrettelsen av Birte og Benjamin skal ha funnet sted. Og fortsatt er deres siste timer og selve rettelsen ikke funnet nedskrevet i noen eksisterende kilder. Kirkeboken fra området finnes ikke lenger, – der kunne man kanskje funnet en fotnote om hvor og når henrettelsen fant sted. Jeg har fra Rigsarkivet i Danmark fått opplyst at mye av dokumentmaterialet for disse aktuelle årene er gått tapt i to store branner på 1700 og 1800 -tallet ved Christiansborg Slott, der de ble oppbevart.
For mange år siden kjøpte jeg en bok som omhandler skifter i Lenvik 1706-1753 utgitt av Lenvik Bygdemuseum. Denne boken kjøpte jeg bare av den grunn at det inneholdt skifte etter Andreas Tønder. Med jevne mellomrom tar jeg den fram og leser igjennom skiftet, for å se om jeg finner noe “nytt” som kan føre meg videre i forhold til å finne Tønders opphav. En av de siste gangene jeg studerte skiftet, kom jeg over en notat som jeg ikke har tatt stor notis av tidligere, men som jeg nå ble henrykt over. I skiftet som er utført i 1750-51, finner man dette:
Utdrag fra skiftet til Fogd Andreas Tønder
“Arvingerne her i Stervboet berettede ellers at Sal. Fogden Tønder havde en anseelig Pretention paa Stifstskriveren Sr. Michel Hvid, Reisende sig af de Oursfjords fangers underholdning og vahretægt, samt deres henrettelses bekostning med videre,efter den hannem derover af Arvingerne indgivne Reigning, og som de og derhos berettede, at bemeldte Hr. Stiftskriver Hvid, samme deres Prætention negter og modsiger, saa han intet deraf vil finde sig godvillig at godtgjøre og betale, altsaa kan man nu ikke tage det boet til Indtægt som en vis Giæld, men skulle noget deraf formodentlig blive at faa, da meente Arvingerene, at det ikke skede uden ved Prosess; hvilket vilde have en lang udseende, hvor efter man nu ikke længere kan oppholde dette Stervboets Skifte og Deeling, heldst for Sr. D.Tønders skyld, som mest haster med Skiftets til endebringelse formedelst hans forehavende bort reise igjen til Kiøbenhavn, men ifald Arvingerene formeente Fordring paa Sr. Hvid kunde med tiiden enten alt eller noget deraf indhæntes, da bliver det til deeling i mellem Arvingerne.”
Disse opplysninger om regningen som arvingene forteller om, til Stiftskriver Hvid fra Fogd Tønder, er med på å forsterke teorien om at Birte og Benjamin har avgått med døden på Vang eller på Sandholmen i Lenvikfjorden. Det opplyses også at fogden har hatt alle kostnader med henrettelsen, nok et bevis for at de har vært i hans varetekt til siste stund. Gården Vang er på denne tiden i Fogd Andreas Tønder’s private eie, kjøpt fra kongen i 1736. Hvorfor Hvid nekter å betale, nevnes ikke, men fra lignende saker rundt om i landet, vet man at utgiftene til fanger, og spesielt de som var dødsdømte ofte var til stor ergrelse for den som satt og betalte på dem. Det var nærmest aldri at de fikk disse pengene igjen, blant annet fordi den dømte ikke hadde noen inntekt eller arv å betale med.
Fogden Tønder legger allerede i 1739 fram ønske om å ikke ha Birte og Benjamin i sin varetekt lenger. De har vært i arrest hos han siden de blir hentet tilbake fra Torne i Sverige i 1736. Han sier han ikke har noe egnet sted til å holde Birte og Benjamin, og ønsker at Michel Hvid skal overta. Noe Hvid ikke ønsker, men sier han skal betale for det de trenger til vaktholdet. Til informasjon så bodde Stiftskriver Hvid på Mjøsnes i Nordland på denne tiden.
Avstand fra Fogdegården til Sandholmen, og avstand fra Fogdegården til Ryøya lengst unna. Det hadde tatt ca. en dag med båt til Ryøya, og ca. 1 time til Sandholmen.
Det man også må tenke på i alt dette, er at det er kun i Andreas Tønder’s tid at det er Fogdegård på Vang. Verken før eller senere. Så om disse levningene tilhører 1700-tallet, uavhengig hva DNA-prøvene vil vise i forhold til etterlevende slektninger, så er det kun årene fra 1713 til 1743 det vil være sannsynlig at det er gjort en henrettelse på Sandholmen i Lenvik. Og da må man som skjelettene nå forteller, ta med i betraktning at det skal gjelde en dobbelhenrettelse, slekt-skap som viser forenelig med søster og bror, alder ved død, og som i dette tilfellet, at kvinnen skal være eldre enn mannen.
Flere svar
Så kommer endelig noen svar som kan føre meg videre.
– DNA-prøvene viser at mannen og kvinnen er nært beslektet, så mye at det er forenlig med søster og bror!
– Mannens alder er anslått til å være mellom 20-29 ved dødstidspunkt. Høyden hans er beregnet til ca 172 cm pluss/minus, (Benjamin skal ha vært ca. 25 år når han blir avrettet).
– Kvinnens alder settes til å være mellom 25-34 år, (Birte skal ha vært ca. 32 år når hun blir avrettet). Hun er drøye 150 cm, og spedbygd.
Det er stor sannsynlighet for at kvinnen er halshugget, – at hodet og de fem øverste halsvirvler er borte, stemmer godt overens med det. Mannen har ingen synlig dødsårsak.
Siden levningene ikke viser alle spor etter dødsstraffen som vi vet Birte og Benjamin fikk stadfestet, er jeg fortsatt i tvil om det kan være dem. Et annet søskenpar som jeg var innom for over to år siden, dukker igjen opp i “systemet” og jeg begynner å søke etter svar. Kilden (en masteroppgave) som kort nevner dette søskenparet ligger lett tilgjengelig på nett, og sier at de var fra Senja, og skal ha blitt avrettet i 1730. Bare elleve år før Birte og Benjamin. Jeg må dypdykke i arkivmaterialet for å finne ut mer. Jeg klarer raskt å oppklare at disse ikke var fra Senja, men fra Senja fogderi. Det er fogden Andreas Tønder som fører saken mot dem. Søskenparet tilhørte gården Dybingen i Sand Tinglag (nå Sandsøya, i Bjarkøy kommune). De ble dømt for å ha begått blodskam, de fikk et barn i dølgsmål, og drepte det like etter fødsel. Og etter mange timer med leting gjennom rettsprotokollene og god hjelp fra Sørnes med transkribering, har jeg så langt funnet ut at ingen avhør sier at disse noen gang var på Senja. Når Cristenze Joensdatter får sin dødsdom 22. juni 1730, er broren Joen Joensen nylig avgått med døden i arrest, så nylig at han enda ikke er gravlagt. I 1730 er Christenze 38-39 år, og broren Joen er 36-37 år. Denne alder stemmer ikke overens med levningene fra Sandholmen, så da anser jeg det som usannsynlig at det kan være disse som ble gravlagt der.
Siden jeg nå kan utelukke også dette søskenparet, så jobber jeg videre ut fra at dette faktisk er Birte og Benjamin.
Vi vet at Birte og Benjamin ble pågrepet i Aursfjorden, og ført tilbake til Vang fredag 28. april 1741. I justisprotokollen refereres det til et vårting som skal ha blitt avholdt lørdag 10. juni. Jeg har som tidligere nevnt, funnet bekreftelse på et ekstraordinært lagting som blir holdt på Vang torsdag 25. mai 1741.
Men ble de avrettet noen av disse dagene? Jeg finner det merkelig at det ikke er noen nedskrevne notater på denne henrettelsen. Og det er heller ikke meg bekjent noen muntlige tradisjoner som nevner noe fra den dagen øksa skulle ha falt. Jeg har nå blitt opplyst om at en henrettelse kunne finne sted uten at det trenger være i forbindelse med et ting. Den kunne skje hvilken som helst dag, selv om søndager ser ut til å være et unntak. Dette er nok blant annet på grunn av at presten er en av de embedsmenn som må være tilstede for å bevitne en henrettelse, og denne dagen var han vanligvis opptatt med gudstjenester, i tillegg til at dagen var hviledag og hellig.
Manne-skjelettet fra Sandholmen. Foto Lars Uhlin-Hansen
Jeg har tenkt på om Benjamin er død før henrettelsen skal finne sted. Kan han har tatt sitt eget liv? Noe som jeg får bekreftet fra Torgrim Sørnes, slettes ikke var uvanlig for dødsdømte. I beste fall, om man kan si det sånn, har han avgått ved døden på grunn av f.eks. sykdom. At kroppen hans ikke bærer spor etter noen øksehugg, og at stort sett alle bein er tilstede, viser at han trolig aldri har vært hugget i, og lite sannsynlig lagt på steile. Det kan også forklare hvorfor det fantes spor etter noe man tror kan ha vært kistebunn under levningene da de ble tatt opp fra Sandholmen i 1946.
Det ville være ulogisk å fjerne hånd og hode dersom fangen var død av andre årsaker. Dette kostet mye penger, og det er veldig tvilsomt om noen ville påta seg kostnadene i et slikt tilfelle. Dersom hele straffen hadde vært utført på en av fangene hadde det havnet på ca. 23 riksdaler, og i dette tilfellet det dobbelte siden det var to mennesker som skulle avrettes. I tillegg har det vært utgifter med skafottet, kost og losji, skyss til skarpretteren m.m.
Det var ikke vanlig at mordere ble gravlagt i kister, spesielt ikke om kroppene skulle på steile etter henrettelsen, da lå de som regel til de falt ned av seg selv. Det som likevel var vanlig, var at de som døde før dødsdommen ble utført, ble gravlagt på det som skulle være retterstedet. Om Benjamin er død før øksa faller, er det mer naturlig å tenke seg at kroppen hans er blitt nedlagt i kiste, både av praktiske grunner og skjønn, i dette tilfellet måtte liket bli fraktet i båt fra Vang til Sandholmen. Man må også ta i betraktning at det kan ha skjedd en tid før alt var klart for avrettingen, og da er muligens Birte enda i live.
Kvinne-skjelettet fra Sandholmen. Foto Lars Uhlin-Hansen
Så kommer jo spørsmålet om Birte. Hvorfor er det bare hode som er borte? Dersom hun levde til denne dag, og døden kom i form av et øksehugg, hvorfor slapp hun da unna resten av sin dom? Høyre hånd skulle avhugges, så hodet, og så høyre hånd på stake, samme vei med hodet, og så skulle kroppen legges på et vannrett hjul til spott og spe. Siden hodet og de fem øverste halsvirvlene er borte, men nesten alle andre bein er funnet,(de små bein som mangler tror man ikke ble funnet på Sandholmen i 1946) tyder sterkt på at heller ikke hun ble lagt på steile. Kan det være at hun også har vært død før henrettelsen, men at de likevel har hugget hennes hode for å kunne “vise til noe” i denne saken som tok ca. åtte år, og flere rømninger. Siste rømning skjer høsten 1740, de blir borte hele vinteren, og hentet tilbake til Vang av fogdens menn 28. april 1741, og så forsvinner de ut av historien.
At dødsdommen ikke er blitt utført slik den skulle kan ha andre årsaker også. Kanskje en etisk grunn, som at de har vist barmhjertighet inn mot siste stund. Eller har det vært årsaker som kostnadsbesparelse. Eller av uforutsette hendelser, f.eks. at skarpretteren har manglet de nødvendige redskaper/materialer for å få utført hele dommen. Det har ifølge Sørnes hendt før. Henrettelsen kan ha blitt framskyndet, kanskje på grunn av Benjamin. Eller at “de” bare ville bli ferdig med den før fangene får en sjanse til å rømme igjen. Fogd Tønder har hatt store utgifter med å lete etter, og etterlyse fangene denne vinteren, det kan vi lese av stevningen til Karen Andersdatter og hennes tre sønner av oktober 1741. Hele 30 riksdaler blir boten på. Og som de ser ut til å fortsatt betale på lenge etter Fogd Tønders død. Kanskje har Tønder tatt avgjørelsen med å krympe kostnadene i forbindelse med henrettelsen slik at han ikke får enda flere private utlegg på disse.
Dette er mine tanker om det, for å prøve å forstå hva som har skjedd.
Fengselsjern blir etterspurt
Jeg har funnet fram til notatet der fengsels-jernet blir etterspurt av Michel Hvid, året 1744, og fått hjelp til å tyde det. Det står som følgende:
Baronens Ombudsmand tilspurde derpaa Lensmanden hvor de fengsels jern er afbleven, som var brugt til de grove morder Fanger af Malangen, som blev rettet 1741.
Derpaa han svarede, at da de blev først til Retter Stedet, blev jernet af dem taget paa Fogde Gaarden. Men var ingen Haand kløer paa dem.”
Her står det at jernet ble tatt av Birte og Benjamin på Fogdegården, før de blir ført til retterstedet. Det kan tyde på at henrettelsen ikke fant sted på selve Vang. Det man også leser ut av dette, er at de ikke har hatt håndjern på seg. Noe som man også kan lese av tidligere års avhør også ser ut til å ha vært et problem, og de som skulle holde vakt over fangene har lagt til grunn for at de ikke har turt å møte opp til sin vakt. – Da fangene var løse på hender, og kunne bruke både kniv og øks. At de ikke hadde håndjern på har nok vært med på å gjøre det enklere for Birte og Benjamin å rømme de gangene de gjorde det.
Det at jernet blir tatt av dem allerede på Fogdegården kan være for at det utvilsomt er lettere å få dem i båten som skal ta dem med til Sandholmen og på land igjen, uten jern på føttene. Det som jeg legger mest vekt på i denne opplysningen, er at slik det er skrevet, ser det ut til at både Birte og Benjamin er i live når jernet blir tatt av dem. Så må mine tanker om at Benjamin er død før selve henrettelsen forkastes, eller kan det være en feilsitering av lensmannen? Kan Benjamin ha rukket å ta sitt eget liv fra den tiden jernet blir tatt av han, og før de er framme på skafottet på Sandholmen? Eller kan det være at jernet blir avtatt på fogdegården fordi de allerede er avgått med døden, og ikke lenger utgjør en risiko? Slike tanker er som sagt vanskelig å ikke tenke, men når jeg nå vet at mannen som ble funnet i graven på Sandholmen ikke bærer preg av å ha blitt halshugget, og hodet hans aldri stått på stake, i tillegg til at kvinnens kropp heller ikke viser alle de spor etter dødsdommen som den skulle dersom dette er Birte, så kommer jeg ikke fra.
Slik kan fotjernet ha sett ut, som Birte og Benjamin hadde på seg.
“Sr Hvid tilspurde Peer Jachobsen Sand og Jens Jens. Sommersætte, og Erich Olsen Tviervigen, om hand iche haftte levert dem fengselsjern paa Reisen til laugtinget til Beenjamen at bruge i fald hand ved laugtinget skulle blive dømt til fengsel. Saa og om de iche brugte dem til ham paa hiemreisen fra laugtinget.Derpaa de svarede, at dennem var levert En bolt til at have paa fødderne med et hengelaas der for.” Bilde lånt fra Justismuseet.
Sykdom
I undersøkelsen av levningene som Professor i rettsmedisin og patologi, Lars Uhlin-Hansen ved UiT har hatt hovedansvaret for, har også paleo-patolog Tanja Karlsen vært innkoblet. Hun har funnet ut at skjelettet til kvinnen som ble funnet på Sandholmen har hatt betydelig grad av artrose, altså slitasjegikt, tross sin relativt unge alder. Hun har også hatt noe som heter kyfose, en krumming i øverste del av ryggen. Dette kan skyldes flere forskjellige omstendigheter, som f.eks. sykdom, eller hardt fysisk arbeid.
Jeg har lest meg til at Inaktivitet også er en faktor som kan forårsake kyfose, og som jeg tenker, – om dette er Birte, så må man regne med at hun store deler av sine ca. åtte år i arrest (når man ser bort fra rømningene), ikke har hatt store muligheter for å røre på seg. Jeg kan bare tenke meg hvor mye den tynne spede kroppen har frosset all denne tid, og hvor vanskelig det har vært å bevege seg på et normalt vis med jern på føttene. Foruten rømningen til Torne, så har de også måtte holde seg i skjul all den tid de var borte, – så noe normal rørelse i kroppen har hun nok heller ikke hatt denne tiden. Kanskje er det Birte’s helse som er grunnen til at Erik Olsen, bror av Birte’s myrdede ektemann Jens, i 1739 sier han gjerne så det ble vederfaret dem all mulig mildhet fra Hans Kongelige Majestet.
Mannens skjellet har små antydninger til slitasjegikt, og viser at han på et tidspunkt har slått seg i låret. Denne skaden har jeg spurt patolog Lars Uhlin-Hansen om, og han sier det ikke er noe gjennomgående brudd, så vanskelig å si hva den skyldes.
21. oktober 2019 blir levningene nedsatt for andre gang på Kvil 1, Geitryggen, Senja kommune.
Ved graven på Geitryggen 21.Oktober 2019. Foto Linda Johnsen
Levningene som ble funnet på Sandholmen i 1946, blir gravlagt for tredje gang. Denne gangen i hver sin lille kiste. Foto Linda Johnsen.
Jeg jobber fortsatt med å finne bekreftelser på hva som har skjedd den siste tiden i Birte og Benjamins liv. For meg betyr det mye, det å få de siste bitene på plass i en så tragisk historie som har levd med meg over så mange år. Uavhengig av om de siste prøvene kommer tilbake positive for vår del, så ønsker jeg å finne ut så mye som mulig om hvorfor henrettelsen ikke ser ut til å ha blitt utført slik den var stadfestet. Det dukker hele tiden opp nye små spor som kan si noe om dette, men å få det hele bildet er som å legge et puslespill, og det tar tid.
Tilbake på sitt siste hvilested 21.oktober 2019. Foto Linda Juanette Lande
Jeg vil rette mange tusen takk til Torgrim Sørnes som har vært en fantastisk støtte og hjelp for meg i dette, men all sin erfaring innenfor emnet og mye transkribering. Hadde aldri klart det uten deg 🙏
Og tusen takk til min gode venninne Linda Grethe, som holder ut med meg og alle mine tanker i denne saken, og som også laget den nydelige kransen som vi kunne legge den på graven 21. oktober 2019.
Ny artikkel kommer 🤗
Denne artikkelen var første gang publisert i 2019.
Om noen skulle ønske å bruke opplysninger til diverse formål fra denne saken, send en forespørsel.
Tidligere i år ble jeg kontaktet av Eirik som er med i Norwegian Ghost Hunters, angående et innlegg jeg har på bloggen.
Eirik er utdannet filmfotograf, og det er han som produserer videoene til Norwegian Ghost Hunters, må bare si det, han er utrolig dyktig 👏
Jeg spurte om jeg kanskje kunne få vite location på neste episode som ikke var sluppet enda, så kunne jeg ta en kort reading på denne, og se om det stemte med noe av det de hadde opplevd. Denne jakten var allerede gjennomført, men ikke publisert.
Jeg fikk da vite at stedet var en båt, nemlig KNM Narvik, som er en norsk fregatt av Oslo-klassen, bygget i 1964. Nå er hun pensjonert, og blitt museumsskip ved Marinemuseet i Horten.
Jeg har aldri hørt noe om overnaturlige hendelser på denne båten, og har heller aldri utført en reading av et skip, så det var både nytt og spennende.
Her kommer liten reading som jeg har gjort av KNM Narvik.
Jeg fikk opp to energier her. Den ene er av en ung mann/gutt, begynnelsen av 20årene. Ser han i matrosdress, og tilhørende lue. Denne føler jeg er mest under dekk, og får følelsen av at han har vært maskinist, i hvertfall den type jobb. Ser han også med verktøy i hånda, tror det er en stor skiftnøkkel. Jeg føler også at denne har vært en stille type, ikke veldig utadvendt med andre.
Jeg fornemmer også en eldre mann her, autoritær, føles som hans rolle har vært kaptein eller lignende. Utseendemessig er han ganske kraftig, rak i ryggen, mørk, velfrisert skjegg. Han har på en høyhalset genser (sånn hals man bretter ned) og uniform, og lue. Denne føler jeg er et sted i 50årene. Tidsmessig tror jeg denne mannen må ha tilhørt et av de første mannskapene, men føler likevel av en eller annen grunn at han ikke tidsmessig passer helt inn.
Denne åndeverden er ikke alltid like lett å tolke, biter her og biter der. Hvorfor disse to ser ut til å henge igjen der, vet jeg ikke. Får ikke opp noe om hvordan de har mønstret av… om de da noen gang gjorde det.
Svar fra Eirik;
Herregud du treffer… Tror du kommer til å bli litt satt ut når du ser episode 3 😅
KNM Narvik. Bildet lånt fra nett, fotograf Philip Hofgaard/NRK
Opptak gjort av babymonitor, i et hjemsøkt hus i Norge. Studien av dette pågikk over en periode på ca. fire måneder. Det ble gjort hundrevis av opptak, og på noen av disse er det stemmer og lyder som ikke kan forklares av noe som var til stede i huset da opptakene ble gjort.
På opptaket ser man stue, døren på bildet er ytterdør, som fører ut til et nyere tilbygg av en kaldgang. Til venstre i bildet er inngang til kjøkken, til høyre ser vi trapp. Babycamera står plassert i vinduskarmen i stuen.
Det er kun ved opptak av stemmer og andre lyder fra paranormal aktivitet at lyden er svak. Som om disse har et slags slør foran seg. Opptak som er gjort med levende mennesker er til sammenligning så sterke at man ikke trenger headset for å høre.
Opptak gjort av babymonitor, i et hjemsøkt hus i Norge. Studien av dette pågikk over en periode på ca. fire måneder. Det ble gjort hundrevis av opptak, og på noen av disse er det stemmer og lyder som ikke kan forklares av noe som var til stede i huset da opptakene ble gjort.
På opptaket ser man stue, døren på bildet er ytterdør, som fører ut til et nyere tilbygg av en kaldgang. Til venstre i bildet er inngang til kjøkken, til høyre ser vi trapp. Babycamera står plassert i vinduskarmen i stuen.
Det er kun ved opptak av stemmer og andre lyder fra paranormal aktivitet at lyden er svak. Som om disse har et slags slør foran seg. Opptak som er gjort med levende mennesker er til sammenligning så sterke at man ikke trenger headset for å høre.
Det jeg hører her, er på ca. 36 sekunder ut i opptaket.
Kom kom, kom kom, er ikke noen fasit, jeg tror hun sier det, men er ikke sikker.
Opptak gjort av babymonitor, i et hjemsøkt hus i Norge. Studien av dette pågikk over en periode på ca. fire måneder. Det ble gjort hundrevis av opptak, og på noen av disse er det stemmer og lyder som ikke kan forklares av noe som var til stede i huset da opptakene ble gjort.
På opptaket ser man stue, døren på bildet er ytterdør, som fører ut til et nyere tilbygg av en kaldgang. Til venstre i bildet er inngang til kjøkken, til høyre ser vi trapp. Babycamera står plassert i vinduskarmen i stuen.
Det er kun ved opptak av stemmer og andre lyder fra paranormal aktivitet at lyden er svak. Som om disse har et slags slør foran seg. Opptak som er gjort med levende mennesker er til sammenligning så sterke at man ikke trenger headset for å høre.
På dette opptaket kan det høres ut som noen styrer med et eller annet på kjøkkenet.
Opptak gjort av babymonitor, i et hjemsøkt hus i Norge. Studien av dette pågikk over en periode på ca. fire måneder. Det ble gjort hundrevis av opptak, og på noen av disse er det stemmer og lyder som ikke kan forklares av noe som var til stede i huset da opptakene ble gjort.
På opptaket ser man stue, døren på bildet er ytterdør, som fører ut til et nyere tilbygg av en kaldgang. Til venstre i bildet er inngang til kjøkken, til høyre ser vi trapp. Babycamera står plassert i vinduskarmen i stuen.
Det er kun ved opptak av stemmer og andre lyder fra paranormal aktivitet at lyden er svak. Som om disse har et slags slør foran seg. Opptak som er gjort med levende mennesker er til sammenligning så sterke at man ikke trenger headset for å høre.
Jeg har tidligere skrevet noen historier fra et hus i min hjembygd, historier som jeg har hørt helt siden min barndom. Der jeg selv hadde en paranormale opplevelse i en alder av 9 år. Disse historien kan du lese om Her
Min eldste datter med familie leide der en stund for ca. åtte år siden, og de første historiene er fra den tiden.
Det tok det ikke lang tid før det begynte å hende ting. Det første var det bildet som jeg fikk tilsendt fra min datters samboer, der han ikke følte seg alene. Der sto det en mann som snart ble identifisert som husets grunnlegger. Han ville ikke noe spesielt, var nok bare nysgjerrig på hvem som var kommet i huset.
Det andre var at jeg fant en 10-øring fra 1963 liggende rett foran meg der jeg hadde stått og pakket ut av en flytteeske. Jeg vet at den ikke hadde vært der før jeg satte esken ned, og den var heller ikke der da jeg tok den tomme esken opp og bar den ut, men den var der da jeg kom tilbake, lå og lyste mot meg akkurat der jeg skulle sette en ny eske for utpakking.
Bildet jeg fikk tilsendt en av de første dagene etter overtakelse av huset. Det er en åndelig energi på bilde, men den kan ikke ses med fysiske øyne.
Min datter hadde mange merkelige opplevelser der, og til tider var de så påtrengende at de midt på natten rømte hjem til meg, eller til besteforeldre for å få sove. Noe av det hun opplevde var dette:
En natt våknet hun av at det var noen som strøk henne på ryggen. Hun beskrev det som at det føltes som en varsom hånd, og hun tror det var en kvinne. En dag hun satt i dusjen, opplevde hun at det var noen som strøk henne over håret. Etter at lillebanet deres var født, våknet hun av noe som hørtes ut som en av melodiene på vippestolen som sto nede i stuen, ble avspilt. Hun har også drømt om en jente. Denne jenta sto ute, mellom huset og fjøset, og så opp på min datter som i drømmen befant seg på loftet. Min datter beskrev henne med lang hvit kjole, med noe som kunne ligne på en mørkere kofte over, med et Mariuslignende mønster på. Jenta hadde musefletter og kunne være rundt 6-7 år. I tillegg til dette, opplevde hun hele tiden når hun satt i sofa, at hun så skygger som gikk mellom kjøkkenet og trappen opp til loftet.
Denne tiden som de bodde der, har jeg fått utallige bilder fra henne, om jeg ser noe. Og ja jeg har sett noe, men det er til tider vanskelig å skille energiene fra hverandre, for det er ikke snakk om bare en. Og når det blir flere, er det som at de flyter i hverandre, og det er vanskelig å se dem klart, og vite hvem som er hvem.
Min datters familie fikk snart nok av å bo i dette huset, (også av andre grunner enn det overnaturlige) og den siste tiden før leiekontrakten var ute, bodde de hos meg. Men da fikk vi sjansen til å overvåke dette huset på en annen måte enn før. De hadde fortsatt internett og babymonitor, og den sto på hele tiden når de ikke var hjemme. Den var plassert i en vinduskarm i stuen, slik at vi hadde oversikt over det stedet det var observert mest aktivitet. Og det hendte mye spennende.
Noen dager kunne det være veldig rolig, ikke et eneste varsel om opptak, så plutselig tok det løs, og jeg kunne stå opp til at det var kommet inn nærmere 100 små opptak i løpet av natten og morgentimene. Generelt skjedde det noe hele døgnet over disse månedene, det var ikke noe bestemte tider. Mange av opptakene var tomme, som om noe bare har utløst filmingen, for så å forsvinne så fort at det ikke kom med på opptakene. Men mange hadde også merkelige lyder, og stemmer. Jeg har tatt vare på en del av disse, (måtte dessverre slette en hel del da pcen min ikke klarte å dra disse filene som til slutt tok veldig plass, og gjorde en sliten pc enda dårligere). Kommer til å poste disse i egne innlegg etter hvert.
Kort oppsummert på hvem som er blitt sett i, og i nærheten av dette huset opp gjennom årene, så kommer man fram til dette: En liten jente. En eldre dame. En yngre dame. En mann som gjenkjennes som grunnleggeren av huset. En mann som ble sett sammen med grunnleggeren mens han enda levde. En yngre mann som kan ha vært soldat tidligere.
Dette er 10-øringen som plutselig lå foran meg på gulvet, årstall 1963
Her er noen av de andre historien som i flere år har levd på folkemunne fra dette stedet.
Grunnleggeren av huset sies å skulle hatt en mann med seg. Det er flere som skal ha sett denne mannen, men dessverre er det så lenge siden nå at jeg har ikke mulighet til å få snakket med de som opplevde dette.
En historie går slik.
Anton, som mannen het, var i banken for å utføre sine ærender. Mannen i kassa så jo at det kom to menn inn samtidig, den ene var Anton, den andre var en mann som han ikke visste hvem var. Da Anton var ferdig å gjøre sitt, og kassamannen skulle henvende seg til neste kunde, så var det ingen der, mannen var sporløst borte. Ettersom jeg har hørt, så ble det også spurt etter denne mannen som kom inn sammen med Anton, men nei, han hadde kommet alene, og hadde ikke sett noen andre. Det skal ved andre anledninger også ha blitt observert en mann sammen med Anton, og han fikk tilslutt bare tilnavnet “Anton-mannen”.
Denne opplevelsen ble fortalt av min mormors tante, som var nærmeste nabo til dette huset i mange år. Denne hendelsen fant sted en dag hun hadde vært på besøk lenger borte i bygda og var på tur hjem. Da hun passerte avkjørselen til dette huset, fikk hun plutselig høre noen som sang. Hun beskrev det som å høre et englekor, siden lyden på en måte kom ovenfra luften.
Da mamma var liten jente, gikk veien som førte til hennes besteforeldres hjem, rett forbi denne gården. Hun forteller at de alltid var livredde når de dro forbi der. Min tante (mammas søster) forteller at det var fordi de hadde hørt historier om at det til tider kunne høres barnegråt fra skogen bak denne gården.
Bildet er tatt av babymonitor som ble utløst ved bevegelse. Babyen ligger under teppet ved den hvite puten, og det som er foran vet vi ikke hva er…
En historie fra da min søster leide huset, for ca. 40 år siden. Det var nyttårsaften og en håndfull gjester var samlet i stuen hos søster. De satt og pratet om alle disse merkelige historier de hadde hørt om huset. Plutselig og uten forvarsel dunker det noe ned i gulvet ute i gangen. Det var hesteskoen som hadde hengt over ytterdøren siden før min søster flyttet inn. Spikret opp med flere spikrer. Det skulle være umulig at den falt ned av seg selv. Denne hendelsen er det som man skjønner, flere vitner til.
Den kvelden mamma måtte dra bort til huset og hjelpe til med å legge barnebarnet, (det kan du lese om i linken ovenfor), var hun ganske sikker på at min bror hadde opplevd noe som hadde skremt han veldig. Men han ville ikke prate om det. Jeg har nå, over 30 år senere fått vite hva det var som hadde skjedd den kvelden før mamma ble oppringt. Han hadde vært på loftet for å prøve å legge onkelungen. Da han kom ned igjen, lå gitaren som egentlig skulle henge på veggen i stuen, på sofaen. Og en streng var ødelagt…
I ettertid har jeg fått høre at de som leide der etter min søster, og som også hørte gitarspilling, aldri hadde gitar i huset selv. Men, det skal ha ligget en gitar på fjøsloftet, hvor den har sin opprinnelse fra sies det ingenting om.
Jeg har også snakket med noen av de som har bodd i dette huset uten å oppleve noe som helst overnaturlig. Et par som leide der, og som jeg brukte å sitte barnevakt for hadde bare bitt seg merke med at dyrene de hadde ikke så ut til å trives i huset. Andre igjen har ikke opplevde noe av dette heller. Dette får meg selvfølgelig til å gruble litt på hva det er som gjør at noen opplever voldsom aktivitet, mens andre går helt “fri” for dette. Jeg er ikke i tvil om at det spøker i dette huset uansett om de som bor der opplever ting eller ikke, – her ser det ut som at noen ikke opplever noe, og andre får oppleve “alt”….
Det som er litt spesielt, som jeg har funnet ut, er at det på denne eiendommen skal befinne seg et kulturminne som kan være en grav. Dette ligger ca 100 meter fra hovedhuset på gården. I notatene står det følgende: Fornminne: Naturdannelse, oval haug, lengde ca 2,5 m, bredde ca 1,2 m og høyde ca 0,4 m. Smalner lett av mot kortendene. Har en viss likhet med 1800-tallsgraver. Dette som kan være en gravhaug, ligger ca 20-30 meter fra veien der min mors tante hadde denne opplevelsen.
Om dette har noe å gjøre med det som foregår i huset å gjøre, vet jeg ikke. Denne gården, og dette huset er et av de merkeligste overnaturlige steder jeg noen gang har vært i kontakt med. Og jeg er enda ikke kommet til noen endelig konklusjon på hvorfor det er så mange ånder til stede der, ånder som man ikke finner å ha noen opprinnelig tilknytning til stedet.
Den historien som jeg nå skal fortelle, er fra virkeligheten. Jeg kom som innflytter til Kårvikhamn i 1995. Når jeg traff på folk utenfor bygda, og de fikk høre hvor jeg kom fra, fikk jeg følgende kommentar: “Åh, Kårvikhamn, er det ikke der det er bankeånder?”
Ofte var det alt de visste om stedet. Dette vekket nysgjerrigheten min, og jeg bestemte meg for å skaffe meg rede på historien som hadde gitt bygda dette kjennetegnet. Etter å hørt historien fortalt av flere eldre som har førstehånds kjennskap til den, skrev jeg den ned. Sannhetsgehalten i den innestår jeg ikke for, men jeg skal fortelle den slik den er blitt meg fortalt.
I Kårvikhamn i Troms bodde det på midten av forrige århundre en enke med to halvvoksne døtre og en voksen sønn. Hun hadde to sønner, men den ene hadde omkommet på havna under et forsøk på å berge en båt som holdt på å slite fortøyningen i en storm. Broren hennes hadde druknet i Malangsfjorden noen år tidligere, etter å ha falt over bord fra båten på tur hjem fra Tromsø.
Den gjenlevende sønnen reiste bort på fiske, men moren og de to døtrene sendte bud på han, han måtte komme hjem, for det var blitt så urolig i huset. Det banket i veggene både dag og natt, og noen ganger så kraftig at lampen på kjøkkenet dinglet, og de hadde vært nødt til å flytte sengene bort fra ytterveggen for å få sove. Den ene jenta kunne i tillegg fortelle at hun en natt var blitt vekket av at noen kom opp loftstrappen og inn på det rommet hvor hun og søsteren lå. Det var ganske mørkt i rommet, men hun kunne likevel se at det var en mann i oljehyre, med luen i hånden, og det dryppet vann av klærne hans. Jenta ble bare liggende og stirre på han, uten å få fram en lyd. Mannen sa heller ikke et ord, og etter en stund forsvant han igjen. Det ble ikke mye søvn på jenta den natten. Ikke turte hun å stå opp av sengen heller, ikke før det ble lyst. Og da morgenen kom, var det ikke spor av mannen.
Den andre søsteren hadde en annen historie å fortelle. På den tiden var det vanlig med utedo, og det hadde denne familien også. Så var det en stjerneklar og kald vinternatt tett oppunder jul at hun måtte et ærend dit. Mens hun satt der, syntes hun plutselig at hun hørte dombjeller som kom nærmere og nærmere, og etter en stund kunne hun også høre lyden av hovslag og sledemeier mot skaren. Lyden stoppet ved huset. Jenta skyndte seg å hespe opp klærne og sprang tilbake til huset for å se hvem som kom på besøk midt på natten. Men da hun kom fram til huset, var det ingenting å se. Hun var imidlertid så sikker på at hun hadde hørt noen komme til gårds med hest og slede, at hun gikk rundt huset for å se om de hadde parkert på baksiden. Men der var det heller ingenting å se, og ikke var det spor i snøen heller. Nå kjente hun kuldegysninger gjennom hele kroppen, og hun var ikke sen om å komme seg i hus. Ikke før var hun kommet inn i gangen og hadde fått lukket ytterdøren etter seg, så begynte spetaklet. Det banket og dundret i veggene, så det var ikke ørenes fred å få. Dette kunne den andre søsteren bekrefte, for hun hadde våknet av bråket.
Og sånn fortsatte det. Etter hvert ble bankingen kjent i hele bygden. Naboene som kom på besøk hørte den, ja den kunne til og med høres av folk som gikk forbi på veien. De eldste mente at huset måtte ha blitt heimsøkt av skrømt, mens de yngre prøvde å finne naturlige forklaringer på fenomenet.
Det ble hentet inn eksperthjelp utenfra. Fra Finnsnes og Bjorelvnes kom lensmann og prest, og fra Tromsø kom en som var synsk. Ingen av disse kunne gi noen forklaring på bankingen eller få slutt på den. “Ekspertene” mistenkte døtrene i huset for å ha satt det hele i scene, men noe motiv var det vanskelig å få øye på. For å kunne følge bevegelsene til jentene, lurte de sot under føttene på dem. De fant da ut at ei av jentene, kanskje begge, måtte ha ligget og sparket i sengegavlen om natten, og på den måten fremkalt bankelyden. Men dette forklarte jo ikke bankingen om dagen.
Ryktene om bankeåndene hadde nå rukket langt ut over bygden og landsdelen. De ble nevnt i riksnyhetene, og i et radioprogram som kaltes Lyktemannen. Ja til og med i utenlandske aviser kunne man lese om bankeåndene i Kårvikhamn. Lokalavisa Senjens blad var skeptiske, for å ikke si avvisende til historien. Der ble hele saken karakterisert som oppspinn og fantasi, og de som trodde på den, ble gjort narr av.
Imens fortsatte bankingen med uforminsket styrke. Til slutt så ikke familien annen råd enn å tilkalle en predikant som bodde i nabobygda Sollidalen. Denne predikanten hadde tidligere oppholdt seg mye sammen med samene på Finnmarksvidda, og han kunne visstnok både “lese” og gande. Predikanten tilbrakte to netter i huset, og han beskrev i ettertid en av sine observasjoner slik; “Da jeg gikk opp loftstrappen, hørte jeg bankeåndene tydelig. Men i det jeg kom så høyt at jeg kunne se inn på loftsgangen, ble det stille. Da kjente jeg liksom et kaldt gufs som kom mot meg, og det luktet ikke godt.”
Predikanten ville vite om det hadde skjedd noen ulykker i familien. Han fikk da høre om ulykken i Malangen, og på havna i Kårvika, der de hadde mistet to av sine nærmeste. Det kom også for en dag at jentene hadde drevet med spiritisme. Kanskje hadde de uroet sjelene til de usalige døde? Predikanten manet nå bankeåndene bort med bønn og besvergelser.
Siden har det vært stille i huset. Men det er blitt meg fortalt at predikanten selv etter en tid måtte søke hjelp i Sverige, fordi bankeåndene hadde tatt bolig i hans hus.
