Fortalt av Hege-Anita fra Trondheim.
Det var søndag formiddag, og jeg lå på sofaen under pleddet og slappet av. Jeg lå og så litt på tv samtidig som jeg sendte meldinger på mobilen.
Plutselig hørte jeg et smell på loftet, akkurat som om noen trampet hardt i gulvet over meg. Jeg hørte tydelige skritt på gjesterommet, før døren smalt igjen. Så smalt døren som går fra loftstuen ned mot trappen også igjen, og jeg hørte at det var noen som kom gående ned trappen.
Hunden min som lå i gangen, ble urolig og begynte å knurre og gå fram og tilbake. Jeg satte meg halvveis opp i sofaen, og hysjet på hunden, ba han om å være stille. Så hørte jeg at døren til WC, som ligger i gangen, gikk opp og igjen. Da ble hunden veldig urolig. Jeg trodde jeg holdt på å bli gal, – Er dette virkelig? tenkte jeg. – Jeg er jo her alene…
Deretter begynte jeg å fryse så jeg hakket tenner, og jeg kjente en kulde som begynte i nakken, og gikk helt ned til korsryggen. Jeg ble helt stiv, kunne ikke bevege meg, og ble liggende på ryggen. Der sofaen står, kan man ikke se ut i gangen, da må man først runde et hjørne. Så plutselig, fra dette hjørnet, kom det en skikkelse. Den var ikke særlig høy, og det var vanskelig å se tydelige detaljer, for skikkelsen var liksom skyggeaktig. Men jeg mener det var en mann. Han smilte til meg, men det var ikke et slikt godt og varmt smil som varmer deg langt inn i sjelen. Nei dette var mer et djevelsk smil, sånn man smiler når man har spilt noen et puss.
Skikkelsen kom sakte mot meg, og det var så kaldt at jeg kjente hårene reiste seg på armene mine. Jeg hakket tenner og skalv i hele kroppen. Jeg klarte til slutt å pipe fram; – Hold deg unna meg, jeg vil ikke ha deg her! Og da forsvant skikkelsen. Kulden slapp tak i kroppen min, og hunden ble rolig igjen. Alt på et blunk.
Jeg satte meg spørrende opp i sofaen, og kunne ikke begripe hva som hadde skjedd. Holdt jeg på å bli gal? Var dette en drøm? Jeg gikk ut i gangen til hunden min, og han lå å skalv i et hjørne. Jeg satte med ned ved siden av han, og krøp han opp i fanget mitt og nektet å gå fra meg. Da visste jeg at dette var virkelig, det er flere som bor i huset mitt.
Illustrasjon Elisabeth Jakobsen
Fra “Det er mer mellom himmel og jord”